Holder på å bli GAL!!

[AnonymBruker]

Har vært i nåværende forhold i såvidt 6 måneder. Gikk fint frem til jeg mistet jobben og han ble permittert i midten/slutten av mars grunnet korona. 

Frem til da jobbet han ute på båt, og var borte 50/50. Noe jeg syntes var veldig fint siden jeg trives svært godt i eget selskap og trenger mye tid for meg selv for å trives. I tillegg ga det oss tid til å savne hverandre. 
Da jeg mistet jobben på dagen mistet jeg både leilighet, bil og inntekt på ca en uke. Jeg mistet all frihet og selvstendighet (føles det som for meg iallefall). Ble "tvunget" til å flytte inn sammen med han, noe som ikke var et problem men ikke optimalt etter så kort tid. 

Siden da har vi gått oppå hverandre hver. sabla. dag. Jeg blir SPRØ og har sagt dette til han uttallige ganger at jeg behøver tid for meg selv. Alikevel senest i dag driver han å fotfølger meg rundt som en hund. I tillegg ser han ut som en skadeskutt hund når jeg sier jeg trenger alenetid. Dette irriterer meg også så grenseløst at jeg holder på å eksplodere.

Jeg er en dominerende personlighet og trenger en mann med ryggrad og selvtillit, noe jeg følte jeg fikk fra han de første månedene. Siden mars virker det som om denne personen har forsvunnet helt og blitt erstattet med en sutrete unge.

Jer er drittlei va å høre på sutringen hans om at han er permittert og krisemaksimering om at hele bransjen hans kommer til å gå til helvette. (skal bare nevnes at jeg ALDRI, med hånda på hjertet ALDRI sutrer over at jeg mistet jobben jeg var glad i PÅ DAGEN pga. konkurs. MISTET DEN, ikke permittering.) 

Jeg er drittlei av å bli fotfulgt rundt i leiligheten, jeg får faen ikke fred om jeg skal dusje engang. Og ikke kan jeg stikke ut for å fred for jeg har ikke bil lengre (her vi bor er man helt avhengig av bil for å komme seg rundt.) Han har bil som jeg får låne om det er noe, men jeg kan ikke bare stikke av med hans bil i timesvis. 

Når man flytter sammen med noen oppdager man jo også hverandres uvaner og bir obs på ting som kan irritere. Jeg synes det er svært viktig å ha HØY takhøyde der alt skal kunne diskuteres uten at det er en krangel, og er absolutt ikke redd for å si nøyaktig hva jeg tenker om noe er irriterende. Men hver gang jeg har gjort dette i det siste får han det samme "skadeskutt hund" uttrykket og har begynt med noe sånn "gjøre-seg-liten-fakter" som jeg blir så IRRITERT PÅ AT JEG BLIR GRØNN. Skal det være SØTT eller noe ?!?! Jeg er en person som MED GLEDE tar en diskusjon fordi jeg liker å bli utfordret, men her får jeg kun noe jeg forbinder med barnslig oppførsel.

Hele hans væremåte har blitt så utrolig stakkarslig,han virker svært uintelligent, umoden og er så til de grader klengete at jeg holder på å gå på veggen. Det kan godt være dette er pga korona men det hjelper lite når tilogmed måten han snakker, puster og beveger seg på irriterer meg så grenseløst at jeg får lyst til å pakke en gaffel langt inn i ørekanalen hans.

Jeg føler meg selvsagt samtidig som en helt horribel person som sitter med slike tanker og føler det kanskje er best å komme seg vekk. Her er problemet; siden jeg fortsatt ikke har fått noen jobb og lever på 62% av tidligere inntekt har jeg ikke råd til å bo for meg selv. Foreldre har jeg ikke, og heller ikke noen venner med stor nok plass til å plass til meg. 

Hva faen skal jeg gjøre før jeg går helt på veggen ??? Høres det i det hele tatt ut som det er noen vits å prøve å redde dette forholdet?

Anonymkode: 95a2a...6c6

[Silva Pluvialis]

Jeg skjønner godt at du føler deg kvalt i forholdet. Du har behov for mer ‘space’ og han ønsker nærhet konstant. Det kan virke som om dere har ulikt kjærlighetsspråk. Hans måte å vise kjærlighet på er kanskje ved å vie deg tid, men siden tid ikke er ditt kjærlighetsspråk så føler du deg heller kvalt enn elsket. Misforståelse av hverandres kjærlighetsspråk skaper frustrasjoner.

Det er viktig å kommunisere godt sammen. Fortelle hverandre hva dere trenger, og hva som er deres kjærlighetsspråk. Det kan også virke som om du er introvert. Ingenting galt i det, jeg er det selv, og da har man ofte behov for mye egentid. Kanskje er han motsatt? Altså en hypersosial type som trenger kontakt hele tiden. Det kan bli vanskelig på sikt om ikke begge klarer å romme hverandre og tilpasse dere til at at dere begge trenger ulike ting. 

 

Endret 26. mai 2020 av Uatskillelig

[Gjest Forumhei]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har vært i nåværende forhold i såvidt 6 måneder. Gikk fint frem til jeg mistet jobben og han ble permittert i midten/slutten av mars grunnet korona. 

Frem til da jobbet han ute på båt, og var borte 50/50. Noe jeg syntes var veldig fint siden jeg trives svært godt i eget selskap og trenger mye tid for meg selv for å trives. I tillegg ga det oss tid til å savne hverandre. 
Da jeg mistet jobben på dagen mistet jeg både leilighet, bil og inntekt på ca en uke. Jeg mistet all frihet og selvstendighet (føles det som for meg iallefall). Ble "tvunget" til å flytte inn sammen med han, noe som ikke var et problem men ikke optimalt etter så kort tid. 

Siden da har vi gått oppå hverandre hver. sabla. dag. Jeg blir SPRØ og har sagt dette til han uttallige ganger at jeg behøver tid for meg selv. Alikevel senest i dag driver han å fotfølger meg rundt som en hund. I tillegg ser han ut som en skadeskutt hund når jeg sier jeg trenger alenetid. Dette irriterer meg også så grenseløst at jeg holder på å eksplodere.

Jeg er en dominerende personlighet og trenger en mann med ryggrad og selvtillit, noe jeg følte jeg fikk fra han de første månedene. Siden mars virker det som om denne personen har forsvunnet helt og blitt erstattet med en sutrete unge.

Jer er drittlei va å høre på sutringen hans om at han er permittert og krisemaksimering om at hele bransjen hans kommer til å gå til helvette. (skal bare nevnes at jeg ALDRI, med hånda på hjertet ALDRI sutrer over at jeg mistet jobben jeg var glad i PÅ DAGEN pga. konkurs. MISTET DEN, ikke permittering.) 

Jeg er drittlei av å bli fotfulgt rundt i leiligheten, jeg får faen ikke fred om jeg skal dusje engang. Og ikke kan jeg stikke ut for å fred for jeg har ikke bil lengre (her vi bor er man helt avhengig av bil for å komme seg rundt.) Han har bil som jeg får låne om det er noe, men jeg kan ikke bare stikke av med hans bil i timesvis. 

Når man flytter sammen med noen oppdager man jo også hverandres uvaner og bir obs på ting som kan irritere. Jeg synes det er svært viktig å ha HØY takhøyde der alt skal kunne diskuteres uten at det er en krangel, og er absolutt ikke redd for å si nøyaktig hva jeg tenker om noe er irriterende. Men hver gang jeg har gjort dette i det siste får han det samme "skadeskutt hund" uttrykket og har begynt med noe sånn "gjøre-seg-liten-fakter" som jeg blir så IRRITERT PÅ AT JEG BLIR GRØNN. Skal det være SØTT eller noe ?!?! Jeg er en person som MED GLEDE tar en diskusjon fordi jeg liker å bli utfordret, men her får jeg kun noe jeg forbinder med barnslig oppførsel.

Hele hans væremåte har blitt så utrolig stakkarslig,han virker svært uintelligent, umoden og er så til de grader klengete at jeg holder på å gå på veggen. Det kan godt være dette er pga korona men det hjelper lite når tilogmed måten han snakker, puster og beveger seg på irriterer meg så grenseløst at jeg får lyst til å pakke en gaffel langt inn i ørekanalen hans.

Jeg føler meg selvsagt samtidig som en helt horribel person som sitter med slike tanker og føler det kanskje er best å komme seg vekk. Her er problemet; siden jeg fortsatt ikke har fått noen jobb og lever på 62% av tidligere inntekt har jeg ikke råd til å bo for meg selv. Foreldre har jeg ikke, og heller ikke noen venner med stor nok plass til å plass til meg. 

Hva faen skal jeg gjøre før jeg går helt på veggen ??? Høres det i det hele tatt ut som det er noen vits å prøve å redde dette forholdet?

Anonymkode: 95a2a...6c6

6 mnd! Og alt dette.. dette forhold er dømt til å gå en vei. Hvordan blir dette om 6 år😅?. 

[President Chimp]

Han er ekstremt sårbar akkurat nå, han jobber ikke og har dermed ingen funksjon. Dette er en big deal for en mann. Menn kobler yrke og funksjon med stoltheten sin. Du er dermed hans eneste gjenværende funksjon. Dette er grunnen til at han følger etter deg overalt, det er alt han har. Du reagerer også fordi han plutselig ikke virker sterk overhodet. Men som en puslete liten guttunge. 

Dette er selvfølgelig ikke en god ting, han trenger jo opplagt enten hobbyer eller noe annet som gir mening. Be han om å snekre noe eller finne étt eller annet å gjøre. Faktisk er det bedre at han går ut og løfter på en stor stein hele dagen enn å ikke gjøre noe. Jeg tuller faktisk ikke. Da har han ihvertfall gjort NOE!

Endret 26. mai 2020 av President Chimp

[AnonymBruker]

Samboeren min er som deg, og vi ble samboere alt for fort pga praktiske og økonomiske årsaker. 

Jeg har både ryggrad og meninger, men la godsiden til da vi ble samboere. Vi snakket om det på forhånd og var veldig enige om å lære hverandre å kjenne og generelt bare ta det med ro og kommunisere godt om problemer skulle oppstå. 

2 uker inn i samboerskapet ble dama sint og irritert. Hun var ikke lenger på tilbudssiden. Hun var sint, lei av meg og tydeligvis alt jeg gjorde irriterte henne grønn! Jeg derimot ble overrasket over hennes reaksjoner og måter å snakke til meg på. Hun uttrykte seg uklart og jeg orket ikke krangle tilbake. Jeg kunne nok på mange måter virke som en stakkars hund, men jeg forstod ikke hvordan vi kunne gå fra nyforelska og glad til sinte og misfornøyde. 

Etterhvert fikk vi til noen gode samtaler og ble enige om en balanse i samboerskapet. Det har gått greit siden. 

Mitt tips til deg er å være tydelig på egne behov uten å virke sint eller irritert. Det skaper bare usikkerhet. Ha gode samtaler og forstå at han ikke automatisk kan vite etter så kort tid hva du trenger! 

Anonymkode: b659b...c54

[AnonymBruker]

Skaff deg en hybel da. Hvis du ikke har nok penger til livsopphold så får du få støtte av sosialen til du får deg en jobb.

Ingen i Norge er tvunget til å bo sammen med noen de ikke vil bo med.

Anonymkode: a8456...a73

[AnonymBruker]

Dere passer jo ikke sammen! Dere burde jo fortsatt være stormforelsket i hverandre! 

Anonymkode: cc12f...69b

[Ellevill]

Mulig han ikke har ryggrad, men det har ikke du heller som bare viser forakt og nå bor sammen med ham fordi du ikke har et annet sted å bo. Det kan godt hende at du har rett i at han er kjempeirriterende, men det virker også som at du mener han skal ta hensyn til dine behov, mens alle hans er idiotiske. 

Og folk som stolt forteller hvordan de høyt og uredd tar opp alt som er irriterende, gir meg litt bange anelser. Er du særlig hyggelig å bo sammen med for ham? 

Du liker ham jo ikke spesielt godt, du ser ned på ham og er irritert. Stram deg opp og flytt ut! 

[AnonymBruker]

Få deg jobb

Flytt ut fra hans bolig

Slutt å syt

Anonymkode: c00cc...5c2

[AnonymBruker]

Men herregud kvinnfolk. Flytt da for pokker. 

Må legge til, noe av det flotteste jeg med innlegget ditt er det du kalte Dominerende personlighet? 🤣 Hva er det for noe? Høyrøstet utestemme til enhver tid, - men så sier du også du MÅ ha tid for deg selv! Hva pokker, du høres helt ustabil ut. 

Anonymkode: 9ec4b...e2b

[Havbris]

Hva skal du med å være i et forhold med en mann som du beskriver med stor forakt. Ja - situasjonen de siste ukene har vært utfordrende for mange - også for han. Dere har en fartstid sammen på 6 mnd, og har åpenbart ikke en grunnmur i forholdet som tåler denne støyten. Du blir værende fordi du ikke har leilighet osv selv, men samtidig blir du helt sprø av samboeren. Kom deg ut.

[AnonymBruker]

Du høres ut som en high maintenance dame. Stakkars mann som har tatt deg inn i hus og blir høvlet ned med dine krav og forventninger uten å bli tatt hensyn til og sett selv. 

Anonymkode: 0bdf3...9a7

[Roci]

TS, hvordan hadde du løst situasjonen om du ikke hadde vært i et forhold da du mistet jobben?

Jeg er introvert og har behov for mye alenetid selv, så jeg har forståelse for at du føler som du gjør. Samtidig synes jeg jo at du oppfører deg urettferdig mot kjæresten din som lot deg flytte inn på kort varsel når du kom i en vanskelig situasjon. Det er slett ingen selvfølge etter bare 6 mnd.

Det høres nesten ut som om du "straffer" ham fordi han ikke oppfyller noen forventinger du har hatt til ham - men har du på noe som helst tidspunkt faktisk kommunisert disse forventningene til ham? Det kan jo tenkes at han også følte at han fikk noe annet fra deg de første 6 mnd enn den sure kjeftesmella han har i hjemmet sitt nå - selv om jeg som sagt skjønner at du føler at det blir for "tett" slik det er nå. 

Enten må dere sette dere ned og ta en skikkelig samtale der dere blir enige om noen "kjøreregler" for tiden framover, eller så må du rett og slett finne deg et annet sted å bo.

[AnonymBruker]

6 mnd er knapt for et forhold å regne. Om dere merker så mye "gruff" allerede nå så er det døfødt. Finn deg et sted å bo og en annen mann som passer bedre det du søker. Det der er ikke liv laga.

Anonymkode: 8ffa2...cc3

[AnonymBruker]

Skjønner at det er vanskelig å gå oppå hverandre, og med klengete samboer. Kjenner jeg får "klaustrofobi" bare av å lese dette. Samtidig synes jeg du må svelge noen kameler. Du har mistet bil og bolig, og han tok i mot deg. Jeg ser for meg at hvis dere skal overleve forholdet, så bør dere flytte fra hverandre. Få deg en hybel så fort du kan!

Anonymkode: 7ac2b...e54

[esmer]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kan godt være dette er pga korona men det hjelper lite når tilogmed måten han snakker, puster og beveger seg på irriterer meg så grenseløst at jeg får lyst til å pakke en gaffel langt inn i ørekanalen hans.

Her er problemet; siden jeg fortsatt ikke har fått noen jobb og lever på 62% av tidligere inntekt har jeg ikke råd til å bo for meg selv. Foreldre har jeg ikke, og heller ikke noen venner med stor nok plass til å plass til meg. 

 

Anonymkode: 95a2a...6c6

Han åpner sitt hjem for deg når du ikke har noen annen plass å bo, og likevel klager du?? 

[Mysticgirl]

På 26.5.2020 den 23.45, AnonymBruker skrev:

Har vært i nåværende forhold i såvidt 6 måneder. Gikk fint frem til jeg mistet jobben og han ble permittert i midten/slutten av mars grunnet korona. 

Frem til da jobbet han ute på båt, og var borte 50/50. Noe jeg syntes var veldig fint siden jeg trives svært godt i eget selskap og trenger mye tid for meg selv for å trives. I tillegg ga det oss tid til å savne hverandre. 
Da jeg mistet jobben på dagen mistet jeg både leilighet, bil og inntekt på ca en uke. Jeg mistet all frihet og selvstendighet (føles det som for meg iallefall). Ble "tvunget" til å flytte inn sammen med han, noe som ikke var et problem men ikke optimalt etter så kort tid. 

Siden da har vi gått oppå hverandre hver. sabla. dag. Jeg blir SPRØ og har sagt dette til han uttallige ganger at jeg behøver tid for meg selv. Alikevel senest i dag driver han å fotfølger meg rundt som en hund. I tillegg ser han ut som en skadeskutt hund når jeg sier jeg trenger alenetid. Dette irriterer meg også så grenseløst at jeg holder på å eksplodere.

Jeg er en dominerende personlighet og trenger en mann med ryggrad og selvtillit, noe jeg følte jeg fikk fra han de første månedene. Siden mars virker det som om denne personen har forsvunnet helt og blitt erstattet med en sutrete unge.

Jer er drittlei va å høre på sutringen hans om at han er permittert og krisemaksimering om at hele bransjen hans kommer til å gå til helvette. (skal bare nevnes at jeg ALDRI, med hånda på hjertet ALDRI sutrer over at jeg mistet jobben jeg var glad i PÅ DAGEN pga. konkurs. MISTET DEN, ikke permittering.) 

Jeg er drittlei av å bli fotfulgt rundt i leiligheten, jeg får faen ikke fred om jeg skal dusje engang. Og ikke kan jeg stikke ut for å fred for jeg har ikke bil lengre (her vi bor er man helt avhengig av bil for å komme seg rundt.) Han har bil som jeg får låne om det er noe, men jeg kan ikke bare stikke av med hans bil i timesvis. 

Når man flytter sammen med noen oppdager man jo også hverandres uvaner og bir obs på ting som kan irritere. Jeg synes det er svært viktig å ha HØY takhøyde der alt skal kunne diskuteres uten at det er en krangel, og er absolutt ikke redd for å si nøyaktig hva jeg tenker om noe er irriterende. Men hver gang jeg har gjort dette i det siste får han det samme "skadeskutt hund" uttrykket og har begynt med noe sånn "gjøre-seg-liten-fakter" som jeg blir så IRRITERT PÅ AT JEG BLIR GRØNN. Skal det være SØTT eller noe ?!?! Jeg er en person som MED GLEDE tar en diskusjon fordi jeg liker å bli utfordret, men her får jeg kun noe jeg forbinder med barnslig oppførsel.

Hele hans væremåte har blitt så utrolig stakkarslig,han virker svært uintelligent, umoden og er så til de grader klengete at jeg holder på å gå på veggen. Det kan godt være dette er pga korona men det hjelper lite når tilogmed måten han snakker, puster og beveger seg på irriterer meg så grenseløst at jeg får lyst til å pakke en gaffel langt inn i ørekanalen hans.

Jeg føler meg selvsagt samtidig som en helt horribel person som sitter med slike tanker og føler det kanskje er best å komme seg vekk. Her er problemet; siden jeg fortsatt ikke har fått noen jobb og lever på 62% av tidligere inntekt har jeg ikke råd til å bo for meg selv. Foreldre har jeg ikke, og heller ikke noen venner med stor nok plass til å plass til meg. 

Hva faen skal jeg gjøre før jeg går helt på veggen ??? Høres det i det hele tatt ut som det er noen vits å prøve å redde dette forholdet?

Anonymkode: 95a2a...6c6

Kan du ikke gå turer ute, ta med niste og bli hele dagen. Finne nye turstier   å utforske. Skjønner at du blir lei av en mann oppå deg hele dagen, hadde blitt gal selv.😂😂

[AnonymBruker]

12 timer siden, esmer skrev:

Han åpner sitt hjem for deg når du ikke har noen annen plass å bo, og likevel klager du?? 

Han åpnet ikke hjemmet, vi leier sammen. Har ikke råd til å leie alene. Går helt OK å dele. 
 

ts.

Anonymkode: 81cab...04b

[AnonymBruker]

15 timer siden, Roci skrev:

TS, hvordan hadde du løst situasjonen om du ikke hadde vært i et forhold da du mistet jobben?

Jeg er introvert og har behov for mye alenetid selv, så jeg har forståelse for at du føler som du gjør. Samtidig synes jeg jo at du oppfører deg urettferdig mot kjæresten din som lot deg flytte inn på kort varsel når du kom i en vanskelig situasjon. Det er slett ingen selvfølge etter bare 6 mnd.

Det høres nesten ut som om du "straffer" ham fordi han ikke oppfyller noen forventinger du har hatt til ham - men har du på noe som helst tidspunkt faktisk kommunisert disse forventningene til ham? Det kan jo tenkes at han også følte at han fikk noe annet fra deg de første 6 mnd enn den sure kjeftesmella han har i hjemmet sitt nå - selv om jeg som sagt skjønner at du føler at det blir for "tett" slik det er nå. 

Enten må dere sette dere ned og ta en skikkelig samtale der dere blir enige om noen "kjøreregler" for tiden framover, eller så må du rett og slett finne deg et annet sted å bo.

Har kommunisert mine forventninger og hva jeg var ute etter fra dag 1. Klart og tydelig. 
 

Er fortsatt mye jeg ikke har nevnt her, skjønner jeg framstilles som ei drittkjerring. Det er rett og slett ikke plass til «meg og mitt». Når jeg sier han sutrer over jobben feks og jeg får ingenting igjen er dette kun en brøkdel. Min bestefar som jeg var svært gla i døde midt oppi dette og jeg måtte reise vekk i begravelse. Kl 6 dagen før jeg skulle reise og bli borte 1-2 uker forsvant han og ga aldri beskjed om han kom hjem i det hele tatt før jeg skulle dra tidlig neste morgen. Ingen spm om reisen gikk bra, om begravelsen var fin ingen verdens ting. 
 

fikk også vite at en av mine beste venninner har fått uhelbredelig kreft, også HELT umulig å snakke med han om. Får kun «ja» eller «nei» svar før han vrir det over på seg selv. Jeg hverken regner med eller har behov for massiv trøst, vil kun snakke om ting som skjer. Han opptrer helt uinteressert. Samtidig stiller jeg opp å både trøster og snakker og er der for han når FORELDRENES KATT MÅTTE OMPLASSERES. FORELDRENES. KATT. OMPLASSERES. da sutra han i 1,5 dag sammenhengende. Og jeg er IKKE ufølsom ovenfor dyr: jeg føler selv det er som å miste et familiemedlem. 
 

energien blir tappet ut av meg av dette her, og gjør meg om til ei jævla heks. Vanskelig å forklare han det også, for hver gang jeg forsøker kommer emosjonelle utbrudd av typen «JEG KAN ALDRI GJØRE NOE RETT ALT JEG GJØR BLIR GALT». Så må jeg, atter en gang, trøste han. 
 

ts

Anonymkode: 81cab...04b

[Matas]

Hei trådstarter.

Da tittelen på tråden er mangelfull, stenges tråden. Viser til forumets regelverk:

* Trådtitler på forumet er begrenset til 140 tegn. Vi anbefaler våre brukere å benytte seg av gode titler for å beskrive trådens innhold og dermed treffe riktige mottakere. Tråder med tittelen "Hjelp?" og lignende ufullstendige titler vil stenges. Trådstarter kan velge mellom enten å sende PM til moderator med ønske om endring av tittel, eller selv starte en ny tråd med forbedret tittel.

Du kan enten sende moderator en PM med ønsket oppdatering av tittelen, så vil tråden åpnes igjen, eller starte en ny tråd med mer beskrivende tittel.