Ultimatum

[AnonymBruker]

Jeg og samboer gjennom 4 år har hatt en vanskelig periode det siste halvåret. Bakgrunn for den vanskelige perioden er at jeg har mistet «følelser». 
I hele fjor diskuterte og kranglet vi om mye (både stort og smått, og stort sett de samme temaene om igjen). Han avsluttet mange diskusjoner med å «gjøre det slutt», fortelle meg hva for en fæl person jeg var, kalte meg mye stygt i krangler og ble borte/faktisk kastet meg ut og låste døren. Jeg fikk til slutt nok, og sa at jeg ville gå. Jeg var oppriktig ferdig på det tidspunktet, men valte å bli🙄 Da kom en helomvending og siden har han oppført seg eksemplarisk! Han har fortsatt et visst kontrollbehov (kommer med små stikk om at jeg sikkert treffer andre, blir raskt sjalu, tar opp fortid (vi har fortalt om hvem vi har vært med før hverandre..BIG MISTAKE) og dette lar han ikke ligge, selv nå 4 år etter kommer det småkommentarer). Jeg har absolutt ikke vært med mange før han eller noe som helst, til info. 
 

Nå har vi gått på autopilot i mange mnd., og det sliter på oss begge. Hans ønske er å være sammen, jeg vet ikke hva jeg vil. I dag sier han at nå må jeg bestemme meg: enten satser vi videre med nytt hus, reising, mer tid sammen osv osv. Eller så går vi fra hverandre! 
Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre... Jeg er utrolig glad i han og ønsker sterkt å ha han i livet mitt - men jeg klarer bare ikke hente frem igjen de følelsene der jeg oppriktig vil kysse, kose, ha sex og gjøre enn reell innsats for forholdet.... Merker at tanken på å gå er vanvittig trist, men samtidig ser jeg ikke bedringen i forholdet heller. 
Vi er begge over 30, har ikke barn. 

Noen som har vært i lignende situasjon? Fikk dere til å snu det?

Anonymkode: e97b6...648

[AnonymBruker]

Har ikke vært i liknende situasjon, men objektivt sett tenker jeg det er best å gå fra det forholdet

Anonymkode: 8e9d3...401

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke vært i liknende situasjon, men objektivt sett tenker jeg det er best å gå fra det forholdet

Anonymkode: 8e9d3...401

Noen spesiell grunn til at du tenker det? Altså, jeg lurer bare oppriktig. 

Anonymkode: e97b6...648

[Gjest theTitanic]

Han leter jo bare etter stikk å gi, er sjalu og bringer opp irrelevante exer.  Hva skal du med fiender med en kjæreste som det...?  

[Gjest Blondie65]

Er du i tvil, så går du. Du sier jo det selv, gjør du ikke?

Eller kanskje du skal kjenne etter på en følelse av at det er slutt - hva skal du gjøre med livet ditt. Altså sette deg inn i en situasjon der du ser for deg at det er slutt og deretter se for deg det motsatte. Hvilken skremmer mest?

Men jeg kan ikke forstå at du gidder når det er slik som du beskriver i første innlegg.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, theTitanic skrev:

Han leter jo bare etter stikk å gi, er sjalu og bringer opp irrelevante exer.  Hva skal du med fiender med en kjæreste som det...?  

Ja, men i vesentlig mindre grad en tidligere. Men Ja, jeg irriterer meg like mye enten det er litt eller mye.

Han har jo de gode sidene også, der han muligens er den mest lojale og omsorgsfulle personen jeg kjenner. En som alltid er der og støtter, er engasjert i meg og mitt liv osv. Er det som gjør det vanskelig å gå.

Anonymkode: e97b6...648

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Blondie65 skrev:

Er du i tvil, så går du. Du sier jo det selv, gjør du ikke?

Eller kanskje du skal kjenne etter på en følelse av at det er slutt - hva skal du gjøre med livet ditt. Altså sette deg inn i en situasjon der du ser for deg at det er slutt og deretter se for deg det motsatte. Hvilken skremmer mest?

Men jeg kan ikke forstå at du gidder når det er slik som du beskriver i første innlegg.

Ja jeg sier kanskje det selv, og heller mest mot den avgjørelsen. 
Samtidig vet jeg at han er den jeg kan være 110% meg selv rundt, den som det føles trygt og godt å ha, jeg har selvsagt mine utfordringer og de har han bare prøvd å bidra til å løse osv. Det føles fælt å skulle gå fra det, men samtidig klarer jeg jo ikke ha det som nå heller. Per nå skremmer det vel mest å gjøre det slutt, ser for meg at jeg kommer til å savne han mye.

Anonymkode: e97b6...648

[AnonymBruker]

Et forhold skal ikke være så mye jobb. Fire år sammen er faktisk ikke mye, livet er langt. Gå og så kan dere begge finne dere en partner dere faktisk har det bra med, og har lyst til å være kjæreste med.

Anonymkode: 0a128...a5b

[Nymerïa]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg sier kanskje det selv, og heller mest mot den avgjørelsen. 
Samtidig vet jeg at han er den jeg kan være 110% meg selv rundt, den som det føles trygt og godt å ha, jeg har selvsagt mine utfordringer og de har han bare prøvd å bidra til å løse osv. Det føles fælt å skulle gå fra det, men samtidig klarer jeg jo ikke ha det som nå heller. Per nå skremmer det vel mest å gjøre det slutt, ser for meg at jeg kommer til å savne han mye.

Anonymkode: e97b6...648

Trygt er vel det siste jeg vil beskrive det du forteller om i HI.

Stadige krangler, utskjelling og trusler om å gjøre det slutt. Og bli bokstavelig talt kastet ut. Da lurer jeg på hva som skal til for at et forhold oppfattes som utrygt i din verden.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, NymeriaRhoynar skrev:

Trygt er vel det siste jeg vil beskrive det du forteller om i HI.

Stadige krangler, utskjelling og trusler om å gjøre det slutt. Og bli bokstavelig talt kastet ut. Da lurer jeg på hva som skal til for at et forhold oppfattes som utrygt i din verden.

Jeg er helt enig med deg her. Og det var derfor jeg bestemte meg for å gå den gang, men ble (ja, forelsket, vanskelig å gå osv...svakt av meg den gang). Og etter dette har aldri noe lignende skjedd... Og derfor har jeg tenkt at dette kan gå seg til, men følelsene mine spiller ikke på lag! 

joda, jeg kjenner på at jeg elsker han/er veldig glad i han.. og savner han når vi er fra hverandre. Men å være en fungerende kjæreste klarer jeg ikke like bra (føler ikke kos, sex, engasjement til annet osv kommer like naturlig lenger).

Anonymkode: e97b6...648

[Gjest theTitanic]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men i vesentlig mindre grad en tidligere. Men Ja, jeg irriterer meg like mye enten det er litt eller mye.

Han har jo de gode sidene også, der han muligens er den mest lojale og omsorgsfulle personen jeg kjenner. En som alltid er der og støtter, er engasjert i meg og mitt liv osv. Er det som gjør det vanskelig å gå.

Anonymkode: e97b6...648

Lojal og engasjert eller er det du ser som omsorg bare han som pleier sin egen sjalusi? Lurer han på når du kommer hjem og hvem du har vært med, savner deg etc så er ikke han som pleier kontrollbehovet og ikke omtanke

[AnonymBruker]

5 minutter siden, theTitanic skrev:

Lojal og engasjert eller er det du ser som omsorg bare han som pleier sin egen sjalusi? Lurer han på når du kommer hjem og hvem du har vært med, savner deg etc så er ikke han som pleier kontrollbehovet og ikke omtanke

Jo det kan være noe i det. Han lurer selvsagt alltid på hvor jeg har vært og hvem jeg var med. Tenker det er naturlig i et forhold, men det er litt rare spørsmål også til tider. Om jeg er på butikken lurer han på om jeg traff noen jeg kjente, om jeg tar på meg litt finere kler lurer han på hvem jeg skal «møte». Altså helt ok med spørsmålene, men det er den undertonen i spørsmålet (føler meg i blant mistenkt for noe) 

Anonymkode: e97b6...648

[Gjest theTitanic]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo det kan være noe i det. Han lurer selvsagt alltid på hvor jeg har vært og hvem jeg var med. Tenker det er naturlig i et forhold, men det er litt rare spørsmål også til tider. Om jeg er på butikken lurer han på om jeg traff noen jeg kjente, om jeg tar på meg litt finere kler lurer han på hvem jeg skal «møte». Altså helt ok med spørsmålene, men det er den undertonen i spørsmålet (føler meg i blant mistenkt for noe) 

Anonymkode: e97b6...648

Du skal ikke trenge å redegjøre for deg. Foreløpig gjør du ikke noe mistenksomt men dagene kommer der din samvittigheten er ren men forklaringen hullete eller ikke bra nok, og da..  

 

[Gjest theTitanic]

Du unnskylder med at det går greit nå, men dette er ikke sunt og det vil ikke bli bedre. Hva om du overnatter hos en venninne? Trenger han hennes adresse? Ringer han og sjekker deg i løpet av kvelden under påskudd å ha savnet deg? Får du gå ut med venninnene dine? På jukebord,? Fest? Hva om du blir lenger borte enn du på forhånd hadde tenkt? Er det rom for det? 

[AnonymBruker]

Vi har vært gjennom noe lignende. Kom oss gjennom det også 🙂 For hans del handlet de stikkende kommentarene mot meg om sin egen usikkerhet, valg han hadde tatt på feil grunnlag osv. Frustrasjonen hans gikk utover meg, han dyttet meg sakte, men sikkert unna og det endte med at jeg til slutt også mistet følelsene/trakk meg unna han for å skåne meg selv. Vi kom oss gjennom det med brutal ærlighet og jeg sa til han at han måtte finne ut hva han ville. For å gå i den limboen for min del, var ikke greit gjort av han.

Jeg forsto frustrasjonen hans og sa også at jeg ikke var sint om han fant ut at et liv med meg ikke var noe han ønsket, men det at vi kunne snakke så åpent og ærlig gjorde at han klarte å innse at han hadde to valg; finne ut av hva frustrasjonen egentlig bunnet i (for alt jeg gjorde ble feil uansett og handlet egentlig ikke om meg, det var bare meg det gikk utover), eller gå fra forholdet. Han valgte å finne seg selv litt på nytt og etter at han gjorde det kom vi tilbake til hverandre ganske kjapt 😊 Kan også legge til at det var rundt et halvt års tid at vi hadde det helt «crappy». 

Anonymkode: 4902e...f6e

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har vært gjennom noe lignende. Kom oss gjennom det også 🙂 For hans del handlet de stikkende kommentarene mot meg om sin egen usikkerhet, valg han hadde tatt på feil grunnlag osv. Frustrasjonen hans gikk utover meg, han dyttet meg sakte, men sikkert unna og det endte med at jeg til slutt også mistet følelsene/trakk meg unna han for å skåne meg selv. Vi kom oss gjennom det med brutal ærlighet og jeg sa til han at han måtte finne ut hva han ville. For å gå i den limboen for min del, var ikke greit gjort av han.

Jeg forsto frustrasjonen hans og sa også at jeg ikke var sint om han fant ut at et liv med meg ikke var noe han ønsket, men det at vi kunne snakke så åpent og ærlig gjorde at han klarte å innse at han hadde to valg; finne ut av hva frustrasjonen egentlig bunnet i (for alt jeg gjorde ble feil uansett og handlet egentlig ikke om meg, det var bare meg det gikk utover), eller gå fra forholdet. Han valgte å finne seg selv litt på nytt og etter at han gjorde det kom vi tilbake til hverandre ganske kjapt 😊 Kan også legge til at det var rundt et halvt års tid at vi hadde det helt «crappy». 

Anonymkode: 4902e...f6e

Men fikk du lyst på han igjen etter dette?

Klarte du å se opp til han?

Anonymkode: de8c5...49f

[Gjest Blondie65]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo det kan være noe i det. Han lurer selvsagt alltid på hvor jeg har vært og hvem jeg var med. Tenker det er naturlig i et forhold, men det er litt rare spørsmål også til tider. Om jeg er på butikken lurer han på om jeg traff noen jeg kjente, om jeg tar på meg litt finere kler lurer han på hvem jeg skal «møte». Altså helt ok med spørsmålene, men det er den undertonen i spørsmålet (føler meg i blant mistenkt for noe) 

Anonymkode: e97b6...648

Det er forskjell på:

Kjæreste: "Hvor har du vært"
Du: "På pub'en - skulle hilse fra Kari"
Kjæreste: "Takker! Hadde du det kjekt"
Du: "Ja, det var mange kjente der".

VS:

Kjæreste: "Hvor har du vært"
Du: "På pub'en - skulle hilse fra Kari"
Kjæreste: "På pub, hm? Hvem andre var der da."
Du: "De vanlige".
Kjæreste: "Ut med det nå, hvem var der, hvorfor sier du ikke hvem det var".

 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men fikk du lyst på han igjen etter dette?

Klarte du å se opp til han?

Anonymkode: de8c5...49f

Ja, det gjorde jeg 🙂 Men sa veldig tydelig i fra til han at han ikke kunne forvente at jeg hadde veldig lyst på han når han hadde avvist meg i så lang tid.. Han skjønte og respekterte det, så vi tok det veldig rolig og fokuserte på de små kjærtegnene først. Eller han gjorde det, for jeg hadde aldri sluttet helt å gi han det.. Men det gikk et veldig stort lys opp for han da han omsider skjønte hvordan han hadde behandlet meg pga sin egen usikkerhet. Nå er vi kommet oss inn på en mye bedre sti, med mye mer åpenhet og like mye Kjærtegn som i starten

Anonymkode: 4902e...f6e

[AnonymBruker]

1 time siden, theTitanic skrev:

Du unnskylder med at det går greit nå, men dette er ikke sunt og det vil ikke bli bedre. Hva om du overnatter hos en venninne? Trenger han hennes adresse? Ringer han og sjekker deg i løpet av kvelden under påskudd å ha savnet deg? Får du gå ut med venninnene dine? På jukebord,? Fest? Hva om du blir lenger borte enn du på forhånd hadde tenkt? Er det rom for det? 

Jeg får gjøre stort sett som jeg vil. Han nekter meg ingenting, og oppfordrer faktisk til at jeg må være mer sosial/reise osv. Men så snart jeg gjør det, så kommer spørsmålene. Og det er liksom alltid noe sånn «jeg tipper du satt med den», «hvorfor er vennene dine våken til 1-2 på natten», «hvorfor svarte du ikke fra 22-23?» osv. 

Anonymkode: e97b6...648

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi har vært gjennom noe lignende. Kom oss gjennom det også 🙂 For hans del handlet de stikkende kommentarene mot meg om sin egen usikkerhet, valg han hadde tatt på feil grunnlag osv. Frustrasjonen hans gikk utover meg, han dyttet meg sakte, men sikkert unna og det endte med at jeg til slutt også mistet følelsene/trakk meg unna han for å skåne meg selv. Vi kom oss gjennom det med brutal ærlighet og jeg sa til han at han måtte finne ut hva han ville. For å gå i den limboen for min del, var ikke greit gjort av han.

Jeg forsto frustrasjonen hans og sa også at jeg ikke var sint om han fant ut at et liv med meg ikke var noe han ønsket, men det at vi kunne snakke så åpent og ærlig gjorde at han klarte å innse at han hadde to valg; finne ut av hva frustrasjonen egentlig bunnet i (for alt jeg gjorde ble feil uansett og handlet egentlig ikke om meg, det var bare meg det gikk utover), eller gå fra forholdet. Han valgte å finne seg selv litt på nytt og etter at han gjorde det kom vi tilbake til hverandre ganske kjapt 😊 Kan også legge til at det var rundt et halvt års tid at vi hadde det helt «crappy». 

Anonymkode: 4902e...f6e

Ja mistenker vel at det er samme greiene her. Han er nok litt usikker (om det er på meg eller seg selv, eller begge deler vet jeg ikke).

Jeg har sagt i fra at kommentarer, beskyldninger etc. plager meg, og får meg til å føle en slags «avsky» for han - fordi det er så irriterende og vitner om at han er ekstremt usikker. Gidder heller ikke forsvare alt jeg gjør. Han sier jeg må tåle litt, og at han bare spøker. Så ser liksom ikke helt hvordan det skal endre seg, om han ikke ser alvoret i det!😰

Men det er veldig fint å høre at det er mulig å komme seg gjennom slikt også😊 Der synes jeg dere har gjort en god jobb! 
ts

Anonymkode: e97b6...648