Er det bare meg eller...

[Gjest en mamma]

Jeg vet jeg skulle funnet en bedre overskrift, men klarte det ikke.

Det har seg altså slik at faren til min datter er 36 år. Han har en samboer som er 20 år. Min datter er åtte.

Min datter har lenge snakket om noen med et helt spesielt kallenavn, jeg visste ikke hvem det var, men tenkte ikke mer over det.

Så viser det seg altså at det er et kosedyr! :o Og ikke nok med det, det er kosedyret til faren til min datter og hans nye samboer. :oops: De behandler altså dette kosedyret som om det skulle være levende, de snakker om det og med det, og det samme gjør min datter. Min datter vil ringe til kosedyret for å prate med det. Og ikke misforstå, det er ikke min datter sitt kosedyr. Det er de voksne her som har diktet opp hele tilværelsen til dette dyret. Det blir litt som disse kålhodedukkene tror jeg, bare for voksne. :oops:

Jeg mener, ikke at det hadde angått meg om det ikke involverte min datter, hva disse menneskene velger å gjøre i sine liv. Men jeg nekter å omtale dette kosedyret som levende, uansett hva noen sier. Jeg vil ikke involveres i denne fantasien, og hun får ringe til sin far, men ikke til dette kosedyret. For meg blir det bare for sykt! Det virker jo for meg som at de ønsker seg barn, men at de har "adoptert" dette kosedyret i stedet. Greit nok det, men for meg så virker det som en syk fantasi som har gått alt for langt.

Usj, vet nesten ikke om jeg tør å poste dette, men jeg trenger flere synspunkter på dette. Er redd en av dem leser det, og kjenner seg igjen, for det kan da ikke være vanlig dette? :o Ja, det får briste eller bære.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Jeg klarer nesten ikke å tenke på det uten å bli flau og ille berørt på de voksnes vegne.

Hvordan ville dere reagert? :oops:

[Brunhilde]

Jeg tror jeg ville reagert med latter - og så ville jeg forklart barnet forskjellen på fantasi og virkelighet og håpet at det forstod.

Det er vel mulig at jeg ville ta en prat med barnefaren også, men da skulle jeg være helt sikker på at hisotrien er 100% sann - det hender jo at barn fantaserer....

[Tiit]

Litt merkelig, kanskje. Men er det noe å ta så på vei for egentlig. Datteren din er 8 år, og VET forskjell på levende og dødt materiale (det tror jeg nå), men er vel kanskje bare med på "leken" til sin far. Kan det være noe skadelig over dette, foruten at det bare virker litt dumt?

[Gjest en mamma]

Jeg tror jeg ville reagert med latter - og så ville jeg forklart barnet forskjellen på fantasi og virkelighet og håpet at det forstod.

Det er vel mulig at jeg ville ta en prat med barnefaren også, men da skulle jeg være helt sikker på at hisotrien er 100% sann - det hender jo at barn fantaserer....

Jeg er 100% sikker. Jeg har stilt faren et par spørsmål, og han har svart.

Og det hadde vært morsomt, om ikke det hadde vært så omfattende. Jeg synes det bare er pinlig.

[Ciara]

Det hørtes virkelig merkelig ut! :o

[Gjest Gjesta]

Enig med Ciara, dette høres litt på kanten ut......

[Ann Forup]

Jeg havede helt klart talt med pappa og spurgt ham om dette kose dyr hvad det var, og hvordan og hvorledes, siden havede jeg sagt at dette synes jeg ikke noget om og de ville være så snille når de var med datteren din at ikke omtale kosedyret, eller sig til dem at anskaffe sig en kat, ja der er mange mærkelig mennesker derude.

[Gjest rollelek]

Hadde jeg overhodet ikke lagt meg oppi om barnet mitt hadde tatt det som en rollelek og sett forskjell på den og virkeligheten.

Og det tror jeg nok jenta di gjør dersom du lar være å lage noe utav det. Barn er temmelig mye smartere enn vi tror, og er det noe som ikke stemmer helt så vil ungen reagere lenge før du gjør det.

[Gjest en mamma]

Grunnen til at jeg reagerer mest nå, er at faren til jenta mi har skrevet for dette kosedyret i "minneboken" til min datter. Altså en bok som venner kan skrive i der man kan fylle ut favorittprogram på tv, favorittfarger osv.

Greit nok at barn har slike kosedyr, men når man er voksen mener jeg man må ha kommet litt videre. :oops:

Forslaget med katt var godt, evt. gullfisk.

[Gjest Sebby]

Jeg synes det er utrolig skremmende at voksne folk i dette forumet viser total mangel på humor.

Barn setter pris på voksne som er litt barnslige og kan leke på deres nivå. Jeg synes denne kosedyr-historien er helt glimrende

[jubajuba]

Mine tre sønner har sine kosedyr som de setter pris på. Eldste mann hadde en han kalte Gulars, til tross for at han var grønn.. Alt det gærne sønnen min fant på fikk gulars skylden for.

Jeg på min side gav da sønnen min beskjed om å snakke med Gulars, og gi ham beskjed om at nå måtte det bli slutt på tullet.

Og Gulars ble et veldig fredelig medlem av familien.

Mange barn har sære forhold til kosedyrene sine. De snakker gjerne "gjennom" dem, i sær om ting som er vanskelige.

Syns ikke du skal se så mørkt på det der jeg. Er ganske sikker på at barnet ditt vet hva som er virkelig og hva som er lek.

[Gjest Turi]

Jeg syns dette høres helt uproblematisk ut.

Kanskje er dette noe faren gjør fordi hans nye unge sambo vil, kanskje ønsker de seg barn, kanskje det ene og det andre. Det har jo ingen noe med egentlig.

De klarer å gjøre din datter engasjert, og de klarer å snakke til henne (i minnebok også) på hennes nivå, på en måte hun liker og koser seg med, og som hun ønsker seg mer av. Det må da være flott?

[jubajuba]

En annen ting er vel at ditt barns "stemor" er relativt ung, og kanskje usikker på hvordan hun skal nærme seg barnet ditt. Det kan være deres måte å skape en trygg ramme omkring barnet ditt, for at hun skal føle seg trygg i samvær med sin fars nye kjæreste.

Forøvrig kan jeg være enig i at det kanskje er en litt sær måte å gjøre det på. På en annen måte kan det være at hun på tjue har lært drama på videregående og der bruker de gjerne slike virkemidler....

At ditt barns stemor er relativt ung trenger ikke bety at hun er ung til sinns. Enkelte tjue åringer er like gamle i hodet sitt som mange over tredve.

[Gjest 23+7]

Synes du overreagerer noe her. Det er deres liv!!!!

Du vil ikke at din datter skal innvolveres i dette kosedyret......vel,din datter har også et hjem til sin far.

hva om far la seg oppi ting du gjør og protesterte?

Du også gjør vel ting han ikke liker.

nei, ta det med ro. Ikke bry deg.

[Malie]

Helt greitt med kosedyr, til barn vel og merke! :o

Eg hadde reagert på samme måte som du, lurt på om de ikke var riktig vel bevart..

Men som fler her har skrevet, det kan jo være en fiks idè om at det skal få datteren din til å føle seg tryggere der? At hun skal bli mer knyttet til de?

Men det må da finnes bedre måter enn det der...

Når datteren din vil ringe til dette kosedyret, så virker det jo som om hun er blitt knyttet til det hun også?

Nei, be de få seg et levende dyr, er jo mye mer kos det!!

Om de ikke vil det, så be de iallefall kutte ut den der leken..

[Fakse]

Dette bør du ikke blande deg borti, din datter forstår helt garantert at kosedyret ikke er levende, men rollespill er veldig naturlig i den alteren. Jeg omtalte alle dukkene mine som levende babyer i alle fall til jeg var 10-11 år. Likevel hadde jeg selvfølgelig ikke noe problem med å forstå at de ikke var levende. Uansett hva som er årsaken til at din datters far og hans samboer leker denne rolleleken så kan jeg ikke tenke meg at det er skadelig for din datter, og dermed bør du ikke bry deg om det uansett hvor rart du synes det er.

[Gjest besøkende gjest]

Det er da vel ikke noe sykere enn at folk besjeler katter og hunder og sender postkort undertegnet babyen sin. Sånne ting. Totalt latterlig for utenforstående, men sikkert søtt for de involverte.

[Gjest Annamannen]

Her lukter det litt underliggende motiver.

Barn på åtte år lever som regel i en fortreffelig blanding av rollelekens fantasi og veslevoksenhetens virkelighet. Der kunne jammen meg mange voksne også ønske at de var en gang i blant. Jevnt over er det vel langt mer problematisk at de voksne ikke deltar i denne typen lek enn det motsatte.

[Gjest en mamma]

Her lukter det litt underliggende motiver.  

Barn på åtte år lever som regel i en fortreffelig blanding av rollelekens fantasi og veslevoksenhetens virkelighet. Der kunne jammen meg mange voksne også ønske at de var en gang i blant. Jevnt over er det vel langt mer problematisk at de voksne ikke deltar i denne typen lek enn det motsatte.

Og med underliggende motiver så mener du hva?

Jeg har et helt greit forhold til disse menneskene ellers om det er det du snakker om. Men å ha et kosedyr som familiemedlem synes jeg er sykt. Dette er ikke barnets påfunn, haddet det vært det så synes jeg det hadde vært greit. Men når voksne mennesker behandler kosedyr som levende, synes jeg det er pinlig.

[jubajuba]

Vi voksne er alt for dårlig til å leke... Engstelige for hva andre syns kanskje...

Som student har jeg måttet forholde meg til lek og drama på en måte som for meg var totalt fremmed, men som jeg føler etter å ha måttet stå i det noen ganger er ganske frigjørende...

Vi burde alle bli flinkere til å invitetere barn med i lek, og til å følge barna i leken.

Kanskje har vi alle noe å lære av dette. Vi bør kanskje strekke oss litt etter å bli mer lekende mennesker.