Jump to content
Sign in to follow this  
AnonymBruker

Sorg, forherligelse av den avdøde og dårlig samvittighet

Recommended Posts

AnonymBruker

Vennligst ikke døm meg for å formulere dette innlegget veldig kaldt. Jeg gjør det for å unngå å grave meg ned i følelser.

Samboeren min døde brått og uventet rett før jul i fjor. Jeg er 27 år og vi var kjærester siden vi var 22. Jeg har det fortsatt vondt og tror ikke jeg helt har forstått at han er borte for alltid. Har han med meg i tankene hele tiden.

Samtidig tror jeg at jeg forherliger han. At han har blitt dette fantastiske mennesket i fantasien min som han faktisk ikke var når jeg tillater meg å tenke nøye etter. Det siste året av forholdet vårt tvilte jeg mye og helt ærlig så tror jeg at vi ikke hadde vart, vi var liksom ikke på bølgelengde, kommuniserte ikke godt sammen, fikk aldri til sexlivet og hadde ganske lite tillit til hverandre.

Jeg tror mye av de vonde følelsene jeg har nå rett og slett skyldes at det er vondt med unge mennesker som blir revet bort - og at jeg rett og slett kom veldig tett på det. At jeg først og fremst synes så forferdelig synd på han, akkurat som jeg ville syntes synd på han om jeg leste om det i avisen, men igjen at jeg "tilfeldigvis" kom så tett på det. Tenker litt at det minste jeg kan gjøre for han er å være en kjæreste som savner han resten av livet og aldri greier å slippe han. Tror ikke egentlig at jeg savner han. 

Men jeg får så utrolig dårlig samvittighet av å tenke sånn! Dårlig samvittighet overfor han, men også familien hans. Jeg føler at en del av meg bare vil (og bør!?) videre i livet, men jeg tillater meg ikke det - føles som at jeg har en plikt til å sørge, plikt til å ha en indre samtale med han gående hele tiden, plikt til å ikke gjøre ting som hadde gjort han sjalu om han var her. Dessuten føler jeg at familien hans er over meg som  hauker, selv om de absolutt ikke er det, så er jeg livredd for å bli sett pratende med en mann eller noe sånt eller at de ser jeg får nye mannlige venner på sosiale medier.

Hva skal jeg gjøre???

Anonymkode: 02dcc...62a

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

MarieLo
Posted (edited)

Han ville helt sikkert ikke at du skal gå ensom og alene videre gjennom livet.

Og du kan ikke bry deg om hva familien hans tenker om deg, hvis de ikke forstår at du er såret og trenger støtte og ikke bli dømt og forventet mye av, så er ikke de noen du bør ta hensyn til. Det var ikke din feil at det skjedde deg.

Så vil anbefale deg å heale deg selv og gå videre.

Ikke tenk på plikter eller forventinger, det er du som bestemmer over ditt liv. Ikke alle andre, så du trenger ikke å gi de den makten. Og du trenger ikke å ta hensyn til dem hvis du ikke føler noe kjærlighet fra dem. ❤

Edited by MarieLo

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
3 hours ago, MarieLo said:

Han ville helt sikkert ikke at du skal gå ensom og alene videre gjennom livet.

Og du kan ikke bry deg om hva familien hans tenker om deg, hvis de ikke forstår at du er såret og trenger støtte og ikke bli dømt og forventet mye av, så er ikke de noen du bør ta hensyn til. Det var ikke din feil at det skjedde deg.

Så vil anbefale deg å heale deg selv og gå videre.

Ikke tenk på plikter eller forventinger, det er du som bestemmer over ditt liv. Ikke alle andre, så du trenger ikke å gi de den makten. Og du trenger ikke å ta hensyn til dem hvis du ikke føler noe kjærlighet fra dem. ❤

Takk for svar ❤️ Fornuften min er helt enig. Samtidig greier jeg ikke å kontrollere de følelsene.

Anonymkode: 02dcc...62a

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
På 30.6.2020 den 11.57, AnonymBruker skrev:

Vennligst ikke døm meg for å formulere dette innlegget veldig kaldt. Jeg gjør det for å unngå å grave meg ned i følelser.

Samboeren min døde brått og uventet rett før jul i fjor. Jeg er 27 år og vi var kjærester siden vi var 22. Jeg har det fortsatt vondt og tror ikke jeg helt har forstått at han er borte for alltid. Har han med meg i tankene hele tiden.

Samtidig tror jeg at jeg forherliger han. At han har blitt dette fantastiske mennesket i fantasien min som han faktisk ikke var når jeg tillater meg å tenke nøye etter. Det siste året av forholdet vårt tvilte jeg mye og helt ærlig så tror jeg at vi ikke hadde vart, vi var liksom ikke på bølgelengde, kommuniserte ikke godt sammen, fikk aldri til sexlivet og hadde ganske lite tillit til hverandre.

Jeg tror mye av de vonde følelsene jeg har nå rett og slett skyldes at det er vondt med unge mennesker som blir revet bort - og at jeg rett og slett kom veldig tett på det. At jeg først og fremst synes så forferdelig synd på han, akkurat som jeg ville syntes synd på han om jeg leste om det i avisen, men igjen at jeg "tilfeldigvis" kom så tett på det. Tenker litt at det minste jeg kan gjøre for han er å være en kjæreste som savner han resten av livet og aldri greier å slippe han. Tror ikke egentlig at jeg savner han. 

Men jeg får så utrolig dårlig samvittighet av å tenke sånn! Dårlig samvittighet overfor han, men også familien hans. Jeg føler at en del av meg bare vil (og bør!?) videre i livet, men jeg tillater meg ikke det - føles som at jeg har en plikt til å sørge, plikt til å ha en indre samtale med han gående hele tiden, plikt til å ikke gjøre ting som hadde gjort han sjalu om han var her. Dessuten føler jeg at familien hans er over meg som  hauker, selv om de absolutt ikke er det, så er jeg livredd for å bli sett pratende med en mann eller noe sånt eller at de ser jeg får nye mannlige venner på sosiale medier.

Hva skal jeg gjøre???

Anonymkode: 02dcc...62a

Mistet en av foreldrene mine. Du minnes det gode😊 Tror det er normalt å forherlige de, som om det kompenserer for den urett de ble utsatt for ved å miste livet så tidlig. Jeg vet at min søster ser ting mer som de var, og er lei av at jeg forsvarer og glorifiserer. Joda, jeg ser og hører. Jeg vet at ting var både bra ig dårlig, men velger å huske det gode. Det er viktig for meg for personen var viktig for meg og ble utsatt for noe så grusomt, så synes det holder med all julig personen fikk av sykdommen om ikke vi skal snakke dritt i tillegg. Det har jeg ikke samvittighet til. Det blir som å sparke noen som ligger nede. 

Anonymkode: 1efe2...2ee

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...