Hvordan forholder de barnløse seg til venner med barn?

[jubajuba]

Er litt interessant det mange sier om at man inviterer venner med barn fordi at barna skal ha noen å leke med...

Det kan jo fort skjære seg om dette ikke er barn som møtes ofte.... Lille Per kan altså bare ikke fordra Lille Pål og nekter å være med...

Ellers så syns jeg det er flott å gjøre som Caramba gjør...inviter dine venner selv om du "vet" at de sier nei. For det betyr så mye å bli husket på, og å vite at vennskapet er ivaretatt om ikke annet i "hjertet".

For plutselig er alle disse småttingene blitt store! Og vennskap er så dyrebart.

[mockinbird]

(...)  

Utover det må jeg og si meg enig i den/de som bemerket det med å være alene med barn. Jeg opplever det også som enklere å gjøre ting med andre aleneforeldre, rett og slett fordi de er mer fleksible... De har ikke den "familie" greia som jeg gjerne opplever at par med barn har. I sistnevnte gruppe er det oftere sånn at man skal være hjemme som familie f.eks. lørdag kveld, og det er lite rom for en spontant strandtur på søndag. Misforstå meg rett - har full forståelse for å være "bare" familie i en travel hverdag.  

Også var det det med å være en trussel, da, som også kommer inn.  

Selv må jeg og inrømme at jeg ikke nødvendigvis syns det er såååå festlig å være på selskaper hvor jeg er eneste uten partner (men det har kanskje og noe med det å gjøre at jeg ønsker meg partner, så da blir det litt sårt å se på alle de "lykkelige" )

For ikke å snakke om hvor gøy det er å sitte sammens med et gjeng med jenter som har partnere - og som sitter hele kvelden og rakker ned på sine respektive: (alt de ikke gjør, og hvis de gjør noe, gjør de det heeeeeelt feil!) Hvis de da i tillegg ser på meg og sier:"Ja, du er bra heldig som ikke har en mann å kjefte på"..... Da må jeg bite av meg tunga for ikke å komme med en snurt kommentar! :evil:

Sorry, vet dette er langt fra trådstart, men hadde litt innestengt frustrasjon som måtte ut.

[nallemaja]

Mine venner som ikke har barn eller har store barn interesserer seg i barna mine, og syns det er koselig at de er med på ting. De har heller ingen problemer med å skjønne at vi har veldig vanskelig for å få barnevakt, og at vi(mannen min og jeg)gjerne vil være hjemme og kose oss på kveldstid i helgene,siden mannen min jobber mye og vi ikke ser hverandre mer enn et par timer på kveldstid før han må legge seg. De spør oss/meg om hvordan det går med barna, syns det er morsomt når vi forteller. Ellers viser jo jeg interesse for det som interesserer dem. Alle skjønner at det er enkelst at de kommer hjem til oss om kvelden pga barn og mangel på barnevakt.

Hvis vennene mine ikke ville høre om barna mine(som er en av mine største interesser, og som er det viktigste i livet for meg) så hadde vi ikke kunne være venninner. Akkurat som at min venninne som er veldig opptatt av mat og snakker om mat like mye som nybakte mødre snakker om babyer, må få snakke om sin interesse og få positiv respons på dette.

utover mine gamle venner så er jeg helt ærlig mest interessert i å bli kjent med og få nye venner som har barn. Rett og slett fordi vi har en felles interesse og mer lik livsstil og da også større sjangse for å forstå hverandre, og morsommere for begge parter å gjøre ting sammen,-siden vi da står likt i hva vi kan og vil foreta oss fordi vi har barn.

[Gjest Smarties - ikke innlogget]

Det handler vel om at vi begge koser oss mer når begge to har noen å snakke/leke med. Det er ikke så fryktelig festlig for en 10-11 åring å være i lag med bare voksne, som egentlig helst vil prate med hverandre.

Men det går da vel an å invitere voksne på besøk til seg selv uten at barna er "inkludert i selskapet" (jada, jeg vet de er der ) akkurat som barna har besøk av sine venner uten at foreldrene er med... Eller som at jeg har besøk av venninner selv om samboeren min er hjemme.. !?

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Definitivt. Men besøk hjemme blir noe annet. Da er ungen "underholdt" uansett. Og ja - jeg inviterer gjerne folk også uten barn hjem.

Det jeg tenkte mer på er når man både er på besøk og gjør ting (stranda, tur i byen whatever). Da er det ofte enklere om det er flere barn. Jeg vet at alle barn liker ikke hverandre bare fordi de er barn så det er selvsagt et moment.

Det er mulig jeg ikke helt får fram det jeg mener , men jeg som har en unge som er mye med voksne ser hvor mye "enklere" det er hvis det er flere barn. Og jeg har vel egentlig alltid tatt med ungen på det meste, bl.a. fordi jeg syns det er synd om man - med barn - bare kan være sammen med andre med barn.

Det blir litt sånn som diskusjoner om barn på kafe og lignende. JEG - som voksen - liker å sitte lenge på et sted, drikke kaffe, se på mennesker, sludre med veninner. Ungen syns ikke det er toppen av lykke. Dermed gjør jeg det kun i korte perioder - og jeg ser at ungen trives bedre om det er muligheter for han også til å gjøre noe med noen han liker. Det koker ned til at hvis han kjeder seg veldig

så blir det ikke så vanvittig hyggelig for meg heller.

Det som selvsagt er synd er hvis det blir sånn at hvis man har barn så kan man BARE være med andre som har barn. Da skaper vi vantette skott mellom tilværelsene, som jeg definitivt ikke tror er sundt, verken for oss med eller de uten barn. En kombinasjon er nok best, og iallfall det jeg bestreber meg på å få til.

[Gjest Nervøs mor på besøk]

Jeg har to aktive barn som ikke alltid er like lette å ta med til venner uten barn. Noen barnløse legger til rette for andres barn og er interessert i barna og det går fint. Mens andre er livredde for fingeravtrykk, riper i gulvet, rot, høylytt snakk etc. En blir veldig nervøs som forelder når andre roper NEI hele tiden feks. hvis barna prøver å kjøre lekebiler på gulvet eller tar på en glassdør. Da blir det lett at en sier til disse vennene; Kan ikke heller dere komme til oss?

[jubajuba]

En annen ting er jo at hjemme kan barna ta seg en tur ut, og som voksne kan man prate i fred og ro. Og barna kjeder seg ikke og maser ikke om å få hjem av den grunn at de ikke har noen å leke med.

Det viktigeste er nok at man er bevisst på den forskjellen som oppstår når venner får barn, at man jobber aktivt for å beholde vennskapet. Og husker på hverandre både den ene og den andre veien...

[:-) anna]

Min erfaring er at dette egentlig har med den enkelte menneskene å gjøre.

Noen mennesker ønsker at andre skal være mest mulig som de selv. Og de liker ikke om "bestevenninnen" tar valg som gjør at livssituasjonene deres blir ulike. De vil helst snakke om det som er nært sitt eget liv, og synes motsatsen er kjedelig/håpløs. Og jeg tror at det er slik for enkelte uavhengig av hvilken hatt de har på.

Jeg har jo små barn selv, og for meg innebærer det automatisk at jeg ikke kan gå så mye på fest/cafe som jeg gjorde som barnløs. Å gjøre noe med venner på kveldstid f.eks en gang i uka er veldig lurt og bra. Men om jeg har vært på cafe med Trine på tirsdag kan jeg ikke gå på cafe med Tone på onsdag og kino med Terje på fredag. Hverdagen min er sammen med barna mine. Hverdagen til barna mine er å ha mamma der. Sånn er det i noen år når man har små barn. I tillegg bor vi langt fra familie og har veldig få som kan passe barna våre om vi vil på fest en lørdag. :-?

Jeg er veldig glad i vennene mine, og opplever at det er enklere å holde kontakten med noen enn andre. Og jeg merker at for meg handler det nok om i hvilken grad de har forståelse for meg og mitt liv. Ikke om de har "det samme" livet selv. Jeg prøver å prioritere vennene mine så mye og ofte jeg kan, og jeg passer på å interessere meg for deres verden også. De vennene jeg har "droppa litt" i tidsklemma er de som ikke viser samme interessen tilbake.

[:-) anna]

dobbelt

[jubajuba]

Ja akkurat, interesse og forståelse...En kommer langt med det. :-) Begge veier. Jeg har fulgt med på en annen tråd, og det er litt skremmende å se at mange velger å ikke få barn fordi man mister muligheten til å pleie vennskap, til å gå på kafe og pub osv... Det blir derfor viktig med interesse og forståelse, for de mange som velger å ikke få barn har også venner som får barn, og som de gjerne vil beholde.

[Væren]

I vår omgangskrets er nok de fleste i samme situasjon; vi er voksne og godt etablerte. Og vi har barn - som etterhvert holder på å bli ganske store og selvstendige!

Det er klart det er enklere på alle måter å omgås folk i samme situasjon. Det blir lettere å gå på besøk til noen med barn på noenlunde samme alder, enn til folk som ikke har barn, og der ungene blir sittende og mase om når vi skal gå hjem. Påsketurer, sommerferie og nyttårsfeiring er enklere når alle har stort sett samme ønsker.

Det er ikke til å stikke under en stol at man står i fare for å oppleve en interessekonflikt mht. barn/ikke barn, og følgelig interesser. Jeg var først ute til å bli mor blant mine nærmeste venninner, og det skar seg helt mellom meg og en av dem da hun flyttet tilbake hit etter endte studier. Da forventet hun nemlig at nå skulle alt bli som før; at vi to skulle finne på noe hver dag! Jeg kunne ikke bare løpe på byen og sitte på kafe til langt på kveld midt i uken, men det forsto hun ikke. Hun var skuffet over at ikke mannen min kunne stille opp litt... Han tok sin del og vel så det, men det ville hun ikke høre på. Vennskapet gikk ad undas, og det befinner seg på julekortplanet i dag. Hun følte at jeg sviktet henne totalt.

Mannen min og jeg har aldri satt noe skille mht. hvem vi f.eks. har invitert på nyttårsfester, runde dager o.l. Vi har hatt både en god kamerat og en venninne som har vært faste og selvskrevne gjester hos oss i alle anledninger.

Denne single venninnen er også en nær nabo, og hun har nok vært oftere hos oss i forhold til hva vi har vært hos henne. Hun har vært i både 30 og 40 års dagene til både hannsauen og meg. Men når hun feirer sine dager blir stort sett bare jeg invitert sammen med andre venninner, hannsauen blir utelatt, og det synes jeg ikke så mye om.

Det er dessverre ikke alltid like lett å opprettholde den daglige kontakten når livssituasjonen og utgangspunktet er såpass ulikt, så det blir nok helst at man bruker tid sammen med folk som har felles interesser og behov.

Synd, men sånn tror jeg det er for de fleste. Og det uten at jeg tror man skal legge skylden verken på par med barn eller par uten barn; behovene endrer seg i løpet av livet, og man får hele tiden nye venner - uten at det dermed er sagt at man behøver å miste de gamle!

Det trenger heller ikke å være noe galt om kontakten ikke er så tett som før, vennskap kan gå opp og ned i perioder i løpet av livet, men gode venner er der alltid!

[Holly Hobbie]

Hmmm....vi har ikke saa mange venner med barn, men de som har merker man jo tydelig at livet deres faar nye prioriteringer...men det er jo helt naturlig. Naar jeg moeter folk som har barn i ulike sammenhenger - bryllup, selskap osv - saa slaar det meg hvor mye de har behov for aa snakke om sine vidunderlige smaa. Det er en smule kjedelig, men jeg har nok mye av skylden selv da jeg alltid spoer dem om hvordan det gaar med dem. Men ett vennepar tar kaken: da vi moette dem her forleden paa lunsj fikk jeg ikke ett eneste spoersmaal om jobben, meg selv eller andre ting som har med meg aa gjoere - alt samtalen dreide seg om var dem og det lille gullet deres. Haaper ikke vi blir saann den dagen vi faar barn...

[jubajuba]

Hehe...du kan alltids håpe...men det er merkelig det der, de små menneskene som på forskjellig vis kommer inn i livene våre blir uendelig betydningsfulle.

Men som jeg kan huske fra min barndom var mine foreldres barnløse venner veldig betydningsfulle for meg. De hadde en egen evne til å se oss barn som våre foreldre ikke gjorde. Dette er det jeg har ønsket for mine barn, men på et eller annet vis har det ikke blitt slik. Kanskje fordi vi har det for travelt. Og også fordi mange av de jeg kjenner legger opp dagen og fritiden sin etter treningstider og tv-programmer og egentlig ikke har tid hverken for store eller små. Dette gjelder både for de med barn og de uten.

Det er godt for barn med kontakt med barnløse voksne. De ser gjerne barn og barndom på en annen måte, og tiltaler barna annerledes enn vi som har barn gjerne gjør. Kanskje med litt mer respekt. I allefall føler jeg at de er en ressurs for barna. Og kanskje er barnet en ressurs for den voksne også.

Men er enig med deg i at det er uheldig med voksne som bare snakker om barna sine. Selv jeg med barn finner det uendelig kjedelig 8)

[Gjest eksludert]

Kan underskrive at jeg har blitt ekskludert av venninner og venner som har fått kjæreste i mange av tilfellene syns jeg det har vært kjempetrist.. men det er ikke så mye jeg får gjort med det.

Når venner/venniner har blitt gravide da har det i hvertfall vært "over og ut" og dette har skjedd i flere omganger opp gjennom livet..

Det er nesten så jeg får mindreverdighetskompleks.. men faktisk nå har jeg i noen tilfeller snudd på det. Den første som kutter.. bryr meg mindre med å ta kontakt.. etter å ha "følt" litt på situasjonen..

Nå som gravid (i 7 mnd) så har jeg fått smellen den andre veien. Jeg er rett og slett ikke "noe å dra på" lenger siden jeg har kul på magen. så da ble telefonen stille igjen..

det skal faen meg ikke være lett i denne verden!

[Gjest barnlaus]

Jeg har ikke barn selv og heller ikke noe sterkt ønske om å få. Men med tiden har flere av venninnene mine blitt mødre, og selvsagt forandrer ting seg litt. Samtidig tror jeg det har hatt minst like mye å si at praktisk talt alle (også jeg) har etablert seg med samboer og jobb og et ordentlig sted å bo. "hjemme" har blitt viktigere enn "ute", delvis også for oss barnløse.

Hvordan nybakte foreldre er i forhod til å være sosiale med venner varierer mye - ei venninne var veldig husmorfiksert da hun hadde babyer, men inviterte likevel til besøk osv. At det kunne bli litt ensporet med barneprat var nå så sin sak, jeg følte meg uansett velkommen. Og nå har jo det verste gått over i takt med at ungene har blitt "mennesker":) En annen venninne var veldig påpasselig med å komme seg ut i blant, på kafe osv, og det ville jeg nok gjort selv også. Dessverre har jeg bodd langt unna de fleste vennene mine en god stund, så hvordan småbarnsforeldrene var i det daglige vet jeg ikke helt.

I venneflokken min har vi forresten aldri pleid å dra MYE ut på byen, og de rolige kafeturene eller hjemmefestene kan vi fortsatt ha selv om det er barn og samboere i bildet. De blir bare enda litt roligere og sjeldnere enn før...

[Gjest Embla s]

Vel, jeg synes det blir litt for enkelt å dele opp i barnløse/med barn. Før vi fikk barn hadde vi bare ett vennepar med barn. Det var aldri i vår tanke å ekskludere de. De ble invitert på lik linje med andre, barnet ble med, også dro de hjem tidligere en de andre, eller vi var hjemme hos dem etter leggetid, eller de hadde barnevakt. Husker aldri at jeg følte snev av påtrengende bleie-bæsj-snakk! (selv om dette barnet selvfølgelig var et tema, på lik linje med andre viktige ting i livene våre!)

Vi fikk barn samtidig med en del andre venner og bekjente, og noen av de gikk helt i stå og kunne ringe meg for å fortelle (i detalj) om hvordan barnet spiste en hvetebolle... (fortsatt lite om bæsj, dog..) Og sånne historier er jo utrolig kjedelig å høre på, på lik linje med andre kjedelige historier.

En del av de vennene vi var mest sammen med på den tiden var barnløse, (noen er det enda) og også her var/er det forskjell: For noen er barna noe helt naturlig som "bare er der" - de viser interesse og er opptatt av dem på en naturlig måte. Andre barnløse venner har knapt sett barna mine; vi møtes uten barn, rett og slett. Da blir det sikkert til at de spør hvordan de har det osv. og jeg forteller hvis jeg har en søt/morsom historie. På lik linje med andre historier man forteller.

Så er det også en kategori barnløse venner som er av typen som såååå gjerne vil møte barna mine. De trygler om at jeg skal ta de med på besøk osv, og ser for seg søte barn med roser i kinnene som sitter pent og pyntelig i sofaen og spiser kake uten å si noe/røre noe.. Sånne besøk prøver jeg å unngå for de blir sjeldent vellykkede og det er akkurat som om barna har en innebygd radar for når det er ekstra viktig at de viser seg fra sin beste side. (hvilket de da IKKE gjør

Min konklusjon for egen del er vel at noen mennesker alltid turer ivei om seg og sitt, er det ikke barnet sitt, så er det noe annet. (og det er kjedelig å høre på i lengden!) men de fleste småbarnsforeldre er vare på å ikke sitte i timesvis og legge ut om bleier og bæsj! Og det at barna snakkes om på lik linje med annet som foregår i livene deres er vel naturlig! Noe annet ville være kunstig!