Korleis synest du overgangen frå 1 ~ 2 barn var?

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syntes overgangen fra 0-1 var beintøff. Fra 1-2 utgjorde veldig lite for oss. Nå er de 3 og 5 og på mange måter er det enklere med to enn med en, fordi de har mye glede av hverandre selv om det naturlig nok blir en del krangling også.

Anonymkode: 04a1c...2df

Signerer på denne. Jeg har nå tre barn, og det går veldig fint. De leker veldig mye sammen, som gjør det lettere enn hvis du har et barn alene. I tillegg har vi mer rutine som foreldre, og er tryggere i rollen vår. Vi har også blitt mer samkjørte, så jeg og mannen er rett og slett et veldig bra lag etter hvert. 

Og så må jeg si at det er ingenting som gleder meg mer enn når barna mine viser at de er glade i hverandre. ❤️ Det ville jeg aldri levd livet foruten. 

Anonymkode: afdc4...e97

[AnonymBruker]

Helt fantastisk ❤️ 
Å få barn nr 2 var lett som en plett sammenlignet med å få nr 1. 
Alle vaner og rutiner var allerede på plass og etter veldig få måneder begynte de å få glede av hverandre. 
Skulle gjerne fått mange flere, men sånn ble det dessverre ikke pga andre omstendigheter.., 

Lykke til  

Det å slitsomt å ha barn, men åh for en lykke det også er ❤️

Anonymkode: 97994...7b1

[Arkana]

Overgangen var størst fra 0 til 1, mens både 1 til 2 og 2 til 3 var mindre merkbar hva angår slit og stress. Med ett barn har man allerede rutiner på plass og de neste barna føyer seg bare inn i det. Vi har i tillegg fått barna våre tett (ca 2 år mellom hver), men jeg synes det har gått veldig fint.  

[AnonymBruker]

Vi hadde også tre år mellom våre to. 
Synes det var litt tøft, rett og slett fordi det ble enda mindre alenetid - men overgangen fra 0-1 var den aller største  

Anonymkode: 568de...f4c

[AnonymBruker]

Veldig hektisk og slitsomt, men de er født ganske tett og jeg var mye alene. Nå er det helt fantastisk å se hvilken glede de har av hverandre. 

Anonymkode: 0f0a7...872

[Nixnick]

Null stress, man er jo allerede vant med å sette egne behov til siden, så vil si det var en større overgang fra ingen til ett barn. 

[AnonymBruker]

Det var hardt å gå fra 1 til 2, fordi det var først da det ble tydelig hvor skjev ansvarsfordelingen mellom oss foreldre var. 

Jeg trodde vi delte nesten 50-50 med førstemann, men det falt tydeligvis mer på meg. Ikke nødvendigvis i antallet matpakker smurt eller bleier skiftet, men det å faktisk være tilstede for barnet, interessere seg, roe om natten og trøste, falt visst i hovedsak på meg. Så når nr 2 kom og pappaen må gjøre mer med nr 1 gir han stadig uttrykk for å være utslitt og ønsker seg vekk fra småbarnslivet. Mens jeg ER utslitt, som fortsatt tar halve ansvaret for første, alt med baby og skal fungere for familien mens det har gått måneder siden sist jeg fikk mer enn 2t sammenhengende søvn. 

Det blir ikke flere barn her. 

Anonymkode: fca65...e3f

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

1 er som ingen, 2 er som ti 🤪

Anonymkode: afc93...8b6

Ikke enig. Forskjellen for mor er egentlig minimal, men for far blir den merkbar. Nå er plutselig begge opptatt med hvert sitt barn.

Anonymkode: 57d66...19a

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke enig. Forskjellen for mor er egentlig minimal, men for far blir den merkbar. Nå er plutselig begge opptatt med hvert sitt barn.

Anonymkode: 57d66...19a

Det kommer vel an på om man har valgt å få barn med en dust eller ikke. For fedre som tar sin del av ansvaret blir ikke overgangen stor. 

Anonymkode: 2103e...a40

[asterix]

Har man først barn spiller ikke antallet noen voldsom rolle synes jeg.

[mammahjarte]

Tusen takk for så mange fine, nyanserte, detaljerte og flotte svar ❤️

 

[Gjest Albbas]

En er som en og to er som to. 😊 Egentlig kanskje litt færre enn to, for mengden arbeid har ikke doblet seg.

For oss gikk det altså overraskende fint. Jada, hverdagen ble enda mer travel, men det å få lillesøster i hus har vært en så stor glede også for storebror at det bare har vært en veldig fin opplevelse. Det er nesten 3 år mellom dem. Overgangen fra 0 til 1 var større. 

Vi har vært heldige da, ingen kolikk, lite sjalusi og lillesøster har bedre sovehjerte enn storebror (men også hun var klistremerkebaby første halvåret). 

Det som er vanskeligst er hvis en av oss er borte og den ene må legge begge to (minste er 1 år), det virker av og til til helt umulig og det blir full baluba. 

[Gjest Albbas]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Ikke enig. Forskjellen for mor er egentlig minimal, men for far blir den merkbar. Nå er plutselig begge opptatt med hvert sitt barn.

Anonymkode: 57d66...19a

Min mann har hvertfall håndtert det å få barn nr 2 enda bedre enn da vi fikk første, selv om han var veldig skeptisk til å få nr 2. Han følte seg mer nyttig helt fra start denne gang, og overgangen var ikke like brå som da vi fikk første. 

[AnonymBruker]

På 28.5.2020 den 0.06, AnonymBruker skrev:

1 er som ingen, 2 er som ti 🤪

Anonymkode: afc93...8b6

1 er 1

2 er 2

Men hvordan barnet er, og hvordan de går overens med hverandre, spiller jo naturligvis en stor rolle for din opplevelse.

"1 er som ingen" sies forresten stort sett av mødre med trang til å hevde seg selv som en "ekte" mor sammenlignet med de som "bare" har ett barn. Synes det er så ufattelig teit🙄

Anonymkode: c59f5...27c

[Arkana]

Jeg vil heller si at 1 er som 1, og 2 er som 1,5. Det er ikke dobbelt så slitsomt med to barn (synes jeg da), man får litt "søskenrabatt" i form av at mye kan gjøres samtidig og tar ikke nevneverdig lenger tid med to enn med en, søsken kan underholde hverandre, man har klær og utstyr på plass og som kan arves osv. I tillegg blir man mer avslappet med nr 2, noe som er positivt for alle barna. 

[VOX]

Som en lek

[AnonymBruker]

Det varierer nok veldig, og det må vel være bakgrunnen for utsagnet "man vet ikke hva man får". Men jeg er enig i at det gjør man ikke første gang heller, og jeg tror man vet litt mer andre gang, tross alt. 

Vi fikk nr. to i januar i år, og har litt under to år mellom barna. Vår første var også av den mer urolige typen som baby, og nr. to er virkelig veldig rolig. For oss vil jeg vel si at det første året med ett barn føltes en som en noen dager, fem andre dager og ti enkelte netter. Mens to har stort sett føltes som to til nå. 

Nå er vår yngste bare fire måneder, så jeg har jo ikke all verdens erfaring. Men til nå har det gått mye bedre enn jeg fryktet. Jeg har slitt litt med dårlig samvittighet, og hadde mye barseltårer rett etter fødsel hvor jeg tenkte at jeg umulig kunne klare å være en god nok mor for to samtidig. Det gikk seg til. Ellers var det hardt en periode hvor minsta våknet til og var urolig sånn omtrent akkurat når storesøster hadde sovnet om kvelden. Det ble veldig lite partid og egentid. Det bedret seg når babyen fikk mer døgnrytme. Jeg regner med det kommer flere slike perioder, men også at de kommer til å gå over igjen. Det er nydelig å se relasjonen mellom søstrene nå som babyen er mer våken og med. 

Anonymkode: 86758...ecd