å hjelpe sine foreldre

[Gjest fortvilet]

Min far er en eldre mann i slutten av 60-årene som de siste årene har vært mye syk, plaget med hjertet og mye smerter i nakke, skuldre og armer. Siden han bor alene er han dermed avhengig av hjelp til grunnleggende husarbeid som støvsuging og vasking av gulv og bad, og plenklipp og snømåking. Annet husarbeid og matlaging klarer han stort sett selv.

Det han trenger hjelp til er egentlig ikke store jobbene, kanskje 1-2 timer i uka, men når det ikke blir gjort hoper det seg selvfølgelig opp, så når jeg kommer hjem på besøk bruker jeg ei uke på å få orden på huset. Det som virkelig gjør meg forbanna er at jeg har fire søsken i umiddelbar nærhet til min far, men INGEN av disse har selvfølgelig mulighet til å hjelpe han. Neida, de er alle forferdelig travle og hjelper han så mye allerede bla bla bla.. Sist min eldste søster klagde over hvor mye hun var der og hjalp han, og hvor slitsomt det var, og hvor heldig jeg var som bor langt vekke, ble jeg skikkelig lei. Jeg ringte min far og spurte rett ut hvor ofte hun hadde vært der i det siste og hjulpet med husarbeide. Neida, det hadde hun da ikke gjort på månedsvis, og sist han hadde sett henne var for 2 uker siden... Det samme gjaldt mine øvrige søsken. Joda, de kom jo på besøk, men INGEN gjorde noe arbeid selv om alle så at det trengtes!

Nå er jeg dritlei av at min far bor i en "svinesti" og at ingen gidder å hjelpe til. Vi er så mange at det er jo ikke snakk om mer en 1-2 timer i måneden for hver enkelt? Er det urimelig at de av mine søsken som bor nært (4 stk) tar "hverdagstingene" mens jeg og de av mine søsken som bor langt vekke tar rundvasken når vi er hjemme? Jeg har til og med foreslått at alle søskene betaler inn 100 kr mnd i en vaskehjelp-pott til min far, men det var jo heller ikke aktuelt.

Argh, måtte bare få ut litt frustrasjon....

[Gjest Violetta]

At de ikke er flaue. Det hadde jeg vært om jeg var dem. Man skal hjelpe sine foreldre når de trenger det og når man selv kan.

Og når de ikke kan spandere en hundrelapp å måneden for at han skal få ha det fint og rent hjemme hos seg sier det en hel del om dem.

Jeg hadde ikke latt dem slippe unna. Hadde mast og mast til de ga seg.

[Gjest fortvilet]

Nei, der ikke flaue! Og det er nesten det verste. De synes faktisk selv de gjør masse hvis de har handlet fordi han hadde infuensa og 40 i feber, eller klipte plenen i fjor... Jeg har mast i årevis, men så lenge de ikke er flaue eller føler de burde hjelpe til, så hjelper det jo ikke! Min far har også innimellom prøvd å be om hjelp, men det er jo så vanskelig og de har det jo sååå travelt. Jeg skjønner godt at han ikke orker å be om hjelp så ofte og heller støvsuger selv...noe som medfører to dager med vonde skuldre og armer!

Jeg, derimot, er flau og skammer meg over mine søsken! At de går på besøk ser at det er rotetet og trenger å vaskes, men ikke gjør noe med det er fullstendig uforståelig for meg. Min far skal da ikke trenge å be om hjelp når de vet han ikke greier å gjøre det selv??

[Veronal]

Jeg synes det er naturlig at alle barna bidrar likt, men når det er sagt så synes jeg det også er naturlig å revurdere bosituasjonen. Kanskje en lettstelt leilighet uten snømåking og plenklipping bør vurderes?

[Gjest Eldrebolig]

Jeg tror som sistemann her, at dere bør vurdere om han skal flytte til et mer lettstelt sted. Gjerne der han kan få kontakt med andre godt voksne. Det finnes mange flotte bofellesskaper rundt om, der man har egen leilighet. Men muligheten til å treffes på fellesarealer hvis man vil. På sånne steder pleier de også å ha fin hage med folk som steller fast.

At det blir sånn som du opplever med søskene dine er så vanlig at det gidder jeg ikke si noe om. Men forstår at du blir trist.

[Ann Forup]

Jeg vil nu vende det lidt om, hvor godt forhold har alle søskende haft til deres far, hvor godt forhold har de til hinanden. Fordi jeg har en mor og en far forplikter jeg mig ikke til at se efter dem når de er syge, men jeg kan gøre det hvis jeg ønsker og har lyst, men ofte kommer det jo an på hvordan ens forhold har været til ens forælder i opvæksten, hvis man har et dårligt forhold da er der ikke mye man gider at hjælpe til, men har man haft super forældre da er man nok mere flexi. Jeg har haft et super forhold til min mormor, og jeg lovede mig selv at jeg ville pleje hende hvis hun nogen gang skulle ha brug for det, min mor synes jeg var tåbelig, for alderdoms hjem var ok, nu kunne hun heller ikke li sin mor. Så jeg vil gætte på at der ligger noget dyber bag, end bare det med orker ikke gider ikke har ikke tid mm.

[Hu i Svingen]

Hvis faren din er så plaget som du beskriver så burde det være fullt mulig å få innvilget hjemmehjelp en gang hver eller annenhver uke, til nettopp støvsuging, gulvvask og vask av kjøkken og bad.

[Gjest vsn]

Hvis faren din greier å rote så fælt, klarer han sikkert å rydde også. Så vondt i skuldrene og gud-vet-hvor kan han ikke ha.

Dessuten kan han søke om å få hjemmehjelp.

Det er mulig at faren din er gørrelat, og du er den eneste av søsknene som ikke skjønner det?

[Gjest Violetta]

Hvis faren din greier å rote så fælt, klarer han sikkert å rydde også. Så vondt i skuldrene og gud-vet-hvor kan han ikke ha.

Dessuten kan han søke om å få hjemmehjelp.  

Det er mulig at faren din er gørrelat, og du er den eneste av søsknene som ikke skjønner det?

Hva slags svar er dette? Mener du at ikke eldre mennesker kan trenge hjelp, men bare er late?

[Gjest Slektning]

Jeg synes din far skal være voksen nok til å be om hjelp, jeg. Så lenge han er klar i hodet.

Vi har en slektning i umiddelbar nærhet som også trenger den hjelpen du nevner. Selvfølgelig har vi fullt opp i hverdagen. Denne slektningen ga oss et hus, en svær hage, ei hytte og en bil som skal vedlikeholdes. Vi har hunder og barn som også tar tid i tillegg til litt tid med venner og til slutt fritid.

Vi orker ikke å gå rundt og tenke på hva denne slektningen til enhver tid trenger. Personen har fått klar beskjed - og erfaring i - at blir det spurt om hjelp, så hjelper vi til. Men i hverdagen har vi nok med oss selv. Selvfølgelig er vi umåtelig glad over det vi har fått. Men det koster, både i avgifter, utgifter og ikke minst tid og arbeid.

Personen får i dag litt hjemmehjelp og når vi shiner en gang eller så i året, så ser det fullt levelig ut i leiligheten. Huset ga hun heldigvis opp etter noen år totalt uten vedlikehold. Som vi i dag sitter og sliter rævva av oss med å pusse opp...

[Gjest 23+7]

Nå er det ikke bare å be om hjemmehjelp. En skal være ganske dårlig for å få det i enkelte komuner.

vet mange som har en time annenhver uke.

Du kan ikke tvinge dine søsken til noe som helst. Vil de ikke, så vil de ikke.

Dere kan leie en privat som kan komme en gang pr.uke?

kansje din far har råd til å betale det selv?

mange eldre/syke leier privat hjelp. Det blir billigere enn hjemmehjelp. En hjemmehjelp gjør begrensede ting i huset også.

[Nella]

Det kommer jo ann på kommunen han bor i og inntekt og slik, men å få hjemmehjelp er langt fra gratis og satsene er ganske høye blitt etterhvert.

Hva med å betale en undomsskoleelev/videregående for å stikke innom å dra over det verste en gang i uka. Det tipper jeg pappa'n din har råd til også så er den saken løst. Hadde vaskejobb da jeg gikk første året på videregående hjemme hos en familie selv og å få litt ekstra penger før helga var jo supert.

Og da kan andre besøk brukes til hyggeligere ting og .feks dra ut å handle, ut en tur generelt.

Kan være at søsknene dine kvier seg fordi de ser på det som pes å dra dit. Det er møkkete, de har ikke ork/lyst til å vaske ekstra osv..

Mine besteforeldre bor i et stort hus med over 1 mål tomt, mye plen. Bestefar har nå havnet på sykehjem og bestemor er ikke så sprek at hun orker å hamle opp med alt ute.

De er 4 søsken og alle i nærheten.

De har nå fått gjort hagen enda litt mer lettstelt, fjernet et par store trær hun ikke ville ha der mer og sånn. Plenklipping har bestemor overlatt til min lillebror (13) og fetteren min (11) så de bytter på og tjener noen kroner på det hver gang. En løsning alle er fornøyde med.

På vinteren klarer bestemor å måke akkurat sti til postkasse og sånn selv, ellers kjører de ned å måke for henne litt på tur. Hun har også kjøpt inn freser for de som vil bruker det så det ikke skal bli så tungt.

Er det større ting som skal gjøres blir det dratt igang full dugnad og alle stiller opp. Bestemor (70 år nå, sprek for alderen og i farta, bil og greier) disker da opp med mat de de som jobber og så er alle fornøyde.

Sånn løser vi ting hos oss ihvertfall. Og det funker fint for vi vil jo alle at bestemor skal få bo der så lenge som mulig. Det er jo barndomshjemmet til disse søsknene.

Men det finnes også frivillighetssentral som du kan kontakte å høre hva de hjelper til med. Det skal være i alle kommuner omtrent.

"Eldre hjelper eldre" er også i mange kommuner der spreke eldre hjelper andre eldre med forskjellige ting. De skal bare ikke ah utgifter på det de gjør så kjøring må dekkes av da pappan din.

En annen ting som slår meg og som mange sliter med er at det er tøft å se at foreldrene blir eldre og dårligere og trenger mer og mer hjelp. Dette er jo de som vi har kunnet gå til for alt opp gjennom livet og som har vært det trygge i vårte liv. Plutselig så er det ikke helt sånn lengre.

Det er det faktisk veldig mange som sliter med. Jobbet med eldre og sett det og kan breuke mamma'n min som eksempel.

Hun takler ikke å dra å besøke bestefar aleine på sykehjemmet, men må ha med seg noen. Har hun det så er det greit. Takler dårlig å se hvordan han har blitt og sånn.

Vet jo ikke om det er sånn hos dere da, men det kan være en grunn til at de kvier.

[Smashing]

Det samme problemet hadde mor min og har hun ennå når foreldrene er døde. Hun har 2 brødre som aldri stilte opp for moren eller faren sin, og når moren deres var dødssyk, var de ekstremt sjelden på besøk. Det er så trist at det skal være slik. Det var og er utrolig nok ennå krangling om hvem som gjorde hva og hvem som har krav på hva. Det verste er at moren min ble lovet så mye i forhold til arv og slikt mens moren hennes levde og brødrene sa seg enig i det, siden hun hadde stelt så mye med foreldrene deres. Men, med en gang de dør skifter de mening. At det går an! Jeg blir så sint jeg, så jeg skjønner hvordan du har det. Jeg er så glad for at det sitter en Gud i himmelen som ser alt vi gjør, og heldigvis er han rettferdig..

[Gjest fortvilet]

Min far er da ikke så invalid eller ensom at bofelleskap er noen løsning. Men en nakkeskade etter en ulykke or et par år siden, to nylige hjerteoperasjoner og ryggproblermer, gjør at noe som er så enkelt for oss som å støvsuge, er noe han ikke klarer uten å få store smerter! Dessverre har han ikke krav på noen hjemmehjelp, han klarer jo tross alt det meste selv. Ikke har han diger hage heller, men 30 kvm plen som er en knapp halvtimes arbeid. Den delen av huset han bruker er heller ikke store biten. Jeg vet hvor mye arbeid som ev. kreves og det er ikke MYE! Tidligere har jeg og min søster tatt hovedansvar for slike ting, men vi har begge flyttet til andre deler av landet. Det ene barnebarnet har også vært flinkt til å hjelpe sin bestefar, men han har også flyttet grunnet studier.

Men mine godt voksne søsken som ikke har småbarn, krevende jobb eller famile, har IKKE tid til å stille opp! Ber man dem om noe så er det syting og klaging over hvor mye de må gjøre for han, så travlet de har det etc. Min søster greier å klage til meg over hvor mye arbeid det var for henne å handle dagligvarer et par ganger fordi han hadde influensa en uke og senere hadde operasjon på begge øynene og ikke kunne se tydelig! Min far har altså gitt opp å be om hjelp for a) syting og klaging, B) ting tar laaaaang tid, c) ting blir ikke gjort i det hele tatt.....

Vel, har ihvertfall fått ut lite frusterasjon nå, men gruer meg til den dagen min far virkelig trenger hjelp i hverdagen...!

[Gjest søster]

Det er ikke din far,men dine søsken det er noe med.

neste gang dere kan møtes. Be på kaffe og ta temaet opp. helst med din far tilstede.

[Gjest gjest1]

Skjønner så alt for godt hva du mener. Mamma hjelper sin mor på samme måte. Ho bor ca 3 timer unna, men ene datra bor 5 min unna og ene sønnen (med kone) bor 20 min unna. I tillegg har mamma en unge på 2.. de andre har voksne unger..

Det er ikke bare å få seg hjemmehjelp. Det kan være vanskelig å få det invilget, det koster gnaske mye penger og noen steder er kvaliteten varierende (ho ene som var hos mormor kunne ikke vaske gulvene en gang)

Har ingen råd til deg, kan bare si at du har min fulle sympati! (kunne omsorgs bolig vært noe?)

[Gjest Kålungen]

ER det mulig.... at de ikke har en fryktelig dårlig samvittighet?

Jeg ser på det som en selvfølge å hjelpe foreldrene sine hvis de trenger det!

Selv har jeg en kronisk syk svigermor, som trenger hjelp til småting, som handling, gressklipping osv.

Dette gjør vi da med største selvfølge, skulle da virkelig bare mangle!!

[Ann Forup]

jeg tror stadig at din far sikker ikke har været den far som dine søskene har ønsket sig, hvis han havede været alletiders far, tror helt bestemt at dine søskene ville ha stillet op, hvis de ikke bry sig er det nok fordi de ikke liker han. årsagerne kan jo være mange, men som jeg har sagt før så er mamma en ud af en søskene flok på 4 og der var bare en søster og mig som stilte op for min mormor, de 3 ander søskene kunne ikke være mere samme, men det var dem som hylte højest da hun døde, som jeg sagde til dem hyklere.

[Mistyen]

Fordi jeg har en mor og en far forplikter jeg mig ikke til at se efter dem når de er syge, men jeg kan gøre det hvis jeg ønsker og har lyst,

Dette synes jeg er helt feil. Vi har vel alle en forpliktelse når det kommer til tilårskommne foreldre?

Forstår at det kan være vanskelig hvis forholdet til foreldrene ikke har vært ideèlt i oppveksten, men det er alikevel de som har gitt oss livet, og i de fleste tilfeller en god oppvekst. Da synes jeg vi skylder dem å hjelpe til der vi har mulighet, det være seg praktisk eller økonomisk.

Jeg ville samlet mine søsken og tatt dete opp på en skikelig måte, og så funnet en løsning alle kan leve med.

[Ann Forup]

Misty er jo enig i at man skal hjælpe sine forælder, men hvis man har haft en dårlig opvækst, måske fået bank som barn eller ligenden, da forstå jeg godt at man ikke vil hjælpe, hvis mine forældre har været slemme imod mig som barn, haved jeg aldrig i verden hjulpet dem når de fik behov som gamle, som man siger man høster som man sår.