Noen som er hjemmeværende/"husmor" med barn? Dele erfaringer?

[AnonymBruker]

Jeg var hjemmeværende og jobbet som dagmamma . Var det i flere år. Hadde nære venninner som gjorde det samme, så barna fikk lekt med hverandre på det viset. Og fikk sosiale ferdigheter sånn sett. Var kjempebra, for da fikk man tid med barna hjemme samtidig som de hadde lekekamerater. Ser på den tiden som det beste i mitt liv, faktisk,.

Anonymkode: 93710...c59

[AnonymBruker]

Jeg (vi) har vurdert det samme. Det blir ikke før om et par år isåfall. Evt at begge tar fri og reiser et år (før barnet begynner på skolen).

Det som holder meg igjen er at jeg er redd for å angre meg, og så streve med å komme inn på arbeidsmarkedet igjen. Og så litt hva jeg skal fylle dagene med... jeg driver med ridning, så skulle fint klart å være noen timer i stallen hver dag:) og kunne gjerne tenkt meg å ha mer tid til husarbeid og hjemmelaget mat (litt sært, jeg vet;)). 

Vi skal bare ha ett barn, så tenker det blir viktig at hun ihvertfall får vært litt i barnehagen. Jeg vokste selv opp som enebarn med hjemmeværende mor, og gikk deltid i barnehagen fra jeg var en 3-4 år tror jeg. Og det tror jeg var viktig for det sosiale. Husker det også som trygt og fint at det alltid var noen hjemme. 

Anonymkode: f4d15...a5d

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Håper flere kvinner begynner å tenke som deg, jeg synes moderne feminisme har gjort oss en bjørnetjeneste. Når kvinner skal ha hovedansvar for både mat, hus, barn OG jobbe - det er jo bare en oppskrift på å bli utbrent! Det hjelper ikke å si at man skal dele ansvaret 50% med mannen for som regel så er det kvinnen som er den mest omsorgsfulle og bryr seg mest om hus og interiør uansett. Når jeg en dag får barn selv kommer det ikke på tale at jeg skal jobbe hele dager.

Anonymkode: 716ed...632

Dette er bare en måte å stakkarsliggjøre mannen på. Menn er helt i stand til å vise omsorg og ta vare på hus og hjem. Det er ingenting genetisk hos kvinner som gir dem glede av å vaske og styre i huset. Så i stedet for å oppmuntre kvinner til å ikke jobbe burde vi oppmuntre mennene rundt oss, og spesielt våre sønner, til å ta ansvar i hjemmet. Og interiør burde virkelig være en hobby, ikke noe man dropper jobb for å pusle med. 

Det kommer sikkert som et sjokk på menn om de plutselig får ansvar for å planlegge bursdager, kjøpe inn middager og ta klesvasken - om de aldri har gjort det før. Men det er ikke rocket science. Menn kan faktisk klare det. Men det krever nok i mange tilfeller at det opprettes en god dialog rundt hva som må gjøres, hvis han er vant til å cruise gjennom hverdagen uten å tenke over hva som må kjøpes inn til 17. mai, hvem som skal gjøre hva og hvordan maten egentlig kommer seg fra butikk til kjøleskap. Men dette er ikke genetisk. Det er ikke vaginaen min som gjør at jeg er flink til å organisere hverdagen, men at samfunnet er lagt opp slik. Det er en forventning til at kvinner skal gjøre disse oppgavene, selv om menn er like kapable - om de bare får sjansen. 

Anbefaler forøvrig denne tegneserien: https://english.emmaclit.com/2017/05/20/you-shouldve-asked/

Anonymkode: f7228...d46

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hjemmeværende med barna i barnehage er jo toppen av latskap i min bok  Hvis man skal være hjemmeværende bør man jo være hjemme med barna også, ellers bør man jobbe deltid mens de har korte dager. Det er i alle fall min mening...

Anonymkode: 3d179...71c

Njæ. Mine barn er 3, 4 og 6 år. Veldig sosiale og aktive. Kunne ikke falt meg inn å ikke ha de i barnehagen, de synes det er kjempegøy. Derimot har de korte dager og langhelg rett som det er. Vi har også muligheten til å kose oss hjemme en dag hvis vi føler for det. Jeg synes det er viktig å tilbringe tid sammen som familie, men også at de er i barnehagen og lærer sosialisering og de sosiale kodene ved å leke med andre barn, som de ikke nødvendigvis får av å være hjemme med meg hver dag. 

Anonymkode: f2f1c...6d2

[Kittykat]

Jeg har vært hjemmeværende mor/husmor hele veien. I vårt borettslag så var det en barnepark, så alle barna våre har gått i den. Den var åpen 10-14 hver dag. Da fikk de kontakt med andre barn og lærte sosiale ferdigheter. Pluss at de fikk venner og når de begynte på skolen, så var de så heldig å komme i samme klasse som vennene sine.

Jeg tok meg av barna, husarbeid, dagligvarehandling og middagslaging. Samboeren min hjalp også til med disse tingene, men jeg gjorde mesteparten. Jo, klart det var litt tøft økonomisk, men vi fikk det til å gå rundt med en inntekt. Pluss at barna arvet klær/ting av hverandre, siden alle 3 ble født med et par år mellom hver av dem.

Barna våre er i dag 20, 18 og 16. Og kunnet jeg gjort dette om igjen, så ville jeg ikke gjort noe annerledes. Jeg synes det at å være hjemme med barna våre var helt supert. Det var litt vanskelig i begynnelsen og etterhvert som vi fikk flere barn. Men man kommer inn i en rutine og etterhvert så går ting mye bedre/jevnere. 

Planen var egentlig at jeg skulle ut i arbeid etterhvert, men pga problemer med min psykiske helse, så gikk ikke det etter planen. Jeg klarte likevel å være en oppegående mor for barna våre og ta meg av dem og hjem. 

[Gjest bienvilleparish]

Jeg har gjort det og det føles ikke bra. Han tjener penger og må gi deg penger til det du trenger. Han sparer seg opp penger og du får ingenting ved eventuelt brudd. 

[AnonymBruker]

Jeg var hjemmeværende med barn frem til hun ble 2.5 og det var verdt det. Mannen og jeg var enige om at det var det beste. Så begynte hun å kjede seg heftig og jeg søkte henne inn i bhg og søkte på jobber. Nå er jeg i full jobb og jeg sliter. Hun har det fint i barnehagen, men jeg har veldig lite overskudd til viktige ting som barnet mitt og hjemmet. Det ser helt jævlig ut her og maten er så som så.. 

Slik det var før jeg jobbet, hadde hun korte dager i barnehagen, ofte fri og hun kom hjem til en mor som hadde masse overskudd og et ryddig hjem og ordentlig mat. 

Mannen min vil at jeg skal slutte. Vurderer det. Lønna er ikke verdt det 🙂

Anonymkode: 0e129...ef5

[Gjest Alterego666]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uansett. Jeg ønsker å høre deres tanker omkring dette. Gjerne fra dere som har valgt en litt annerledes måte å leve på enn folk flest. Hva har fungert og ikke? 

Klassisk kvinnefelle.

[AnonymBruker]

Var hjemme til min ble 2 år pga flytting/jobbsøking/manglende barnehageplass. Etter det begynte jeg i 80% jobb, noe som var perfekt for meg. Det første året trivdes jeg hjemme. Det andre året savnet jeg å ha jobb og kollegaer. Var ikke noen hjemme med små barn i nabolaget, så det ble rett og slett litt kjedelig både for barnet og meg, om det er lov å si. Men å jobbe 80% (4 dager i uken) fra barnet var 2 til 3 år var helt perfekt. Ble 100% fra barnet fylte 3. Er ikke alle som liker å være hjemmeværende, men det vet man jo ikke før man har prøvd 🙂

Anonymkode: 8e497...a26

[AnonymBruker]

Jeg jobbet 50 % til minste begynte i barnehagen som 2-åring. Faren jobbet også noe redusert, og fordelte pappapermisjonen over tid, slik at en av oss var hjemme med henne. 

Vi har jobbet fullt siden hun var 2 år, men synes hverdagen er stressende og masete. Kommer til å søke om mindre stillingsprosent fra høsten igjen. 
 

Å bare være hjemme blir for kjedelig for meg, men er veldig glad vi ventet med barnehage til hun var 2. (Søsknene var litt over 1 år) Lite å finne på bortsett fra babysang (med yngre barn) og noen dager med åpen barnehage. Vi gikk ofte tur i skogen og var mye i hagen og lekte . 
Tror ikke jeg hadde klart å bare være hjemme over år, selv om jeg ser fordelen med å være hjemme når barna kommer hjem fra skolen osv. 

Anonymkode: 0a1c8...cb9

[AnonymBruker]

Moren min og moren til mannen valgte dette. Begge er idag minstepensjonister og må snu på hver krone (den ene fikk ikke jobb igjen og den andre ble syk og kunne ikke jobbe). 

Jeg har selv valgt en fleksibel jobb, for å orke å være tilstede for barnet den tiden vi har sammen. 

Anonymkode: 38323...2b6

[Gjest Ishm]

Jeg skjønner meg ikke på folk som får barn og slenger dem i barnehage. 
skjønner man ikke kan ta fri fra jobb foralltid, men jeg tenker frem til barnet er 6 år og kan gå på skole bør moren droppe jobb! Hvis ikke, ikke ha barn 

endelig en person som vil ha barn for å ha den selv! 

[Gjest Ishm]

Selv er jeg vokst opp med en mor som alltid har vært hjemmeværende! er evig takknemmelig for det!

hun hadde mye energi til meg og jeg har verdens beste barndom selv om jeg ikke gikk til barnehage! Jeg hadde mange små kusiner og egen søster på min alder. (Kanskje derfor) aldri følt mangel for noe, hadde masse leker i rommet mitt

Til og med nå når jeg er 20 år så elsker jeg at mamma er husmor da maten alltid er ferdiglaget og alt er på stell til jeg kommer hjem! (dette er ikke bare for meg, men fordi jeg har små søsken) 

Mitt tips! Vær dagmamma noen dager i uka om du trenger noen som barnet ditt kan leke med eller trenger ekstra penger! 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Ishm skrev:

Selv er jeg vokst opp med en mor som alltid har vært hjemmeværende! er evig takknemmelig for det!

hun hadde mye energi til meg og jeg har verdens beste barndom selv om jeg ikke gikk til barnehage! Jeg hadde mange små kusiner og egen søster på min alder. (Kanskje derfor) aldri følt mangel for noe, hadde masse leker i rommet mitt

Til og med nå når jeg er 20 år så elsker jeg at mamma er husmor da maten alltid er ferdiglaget og alt er på stell til jeg kommer hjem! (dette er ikke bare for meg, men fordi jeg har små søsken) 

Mitt tips! Vær dagmamma noen dager i uka om du trenger noen som barnet ditt kan leke med eller trenger ekstra penger! 

Det høres kjempehyggelig ut:) akkurat sånn håper jeg mitt barn vil beskrive sin barndom også. Nå blir hun enebarn så hun må nok litt i barnehagen, og det å være dagmamma er ihvertfall ikke for meg!

Anonymkode: f4d15...a5d

[Gjest Ishm]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det høres kjempehyggelig ut:) akkurat sånn håper jeg mitt barn vil beskrive sin barndom også. Nå blir hun enebarn så hun må nok litt i barnehagen, og det å være dagmamma er ihvertfall ikke for meg!

Anonymkode: f4d15...a5d

Det kan jeg skjønne! Ikke noe galt i å sende barnet til barnehagen! Men sørg for at mest mulig av tiden blir tilbringet med deg!  For de årene kommer ikke tilbake! Og de første årene av livet til et barn er de viktigste!  

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Ishm skrev:

Det kan jeg skjønne! Ikke noe galt i å sende barnet til barnehagen! Men sørg for at mest mulig av tiden blir tilbringet med deg!  For de årene kommer ikke tilbake! Og de første årene av livet til et barn er de viktigste!  

Min plan er korte dager, evt en fast hjemmedag i uka. Men ser an hvordan hun blir som person så klart. Jeg begynte i barnehagen som 3-4 åring tror jeg (min mor var hjemmeværende og jeg er også enebarn), men tror den sosialiseringen var veldig viktig for meg. Men husker tilbake på rolige morningen hvor jeg kunne ta ting i mitt tempo, og at jeg ble hentet tidlig. Men kan jo være mitt barn blir supersosial og elsker å være i barnehagen!

Anonymkode: f4d15...a5d

[Gjest Ishm]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Min plan er korte dager, evt en fast hjemmedag i uka. Men ser an hvordan hun blir som person så klart. Jeg begynte i barnehagen som 3-4 åring tror jeg (min mor var hjemmeværende og jeg er også enebarn), men tror den sosialiseringen var veldig viktig for meg. Men husker tilbake på rolige morningen hvor jeg kunne ta ting i mitt tempo, og at jeg ble hentet tidlig. Men kan jo være mitt barn blir supersosial og elsker å være i barnehagen!

Anonymkode: f4d15...a5d

Faktis så er barn veldig forskjellige. Er noen som ikke liker å være i barnehagen, mens andre som elsker det. Du ser det med tid
Masse lykke til! 

[AnonymBruker]

Mamma var hjemmeværende en stor del av oppveksten, og gikk så inn i en deltidsstilling (tre dager i uken).

Fra et barn ståsted har jeg ikke et så veldig markant bilde av akkurat henne som hjemmeværende. Det var ikke som om hun stod der hver dag i forkle med varme boller i armene, som en amerikansk 50-talls poster. 

Men det ga meg kanskje litt mer trygghet. Mamma var veldig opptatt av at barn er forskjellige, og at den malen som er utformet for samfunnet ikke er det beste for alle. Søsteren min var veldig glad i å gå i barnehagen, men jeg var ikke det. Det var hektisk og utmattende, og jeg kunne bokstavelig talt få feber av for mye støy og sosialt. Hun valgte en deltidsbarnehage nå og da (for litt sosial stimulans), og så var jeg hjemme eller hjemme hos venner hos også hadde mødre som var hjemme. Det var en fin løsning for oss. Vil ikke si at jeg er blitt dullet med (mine foreldre var strenge), og selv om jeg fortsatt er introvert er jeg blitt trygg og sterk som voksen.

Om det er rett beslutning for deg tenker jeg er avhengig av flere ting, og hvordan barna dine er, er også en faktor. Kanskje får du barn som trenger litt ro, eller kanskje får du et barn som helst vil være ute og rundt andre barn. Så handler det jo litt om hva som passer deg, og hva du ser for deg selv karrieremessig.

Min mor hadde tre-fire nære venninner i nabolaget (her i Oslo) med barn på min alder, som ikke jobbet eller jobbet svært lite. Hadde hun ikke hatt det, tror jeg det hadde blitt vanskelig og kjedelig. Det er en grunn til at slike ting "smitter".

Anonymkode: 79ac7...452

[AnonymBruker]

Jeg kunne aldri vært hjemmeværende, men jeg jobber deltid. 

Da får jeg gjort husarbeid og trent uten at det går utover barna. Og vi slipper den tidsklemma. Rolige morgener er gull verdt! 

Anonymkode: 39c05...646

[AnonymBruker]

Det er jo påfallende at utelukkende damer går hjemme. Om det er så fantastisk for barna, hvorfor er det bare mor som velger det? Jeg mener ikke at jobben er det viktigste i livet. Mer fritid er gull. Men for min del er nøkkelen at begge kjønn kan være mer fleksible, eventuelt fordele periodene uten jobb mellom seg.

Det er for meg uaktuelt å gå inn i noen kjønnskonservativ ordning hvor dama er omsorgsperson mens far er familiens lommebok. Man skal også skal være et forbilde. Hva er det man signaliserer om mors jobb og utdanning skal kuttes, mens far utdeler lommepenger. Å bare være hjemme må jo på sikt påvirke hvordan man tenker, om man har noe intellektuelt eller spennende å fortelle rundt middagsbordet eller om man nok en dag har laget middag og handlet på senteret. Kan ikke være så bra for et ekteskap heller, at graden av impulser er så ulik. Er ikke noe av tiltrekningen i et forhold at den andre har sitt eget liv og fagfelt utenfor familien AS?

Andre kvinner må velge det de ønsker, men man blir ikke automatisk en bedre mamma av å være hjemme. Min teori er at en del damer ikke har funnet seg helt til rette på karrierehylla, ikke synes det er så stas å være i arbeid, og så bruker man den "være til stede for barna"-greia for å kunne hoppe av og dulle hjemme. Selv om vi i våre dager har vaskemaskin og oppvaskmaskin og moderne hus og alt det kvinnene ikke hadde for 100 år siden, som gjorde at de hadde "grunn" til å være hjemme (man var altså ikke hjemme for å kunne dyrke barna sine, det var fordi hver eneste oppgave i hjemmet var manuell og krevde mye energi).

Anonymkode: e4ec6...bbd