Far til vår lille deltar så lite..

[Gjest Anonym nå...]

Bare lurer på hva dere mener om dette... Jeg fryktet atdet skulle bli sånn mens jeg gikk gravid, men haddeet lite håp om at det skulle bli annerledes..

Vi har en sønn på snart en måned, vår første. Saken er at far til barnet deltar så lite med barnestellet og kosen med den lille. Det er kanskje litt min egen feil også, ettersom jeg fikk litt skrekken da vi var på sykehuset. "Pappa" skulle skifte bleie på småen og ble rett og slett forbannet over at småen ikke lå stille. Han slengte håndkle over babyen og gikk derfra.

I tillegg til dette: ene natten på sykehuset spurte jeg om ikke "pappa" kunne kose med vår lille siden han skrek sånn, og jeg var så innmari trøtt og sliten.. Dette var greit, men etter et par minutter med skriking ble han sint (pappa) og "slengte" ungen fra seg på sengen..

Dette gjør nok at jeg spørr han veldig sjelden om han kan skifte på han eller trøste han når han gråter.. Men jeg skulle ønske at far til barnet hadde mer interesse for det selv.. De eneste gangene han er sammen med ungen er når jeg ber han om å holde han mens jeg fyller i badekaret eller en gang i blandt når jeg spørr om han kan trøste han når han gråter (da har han sjelden tolmodighet til å holde han i mer enn fem-ti minutter).

Er dette normalt???

[Veronal]

Nei, det er ikke normalt! :o

Hvordan er temperamentet til mannen din ellers - i mitt hode høres det helt uutholdelig ut!

Mannen min bytter steller, mater, leker og trøster barnet vårt på lik linje med meg.

[Gjest Cyan]

Synes ikke dette hørtes helt normalt ut. Far til førstemann min gjorde ikke så mye han heller, man han slengte ikke ungen og ble ikke sint på den. Tror jeg ville prøvd å ta det opp med han. På en rolig måte så han ikke bare hisser seg opp.

[Gjest Anonym nå...]

Nei, det er ikke normalt!  :o  

Hvordan er temperamentet til mannen din ellers - i mitt hode høres det helt uutholdelig ut!

Mannen min bytter steller, mater, leker og trøster barnet vårt på lik linje med meg.

Han er ikke særlig hissig til vanlig. Han stresser sjelden og er som regel blid og grei.. :S

[Gjest Anonym nå...]

Synes ikke dette hørtes helt normalt ut. Far til førstemann min gjorde ikke så mye han heller, man han slengte ikke ungen og ble ikke sint på den. Tror jeg ville prøvd å ta det opp med han. På en rolig måte så han ikke bare hisser seg opp.

Men.. hvordan skal jeg tadet opp? Hva skal jeg si? Regner med at han ikke så på dette som noen big deal, og vil sikkert derfor mene at jeg overdriver det hele...

[Betcy]

Slik var det med oss også.. Jeg var veldig sliten og blodfattig, men fikk lite hjelp. Vårt forhold gikk til hel*** da vår datter var 9mnd, mye pga dette (men også myyyye annet :-? )

Min eks har i ettertid innrømmet at han var redd og skrekkslagen over å få en liten baby i armene, og følte seg utilstrekkelig da han ikke fikk trøstet henne like godt som mor.

Mitt råd er å snakke med ham, si at du kan forstå hvis han er redd og at du kan være der for ham slik at han venner seg til å være en trygg og god pappa. Ikke godta at hans frustrasjon går utover det uskyldige barnet.. Vær forsiktig med kritikk, for det kan gjøre ting værre.

Er det kolikk inne i bildet? I så fall kan dette trigge selv den mest avbalanserte forelder

[Far til 2]

Jeg tror også at det er hans usikkerhet og følelse av av å ikke strekke til. En helt ny og "skremmende" sitituasjon som han ikke har opplevd tidligere. En redsel for å gjøre ting feil om det er slik at du klarer å ro barnet men ikke han.

La han få litt mer tid på seg. Litt ros hjelper også på selvtiliten for de fleste menn ;-). Kansje han bør få prøve seg litt mer alene, f.eks. ved at du går i butikken eller at du besøker en vennine (uten å ta med barnet).

Det er umulig å gi en eksakt oppskrift ettersom vi alle reagerer så forskjellig, men at det lar seg løse er jeg overbevist om.

[Gjest Violetta]

Er stort sett enig med Far til 2 her, men tror det er lurt med mindre skritt en en tur i butikken helt i starten dersom han blir så lett irritert og føler han ikke får det til.

Tror det ordner seg, det er en stor omstilling for dere alle, og kanskje han trenger litt drahjelp i starten.

[Fakse]

Det er bevist i eksperimenter at menn blir langt mer stresset av barnegråt enn kvinner. Kanskje ha rett og slett har problemer med å takle at barnet er urolig? Og at du som oftest ber om hjelp når det er som værst?

Hva med å be han ta ansvar i en situasjon der du vet at småen som regel er rolig og fornøyd? Enten det er når han nettopp har våkna eller når han skal bades (dette vet jo du best), så kan det hjelpe at pappaen får positive opplevelser sammen med sønnen sin. Det kan på lengre sikt hjelpe på at han også klarer å ta ansvar når det ikke er fullt så gøy. Håper dere finner ut av dette, for alle parter sin skyld!

[Gjest L@dy in red]

Er enig med endel av det som andre har skrevet også. Det kan være en fremmed situasjon for han noe han takler dårlig fordi han er usikker og redd for hvordan han skal ta det.

Da er nok det som hjelper tror jeg, at du gir positiv oppmerksomhet, la han få delta i prosessen med deg innvolvert. Kan hjelpe ham i å bli tryggere i ungen og det han gjør.

Men på en annen side, så blir jeg lettere sjokkert over oppførselen hans. Han er tydeligvis ikke moden for dette her. Og jeg kan godt si at jeg blir provosert av slike handlinger også.

Hva med oss kvinner? Hvordan blir det sett på om vi hadde oppført oss slik?

Jeg skjønner at man kan forvente mer av kvinner også i slike situasjoner, men det får da være måte på. Det er ikke mannfolk vi skal oppdra.

Å oppføre seg sånn ER uakseptabelt i mine øyne. Det har med å ta seg sammen og ikke gi for fort etter.

At det kan være skremmende med at hele værdagen blir snudd opp ned med en liten baby i huset, har jeg så absolutt ingen problemer med å forstå. Men han er en voksen man, og det bør kunne forventes at han tar mer ansvar enn som så.

[Ann Forup]

Jeg er også enig med mange her, men selvom han måske er lidt sjalu, bange, og ikke føler at strække til, så slænger man ikke baby eller går fra dem, havede manden min gjort det havede han fået et par på trynet, og havede han gjort det to gange havede jeg pakket hans koffert og sendt ham på døren. Det er vigtig at du konfrontere ham med det så der ikke ske igen babyer er små skrøblige væsner, nu virker det jo som om han normalt ikke er temperamentsfuld så da skulle det vel ikke være noget problem at sætte dig ned og snakke med ham, men du har tænkt tanke mens du var gravid og da må der jo være noget som gør at du tænker sådanne, for her i huset deltager pappa på like fod, han bader og mader og står op om natten, skifter og leger og hvis nogen bliver sure så er det nok mere mig.

[Gjest Ikke innlogget nå...]

Samboern min er også sånn. Dvs han er ikke hissig eller kaster barnet fra seg eller noe men han deltar fint lite. Hna var sånn med nr 1 også. Jeg hadde håpet at det skulle være annerledes denne gangen men det er det ikke. Han tar babyen hvis h*n er blid sånn av og til men hvis h*n gråter kommer han alltid med h*n til meg. "H*n roer seg hos deg - ikke meg" sier han alltid....ikke noe rart det...h*n kjenner jo nesten bare meg!

Jeg blir frustrert og vi har snakket om det hundre ganger men det gir ingen resultater! Han er kjempe flink med vår eldste da.....men ikke når denne var baby heller....virker som han rett å slett ikke takler babyer men skal han få slippe for det da??? Å bare sitte på sidelija til de blir store nok til at han føler han kan bidra???

[Gjest Cyan]

Hadde aldri latt en far som slenger barnet fra seg få være alene med barnet. Om det bunner i usikkerhet, sjalusi eller hva som helst. ALDRI!

[FruE]

Veldig trist situasjon du har kommet i. Bare lurer litt: Var graviditeten planlagt? Ønsket han å bli pappa nå? Hvis svar på begge disse spørsmålene er ja, så støtter jeg de over som mener at årsaken til han oppførsel er at dette er veldig uvant og nytt for han osv. Hvis svarene er nei, er det vel rett og slett et tegn på at han har havnet i en situasjon han ikke ønsket. Men det rettferdiggjør ikke å slenge en unge fra seg altså! Enhver som føler seg moden nok til å ha sex, skal jo i teorien være moden nok til å ta vare på et barn...

[Gjest Anonym nå...]

Samboern min er også sånn. Dvs han er ikke hissig eller kaster barnet fra seg eller noe men han deltar fint lite. Hna var sånn med nr 1 også. Jeg hadde håpet at det skulle være annerledes denne gangen men det er det ikke. Han tar babyen hvis h*n er blid sånn av og til men hvis h*n gråter kommer han alltid med h*n til meg. "H*n roer seg hos deg - ikke meg" sier han alltid....ikke noe rart det...h*n kjenner jo nesten bare meg!

Jeg blir frustrert og vi har snakket om det hundre ganger men det gir ingen resultater! Han er kjempe flink med vår eldste da.....men ikke når denne var baby heller....virker som han rett å slett ikke takler babyer men skal han få slippe for det da??? Å bare sitte på sidelija til de blir store nok til at han føler han kan bidra???

¨

Godt det ikke bare er meg som har det sånn...

Håper min kjære også blir tryggere på vår lille når han blir eldre da...

Veldig trist situasjon du har kommet i. Bare lurer litt: Var graviditeten planlagt? Ønsket han å bli pappa nå? Hvis svar på begge disse spørsmålene er ja' date=' så støtter jeg de over som mener at årsaken til han oppførsel er at dette er veldig uvant og nytt for han osv. Hvis svarene er nei, er det vel rett og slett et tegn på at han har havnet i en situasjon han ikke ønsket. Men det rettferdiggjør ikke å slenge en unge fra seg altså! Enhver som føler seg moden nok til å ha sex, skal jo i teorien være moden nok til å ta vare på et barn...[/quote']

Gravditeten var ikke planlagt, men vi brukte ikke prevansjon den siste tiden og lot risikoen være der. Ble begge glade da vi fant ut at jeg var gravid.

Som jeg skrev i det første innlegget, så fryktet jeg at det skulle bli sånn mens jeg gikk gravid, og grunnen til dette er at han viste så lite interesse for ungen i magen da jeg gikk gravid også. Han var ikke så ivrig som jeg haddehåpet på å lese om barn, snakke med magen min, kjenne når han sparket osv... Snakket med han om det da og fikk som svarat"ja, men han er jo ikke født enda en gang jo..."

[Gjest Ikke innlogget nå heller.]

Sånn som du bekriver graviditeten har det vært hod oss også!! Begge gangene.

Trist når man hører om "alle andre" som er så støttende...

(Min første var ikke planlagt men det var den andre.)

[Gjest MaritM.]

At han blir sint og "slenger" fra seg babyen er IKKE normalt, uansett hvor fustrert og stressa han føler seg. Jeg hadde ikke godtatt en slik oppførsel av en voksen mann, og jeg hadde kastet ham ut!

Nok historier om babyer som blir ristet ihjel...

[Gjest Anonym nå...]

Sånn som du bekriver graviditeten har det vært hod oss også!! Begge gangene.

Trist når man hører om "alle andre" som er så støttende...

(Min første var ikke planlagt men det var den andre.)

Phuu... godt at jeg ikke er aleine om den da..

Tenkte på det mange ganger da jeg leste innlegg her om fedre som var med på alle slags timer hos JM ol. ..

[la Flaca]

Vi er gift og graviditeten planlagt, men pappan her i huset var heller ikke den mest entusiastiske under graviditeten, og jeg var kjempelei meg for det. Da ungen ble født ble han plutselig kjempeengasjert og super, og mye av det tror jeg kommer av at han ble far første gang for 7 år siden. Han har gjort det før, og føler seg trygg.

Men han har også gått fra babyen vår på sofaen da hun var hysterisk på kveldstid. (jeg var i samme rom, men hadde hendene fulle med noe annet). Jeg tok jenta på armen og fant pappan inne på badet med tårer nedover kinnene. Har ALDRI sett han gråte før! :o Ingen tvil om at følelsen av ikke å kunne trøste barnet sitt, og ikke mestre situasjoner som mor gjør er veldig vanskelig for mange fedre! Likevel syns jeg det du beskriver er mer omfattende enn som så.

Ta deg en god prat med han. Hvis han er som mannen min går han fort i forsvar, men hvis du holder deg rolig og kontrollert tror jeg mye godt kan komme ut av å snakke sammen! :trøste:

[Gjest Violetta]

Du trenger jo ikke levere ungen til ham og forlate dem. Små skritt er kanskje nøkkelordet her, men det er også viktig at du etter hvert lar ham slippe til! Og det må ikke være slik at han bare skal ha med barnet å gjøre når det er vanskelig, han må være med hele veien, i alt som skjer.

Kanskje dere har venner som har barn? Hva om han pratet med andre fedre om dette? Jeg vet at mange menn kanskje synes det kan være vanskelig å prate om slikt, men jeg tror også det kunne vært til stor hjelp for ham å snakke med noen andre enn deg om dette, og da fortrinnsvis med en mann som har opplevd å få barn. De har nok mye felles tanker og opplevelser, og mest sannsylig kan din mann få gode råd og bekreftelse på sin egen rolle i dette.