Hvorfor ønsker ikke besteforeldre å hjelpe ? Ønsker man ikke gjøre det greit for sine barn ?

[Gjest Dævendøtte]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har fått fordelt flere av dagene og gjenstår bare noen få dager. Nå sier bestemoren at hun ikke ønsker å hjelpe, fordi hun ønsker ferien fri for forplikforplikte, og om hun må hjelpe oss så må hun si ja til annet barnebarn og. 

Er selv bestemor og hadde selvsagt hjulpet! Og hadde ikke tenkt på at jeg måtte gjengjelde dette til andre barnebarn i det hele tatt. Så få timer og så få dager hadde vært null problem. 

Men er dette midt i ferien hennes, og hun ikke ønsker å binde seg, kan jeg forstå. Men hadde nok fått til dette på en måte hadde det vært mitt barnebarn

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er absolutt og selvsagt ikke snakk om å ta seg fri fra jobben. Det ville vært vanvidd å forvente! Er snakk om i sommerferien til denne bestemoren om to timer kanskje to dager. Er snakk om prinsipp.

Anonymkode: ebc28...4b4

Men kan det tenkes at hun vil ha sin sommerferie fri til å kunne gjøre det hun vil? Feks. ta en liten ferietur, besøke venner osv.  Ikke binde seg til å være barnevakt. Hvilket prinsipp snakker du om? Det høres jo ut som om at bestemor ellers hjelper dere med overlapp? 

Anonymkode: adc4e...d1d

[Ulven]

Ts: Kan du si noe om disse dagene er etter hverandre eller spredd over flere uker?

For svaret ditt avgjør på lang vei om bestemor er urimelig eller ei. 

 

[AnonymBruker]

Visste hun på forhånd hvor mye, når og hvor spredt det kom til å bli? Da hun sa ja? Var det da hun fikk vite det at hun ombestemte seg?

Anonymkode: f49f2...e2b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det handler kanskje ikke om ork, men ved å si ja til dette kan hun ikke reise vekk de tre ukene. Hadde det enda vært snakk om 12 timer sammenhengende, men her er det 2 timer x 3 fordelt over tre uker. Samtidig som man da ikke kan si nei til andre barnebarn. 

Anonymkode: 2f320...231

Hun sier jo ingenting om at hun har planer om å reise vekk disse ukene, kun «hun ønsker ferien fri for forplikforplikte». Hun har ikke en gang konkrete planer. Selvsagt kan man si nei til andre barnebarn, er bare å si «nå har ... spurt først, så da får jeg ikke til det akkurat denne sommeren. Å bruke et annet barnebarn som unnskyldning for at man ikke kan passe noen er bare rart. 

Anonymkode: be517...777

[Gjest WhisperingWind]

Dine barn, ditt ansvar. 
 

Det er selvsagt kjipt at hun trekker seg fra en avtale, men det kan tenkes at hun følte seg litt presset og derfor trakk seg i etterkant når hun hadde fått tenkt seg om.
 

I stedenfor å surmule så får du tenke løsning og skaffe en barnevakt de timene, enten via byrå eller så er det nok av tenåringer som lett tar jobben for noen hundrelapper.

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg gjort med glede for mine barn og barnebarn. Noen få timer en gang i blant.
Men nå ønsker jeg likevel å forsvare besteforeldre generasjonen. Når jeg fikk vite at jeg skulle bli bestemor var jeg helt i fyr og flamme. Og jeg lovte og deklarerte at jeg ville bli en ivrig og støttende bestemor, noe jeg hadde alle intensjoner om å bli. 
Så kom det første barnebarnet. Jeg så tidlig at foreldrene hadde en helt annen tilnærming til eget barn enn jeg og mine foreldre før dette hadde. De ga barnet oppmerksomhet absolutt hele tiden og de var mer lekekamerater enn de var noe annet. 
Alle barnet våkne timer egnet de til lek med barnet. 

Når jeg da skulle passe barnet ble det forventet det samme av meg. Jeg hadde sett for meg slik jeg hadde det som barn når jeg besøkte mine besteforeldre. Der levde de som vanlig og jeg tok del i det sammen med dem. Nå skulle jeg altså i stedet for dette springe rundt og leke gjemsel, kaste ball osv i aktiv lek. 

Jeg hadde og har ingen mulighet til å følge opp noe slikt. Jeg har hverken helse eller psyke til dette mer enn korte stunder av gangen. Dette gjorde meg nervøs og jeg føler jeg ikke strekker til.
Det er ikke lenger nok å bake en kake, pusle et spill eller se på en film sammen. Alt skal også foregå på barnet premisser, og helst i et tempo som er umulig for meg å gjennomføre. 

Dette har gjort meg så utilpass at jeg har trekt meg tilbake, jeg klarer jo likevel ikke å være den de trenger til barnet sitt. Når de kommer på besøk har de rett ut sagt at de ønsker avlastning. Når jeg ikke klarer å følge opp, ender det alltid med at de igjen blir lekekamerat og springer rundt etter ungen. Og da føler jeg meg mislykket.
Hva er det med dere foreldre i dag som ikke lærer ungene deres til å leke selv og være selvstendige som stadig flyr som piska skinn etter ungene deres? Og jeg har lest så mange ganger at dere er missfornøyde med oss besteforeldre. Husk at vi er en helt annen generasjon. Hvis dere tenker tilbake til dere var små vil mange av dere forstå at vi holdt ikke på slik. Jo vi lekte med barna våre, vi var sammen med dem og glad i dem som dere er i dag, men vi var ikke lekekamerater og underhold dere på samme måte som nå.
Alt jeg ønsker er å få lov til å være bestemor, være sammen med barnebarna uten alle disse forventningene, men det ser seg selv at det barn som er vant til at voksne underholder dem hele tiden ikke trives sammen med noen som er annerledes. 
Så mine tror nok at jeg ikke er så engasjert, jo jeg er det, men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal være for at det er bra nok.
 

Anonymkode: 378e3...827

[AnonymBruker]

Dagens besteforeldre er boomer generasjonen, vi kan ikke forvente det samme fra de som the great generation. Eller vi kan, men vi kan ikke forvente å få forventningene innfridd

Anonymkode: e08b0...b44

[Gjest theTitanic]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er absolutt og selvsagt ikke snakk om å ta seg fri fra jobben. Det ville vært vanvidd å forvente! Er snakk om i sommerferien til denne bestemoren om to timer kanskje to dager. Er snakk om prinsipp.

Anonymkode: ebc28...4b4

Syntes ikke du kan forvente. Året har begrenset med fridager og jeg forstår godt at de sårt tiltrengte fridagene vil nytes. Barnebarn er vel og bra. Men..  det var anerledes før når bestemødrene satt i gyngestolen med strikketøyet

[AnonymBruker]

Synes bestemoren er kjip, men du får bare ordne det selv TS. Er så stor forskjell på besteforeldre, i min familie føler besteforeldrene nesten mer ansvar for å ta vare på ungene enn oss foreldre. Tror mine foreldre hadde blitt fornærmet om jeg ikke lot de ta hver eneste barnevakt.

Anonymkode: 09dfd...c4a

[AnonymBruker]

Mye kjipe besteforeldre her på forumet. Tror ikke svarene reflekterer virkeligheten TS.

Jeg vet om så mange besteforeldre som henter og leverer i barnehagen. Ordner middag til familien og hjelper til. Desverre så er mine foreldre lik dine, hjelper minimalt til. Om noe i det hele tatt. Mamma har fortalt utallige ganger om at hun aldri fikk hjelp av sine foreldre. Synes det er rart at hun gjør det samme da med mine barn. Jeg skal vertfall stille opp etter beste evne når jeg en gang blir bestemor

Anonymkode: 91f97...4b9

[Sunnys]

Jeg mener at besteforeldre må få velge selv. Vil de ikke så må en respektere det. 
min mor passet ofte barna da de var små, også de andre besteforeldrene. 
nå er min mor pensjonist, og hun er innom Hvertfall en Gang i uka og lager middag til barna kommer hjem fra skolen, og vi fra jobb. Hun kjører de hvis de skal noe og jeg er opptatt med noe, og hun vasker huset vårt mens vi er på jobb. Dette helt frivillig. Er veldig takknemlig for mamma ❤️ 
i gjengjeld har hun et nært og godt forhold til barnebarna. Det er belønningen hennes etter alt hun har stilt opp. De elsker henne. 
hun er mitt forbilde, og jeg vil bli som henne da vi får barnebarn. 
utover det er jeg for at besteforeldre kan velge selv, besteforeldre er også forskjellig 

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette hadde jeg gjort med glede for mine barn og barnebarn. Noen få timer en gang i blant.
Men nå ønsker jeg likevel å forsvare besteforeldre generasjonen. Når jeg fikk vite at jeg skulle bli bestemor var jeg helt i fyr og flamme. Og jeg lovte og deklarerte at jeg ville bli en ivrig og støttende bestemor, noe jeg hadde alle intensjoner om å bli. 
Så kom det første barnebarnet. Jeg så tidlig at foreldrene hadde en helt annen tilnærming til eget barn enn jeg og mine foreldre før dette hadde. De ga barnet oppmerksomhet absolutt hele tiden og de var mer lekekamerater enn de var noe annet. 
Alle barnet våkne timer egnet de til lek med barnet. 

Når jeg da skulle passe barnet ble det forventet det samme av meg. Jeg hadde sett for meg slik jeg hadde det som barn når jeg besøkte mine besteforeldre. Der levde de som vanlig og jeg tok del i det sammen med dem. Nå skulle jeg altså i stedet for dette springe rundt og leke gjemsel, kaste ball osv i aktiv lek. 

Jeg hadde og har ingen mulighet til å følge opp noe slikt. Jeg har hverken helse eller psyke til dette mer enn korte stunder av gangen. Dette gjorde meg nervøs og jeg føler jeg ikke strekker til.
Det er ikke lenger nok å bake en kake, pusle et spill eller se på en film sammen. Alt skal også foregå på barnet premisser, og helst i et tempo som er umulig for meg å gjennomføre. 

Dette har gjort meg så utilpass at jeg har trekt meg tilbake, jeg klarer jo likevel ikke å være den de trenger til barnet sitt. Når de kommer på besøk har de rett ut sagt at de ønsker avlastning. Når jeg ikke klarer å følge opp, ender det alltid med at de igjen blir lekekamerat og springer rundt etter ungen. Og da føler jeg meg mislykket.
Hva er det med dere foreldre i dag som ikke lærer ungene deres til å leke selv og være selvstendige som stadig flyr som piska skinn etter ungene deres? Og jeg har lest så mange ganger at dere er missfornøyde med oss besteforeldre. Husk at vi er en helt annen generasjon. Hvis dere tenker tilbake til dere var små vil mange av dere forstå at vi holdt ikke på slik. Jo vi lekte med barna våre, vi var sammen med dem og glad i dem som dere er i dag, men vi var ikke lekekamerater og underhold dere på samme måte som nå.
Alt jeg ønsker er å få lov til å være bestemor, være sammen med barnebarna uten alle disse forventningene, men det ser seg selv at det barn som er vant til at voksne underholder dem hele tiden ikke trives sammen med noen som er annerledes. 
Så mine tror nok at jeg ikke er så engasjert, jo jeg er det, men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal være for at det er bra nok.
 

Anonymkode: 378e3...827

Takk! Jeg er «eldre småbarnsmor», det er folk på min alder som er bestemødre, og jeg tenker noe av det samme. Må jeg skli på store vannsklier, klatre ti meter over bakken og i en zipline i en klatrepark, stå slalåm, sitte på gulvet og bygge lego slik at jeg ikke klarer å reise meg opp, tøyse og tulle og gjøre hver eneste, bidige kveldsstund på badet til en kvalitetskosestund, slik at tom tiåringen vil ha «hjelp» (underholdning) ennå for det er så koselig? Lese høyt ved kveldsmaten? Hvem sier vi må holde på sånn?Oss selv. Meg selv. 

 

Anonymkode: 44436...4ae

[kari-bole]

Interesant tema. 
Jeg opplevde dette selv da barnet var liten, jeg om mor til barnet jobbet en del for å stable livet.
Husker at hennes foreldre var ikke til mye hjelp, selv om de bode bare 1 km unna oss.
Jeg hadde spurt mine svigerforeldre om hjelp men det ble aldri noe av. Det var trist å oppleve det og jeg var ny i Norge og den Norske kulturen

Jeg ringte mine som bode flere mil unna og ba om hjelp, ja de kom og støttet oss :-)
men igjen det er i vår kultur å gjøre det. Men etter en stund så ble det for mye å ha mine foreldre 24/7 hjemme hos oss, selv for meg som kommer i fra en kultur der flere generasjoner bor under samme tak.

Besteforeldre her i Norge er mer opptatt med sitt og har en mer aktiv hverdag, men av og til må de klare å hjelpe sine barn 
Vare besteforeldre på andre uke dager en bare søndag når de skal til kirken

Jeg sier ikke at besteforeldre må bli den tredje støtte hjulet og ja det er ansvaret til de som har valgt å få barn å få dagen til å gå rund. 

ingen kan forvente noe an andre folk, men litt hjelp vil hjelpe så mye nybakte foreldre. 


å be om avlasting av og til er lov og det trenger alle :-) 

 

[Tatja]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det handler om godhet.

At den andre familien har mange andre man kan få hjelp av, alt kan ikke være likt alltid. Sånn er det ikke i samfunnet. Man hjelper de man kan hjelpe, og tilpasser seg de enkelte gangene. Noe annet om vi hadde bedt om masse hjelp.

Anonymkode: ebc28...4b4

Altså. Jeg har venninner og naboer som gladelig hadde stilt opp, i en slik situasjon. At en bestemor sier nei, det er over min fatteevne, med en slik begrunnelse. 

[AnonymBruker]

Hvis barnehagen er stengt 3 uker, så bør jo mannen din legge ferien sin til de ukene.

Hadde det vært meg ville jeg hjulpet mine barn. Men jeg ville ikke forventet hjelp selv, det ville jeg ansett som mitt problem og blitt glad om jeg likevel fikk hjelp.

Men jeg villle ikke blitt sur om jeg fikk nei.

Vi er forskjellig og det må respekteres.

Anonymkode: 5fecc...a4d

[AnonymBruker]

Synes besteforeldre bør stille opp, men bestemor har rett her. Å binde opp hele ferien hennes bare for at hun skal passe noen få timer er dårlig gjort. Dette må dere løse på egenhånd. 

Anonymkode: 15f20...c5c

[AnonymBruker]

Min mor greide seg helt fint uten å ha et sted å "dumpe" meg, for da jeg var barn bodde besteforeldrene mine over 100 mil unna, og jeg traff de kun i sommerferien. (da var vi der 4-5 uker). Dessverre fikk min mor  alvorlige helseplager allerede tidlig i 40-årene og var da avhengig av en del hjelp fra meg resten av livet så når jeg fikk barn fikk jeg "dobbelt opp", men det gikk fint det og. Nå er det jeg som er i 50-årene og har voksne barn, men foreløbig ingen barnebarn. Når den tid kommer vil jeg selvfølgelig stille opp som barnevakt noen ganger ved behov, men det blir på mine premisser.  Nå har jeg ingen å ta hensyn til, og kan gjøre akkurat som jeg vil. Jeg reiser mye, er med i to hobbygrupper med ukentlige møter, går teater, osv.  Etter mange travle og slitsomme år synes jeg at jeg fortjener å sette meg selv først!

Anonymkode: 16461...b69

[Raven.Writingdesk]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette hadde jeg gjort med glede for mine barn og barnebarn. Noen få timer en gang i blant.
Men nå ønsker jeg likevel å forsvare besteforeldre generasjonen. Når jeg fikk vite at jeg skulle bli bestemor var jeg helt i fyr og flamme. Og jeg lovte og deklarerte at jeg ville bli en ivrig og støttende bestemor, noe jeg hadde alle intensjoner om å bli. 
Så kom det første barnebarnet. Jeg så tidlig at foreldrene hadde en helt annen tilnærming til eget barn enn jeg og mine foreldre før dette hadde. De ga barnet oppmerksomhet absolutt hele tiden og de var mer lekekamerater enn de var noe annet. 
Alle barnet våkne timer egnet de til lek med barnet. 

Når jeg da skulle passe barnet ble det forventet det samme av meg. Jeg hadde sett for meg slik jeg hadde det som barn når jeg besøkte mine besteforeldre. Der levde de som vanlig og jeg tok del i det sammen med dem. Nå skulle jeg altså i stedet for dette springe rundt og leke gjemsel, kaste ball osv i aktiv lek. 

Jeg hadde og har ingen mulighet til å følge opp noe slikt. Jeg har hverken helse eller psyke til dette mer enn korte stunder av gangen. Dette gjorde meg nervøs og jeg føler jeg ikke strekker til.
Det er ikke lenger nok å bake en kake, pusle et spill eller se på en film sammen. Alt skal også foregå på barnet premisser, og helst i et tempo som er umulig for meg å gjennomføre. 

Dette har gjort meg så utilpass at jeg har trekt meg tilbake, jeg klarer jo likevel ikke å være den de trenger til barnet sitt. Når de kommer på besøk har de rett ut sagt at de ønsker avlastning. Når jeg ikke klarer å følge opp, ender det alltid med at de igjen blir lekekamerat og springer rundt etter ungen. Og da føler jeg meg mislykket.
Hva er det med dere foreldre i dag som ikke lærer ungene deres til å leke selv og være selvstendige som stadig flyr som piska skinn etter ungene deres? Og jeg har lest så mange ganger at dere er missfornøyde med oss besteforeldre. Husk at vi er en helt annen generasjon. Hvis dere tenker tilbake til dere var små vil mange av dere forstå at vi holdt ikke på slik. Jo vi lekte med barna våre, vi var sammen med dem og glad i dem som dere er i dag, men vi var ikke lekekamerater og underhold dere på samme måte som nå.
Alt jeg ønsker er å få lov til å være bestemor, være sammen med barnebarna uten alle disse forventningene, men det ser seg selv at det barn som er vant til at voksne underholder dem hele tiden ikke trives sammen med noen som er annerledes. 
Så mine tror nok at jeg ikke er så engasjert, jo jeg er det, men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal være for at det er bra nok.
 

Anonymkode: 378e3...827

Veldig interessant innlegg, sikkert noe mange kan kjenne seg igjen i. 
 

Jeg lurer på om du har satt ord på akkurat dette til barna dine med partner? Vet de at du føler det sånn? 
 

Jeg vil tilføye at jeg synes det du beskriver om å være lekekamerat døgnet rundt for eget barn høres ekstremt ut. Likevel så kjenner jeg meg igjen i at jeg gjør mer sammen med barna mine enn for eksempel min mor gjorde med meg. Om jeg kan få forsøke å sette ord på «den andre siden av saken» så er det sårt å se barn som forsøker å få oppmerksomhet av besteforeldre som ikke orker å lytte eller anerkjenne dem. Altså fokus er på besteforeldrene selv, de skal helst snakke om seg og sitt, og barnebarnet blir avvist, i form av at besteforeldrene ikke makter å møte barnet på barnets premisser. å møte barnet på dets premisser betyr også til en viss grad at man leker sammen med det, utforsker verden og ser verden fra barnets perspektiv. Jeg tror det er blitt mer vanlig for min generasjon, enn de før. Noe av de beste minnene jeg har var når jeg gjorde noe sammen med de voksne. Da mener jeg ikke å leke med Barbie eller bygge lego, men å bygge et fuglehus, lage trolldeig, se en film sammen, dra på fisketur eller fjelltur. Eller å bare være sammen og snakke om alt og ingenting. Det må finnes en mellomting tenker jeg, mellom å konstant underholde barnet, og «barn skal sees ikke høres» generasjonen..

- Til TS: om det var snakk om noen få dager (tenker da altså under en full arbeidsuke), 2-4 dager, så ja, da har du all rett til å være skuffet. Begynner det å utgjøre så mye som en full arbeidsuke (5 dager eller mer) så ber du i praksis bestemor ta på seg en deltidsjobb gjennom sommerferien for å få deres hverdag til å gå rundt. Det er mye å be om og forståelig at hun Kanskje ikke makter. så jeg tenker antall dager har ganske mye å si, selv om det er «bare ett par timer om dagen». 

[Gjest bienvilleparish]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bestemoren skylder dere ingenting. Og nei, det er ingen prinsippsak heller, hun har fri vilje og kan takke nei.
Synes det blir litt drøyt å forvente at hun skal stille opp når det er deres EGNE barn og derfor dere selv som må finne ut av hvordan dere skal løse tidsklemma. Dette visste du vel før dere valgte å bli foreldre?

Anonymkode: 381ed...352

Men da kommer man til spørsmålet igjen, hvorfor velger besteforeldre å få barn i det hele tatt? Om de ikke er interessert i barn og barnebarn burde de latt være å få barn så kan de gjøre hva pokker de vil. Man har et visst ansvar overfor familie når man velger å lage en. 

Endret 30. mai 2020 av bienvilleparish