Hvordan få far til å sette barnets behov først?

[Maleficenta]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man setter nødvendigvis ikke barnet først når man reduserer samværet. Du har en plikt til å oppmuntre barnet til samvær og barn har godt av å være med far. Og igjen, hvorfor ikke dele opp ferien med far? 

Det må jo være noe annet i bilde her siden barnet gruer seg lenge før. Er relasjonen mellom far og barnet såpass dårlig? Hva kan dere gjøre for å gjøre det bedre? Har de kontakt utenom samværet? Kan far snakke med barnet gjevnlig før ferien for å trygge barnet? 

Jeg har en 11 åring hjemme. Over halve ferien så jobber jeg, dvs liten tid til turer, sommerferie osv. 2 uker hos besteforeldre, hvor ting kan være en smule kjedelig. Hvis du mener og tenker et barn skal ha aktiviteter hele sommerferien og barnet forventer det, ja da er barnet bortskjemt. Har ikke barnet noen som helst fantasi? Leker, ting å gjøre, hobby etc? Kanskje noe dere kan jobbe med hjemme? 

Anonymkode: 315a0...3b2

Da må jo faren delta i hobbyen sammen med sønnen da. Ikke sitte og glo på pc. Dette er da fars ansvar når kiden er hos han. 

[Gjest Made4u]

Synes bestemt at TS virker lite samarbeidsvillig og omtaler barnefars samvære svært negativt her, jeg ser henne som en stor del av problemet i denne saken og for meg virker det som om TS er mer opptatt av å frata barnefar mye tid med barnet i ferien (og skyver barnet foran seg som at det er barnets beste, noe det jo ikke er når hun vil utelukke faren i stor grad).

Er vanlig at barn kan komme i en alder hvor det er kjedelig å være hos far, men den alderen går over og langt viktigere er det at barnet får et godt forhold til far (hvorfor TS ser ut til å ville sabotere det aner jeg ikke). Hva TS burde gjøre, var derimot å forsøke å bidra til at barnets opphold ble bedre hos far, og hun burde være glad for at hun har en far som mer enn annet vil stille opp for sitt barn - med rett dialog så tenker jeg avgjort at far her vil gjøre sitt ytterste for at barnet skal få en fin sommerferie (hans kamp for fire uker er jo fordi han bryr seg om barnet, men det opplever jeg ikke at TS gjør her for hun vil sabotere)...

Snakkes både barn og far med, så kan dette snu og bli helt annerledes hva TS alt virker å ha bestemt seg for at dette skal bli, altså negativt (og slik påvirker hun også barnet som nærmeste omsorgsperson), er hun i dialog med begge parter så kan godt sommerferien bli noe barnet gleder seg til..

Men der er ikke TS, for hun lemper dritt og har bestemt seg virker det som - det er henne og ikke barnet og barnets relasjon til far som gjelder der nei. Så ingen sympati til TS fra min side...

[Gjest Made4u]

Start med deg selv, er mitt svar på ditt hovedspørsmål, det er du som alt har bestemt deg for at dette blir ille og vil sabotere ditt eget barns tilknytning og relasjon til barnefar.

Altså er du det største problemet her!!

[AnonymBruker]

Selvfølgelig synes en 10 åring det er trist å måtte reise langt bort i hele fire uker! Bort fra mamma som han bor hos og hjemmet sitt, bort fra alle vennene som planlegger sommer og samvær sammen uten han. Og uten mulighet til å besøke venner og kjente og kjære. Fire uker er LENGE å være borte, pappa, eller ikke! Og iallefall for et barn. Jada barn har godt av å ha et forhold til faren. Men det må jo foregå på barnets premisser. Det er åpenbart ikke det beste for barnet å bli delt i to på denne måten.

Dere bør ihvertfall dele opp denne ferien i to. For eksempel to uker i starten av sommerferie og to uker på slutten. Så slipper han å være så lenge borte. Dere bør også vurdere sterkt at faren kommer til dere, til guttens nærområde, og tar han med på ting derfra. I mine øyene vil det være det mest riktige. Kanskje gutten kunne vært hos faren en uke eller to, og så kunne faren komme til gutten de resterende ukene.

Anonymkode: 48dc0...f89

[Gjest Made4u]

Da jeg var liten var det mye jeg forsøkte å gråte og skape meg bort fra, Påske og Vinterferiene på Hytta var en ting, for noen kjedelige uker og jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg ble tvunget med på det mens mange andre fikk være hjemme i påske og vinterferien. På hytta var det gørr kjedelig, lange og krevende turer hvor jeg ble skubbet og lokket motvillig forover på bortover ski... Jeg ville kjøre på nedoverski som mange av mine venner, men ble motvillig presset med på den hytte-dritten to uker hver vinter oppveksten gjennom. ille der

I ettertid er det jo noen av de beste barndomsminnene jeg har, og som voksen ser jeg jo nye generasjoner gråte og skape seg i fjellsidene, nå tenker jeg jo at de er heldigere enn de aner som får oppleve slikt, ikke alle familier har råd til en hytte. Jeg har absolutt ikke vondt av dem, snarere tvert imot så vet jeg at barn ikke alltid vet sitt eget beste.

---

Så også med turene til mine besteforeldre, de var like uønsket hver eneste sommer og helg. Spesielt sommerukene i Jondal med dem var forferdelige greier, på sommerhuset hadde de ikke en gang TV og jeg som bare var der om sommerne kjente jo nær ingen der så jeg hadde absolutt ingen å leke med der. Foruten bestefar som jeg var på fisketur med, tok meg med på bading og vi kjøpte is etc. (ikke alt var ille der, selv om det stort sett var så kjedelig at jeg gjorde alt som stpd i min makt for å slippe)... Jeg måtte tvinges dit hver sommer, jeg hadde altså ikke noen valg...

Det også er blitt blant mine beste barndomsminner og noe jeg ikke ville vært foruten for noe i verden, jeg fikk nemlig et meget godt forhold til mine besteforeldre og var veldig knyttet til dem på alle måter. Så det jeg den gangen fant urettferdig og kjempet innbitt imot, det er jeg i dag glad for at jeg ble tvunget til til som liten... Og jeg er glad for at ingen dramatiserte mine tårer og min motvilje, og på noen måte trodde det ville være til mitt beste.

---

Skal man la et barn få viljen sin på alt som er ubegagelig? Da er friluftsopplevelser (å spille playstation er gøyere), det å besøke besteforeldre (å besøke venner på egen alder er gøyere), ja sågar nødvendigheter som å besøke lege og tannlege noe barn skal slippe - fordi de ikke vil....

Det blir bare for dumt, et barn og i alle fall ikke et på TS sin alder aner ikke sitt eget beste. Jeg tør påstå at barnets beste her definitivt er et godt forhold til faren, og når faren i dette tilfellet også kjemper for å ha barnet hos seg så lenge han kan (så viser det også at barnefaren bryr seg)..

Her er det barnemor, altså TS, som dramatiserer og lager konflikt, Jeg er skremt over hvordan hun også alt virker å ha bestemt seg (det handler jo om HENNE i hennes hode) og her ønsker hun bare å få bekreftet egne forestillinger. Men her er det henne som er urimelig og tverr, jeg ser ingen samarbeid her hverken med barnefar eller barn - for da ville hun kommunisert med dem om dette og forsøkt å få ukene barna hadde hos far tilrettelagt på best mulig måte. Kan garantere at barnedar også ønsker dialog på dette heller enn ren samværssabotasje, dessverre tror jeg ikke at TS vil gå i en dialog på det (og skylde den manglende kommunikasjonen på barnefar, selv om det er hun som er urimelig her).

TS, til deg kan jeg bare si at jeg unner ingen å måtte sammarbeide med ei som deg, jeg finner deg manipulerende og ditt ønske om støtte her for å underbygge din egen motforestilling og din egen rolle for at dette blir ille, det er bare for ille å betrakte. Noen ganger må vi voksne ta beslutninger til barns beste, det er ikke alltid barn forstår sitt eget beste selv og at barnet kjeder seg ett sted er INGEN grunn til å ødelegge en relasjon mellom barn og far.

Så hvorfor forsøker du? Det absolutt beste her, i barnets interesse, er å besøke en far som bryr seg og vil ha barnet hos seg. La nå barn og far få den tiden de trenger sammen, ja kanskje vil barnet kjede seg der men like fult vil barnet bygge en relasjon med faren og de to får tid sammen. Det bør du la dem, for du må se det hele i et større perspektiv enn at et barn sier at det er kjedelig ett sted.

Vi har alle kjedet oss i perioder i barndommen, men den kan ha vært god og trygg fordet. Klart ikke barnet har sine venner og sitt vante miljø der, og det er kanskje ikke så lett for far å tilbt det samme som barnet har hjemme... Men det betyr ikke at far ikke er en god far og at barnet ikke skal få all den tid barnet kan med faren, for å bygge en sterkest mulig relasjon

I stedet for å nekte samværet så kan du sende en liste med ting far kan finne på mens barnet er der, og høre med barnet deres hva det tenker? Jeg er overbevist om at den dagen du viser mer positivitet til dette og omtaler det mer positivt, så vil også ditt barn se mer positibt på dette - men der er ikke du i det hele tatt.

Du er ett problem her TS:

[Gjest Made4u]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

På en måte, ja. Men på en annen side, når det går så langt at fars behov går foran barnets da er det ikke greit lenger. Du skjønner det? Er man oppriktig glad i dem så gjør man det uten å tvile.

Anonymkode: 6b021...326

Nå må du slutte å skylde på far, når du er et stort problem her du og din holdning.

[Brunello]

Reiser ikke far på ferie med barnet?

[AnonymBruker]

Hva med å dele opp de 4 ukene? 2 uker hos far, 2 uker hos deg å så ro uker hos far igjen? 4 uker er uansett lenge 

Anonymkode: 2e644...400

[AnonymBruker]

5 timer siden, Made4u skrev:

Da jeg var liten var det mye jeg forsøkte å gråte og skape meg bort fra, Påske og Vinterferiene på Hytta var en ting, for noen kjedelige uker og jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg ble tvunget med på det mens mange andre fikk være hjemme i påske og vinterferien. På hytta var det gørr kjedelig, lange og krevende turer hvor jeg ble skubbet og lokket motvillig forover på bortover ski... Jeg ville kjøre på nedoverski som mange av mine venner, men ble motvillig presset med på den hytte-dritten to uker hver vinter oppveksten gjennom. ille der

I ettertid er det jo noen av de beste barndomsminnene jeg har, og som voksen ser jeg jo nye generasjoner gråte og skape seg i fjellsidene, nå tenker jeg jo at de er heldigere enn de aner som får oppleve slikt, ikke alle familier har råd til en hytte. Jeg har absolutt ikke vondt av dem, snarere tvert imot så vet jeg at barn ikke alltid vet sitt eget beste.

---

Så også med turene til mine besteforeldre, de var like uønsket hver eneste sommer og helg. Spesielt sommerukene i Jondal med dem var forferdelige greier, på sommerhuset hadde de ikke en gang TV og jeg som bare var der om sommerne kjente jo nær ingen der så jeg hadde absolutt ingen å leke med der. Foruten bestefar som jeg var på fisketur med, tok meg med på bading og vi kjøpte is etc. (ikke alt var ille der, selv om det stort sett var så kjedelig at jeg gjorde alt som stpd i min makt for å slippe)... Jeg måtte tvinges dit hver sommer, jeg hadde altså ikke noen valg...

Det også er blitt blant mine beste barndomsminner og noe jeg ikke ville vært foruten for noe i verden, jeg fikk nemlig et meget godt forhold til mine besteforeldre og var veldig knyttet til dem på alle måter. Så det jeg den gangen fant urettferdig og kjempet innbitt imot, det er jeg i dag glad for at jeg ble tvunget til til som liten... Og jeg er glad for at ingen dramatiserte mine tårer og min motvilje, og på noen måte trodde det ville være til mitt beste.

---

Skal man la et barn få viljen sin på alt som er ubegagelig? Da er friluftsopplevelser (å spille playstation er gøyere), det å besøke besteforeldre (å besøke venner på egen alder er gøyere), ja sågar nødvendigheter som å besøke lege og tannlege noe barn skal slippe - fordi de ikke vil....

Det blir bare for dumt, et barn og i alle fall ikke et på TS sin alder aner ikke sitt eget beste. Jeg tør påstå at barnets beste her definitivt er et godt forhold til faren, og når faren i dette tilfellet også kjemper for å ha barnet hos seg så lenge han kan (så viser det også at barnefaren bryr seg)..

Her er det barnemor, altså TS, som dramatiserer og lager konflikt, Jeg er skremt over hvordan hun også alt virker å ha bestemt seg (det handler jo om HENNE i hennes hode) og her ønsker hun bare å få bekreftet egne forestillinger. Men her er det henne som er urimelig og tverr, jeg ser ingen samarbeid her hverken med barnefar eller barn - for da ville hun kommunisert med dem om dette og forsøkt å få ukene barna hadde hos far tilrettelagt på best mulig måte. Kan garantere at barnedar også ønsker dialog på dette heller enn ren samværssabotasje, dessverre tror jeg ikke at TS vil gå i en dialog på det (og skylde den manglende kommunikasjonen på barnefar, selv om det er hun som er urimelig her).

TS, til deg kan jeg bare si at jeg unner ingen å måtte sammarbeide med ei som deg, jeg finner deg manipulerende og ditt ønske om støtte her for å underbygge din egen motforestilling og din egen rolle for at dette blir ille, det er bare for ille å betrakte. Noen ganger må vi voksne ta beslutninger til barns beste, det er ikke alltid barn forstår sitt eget beste selv og at barnet kjeder seg ett sted er INGEN grunn til å ødelegge en relasjon mellom barn og far.

Så hvorfor forsøker du? Det absolutt beste her, i barnets interesse, er å besøke en far som bryr seg og vil ha barnet hos seg. La nå barn og far få den tiden de trenger sammen, ja kanskje vil barnet kjede seg der men like fult vil barnet bygge en relasjon med faren og de to får tid sammen. Det bør du la dem, for du må se det hele i et større perspektiv enn at et barn sier at det er kjedelig ett sted.

Vi har alle kjedet oss i perioder i barndommen, men den kan ha vært god og trygg fordet. Klart ikke barnet har sine venner og sitt vante miljø der, og det er kanskje ikke så lett for far å tilbt det samme som barnet har hjemme... Men det betyr ikke at far ikke er en god far og at barnet ikke skal få all den tid barnet kan med faren, for å bygge en sterkest mulig relasjon

I stedet for å nekte samværet så kan du sende en liste med ting far kan finne på mens barnet er der, og høre med barnet deres hva det tenker? Jeg er overbevist om at den dagen du viser mer positivitet til dette og omtaler det mer positivt, så vil også ditt barn se mer positibt på dette - men der er ikke du i det hele tatt.

Du er ett problem her TS:

Du mener det ikke er et problem at far ikke viser interesse for barnet (sitter med mobilen hele ferien) de fire ukene barnet er der? Er det å bygge en relasjon til barnet? 🙄 

At en far/mor kjemper for samvær og at de skal ha den tiden som er avtalt betyr forøvrig ikke alltid at de bryr seg og vil ha en relasjon til barnet - noen gjør det av rent prinsipp. Mye hakking på mor her, men ingen som stusser på at far ikke løfter en finger for å få tiåringen til å trives? Hvorfor far ikke går i dialog med mor om hvordan tiden med far kan bli noe barnet gleder seg til? 

Er siste punkt tenker jeg er at et barn som går i ukesvis og gruer seg og er lei seg for å reise til far gjør det fordi de kommer til å kjede seg- men fordi relasjonen er for dårlig. Mor har er ansvar for å trygge og oppmuntre til denne relasjonen ja, men det har jammen far også. Ikke frita far for resten bare fordi han kjemper for sine uker ferie. Å la barnet bli sittende med ipad i fire uker er ikke å bry seg og jeg regner med du ikke hadde gjort det samme selv om det var ditt barn som kom til deg på samvær. 

Anonymkode: 653ae...c90

[Gjest Made4u]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du mener det ikke er et problem at far ikke viser interesse for barnet (sitter med mobilen hele ferien) de fire ukene barnet er der? Er det å bygge en relasjon til barnet? 🙄 

At en far/mor kjemper for samvær og at de skal ha den tiden som er avtalt betyr forøvrig ikke alltid at de bryr seg og vil ha en relasjon til barnet - noen gjør det av rent prinsipp. Mye hakking på mor her, men ingen som stusser på at far ikke løfter en finger for å få tiåringen til å trives? Hvorfor far ikke går i dialog med mor om hvordan tiden med far kan bli noe barnet gleder seg til? 

Er siste punkt tenker jeg er at et barn som går i ukesvis og gruer seg og er lei seg for å reise til far gjør det fordi de kommer til å kjede seg- men fordi relasjonen er for dårlig. Mor har er ansvar for å trygge og oppmuntre til denne relasjonen ja, men det har jammen far også. Ikke frita far for resten bare fordi han kjemper for sine uker ferie. Å la barnet bli sittende med ipad i fire uker er ikke å bry seg og jeg regner med du ikke hadde gjort det samme selv om det var ditt barn som kom til deg på samvær. 

Anonymkode: 653ae...c90

Jeg mener det definitivt ikke er noen problem at far i følge mor ikke viser noen interesse for barnet, det er det hun som definerer det slik og ikke nødvendigvis slik realitetene er.

Selvfølgelig vil far ha en relasjon og et best forhold til eget barn, hvem definerer her at han ikke vil ha det, jo moren/TS som er det store problemet her.

 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Made4u skrev:

Jeg mener det definitivt ikke er noen problem at far i følge mor ikke viser noen interesse for barnet, det er det hun som definerer det slik og ikke nødvendigvis slik realitetene er.

Selvfølgelig vil far ha en relasjon og et best forhold til eget barn, hvem definerer her at han ikke vil ha det, jo moren/TS som er det store problemet her.

 

Tuller du? 
Snakk om å ikke ville sette seg inn i saken eller det virker som du meler barnet lyver til mor i grunn 

Anonymkode: 2e644...400

[AnonymBruker]

2 timer siden, Made4u skrev:

Selvfølgelig vil far ha en relasjon og et best forhold til eget barn

Hvordan er det selvfølgelig? 

Anonymkode: 653ae...c90

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan er det selvfølgelig? 

Anonymkode: 653ae...c90

Hvorfor ikke?

Anonymkode: 1fe03...c11

[Gjest Made4u]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan er det selvfølgelig? 

Anonymkode: 653ae...c90

Det er normalen, finnez selfølgelig untak men det kan man ikke ta utgangspunkt i, her er TS urimelig.

[Tutte]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

At et barn kjeder seg er ikke god nok grunn til å droppe ferien, syns jeg. Da får 10 åringen ta fatt på fantasien, det samme med pappaen. 

Anonymkode: 1fe03...c11

Helt enig👍 

[Tutte]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Barnet synes det er ensomt å være der, de finner på lite med barnet og det blir mye innsitting med TV og telefon. De bor også landlig til slik at det er vanskelig å finne venner i nærområdet. Dette har vært nevnt flere ganger og snakket om tidligere, men far er ikke villig til å gjøre noe med det og gjøre det mer trivelig for barnet å være der. 

Jeg støtter såklart barnet i ønsker som blir lagt frem, og vil at barnet skal ha det best mulig. Men jeg snakker aldri dårlig om far og hans hjem om det er det du vil frem til. Vil barnet ikke reise og være borte fra venner og familien som barnet bor med lengre enn 2 uker så synes det det skal få slippe det. Hadde jeg vært samværsforelder så hadde jeg respektert det. Uten tvil. 

Anonymkode: 6b021...326

Du kan da ikke finne på å støtte barnet i at det er greit å la være og dra til faren på ferie fordi det er kjedelig og ensomt der. Høres ut som du gjør det verre. Spiller ingen rolle om du ikke direkte snakker dårlig om faren, med ved å støtte barnet i at det er ensomt og kjedelig istedenfor å oppmuntre, så er du med på å bekrefte at det ikke er bra hos far. Et barn har også godt av å lære at det ikke må skje noe hele tiden.

Hvis det er så mye bedre hos deg og dere ofte gjør mye festlige ting som barnet ønsker, så skader det ikke å kjede seg litt også og bruke egen fantasi. For ikke å snakke om hvor viktig det er for barnet og ha en far som virkelig ønsker og står på for samvær, vær glad for det.

Endret 2. juni 2020 av Tutte

[AnonymBruker]

1 time siden, Tutte skrev:

Du kan da ikke finne på å støtte barnet i at det er greit å la være og dra til faren på ferie fordi det er kjedelig og ensomt der. Høres ut som du gjør det verre. Spiller ingen rolle om du ikke direkte snakker dårlig om faren, med ved å støtte barnet i at det er ensomt og kjedelig istedenfor å oppmuntre, så er du med på å bekrefte at det ikke er bra hos far. Et barn har også godt av å lære at det ikke må skje noe hele tiden.

Hvis det er så mye bedre hos deg og dere ofte gjør mye festlige ting som barnet ønsker, så skader det ikke å kjede seg litt også og bruke egen fantasi. For ikke å snakke om hvor viktig det er for barnet og ha en far som virkelig ønsker og står på for samvær, vær glad for det.

Vet du , det er opp til far å skape en god relasjon til barnet, om han ikke gidder det så har han valgt selv å da kan man ikke klage på at barnet ikke vil dit. 

Anonymkode: 2e644...400

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet du , det er opp til far å skape en god relasjon til barnet, om han ikke gidder det så har han valgt selv å da kan man ikke klage på at barnet ikke vil dit. 

Anonymkode: 2e644...400

Kanskje han må få en siste sjanse til å forstå 10 åringen. 

Anonymkode: 1fe03...c11

[AnonymBruker]

Hva er barnets beste? Du mener det aller beste er at han drar til faren i to uker i sommer, istedetfor fire. Vil han ikke da fortsatt grue seg, kjede seg, vil det gjøre stor forskjell? Hadde ikke det beste vært hvis han ikke gruet seg, at han hadde det fint der? Er det noe du kan gjøre for at han skal grue seg mindre og få det bedre? Hva sier faren om det da? Har de ingen planer? 

Anonymkode: 55dbe...eaa

[Gjest Made4u]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tuller du? 
Snakk om å ikke ville sette seg inn i saken eller det virker som du meler barnet lyver til mor i grunn 

Anonymkode: 2e644...400

Tuller ikke nei, selvfølgelig er jeg seriøs.både gråt jeg og kalte det for barnemishandling, når jeg skulle bli sendt på ferie med mine besteforeldre til Jondal. Jeg kjente ikke en sjel der, og alt jeg omgikk der var bare pensjonister som også mine besteforeldre var. Sier seg selv at det ble kjedelig for min del å reise dit og å tilbringe tid med dem... Jeg hatet det den gang, og du verden for et sirkus jeg lagde for å slippe unna... Uten suksess, mine forsøk på å formidle hvor forderdelig det var ble glatt ignorert og mitt ønske ble oversett, jeg skulle og måtte dit.

Og takk og lov for at jeg ikke ble hørt og fikk trumfet gjennom mitt ønske den gangen, for jeg fikk et så nært og fint forhold til mine besteforeldre med årene og det som den gang ikke var stas, det er noen av mine beste barndomsminner i dag og jeg er sjeleglad for at jeg ikke fikk en dumsnill behandling (å fra ta meg det forholdet jeg fikk til mine besteforeldre ville vært et svik mot meg ser jeg jo i dag).

Hvorfor TS vurderer det annerledes når det gjelder relasjonen til en av de viktigste personene barnet vil ha i sitt liv, det er meg en gåte og det er ren og skjær dårlig omsorgsevne av mor om hun ikke ser det og begrenser samvær mellom barn og far. Vi snakker jo ikke her om vold eller overgrep mot barn, det er bare et barn som ikke vil noe fordi det er kjedelig for barnet...

Kjedelig er mye for et barn, og for et sirkus de kan lage for å unngå slikt. De mest ressurssvake foreldre er gjerne de som gir etter for barns ønsker i slike situasjoner, jeg bekymrer meg altså over mors omsorgsevne her da å være dumsnill er å gjøre barnet en bjørnetjeneste.