Datter på 13 år som jeg er bekymret for...

[AnonymBruker]

Jeg er så lei meg. Har ei datter på 13 år. Går i 8. klasse. Hun hadde en meltdown i bilen i dag som gikk på at hun trodde ingen likte henne, alle hatet henne, redd for og ikke passe inn, føler hun ikke er likt blant vennene sine. Beskyldte noen for å snakke dritt om henne selv om hun ikke har noe bevis på at de har gjort det. Hun mente mange snakket dritt om henne. Først ble jeg irritert for at hun beskyldte folk for ting de ikke har gjort. Men, så eskalerte det og hun gråt og var i fra seg. 

Så fortalte hun at når hun gikk i 7. klasse hadde prøvd å ta sitt eget liv tre ganger. Det gikk ut på at hun to ganger hadde knytt et tau rundt halsen og dratt med hendene. Den tredje gangen hadde hun funnet noen tabletter i medisinskapet (det er låst, men hun må ha funnet nøkkelen) som hun hadde tatt. Vi har ikke noe annet i skapet en paracet og noen gamle rester av penicillin vi skulle ha levert inn, så ikke noe farlig heldigvis.

Vi snakket masse, i flere timer. Hun sier at det hun gjorde i 7. klasse ikke er noe hun ville funnet på å gjøre i dag. At hun har det mye bedre i dag, men at selvtilliten er dårlig. Hun kunne aldri funnet på å gjøre noe sånn igjen sier hun.

Men, jeg ble kjemperedd. Jeg er helt skjelven. Føler meg dritt som mor som ikke har skjønt dette. Jeg har vel skjønt at hun har dårlig selvtillit, men ikke i denne graden. Hva faen er jeg for en mor liksom?! Jeg sitter her nå og er lei meg og redd. Føler meg elendig. Vi har snakket om at hun må ha noen å snakke med. Hun ønsker egentlig ikke dette, men hun har gått med på å snakke med helsesøster på skolen. Er det rette veien å gå? Kan vi starte der?

I tillegg skal jeg på kveldsvakt i morgen og skal jobbe mandag og tirsdag også. Jeg vet ikke om jeg klarer. Jeg vet ikke om jeg klarer å konsentrere meg. Føler jeg plutselig kan finne på å begynne og gråte på jobb (jobber på sykehjem). Kan jeg være hjemme for dette? Eller bør jeg dra på jobb? Har høy terskel for å være hjemme.

Sikkert mange dumme spørsmål, men håper noen gidder å svare. Jeg føler meg helt tom og klarer ikke å tenke helt klart.

Anonymkode: 30c48...cf3

[AnonymBruker]

Jeg - jeg - jeg,

tenker du skal fortsette snakke med og være der for dattera di.0

Anonymkode: 99181...8d5

[Unika]

Høres trist og vanskelig ut. Du har gjort helt rett! Snakk med henne, fortsett med det! Vis omsorg og trygghet. Ungdomstiden er tøff, og jeg kan trøste deg med at det du forteller er relativt vanlig. Det er en periode mange må gjennom.

Selvfølgelig drar du på jobb! Du kapitulerer ikke av dette - nå skal du stå støtt og hjelpe datteren din. Ingenting blir bedre av å gå hjemme.

[Gartnerinna]

Så bra at din datter åpnet seg for deg i dag! Bare det i seg selv er et stort skritt for henne. Nå har hun løftet på lokket, og delt det med noen andre. Så slipper hun å sitte med disse tankene helt alene. Noen ganger kan det hjelpe mye i seg selv, for den som sliter. 

Helsesøster er et fint sted å starte ja.  Hun kan evt hendvise videre til BUP. Jeg tror du har godt av å dra på jobb, og få tankene dine over på noe annet. Det  hjelper hverken  datteren din  eller deg at du sitter hjemme og har det vondt.  

Disse tankene er ikke så uvanlige å ha i den alderen, men de skal bl tatt på allvor. Viktig at hun får noen å snakke med videre. Prøv å være en støtte for henne. Se henne, og hør på henne. Ikke gå i kjelleren, men vis at du er der. Hun trenger og bli tatt på allvor, nå som hun har tatt det viktige skrittet og delt dette med deg 💖.  

Lykke til. Skjønner at dette var tøft for seg og høre, men det var nok godt for henne og dele. 

[Oransjesjel]

Så heldig jenta di er som har deg som mamma! En mamma det går an å snakke med om de vanskelige tingene. Så er det sånn at noenganger kan det være fint å snakke med noen som ikke er mamma. Derfor tenker jeg at det å begynne med å prate med helsesøster kan være en fin ting. Nå oppfatter jeg det som om denne praten kom igang idag - og da skjønner jeg godt at du tenker at du vil være med henne og være tilgjengelig for henne. Men om du skal gå på jobb eller ikke, det tror jeg du finner ut av - kanskje er det sånn at du og henne skal være sammen i disse fridagene... Gjøre noe hyggelig sammen? Jeg er ikke like positiv til Bup, sånn i utgangspunktet, fordi da vil hun kanskje føle seg enda mer anderledes, da blir det plutselig et helt apparat rundt  henne. Mest sannsynlig så vil det holde med noen samtaler hos helsesøster. (Som da heller ikke er så stigmatiserende som psykiatrien er.) Jeg heier på jenta di og deg - og jeg tror at dette kommer til å ordne seg. 🙂 

[AnonymBruker]

I tilegg til å snakke med helsesøster, eller eventuelt BUP etter hvert. Anbefaler jeg dere å kjøpe en dagbok. Det kan være veldig godt å ha et sted hvor man kan skrive ned alle sine stygge, vonde, triste, sinte, ekle, skamfulle eller vanskelige følelser. Ofte kan det hjelpe overraskende mye å bare få satt ord på hva man kjenner, og få det ut av hodet og ned på papiret.

Og så kan det være fint å skrive en dagbok sånn at man ser at humøret går opp og ned fra dag til dag. Når man er langt nede kan det fort oppleves som at alle dager er vonde og at det har vært sånn kjempelenge. Men hvis man blar seg bakover i dagboken finner man nok raskt minst én dag der man opplevde noe morsomt eller fint.  

Det kan også være en fin øvelse å skrive ned 2-3 fine, morsomme, glade, positive, koselige ting som skjedde den dagen. Alt fra at middagen var god, været var fint, at man hadde på seg yndlingsgenseren, at man fikk en god klem, at man gledet noen andre eller hva som helst som gjorde deg litt glad eller takknemlig for at du fikk oppleve det. 

En annen fin øvelse, som dere kanskje kan gjøre sammen. Er å skrive ned en lang liste over alle sine positive egenskaper og kvaliteter (f.eks. god til å lytte, hjelpsom, flink til å ordlegge seg, flink til å stille opp for andre). Dere kan for eksempel si hva dere synes er fint med den andre, annen hver gang. Viktig å skrive det ned sånn at man kan ta det frem og se på det når man har en dårlig dag. Hvis hun tør kan hun spørre andre om de også kan si hva de synes er positivt ved henne, f.eks. hennes venner, andre slektninger, læreren, voksne venner av familien, naboer, treneren.

Man kan eventuelt lage to forskjellige lister: en liste over positive personlige egenskaper (f.eks. snill, empatisk, hardarbeidende) og en liste over aktiviteter man er flink til å gjøre (f.eks. å løpe fort, å svømme, å synge). Går datteren din på noen aktiviteter nå? Det høres litt ut som om de vennene hun følte ikke liker henne, er fra klassen/skolen. Så kanskje hun trenger å begynne på en ny aktivitet der hun ikke kjenner noen, og få et helt nytt vennemiljø der? Det kan være godt å ha flere ben å stå på, sånn at man ikke føler at alt står og faller på kun ett område av livet, og for barn/ungdommer er jo skole en veldig stor del av livet. 

Anonymkode: eecab...c84

[Gjest WhisperingWind]

Jeg hadde faktisk bestilt time hos barnepsykolog. 
 

Akkurat som voksne så har barn mye tanker og vanskelige følelser som kan være godt å dele med en objektiv person som en ikke ser i det daglige. Et menneske med erfaring og som vet å stille de riktige spørsmålene og gi en verktøyene en trenger får å håndtere tankene og følelsene. 
 

Jeg mener egentlig det burde være pålagt for barn og unge å gå til psykolog. Så mange vanskelige følelser en går igjennom med bekymringer, popularitet, føle seg misforstått, ikke vet hvordan en skal håndtere vanskelige følelser, press osv.

Men i og med at hun virker til å ha veldig alvorlige emosjonelle og vanskeligheter med følelser med mye sinne og bekymringer så ville jeg personlig latt henne snakke med noen som faktisk har mye kunnskap på dette området. 
 

https://www.gomentor.no/artikler/barnepsykolog

[AnonymBruker]

Jeg synes hun høres ut som en normal trettenåring. Sånn er det å være på den alderen tror jeg - mye drama og store følelser. 

Enig i at hun bør snakke med noen. Helsesøster er sjelden på jobb og er stort sett overarbeidet og lite tilgjengelig (her er hun på jobb en dag i måneden, tror jeg), så jeg hadde gått via helsestasjon for ungdom, ev fastlegen.

Dette handler ikke om deg. Jeg skjønner at du tenker sånn, for jeg har vært der selv. Det gjør det bare verre. 

 

Anonymkode: cc40d...da1

[Gjest WhisperingWind]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes hun høres ut som en normal trettenåring. Sånn er det å være på den alderen tror jeg - mye drama og store følelser. 

Enig i at hun bør snakke med noen. Helsesøster er sjelden på jobb og er stort sett overarbeidet og lite tilgjengelig (her er hun på jobb en dag i måneden, tror jeg), så jeg hadde gått via helsestasjon for ungdom, ev fastlegen.

Dette handler ikke om deg. Jeg skjønner at du tenker sånn, for jeg har vært der selv. Det gjør det bare verre. 

 

Anonymkode: cc40d...da1

Normale 13 åringer forsøker ikke selvmord 3 ganger.