Jeg har innsett at jeg er toxic

[Gjest Den tredje]

14 timer siden, willbazz skrev:

Følelser er resultatet av hva du tenker. Og du velger hva du tenker. Alt handler om hva slags perspektiv man har på ting. Og perspektiv kan man endre på hvis man velger å være åpen for nye ideer, og ikke tro blindt på alt man har blitt fortalt eller «vet» fra før. 
 

 

"Følelser er resultatet av hva du tenker."

Bruker du ordet emosjon stemmer det bedre det du sier. Men emosjon og følelse er to forskjellige ting.

Emosjon oppstår når en tenker noe. Feks si at en tenker på titanic også begynner en å gråte. Da er det tanker som vekker sinsendring, altså emosjon. 

Følelse er mer basert på sanseintrykk. Så si feks at noen kliper meg i armen. Jeg føler smerte fra sansene mine lenge før jeg får lagd en tanke.

 

Vist jeg tenker: "Jeg elsker den damen." Så vil ikke følelsene mine nødvendigvis bli kjærlighet. (altså jeg bestemmer ikke over egne følelser.) Så klart om en tenker lenge på verdien av en personen og har en generelt en instilling om at mennesker er viktig og en skal prøve å være så god mot de som bare overhode mulig, vil en jo begynne å verdsette personen og føle at en elsker personen på den måten. Men kjærlighet basert på emosjon ligger på et annet sted i hjernen enn de som er basert på følelser. "ancient brain" og "frontal cortex" i overfladiskt perspektiv.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også igjen, men jeg har få råd. Det blir som at jeg reagerer før følelsene og tankene mine kommer. Forholdet mitt med samboer er på bristepunktet nå pga dette 

Anonymkode: b84e6...490

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg også igjen, men jeg har få råd. Det blir som at jeg reagerer før følelsene og tankene mine kommer. Forholdet mitt med samboer er på bristepunktet nå pga dette 

Anonymkode: b84e6...490

Det skjønner jeg godt. Har du noen traumer som gjør at du reagerer så akutt og sterkt? 

Anonymkode: 9cbae...bc6

[Antiviruset]

På 24.6.2020 den 16.50, AnonymBruker skrev:

Jeg har faktisk mye selvironi, og tar meg absolutt ikke høytidelig. Kanskje vanskelig å tro hahah, men jeg er absolutt ikke så seriøs! Men ja, å tenke før jeg reagerer er jo bra.

Det som er greia er at jeg ikke egentlig blåser meg opp; Jeg blir kjempe lei meg, holder det inne og overtenker. Til slutt så eksploderer det i ulike former. Svært sjeldent ordentlig sinne, men ofte at jeg blir irritabel og likegyldig. Gjerne stille og trekker meg tilbake.

Anonymkode: 7a8be...a41

Du bør iallefall ta dette opp med en partner og kanskje også nærmeste familie. Slik at de vet om dette her og kan ta hensyn til det i en viss grad. Partner kan bare ikke lese tankene dine! Så når du blir irritert kanskje uten logisk grunn og han vet om det kan han bare trekke seg litt unna, iallfall ikke fyre mer opp under det. Så vente til du er blitt "bedre"  og ta opp ting.

Om ikke vil slikt over tid knuse et forhold! For når du er i den tilstanden der vil andre mennesker oppfatte deg som lite interessert, likte kjærlig, egoistisk, ja rett og slett en dårlig person å ha noe med å gjøre. Det vil over tid ødelegge de fleste relasjoner.

[willbazz]

Endret 28. juni 2020 av willbazz

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det skjønner jeg godt. Har du noen traumer som gjør at du reagerer så akutt og sterkt? 

Anonymkode: 9cbae...bc6

Jeg har traumer fra barndommen ja og er så redd for å bli forlatt at jeg tror at det vil skje. Jeg takler fks ikke mye kritikk på en gang. At kjøkkenbenken er vasket dårlig tåler jeg å høre, men ikke at kjøkkenbenken er vasket dårlig, det ligger masse smuler på gulvet og at jeg glemte melk på butikken. Da går jeg rett i forsvar for de tingene kommer til å resultere i at han dumper meg (i mitt hode). I tillegg har jeg fra barndommen hatt "ulovlige følelser" som jeg aldri ville vise. Jeg klarer dermed ikke å reagere med de "riktige" følelsene, men viser sinne selv om jeg egentlig ikke er sint.

Anonymkode: b84e6...490

[AnonymBruker]

På 25.6.2020 den 18.19, willbazz skrev:

Du må også lære å akseptere ALLE sider ved deg selv, ikke kun de ‘gode’ sidene. Kun da er det mulig å bli en forbedret utgave av seg selv.

Dette er viktig☝️
 

Jeg synes «toxic» er ganske sterkt ord. Da jeg leste overskriften tenkte jeg at du var en som gjorde masse slemme ting, en skikkelig bitch i mangel av bedre ord. Men det høres mer ut som du er er ganske følsom og usikker på deg selv? 

Absolutt alle har dårlige sider, og veldig mange mennesker er elendige på å takle kritikk. Det betyr ikke at du ikke skal jobbe med det! Men ikke ha for høye krav til deg selv. Godta at dette er noe du må jobbe med, og ta små skritt. Du har helt sikkert mange fine egenskaper også. 

Anonymkode: 7a44c...9e4

[AnonymBruker]

Som om jeg skulle skrevet innleggene dine selv TS. Jeg kjenner meg igjen 100%. Sliter også maksimalt med frykt for å bli forlatt, etter å ha blitt forlatt som baby og barn gjentatte ganger. Kjæresten min klikka og fikk nok av oppførselen min og nå sitter jeg her, superdeppa og forlatt.. igjen. Det blir en slags ond spiral hvor vi er så redde for å bli forlatt at man til slutt kanskje ødelegger så mye for en selv at man ender opp med å bli forlatt, en selvoppfyllende profeti. Har ingen råd, det eneste jeg vet jeg må gjøre er å gå i terapi. For ellers kommer neste forhold til å ende på samme måte. 

Anonymkode: 2fa27...0d5

[Edie]

Ryddet for oppfordring til lovbrudd.

Edie, adm.

[AnonymBruker]

Jeg synes enkelte av dere er litt vel kvasse i svarene deres her. 

Man er ikke en bra person ("helt") selv om man innser problemet man har og ønsker å gjøre noe med det? Altså, det er vel første steg til recovery det??

Jeg kjenner flere mennesker som TS, og fellesnevner for de alle fleste av de er at de aldri kommer til å innrømme at det feiler de noe som helst. Verden er slem mot de og det er alle andre det er noe galt med. Aldri noe "beklager" når de klikker, og de anser sin oppførsel som normal og noe alle rundt bør tåle. Samtidig skjønner de ingenting av hvorfor venner faller fra, hvorfor de er single, eller hvorfor de ikke blir bedt med på ting lenger. 

Jeg synes ts høres fornuftig ut med sitt innlegg hvor hun spør etter tips for å bli bedre uten å glemme hvem man er. Ts har kommet mye lengre enn mine bekjente med samme issues. Hun har erkjent at hun har et problem, hun peker på eksempler og hun vil bli en bedre kjæreste og venn. Så jeg synes det er unødvendig av dere å skrive at hun ikke skal komme her og tro at du blir noe bedre av å erkjenne, for det er bare TULL. 

Anonymkode: 1a050...a5e

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn. Har innsett at jeg egner meg best alene og kommer aldri til å få meg mann eller barn. Venner har jeg helst litt på avstand, for jeg orker ikke at det skal være så nært. Jeg har det egentlig veldig fint, bortsett fra de dagene jeg hater meg selv, men de går vel over de også. 

Anonymkode: 57008...447

[AnonymBruker]

Du høres ut som min svigerinne, og hun kan være utrolig vanskelig å forholde seg til noen ganger. Altså, hun er en herlig person, med god humor og omtanke for de rundt seg. Men hun overtenker så til de grader, at man ender opp med å trippe rundt henne på tærne for å ikke si noe "feil". Sier du  noe "feil, kan hun A: Gå rett i forsvar, bli sur, stenge seg inn på et rom eller slutte å snakke til deg. Eller B: Hun later som ingenting (tror hun), men overtenker det hele. Hun kan da gå å kverne på det i dager, tilogmed uker, før hun til slutt sprekker. Og i 9/10 tilfeller handler det hele om en enkel misforståelse, og hun har gått rundt og hatt det kjipt for ingenting.

Jeg har milevis med eksempler på uskyldige situasjoner som i hennes hode har vokst seg til noe stort og farlig, og gjerne ender i tanker om seg selv som at "ingen liker meg". Hun har vært innom psykolog én gang, og mente selv at dette var nok. Resten av familien ser klart og tydelig at dette er langt fra nok. Vi sitter selvsagt ikke med fasiten på hvorfor hun er som hun er, men vet at hun har store, uløste følelser etter en forelder døde, der hun flere år senere knapt kan se på en av eiendelene til denne forelderen, eller i det hele tatt nevne ordet død, uten å bryte sammen. I tillegg har hun lav selvtillit og selvfølelse, noe som er synd fordi hun er en kjempe flott jente som har masse å by på. Men det er gjerne logisk at når så mange følelser undertrykkes og ikke bearbeides, så vil hun ikke ha et stabilt nok følelsesregister til å kunne takle hverdagens små misforståelser.

Hun, som deg, er også klar over en del av utfordringene sine, men tar ikke tak i det annet enn at hun er flink å si unnskyld i etterkant. Vi som er rundt henne er for lengst lei av utbruddene hennes, for de kommer jo selv om hun beklager i etterkant, og mener at hun selv må ta ansvar for å få den hjelpen hun trenger om hun ikke makter å finne ut av det selv. Det har blitt til at vi kvier oss for å invitere med på helgeturer og ferier, fordi det som da skal være en avslappende tid for oss, blir til høye skuldre og stress, og det ender alltid i dårlig stemning fordi vi sier eller gjør noe feil. Jeg skulle virkelig ønske at hun ville ta tak i problemene sine, for hun er som sagt en helt fantastisk jente som vi gjerne skulle inkludert mer. 

Jeg tenker ikke at du er en dårlig person TS, og det er heller ikke min venninne. Men det er noe som blokkerer og gjør at dere ikke klarer å se situasjonene for det de er, og som gjør at følelsene deres kommer i veien for rasjonell tenkning. Man kan komme langt ved å daglig jobbe med selvfølelsen sin, men enkelte ganger må det mer til, og man trenger å lære teknikker og verktøy hos noen som vet hva de gjør.
Så jeg håper du klarer å legge "skammen" til side (for det er virkelig ingen skam å oppsøke hjelp!), slik at du kan ta tak i dette og bli et mer harmonisk menneske. En ting er at de rundt deg vil kunne slappe mer av og nyte tiden i ditt nærvær, men du vil definitivt få det bedre selv også. Det er vanvittig slitsom å gå rundt å overtenke hele tiden. 

Anonymkode: eb652...138

[AnonymBruker]

Du høres ut som hun som nettopp slo opp med meg som venn. Fordi jeg var ærlig å sa hva jeg følte i vennskapet vårt. Følte jeg ikke fikk innpass og at jeg ikke fikk sagt det jeg ville og prøvde å stille hun spm over hva hun tenkte om det. Sa også masse ting jeg kunne jobbe med og hva vi kunne jobbe med sammen. Men hun tolka det som at jeg ikke ville snakke med hun mer og sletta meg over alt. 

Men om det er deg eller ikke, så er det bra du har innsett det

Anonymkode: a0c75...0ab

[AnonymBruker]

På 24.6.2020 den 15.00, AnonymBruker skrev:

Jeg har innsett at jeg er toxic, og jeg skammer meg skikkelig for det.

Jeg er det ikke med vilje, og mener ingenting med det, men det er liksom bare sånn jeg er. Det er en del av meg som jeg alltid har hatet, men aldri innsett at det er toxic.

Så, grunnen til at jeg er toxic; Jeg er så sensitiv og følsom. Følelser tar totalt kontroll over hele meg, uansett hvor fornuftig jeg prøver å tenke. Jeg blir så fort fornærmet, og tar så mye personlig. Jeg har alltid hatt problemer med at jeg blir fort irritabel, og uansett hvor hardt jeg prøver å fortrenge den delen av meg, så klarer jeg det ikke i lengden.

Det tærer på mitt forhold til både familie, kjæreste og også venner.

Kjæresten min har fortalt meg at han ikke tør å si fra til meg, pga. måten jeg reagerer så sterkt på. Han sier jeg da skaper egne tolkninger av ting, lager situasjoner i hodet mitt, og da legger ord i munnen på han, slik at det eskalerer unødvendig. 
 

Det var så vondt å høre han si det, for jeg blir så fort lei meg, og begynner å overtenke. Jeg prøver virkelig å ta meg sammen, og får så dårlig samvittighet. Jeg vil forbedre meg, for det her går ikke.

 

Noen som har gode råd å komme med?

Anonymkode: 7a8be...a41

Sinnemestringskurs! Det hjalp meg veldig, og jeg kan rett ut si at jeg ble et bedre menneske av det. 

Anonymkode: 169be...653