Hvordan trenere samvær?

[Gjest Martin]

Altså nå spør du folk på dette nettstedet de færreste har kompetanse på. Du bør egentlig gå til en advokat som er ekspert på barnesaker.

Men det første har jeg greie på, ang. samvær: Altså når det ikke foreligger avtale. Da ER det ingen avtale, og da er det ingenting å trenere og det er opp til den andre foreldren å tvinge fram samvær via rettssystemet.

Men klart: I en evnt rettssak, vil dette selvsagt bli brukt mot deg likevel - skriftlig avtale eller ei. Og du SKAL ha svært tungveiende grunner for å nekte samvær.

Dessuten: Det er egentlig ikke opp til deg å avgjøre samvær eller ei - det er det retten som til syvende og siste avgjør, og du bør vite hva du nå gjør om du nekter samvær på egenhånd.

I forhold til adoposjon, tviler jeg likevel på dette spiller noen rolle fra eller til. Du og din partner bør søke om adopsjon nå, og se hva biologisk foreldrer uttaler om saken. Men dette vet jeg intet om.

[Gjest Hovedinnleggeren]

HVIS biologisk forelder skulle ønske å få i stand en samværsordning, og vi flytter langt unna i mellomtiden - hva vil skje da?

[jubajuba]

ut fra innlegg som står her kan det se ut som om enkelte saker iblant kan bli behandlet forskjellig fra saksbehandler til saksbehandler, fra sted til sted. Jeg vet fra tidligere om saker der barn har vært ønsket adoptert, men der adopsjonen ikke gikk i orden uten den andre forelderens godkjennelse. Selv om barn og forelder på det tidspunkt ikke hadde samvær.

At barnevernet ikke kan ta fra en av foreldrene samvær skal jeg ikke si noe kategorisk om, men i mitt tilfelle fikk jeg beskjed om at på bakgrunn av de opplysningene barnevernet hadde om far ville han ikke få samvær med barna sine uten godkjenning og tilsyn av barnevernet. For at han skulle få samvær med barna måtte han ha attest fra lege og psykiater, og vise gjennom en lengre periode med samvær med tilsyn at han var skikket til å ha barna. Nå er det gått tre år siden jeg flytta og to og et halvt år siden jeg ble informert om barnevernets vedtak så det kan være at den praksisen er endret. Men jeg tror uansett det kan være riktig å ta en prat med barnevernet. Normalt blander de seg ikke inn i samværssaker, men om det skulle foreligge mistanke om at barnet ikke vil få det bra sammen med faren vil barnevernet gå inn i saken.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Det er ikke boplikt i Norge. Dermed kan du og samboer og barnet flytte hvor dere vil, iallfall så lenge det ikke foreligger en samværsavtale.

Dersom det da blir aktuelt å lage en samværsavtale må den ta høyde for avstand. Og det er fullt mulig, iallfall så lenge barnet er såpass lite, å lage en avtale som går på at samværsforelder må reise til barnet, ikke omvendt.

Men - som jeg (og andre) har sagt: ta heller kontakt med advokat. Her er det mye synsing.....

Utover det vil jeg si at du bør for all del forsøke å holde deg unna rettssaler. Det KAN faktisk være bedre å inngå en privat avtale (som du er enig i) enn å havne i retten. Det er mye rart som kommer ut av en rettssal - og det er ikke sikkert at retten "ser" det den burde se. Jeg snakker av bitter erfaring.

[jubajuba]

Hvis du ikke på noe vis får hjelp til at den andre forelderen ikke får samvær vil du måtte forholde deg til det som evt blir bestemt i en rettsak om den andre forelderen skulle gå til det skritt og risikere og sende barnet ditt over lange avstander for å få samvær.

Slik er dessverre hverdagen for mange norske barn.

[Far til 2]

Det er ikke boplikt i Norge. Dermed kan du og samboer og barnet flytte hvor dere vil, iallfall så lenge det ikke foreligger en samværsavtale.

Dersom det da blir aktuelt å lage en samværsavtale må den ta høyde for avstand. Og det er fullt mulig, iallfall så lenge barnet er såpass lite, å lage en avtale som går på at samværsforelder må reise til barnet, ikke omvendt.

Men - som jeg (og andre) har sagt: ta heller kontakt med advokat. Her er det mye synsing.....

Utover det vil jeg si at du bør for all del forsøke å holde deg unna rettssaler. Det KAN faktisk være bedre å inngå en privat avtale (som du er enig i) enn å havne i retten. Det er mye rart som kommer ut av en rettssal - og det er ikke sikkert at retten "ser" det den burde se. Jeg snakker av bitter erfaring.

Det er som sissi antyder ingen myndigheter som involverer seg om bostedsforelder ønsker å frata barnet samvær, f.eks. ved å flytte så langt at samværet blir vanskelig å gjennomføre. 60-70.000 barn er mer eller mindre fratatt samværsmulighetene med samværsforelder i Norge i dag.

Sissi antyder da også at flytting ikke er en ukjent metode for slik samværstrenering og det er ingenting barnet eller faren kan gjøre for å fortsatt beholde en god kontakt.

Samtidig er det slik andre antyder at det nylig har vært en høyesterettsdom hvor barnet ble boende hos far (mot barnets vilje) fordi moren var kritisk til samvær.

Om far motsetter seg adopsjon, og du ikke kan sansynliggjøre at barnet kan ta skade av evt samvær, vil adopsjon sansynligvis ikke være et alternativ.

Om far ikke har foreldreansvar og du ikke kan sansynliggjøre at barnet tar skade av samvær vil han sansynligvis få foreldreansvar uten særlig problemer.

Og om han har foreldreansvar og du ikke kan sansynliggjøre at barnet kan ta skade av evt samvær vil han ant vinne frem med sitt ønske om samvær, i værste fall (for deg) kan han overta omsorgen (ref. den siste høyesterettsdommen som er nevnt ovenfor).

Jeg tror du har lite å vinne på å trenere samværet om du ikke kan sansynliggjøre din skepsis til faren handlemåter. Fedre vinner stadig oftere frem i slike saker (nesten på lik linje som kvinner vinner frem i likestillingssaker) selv om det ikke gjennomføres offisiell kvotering av barn og menns rettigheter slik som i likestillingssaker.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Altså: man kan ikke trenere når det ikke finnes en avtale.

Det hender at det ER gode grunner til å holde barnet unna en forelder.

En far - som IKKE har hatt særlig kontakt med barnet, vil IKKE få hovedomsorgen i en rettssak. Det er bare tull. Dessuten ville det vært barnemishandling. Man flytter ikke en toåring til en ukjent dersom moren er egnet som forelder!

Men - selvsagt: retten kan bestemme AT det skal være samvær, og retten kan bestemme at det skal være MYE samvær. Selv om BARNET får store negative reaksjoner av samværet. Dette er også noe som skjer. Derfor vil mitt råd til trådstarter være å forsøke å få til en privat avtale DERSOM den andre forelder kommer på banen og er intressert. Man må selvsagt innse at et avtale må være et kompromiss, men kommer den andre med et forslag så er det bedre å forsøke og gjøre noe med det, enn å overlate det til retten. Da har man langt større muligheter til å ivareta BARNETS interesse enn om retten skal ta stilling til det. (og dette gjelder desverre selv om det kan dokumenteres omsorgssvikt/vold ol).

[Gjest Hovedinnlegger nok engang]

Takk Sissi, du har gode og saklige svar.

Hvis det skulle dukke opp problemer - det trenger ikke skje at bio.forelder ber om samvær altså, så kan jeg likevel gå om megling etc. og tøye det nesten til rettsak før jeg inngår en privat avtale. Så da vinner jeg jo litt tid likevel.

Jeg håper uansett at han fortsetter å holde seg langt unna.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Nemlig - det kan du. Det er definitivt ingen grunn til at du skal "løpe etter" en som åpenbart ikke er intressert.,...

En ting som slo meg er at dersom du begynner å styre med adopsjon, så kan det trigge et forsøk på samvær. Rett og slett fordi da ser h*n at det er en måte å ramme deg på.

Uansett - lykke til! :-)

[jubajuba]

Jeg har i dag intet ønske om at mine barn skal ha samvær med sin far, da jeg ser det skader mer enn det gagner. Men om han skulle ønske er det ikke opp til meg å sørge for at så ikke skjer, da må jeg ha hjelp av andre.

Om du skulle velge å flytte til en annen kant av landet så gir det deg fortsatt ingen garanti for at han ikke flytter etter.

I mitt tilfelle skjedde det omvendte...barnefaren flyttet langt nord i landet og jeg og barna følte oss trygge, for så å oppdage at han var dukket opp i nabolaget igjen.

Hvorpå jeg og barna flyttet og han etter...Dog ikke så nærme som før, men ikke så veldig langt unna heller. Nært nok til å kreve samvær, om han skulle ønske.

Bruk så mye tid du kan, ikke ta kontakt, hvis han ikke kontakter deg direkte kan du si mail, meldinger, brev osv er kommet bort.

Kanskje er det bare løst snakk for å skremme deg at han har kommet med antydninger om at han ønsker samvær. Tross alt er det et stort ansvar å ha barn.

Skulle han be om samvær så be om hjelp, ikke gå inn i dette alene uten sakkyndig assistanse.

[Litt Lost]

Barneverntjeneste gjør ingenting i forhold til samvær. Samvær reguleres etter Lov om barn og foreldre. Barneverntjenesten har ikke myndighet i slike saker. Men bv.tj kan velge, hvis ressurser, å sette inn tilsyn ved behov dersom samværsforelder samtykker til tilsyn.

Men: dersom en mor tillater samvær med far når hun vet om forhold som gjør at det ikke bør være samvær fordi det fører til omsorgssviksituasjoner for barns. Da kan bv.tj gå inn og undersøke omsorgsevne hos mor og evt tenke omsorgsovertakelse fordi hun ikke tar rett valg i forhold til barnas behov. Men dette er på sidelinjen av hovedinnleggers problemstilling...

Til hovedinnlegger: Du får vente til det evt kravet om samvær dukker opp. Ta kontakt med advokat kan være greit å gjøre i forkant. Ha mekling eller ta det til retten.

Om dere flytter langt bort kan likevel far få rett til samvær dersom han ønsker å gå til retten for å få samvær. Da blir det jo mer begrenset. Og hvis du har reell informasjon om faktiske forhold som gjør at far ikke bør ha samvær, da blir nok ikke det noe problem.

Trenering blir bare for dumt.

[liv]

du sier det ikke forelegger noen samværsavtale, men husk at en muntlig avtale er også en avtale, like god som en skriftlig.

Ellers så er det rett at barnevernet ikke blander seg inn i samværsaker, med mindre det er forhold i det ene eller andre hjemmet som tilsier at barnet ikke blir behandlet slik det skal og bør bli. Om en er beskymret for at barnet ikke blir behandlet rett hos samværsforelder så er det viktig å sende en beskymringsmelding.

[Gjest Paradokset]

du sier det ikke forelegger noen samværsavtale, men husk at en muntlig avtale er også en avtale, like god som en skriftlig.  

Ellers så er det rett at barnevernet ikke blander seg inn i samværsaker, med mindre det er forhold i det ene eller andre hjemmet som tilsier at barnet ikke blir behandlet slik det skal og bør bli. Om en er beskymret for at barnet ikke blir behandlet rett hos samværsforelder så er det viktig å sende en beskymringsmelding.

Når trådstarter er helt sikker i sin sak når hxn hardnakket hevder at den andre foreldren ikke bør ha samvær overhodet så bør det jo ligge såpass graverende forhold bak at barnevern bør kobles inn.

Rettssystemet er ikke perfekt, men det forbredres stadig. OG om man ikke bruker det og har tiltro til det vil anarki være alternativet.

[Gjest Madam Felle]

Jo da, så lenge vedkommende ikke har foreldreansvar, så kan han ikke nekte. Han har imidlertid rett til å uttale seg om saken.

Heldigvis er det ikke så enkelt, for da ville nok ganske mange gjort dette allerede. Far til barnet blir ikke bare hørt, men må skrive under papirer for godkjenning av adopsjon. Man må gå rettens vei for å fraskrive faren alt ansvar, og det er ikke en enkel sak.

Fedre har heldigvis fått flere rettigheter i dag, sånn at mødre ikke bare kan styre på som de vil.

[Gjest Svett hovedinnlegger]

Blir helt matt av å lese innleggene deres, jeg.

Det foreligger ingen samværsavtale, verken muntlig eller skriftlig.

Den andre forelder har ikke sagt at han ønsker samvær noen gang, jeg er bare redd for at vedkommende plutselig skal dukke opp en dag, og lurte på om jeg da kan si nei.

Den biologiske forelder vet ingenting om at jeg kanskje en gang i fremtiden ønsker å la ektefelle adoptere barnet.

Det er i det hele tatt ingen kontakt overhodet, verken pr. telefon, mail, sms... mellom meg og den andre biologiske forelder. Vedkommende hadde trolig ikke kjent igjen sitt eget barn av utseende engang.

[Gjest Hovedinnlegger oppgitt]

SKJERP DERE!!! :o

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Nettopp! og da trenger ikke DU å gjøre noe. Da legger du opp livet slik det er best for det og BARNET.

Dersom den dagen kommer at biologisk forelder kommer på banen, så er det heller ikke slik at du må legge deg flat for hans krav. Du kan godt ha en "positiv" holdning, men et evt. samvær må selvsagt legges opp i forhold til barnet. Og sånt tar tid.

Tror ikke du trenger å bekymre deg så veldig, i allfall ikke så lenge ingenting skjer. Hvis DU er i stand til å gi ungen en god oppvekst, så er det det viktigste. Konsentrer deg om det, i stedenfor å bruke energi på å bekymre deg for noe som pt. ikke er reelt Du vet - det meste av det vi engster oss for skjer ikke likevel - og tenk hvor mye energi du har sløst bort da....

[Gjest Tule ikke i log]

Altså nå spør du folk på dette nettstedet de færreste har kompetanse på. Du bør egentlig gå til en advokat som er ekspert på barnesaker.

Men det første har jeg greie på, ang. samvær: Altså når det ikke foreligger avtale. Da ER det ingen avtale, og da er det ingenting å trenere og det er opp til den andre foreldren å tvinge fram samvær via rettssystemet.

Men klart: I en evnt rettssak, vil dette selvsagt bli brukt mot deg likevel - skriftlig avtale eller ei. Og du SKAL ha svært tungveiende grunner for å nekte samvær.

Dessuten: Det er egentlig ikke opp til deg å avgjøre samvær eller ei - det er det retten som til syvende og siste avgjør, og du bør vite hva du nå gjør om du nekter samvær på egenhånd.

I forhold til adoposjon, tviler jeg likevel på dette spiller noen rolle fra eller til. Du og din partner bør søke om adopsjon nå, og se hva biologisk foreldrer uttaler om saken. Men dette vet jeg intet om.

hei

hvorfor mener du hun bør søke om adopsjon nå? jeg trodde vil være størst sjanse for og få den igjennom når barnet er stort nok til å uttale seg selv? bør de ikke se om de får fradømt han samveret først, og er det ikke slik at en bør ha vert steforelder lenge før adopsjon er riktig

hilsen

[jubajuba]

For trådstifter er saken sikkert ikke like enkel. Det er ikke lett å være forelder, og det er mange hensyn som skal tas.

For oss har det så langt gått ganske bra, men vi ble tilbudt skifte av navn og fødselsnummer og et nytt sted å bo som et alternativ til det livet vi levde.

Jeg håper de færreste må igjennom det for å skape en trygg tilværelse for seg og sine barn.

[Tule]

Nei' date=' ikke egentlig da faren til mine barn ikke ønsker samvær med barna. Bare med meg. Han legger vel igrunnen skylden for at vi ikke bor sammen på barna. Da jeg flyttet fra ham flyttet jeg bare hundre meter i håp om at han ville være sammen med dem, noe han viste seg å ikke ville. Og som de sliter veldig med. Det er vondt for barn når en elsket forelder ikke vil ha noe med dem å gjøre.[/quote']

hei

jeg snakket generelt om foreldre som flytter lang og lilkevel øsnker samvær, hørte og om noen som bestemt skulle ha delt omsorg selv om det var times avstand, men hvorfor vil han ikke ha noe med barna og gjøre? var det slik da dere var sammen og? og vhordan kan han skylde på barna for bruddet? det høres helt sprøtt ut

hilsen