Barnet til kjæresten skremte livet av meg, stakkars dere med ADHD barn

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min kjæreste gjennom ett år ville veldig gjerne at jeg og min sønn skulle møte barnet hans. Må si jeg ble helt satt ut, ungen var helt rabiat. Skrek, hoppet rundt, knuste en lampe, kalte sønnen min på 4 år stygge ting og var i det hele tatt helt crazy. Jeg fikk nok på de to timene de var hos oss, planen var middag og brettspill, men både middagen og spillingen ble sabotert. Jeg skulle lage taco, favorittmaten hans, men han fikk raserianfall fordi jeg brukte feil type kjøttdeig, jeg brukte kyllingkjøttdeig, mens han er vandt med storfe. Så hadde jeg kjøpt inn taco tubs istedenfor shell. Alt ble helt feil, og de dro tidlig. 
 

Er det virkelig så ille med ADHD barn? Tenker med skrekk og gru på hvordan han er i et klasserom? For å ikke snakke om ute blant folk. Jeg brukte omtrent 2 timer på å få leiligheten i orden etter at han hadde herjet her. Kjøttet til tacoen kastet på teppe, knust lampe og sølt brus på sofaputer da han løp rundt. Kjæresten sier han ikke tørr å ha fine møbler eller hvitevarer hjemme fordi de blir bare knust eller ødelagt. 
 

Dere med ADHD barn hvordan overlever dere? min sønn ble helt skremt av hans oppførsel. Hvordan er det på skolen? Henger de med faglig og sosialt? Tiåringen til kjæresten blir fotfulgt av assistent fra skoledagen starter til slutt. 

Anonymkode: db918...f0d

Tenker egentlig at du har lite kunnskap om ADHD-barn, og deres reaksjoner i stress-situasjoner. Litt avhengig av hvilken form de har, kan slike situasjoner bli forferdelig stressende. Det du nevner er jo helt vanlig hos barn med ADHD, hyperaktiv form. Stresset kanaliseres inn i økt aktivitet. Stakkars barn og stakkars far!  Har du tenkt på hvordan dette måtte være for dem?

som foreldre til en «vanlig» unge, sitter man der på sin høye hest med kritiske øyne. Ikke noe hyggelig at barnet ditt ble redd, men hva med å forklare barnet at noen er annerledes? Tror du det ikke ville forstått? 

slik du beskriver det, vil det bli forferdelig for deg og barnet ditt. Men jeg tror det vil bli enda verre for far, som må leve med noens kritiske øyne på seg, i den krevende situasjonen han er i. Og barnet som hele tiden vil få kjeft, bli syndebukk ovenfor den «snille», og ikke møter forståelse..

nei, min mening er at far bør finne en partner med større takhøyde for vanskene barnet har, dette lukter trøbbel for ham. Og jeg har ikke en gang ADHD-barn..

Anonymkode: d6c15...445

[AnonymBruker]

Barnet til min veninne var sånn og hadde egen assistent på seg i bhg. Han kunne ikke begynne på skolen da han var 6 år, men måtte flytte inn på barnepsykiatrisk istedenfor. 

Anonymkode: 4076d...aab

[KickiXXX]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenker egentlig at du har lite kunnskap om ADHD-barn, og deres reaksjoner i stress-situasjoner. Litt avhengig av hvilken form de har, kan slike situasjoner bli forferdelig stressende. Det du nevner er jo helt vanlig hos barn med ADHD, hyperaktiv form. Stresset kanaliseres inn i økt aktivitet. Stakkars barn og stakkars far!  Har du tenkt på hvordan dette måtte være for dem?

som foreldre til en «vanlig» unge, sitter man der på sin høye hest med kritiske øyne. Ikke noe hyggelig at barnet ditt ble redd, men hva med å forklare barnet at noen er annerledes? Tror du det ikke ville forstått? 

slik du beskriver det, vil det bli forferdelig for deg og barnet ditt. Men jeg tror det vil bli enda verre for far, som må leve med noens kritiske øyne på seg, i den krevende situasjonen han er i. Og barnet som hele tiden vil få kjeft, bli syndebukk ovenfor den «snille», og ikke møter forståelse..

nei, min mening er at far bør finne en partner med større takhøyde for vanskene barnet har, dette lukter trøbbel for ham. Og jeg har ikke en gang ADHD-barn..

Anonymkode: d6c15...445

Du beskriver dette så utrolig bra! Ja, tenk hvordan det var for far og barn! TS har virkelig ingen forståelse for barnet ... 

[AnonymBruker]

Her var det far som feilet. Han burde vite bedre enn å utsette barnet for en slik triggende situasjon. Og, diagnose skal ikke stå iveien for oppdragelse. Her har vi en gutt med alvorlig autisme, som blomstrer av å ha regler å forholde seg til. Det må selvfølgelig tas hensyn til at barnet har større utfordringer i sosiale situasjoner og mindre konsekvenstankegang, men det betyr ikke at man skal tillate uakseptabel atferd.

Anonymkode: 05cea...a0a

[AnonymBruker]

Omg! Hadde sagt takk og farvel til hele forholdet

Anonymkode: e6389...e2e

[AnonymBruker]

18 minutter siden, KickiXXX skrev:

Du beskriver dette så utrolig bra! Ja, tenk hvordan det var for far og barn! TS har virkelig ingen forståelse for barnet ... 

Hun har et barn selv! Skal hun sitte med hendene i fanget og bare «forstå»? Det lukter lilla kjortel og tresmykker her, nå, altså. 

Det ER lov å si at barn oppfører seg dårlig. 

Anonymkode: 0203f...8d4

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min kjæreste gjennom ett år ville veldig gjerne at jeg og min sønn skulle møte barnet hans. Må si jeg ble helt satt ut, ungen var helt rabiat. Skrek, hoppet rundt, knuste en lampe, kalte sønnen min på 4 år stygge ting og var i det hele tatt helt crazy. Jeg fikk nok på de to timene de var hos oss, planen var middag og brettspill, men både middagen og spillingen ble sabotert. Jeg skulle lage taco, favorittmaten hans, men han fikk raserianfall fordi jeg brukte feil type kjøttdeig, jeg brukte kyllingkjøttdeig, mens han er vandt med storfe. Så hadde jeg kjøpt inn taco tubs istedenfor shell. Alt ble helt feil, og de dro tidlig. 

Er det virkelig så ille med ADHD barn? Tenker med skrekk og gru på hvordan han er i et klasserom? For å ikke snakke om ute blant folk. Jeg brukte omtrent 2 timer på å få leiligheten i orden etter at han hadde herjet her. Kjøttet til tacoen kastet på teppe, knust lampe og sølt brus på sofaputer da han løp rundt. Kjæresten sier han ikke tørr å ha fine møbler eller hvitevarer hjemme fordi de blir bare knust eller ødelagt. 

Dere med ADHD barn hvordan overlever dere? min sønn ble helt skremt av hans oppførsel. Hvordan er det på skolen? Henger de med faglig og sosialt? Tiåringen til kjæresten blir fotfulgt av assistent fra skoledagen starter til slutt. 

Anonymkode: db918...f0d

Dette trenger ikke å ha noe sammenheng med diagnosen. Dette kan være alt fra dårlig oppdragelse til omsorgssvikt til ting i barndommen som har satt spor. Jeg er en smule lei av at alle bare dytter ting over på barna og sier at det er diagnosen.

Anonymkode: 483cd...e09

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette trenger ikke å ha noe sammenheng med diagnosen. Dette kan være alt fra dårlig oppdragelse til omsorgssvikt til ting i barndommen som har satt spor. Jeg er en smule lei av at alle bare dytter ting over på barna og sier at det er diagnosen.

Anonymkode: 483cd...e09

De som sier dette, har nok ingen erfaring med ADHD barn. Det er akkurat som de nekter å tro at diagnosen skyldes noe annet enn dårlig oppførsel. Kunnskap er makt;-)

Anonymkode: d6c15...445

[Gjest AnnaW]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min kjæreste gjennom ett år ville veldig gjerne at jeg og min sønn skulle møte barnet hans. Må si jeg ble helt satt ut, ungen var helt rabiat. Skrek, hoppet rundt, knuste en lampe, kalte sønnen min på 4 år stygge ting og var i det hele tatt helt crazy. Jeg fikk nok på de to timene de var hos oss, planen var middag og brettspill, men både middagen og spillingen ble sabotert. Jeg skulle lage taco, favorittmaten hans, men han fikk raserianfall fordi jeg brukte feil type kjøttdeig, jeg brukte kyllingkjøttdeig, mens han er vandt med storfe. Så hadde jeg kjøpt inn taco tubs istedenfor shell. Alt ble helt feil, og de dro tidlig. 
 

Er det virkelig så ille med ADHD barn? Tenker med skrekk og gru på hvordan han er i et klasserom? For å ikke snakke om ute blant folk. Jeg brukte omtrent 2 timer på å få leiligheten i orden etter at han hadde herjet her. Kjøttet til tacoen kastet på teppe, knust lampe og sølt brus på sofaputer da han løp rundt. Kjæresten sier han ikke tørr å ha fine møbler eller hvitevarer hjemme fordi de blir bare knust eller ødelagt. 
 

Dere med ADHD barn hvordan overlever dere? min sønn ble helt skremt av hans oppførsel. Hvordan er det på skolen? Henger de med faglig og sosialt? Tiåringen til kjæresten blir fotfulgt av assistent fra skoledagen starter til slutt. 

Anonymkode: db918...f0d

Her har du fått en stor advarsel om at det ikke er noe emne å flytte sammen med kjæresten så lenge gutten bor hjemme...vær kjærester og treff hverandre uten barn...da sparer du deg og ikke minst ditt eget barn for mye lidelse;)

Har sett slike barn selv og trur det er mer bak en ADHD,, antagelig noen psykiske diagnoser i tillegg...Jeg har selv asperger og muligens ADD, men oppførte meg aldri sånn...var et typisk englebarn så diagnose kan ikke få skylden...Men diagnosebarn med foreldre som ikke har forutsetninger til å oppdra dem riktig er dårlig kombo...

Endret 26. mai 2020 av AnnaW

[Gjest AnnaW]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Omg! Hadde sagt takk og farvel til hele forholdet

Anonymkode: e6389...e2e

Hadde jeg gjort også, ihvertfall ikke noe forpliktelser og sambo der.

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min kjæreste gjennom ett år ville veldig gjerne at jeg og min sønn skulle møte barnet hans. Må si jeg ble helt satt ut, ungen var helt rabiat. Skrek, hoppet rundt, knuste en lampe, kalte sønnen min på 4 år stygge ting og var i det hele tatt helt crazy. Jeg fikk nok på de to timene de var hos oss, planen var middag og brettspill, men både middagen og spillingen ble sabotert. Jeg skulle lage taco, favorittmaten hans, men han fikk raserianfall fordi jeg brukte feil type kjøttdeig, jeg brukte kyllingkjøttdeig, mens han er vandt med storfe. Så hadde jeg kjøpt inn taco tubs istedenfor shell. Alt ble helt feil, og de dro tidlig. 
 

Er det virkelig så ille med ADHD barn? Tenker med skrekk og gru på hvordan han er i et klasserom? For å ikke snakke om ute blant folk. Jeg brukte omtrent 2 timer på å få leiligheten i orden etter at han hadde herjet her. Kjøttet til tacoen kastet på teppe, knust lampe og sølt brus på sofaputer da han løp rundt. Kjæresten sier han ikke tørr å ha fine møbler eller hvitevarer hjemme fordi de blir bare knust eller ødelagt. 
 

Dere med ADHD barn hvordan overlever dere? min sønn ble helt skremt av hans oppførsel. Hvordan er det på skolen? Henger de med faglig og sosialt? Tiåringen til kjæresten blir fotfulgt av assistent fra skoledagen starter til slutt. 

Anonymkode: db918...f0d

Svarer delvis på detdu spør om:

Barn med ADHD er forskjellige, og slett ikke alle har atferdsproblemer, slik din kjærestes sønn tydeligvis har. Mange sliter med konsentrasjonen hvis de ikke opplever et tema som umiddelbart interessesant, og det å vente på tur og slikt kan være en utfordring. Noen sliter også sosialt fordi de (ofte uten å mene noe vondt) blir for volsomme og krevende i lek. Disse barna trenger hjelp og veiledning fra voksne slik at de kan fungere sosialt.

På skolen har de behov for mye forutsigbarhet, og mye mulighet til fysisk aktivitet (spesielt for de barna som er hyperaktive). Det er også lurt med dobbelt sett med skolebøker. Et hjemme og et på skolen. Da blirikke det å huske hvilken bok somskal være med til hvilkentime en ekstrabelastning. 

Mange kjenner følelsene sine veldig sterkt, noe somkan resultere i sinneutbrudd, gråting og lignende. De kan også bli "overgira" i positive situasjoner på en slik måte atandre reagerer negativt. Barnet lurer ofte da på hvorfor alle ble sure, nå som vi hadde det så gøy. Barnatrenger hjelp til å håndtere følelsene sine påen måte som blir sosialt akseptert.

Noen barn med ADHD er føksomme for uvante situasjoner og kan reageree sterkt på at ting ikke blir som forventet. Mange av dem er også hyperaktive og har konsentrasjonavansker. Da er ikke brettspill en særlig ideell aktivitet. 

Jeg tror gutten trenger å bli kjent med dere i et veldig rolig tempo. Kanskje det hadde værtlurere å møtes hjemme hos kjæresten din, hvor han er vant til å oppholde seg. 

Detvirker også somat faren kanskje ikkehat etablert de beste rutinene for å håndtete sønnens utbruddslik at han ikke skremmer andre barn og voksne, eller ødelegger inventar...Det er også spesielt viktig med klare grenser og regler. Det bidrar også til forutsigbarhet.

Foreldre med barn som har ADHD blir slitne som andre foreldre, men de kan også oppleve gledene ved diagnosen hvis disse utnyttes: evnen til å hyperfokusere lenge på noe barnet interesserer seg for, at de ofte snakker mye (på godt og vondt), mangelen på impulskontrollkan også bidra til mange morsomme kommentarerfra barnet, og mange av disse ungene stortrives med fysisk aktivitet, så sporty foreldre kan hamye kjekt å finne på med sitt barn. De kan dessuten være uhyre effektive om oppgaven oppleves som lysbetont for dem.

Hilsen voksen lærer med ADHD.

 

Anonymkode: 96e57...962

[KickiXXX]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun har et barn selv! Skal hun sitte med hendene i fanget og bare «forstå»? Det lukter lilla kjortel og tresmykker her, nå, altså. 

Det ER lov å si at barn oppfører seg dårlig. 

Anonymkode: 0203f...8d4

Det var virkelig ikke det som var poenget ...

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere som sier at man ikke skal dømme oppførselen, mener dere også at faren (eller moren, men hun var ikke der) skal finne seg i eller ignorere at barnet ødelegger ting? 

Jeg har møtt en del "adhd-unger" opp gjennom og hørt flere si ting som at mamma kan ikke stoppe meg, jeg kan gjøre hva jeg vil for noen ganger blir jeg sint, jeg er bare gæren fordi jeg har ADHD jeg osv... 

Anonymkode: 62253...8cc

Seriøst adhd unger?  Jeg har selv adhd og har aldri vært noe adhd unge,jeg har vært et barn MED adhd

Anonymkode: 1e770...eff

[Hactar]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjæresten og moren til barnet får tett oppfølging av både ppt og bup, de har fått det de siste 5 årene. 

Anonymkode: db918...f0d

Det jeg savner i redegjørelsen din, er hva far foretok seg mens dette stod på? Hvordan forberedte han deg og gutten på dette besøket, gitt utfordringene til barnet og rådene han har mottatt gjennom disse fem årene med oppfølging?

Ut fra det du skriver, virker det som far føler seg hjelpeløs, overveldet og ute av stand til å veilede/skjerme/regulere sønnen, og at han mer eller mindre har gitt opp. Jeg tenker at her er utfordringene så store at far (og mor?) trenger mer hjelp. I mellomtiden må du skjerme din sønn. 

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De som sier dette, har nok ingen erfaring med ADHD barn. Det er akkurat som de nekter å tro at diagnosen skyldes noe annet enn dårlig oppførsel. Kunnskap er makt;-)

Anonymkode: d6c15...445

Jeg har et barn med sterk ADHD, og jeg vil si akkurat det samme som den du siterer avvisende ovenfor.

Det jeg er fullstendig enig med deg i er at kunnskap er makt. Som foreldre til barn med ADHD og andre diagnoser er det utrolig viktig at vi leser oss opp, går på kurs om nødvendig, og ikke minst lærer oss vårt eget barn så godt at vi kan både være i forkant av situasjoner som barnet kan takle dårlig, og også reagere på akkurat den måten barnet trenger når det oppstår situasjoner. 

Mitt barn var en stor utfordring både i barnehage og på barneskolen. Jeg var også alene med barnet, og jeg var fullstendig utslitt. Det var daglige episoder, og det var daglige telefoner fra skolen om at slik og slik hadde skjedd. Jeg fikk rett og slett vondt i magen hver gang mobilen min ringte på dagtid, for da forventet jeg at det hadde skjedd noe. IGJEN. 

Mitt barn var altså på ingen måte et av de barna som er relativt lette å håndtere, tross ADHD. Han fant på noe HELE TIDEN, og klikket fullstendig hver gang noe ikke ble som han forventet, han fikk tilsnakk og/eller følte seg misforstått (eventuelt selv forsto at nå hadde han gjort noe dumt igjen). Det var raserianfall flere ganger daglig. 

Han var et ADHD mareritt! Akkurat slik folk tenker at barn med ADHD kan være på sitt verste. 

Jeg innså at jeg ikke taklet dette. Jeg var fullstendig utslitt etterhvert. Så lenge han hadde vært ganske liten kunne jeg også holde ham fysisk tilbake, men han er en ganske kraftig bygd og sterk gutt, så allerede da han var 7 år hadde jeg problemer med å holde ham fast når han fikk raserianfall. 

Han hadde også en søster som det ikke var mye energi igjen til, på grunn av stadige utfordringer med broren. Jeg innrømmet at jeg slet, og søkte selv hjelp hos Barnevernet. 

Jeg fikk tilbud om COS kurs, og jeg ikke bare tok kurset, jeg virkelig tok til meg tankegangen og hva som var rett og feil måte å takle barnet på. 

Jeg hadde gjort mye feil! Oppgitt og sliten hadde jeg kjeftet og satt grenser med streng og myndig tone. 

Jeg besluttet å endre MEG radikalt som mamma. Ikke se oppførselen til gutten som et problem for meg og omgivelsene, men se HANS utfordringer og behov, og møte ham på det. 

Gutten visste at han var et problem, og det var sårt og vanskelig for ham. For å bøte på den sårheten bestemte jeg meg for at jeg minst 5 ganger daglig skulle fortelle ham noe fint og positivt. At jeg elsket ham, var stolt av ham, at han var en fin gutt, og så videre. 

Lettere sagt enn gjort når man har et barn man allerede er veldig sliten av, og hvor det negative har tatt så stor plass, så i starten talte jeg, og var lettet når jeg klarte å komme til 5, til tross for stadige nye episoder.

Det tok ikke veldig lang tid før det gikk bedre.

Det første som skjedde var faktisk at det å ha fokus på alt som var godt, fint og bra med gutten gjorde at jeg selv begynte å se ham med mer positive og kjærlige øyne. Det var jo sant at han OGSÅ var god, flink og snill! Ved å lete etter det jeg kunne gi gode tilbakemeldinger på begynte jeg selv å legge mye bedre merke til det gode ved ham, og mine tilbakemeldinger til ham ble stadig mer helhjertet. Ikke noe jeg måtte presse frem, og telle etter at jeg gjorde ofte nok. 

Det andre som skjedde var at tilbakemeldingene fikk gutten selv til å ta innover seg at han ikke bare ble ansett som vanskelig, et problem, men at han hadde en mamma som så mer enn det. Det å få positive tilbakemeldinger, som han antagelig har lengtet og tørstet etter, gjorde at han fikk større ro i seg selv, og han ØNSKET også mer av slikt. Ønsket å oppføre seg slik at han fortjente og fikk mer av slikt. 

Jeg tuller ikke, på få uker gikk vi fra å være en utslitt mamma og en frustrert gutt som gjorde mer og mer galt til å få en fin og god relasjon. NOEN FÅ UKER! 

Dette betyr ikke at alt bare forsvant. Langt fra! Men der han tidligere hadde hatt en mamma som holdt ham fast og sa strengt hva han ikke fikk lov til, så hadde han en mamma som holdt ham fast mens jeg kysset ham, og pratet rolig og kjærlig med ham. Fortalte ham at jeg forsto at situasjonen var vanskelig, men at det ville gå bra. "Jeg er her for deg vennen min! Slapp av, jeg er her og dette skal vi finne ut av!" 

Han var stiv og rasende i armene mine, men etterhvert som kjærlige ord trengte inn smeltet han i armene mine. Jeg kjente hvordan den stive og trassige kroppen bare sank inn i min ro, i tro og tillit på at jeg forsto at noe var vanskelig for ham og ikke avviste ham som et problem. Da jeg kjente at han hadde funnet roen kunne jeg også spørre ham om hvorfor han hadde reagert og hva som føltes vanskelig, og han fortalte det. Så snakket vi litt om det, og fikk fine samtaler om hva som var vanskelig, og hvordan det var lurest å reagere dersom noe var vanskelig. 

Det å få slik forståelse, ikke kjeft, når ting gikk i ball for ham, det endret ALT. Med trygghet og tillit til at jeg var villig til å forstå ham, og trygghet og tillit til at han ikke møtte alt det vanskelige alene, stadig misforstått, lærte han gradvis å regulere seg selv bedre også. 

Før JEG endret meg var han en konstant trykkoker, og det var så vondt å være ham. Misforstått, stadig kjeftet på og avvist. Alene om det vonde. Det skulle bare en liten ting før dette trykket gikk i taket. At JEG endret meg ga ham en ventil. En å være trygg på og en å få hjelp hos. 

Jeg har egentlig aldri kjeftet på ham etter COS kurset. Han fikk nok av slikt andre steder. Jeg anså min viktigste rolle å være hans allierte, hans beskytter og trygghet. Det betyr ikke at jeg ikke fortalte ham hva som ikke var rett å gjøre, men jeg gjorde det gjennom rolig dialog, når han hadde funnet roen igjen. Jeg kunne og kan være veldig tydelig, uten å kjefte. Vi pratet om hva som hadde vært vanskelig og hva som hadde blitt feil, og den fine gutten min reflekterte også selv godt over hva som hadde gått galt. 

Jeg gjorde det også til en vane å fortelle ham i forkant alt som skulle skje. Jeg sa og sier ALDRI "Du må... nå!" Jeg vet at han trenger litt tid på å omstille seg, så "Nå!" fungerer ikke. Det gir problemer. "Nå!" er stort sett helt unødvendig også. "Det er middag om ti minutter.", "Du må avslutte spilling etter denne runden." og "Vi må gå om 15 minutter." Verre er det ikke! Litt forvarsel, og han takler helt fint å omstille seg. 

Min sønn kunne så fort blitt beskrevet som gutten TS skriver om. Heldigvis fikk vi snudd rundt på det innen han ble veldig stor og vanskelig å håndtere.

Min sønn har ADHD. Som liten var han en så stor utfordring på barnehage, skole og hjemme at det var et stor problem for alle. I dag (nå tenåring) er han på alle måter en velfungerende gutt. Flink til å regulere seg, skoleflink, sosialt velfungerende og godt likt. "Høflig og grei! En flott gutt!" er tilbakemeldingen fra skolen nå, og jeg har ikke lenger vondt i magen om mobilen ringer i skoletid. 

Eneste årsaken til det er at JEG endret måten jeg forholdt meg til ham på, fullstendig. 

Det er fryktelig vanskelig å innse og innrømme at man som foreldre gjør feil, men det er ofte i hvordan foreldre håndterer utfordringene løsningen ligger. Like vanskelig som det er å veie seg selv som mor/far og finne seg selv for lett er det nødvendig. 

Jeg gjorde feil. Jeg forsøkte å gjøre det rette, og brukte myyyye energi på å gjøre det jeg trodde var det rette. Å innse hvor feil jeg gjorde var sårt og vanskelig ja, men herregud så glad jeg er for at jeg var tøff nok til å tåle å se meg selv i lite flatterende lys, og innse mine feil. 

For meg ble alt lettere når jeg klarte det. For gutten min... det har antagelig utgjort forskjellen på å ikke ha en veldig lys fremtid, og på å ha alle muligheter i livet. Akkurat like gode muligheter som barn uten ADHD. 

Jeg oppfordrer alle foreldre som har barn med slike utfordringer om å våge å se på seg selv, uansett hvor riktig de mener det de gjør er. For vi foreldre er virkelig nøkkelen til hvor bra eller dårlig dette kan gå. 

Man er ikke dårlige foreldre selv om man gjør feil. Alle foreldre gjør feil! Det er absolutt ingen skam å innrømme at det kanskje er ting man kan og burde gjøre bedre, og har man et barn med utfordringer kan det å endre seg utgjøre en vanvittig forskjell. 

Jeg våger nesten ikke å tenke på hvordan det hadde gått med gutten min, og meg, og hans søster som det aldri var noe igjen av energi til, om jeg ikke hadde innsett hva jeg gjorde feil, og kunne gjøre bedre.  Og så gjorde det bedre. 

 

 

Anonymkode: cbbfa...00b

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du bør hvertfall ikke vurdere å flytte sammen med denne mannen og sønnen hans! Det vil neppe gå bra. 

Anonymkode: e28b0...2cc

Som sagt, ingen planer om dette. Jeg kan ikke utsette min sønn for dette, for å ikke å snakke om meg selv. Dette skjer ikke! 

Anonymkode: db918...f0d

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ingenting om denne gutten, men på generell basis så snakker folk ofte  om ADHD når det faktisk er atferdsforstyrrelse de beskriver. ADHD er oppmerksomhetsvansker og hyperaktivitet og impulsivitet.  Ikke atferdsvansker.

Noen har jo begge diagnosene.

Anonymkode: 0d7e5...d4e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnnaW skrev:

Her har du fått en stor advarsel om at det ikke er noe emne å flytte sammen med kjæresten så lenge gutten bor hjemme...vær kjærester og treff hverandre uten barn...da sparer du deg og ikke minst ditt eget barn for mye lidelse;)

Har sett slike barn selv og trur det er mer bak en ADHD,, antagelig noen psykiske diagnoser i tillegg...Jeg har selv asperger og muligens ADD, men oppførte meg aldri sånn...var et typisk englebarn så diagnose kan ikke få skylden...Men diagnosebarn med foreldre som ikke har forutsetninger til å oppdra dem riktig er dårlig kombo...

Som sagt vil ikke flytte sammen under noen omstendigheter. Jeg vil ikke barnet mitt så vondt, det hadde vært ødeleggende for min og min sønns psykiske helse. Holdt på å bryte sammen på de to timene ungen var her, holde ut det der Hverdag i x antall år fremover, skjer ikke. 

Anonymkode: db918...f0d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Som sagt vil ikke flytte sammen under noen omstendigheter. Jeg vil ikke barnet mitt så vondt, det hadde vært ødeleggende for min og min sønns psykiske helse. Holdt på å bryte sammen på de to timene ungen var her, holde ut det der Hverdag i x antall år fremover, skjer ikke. 

Anonymkode: db918...f0d

Glad gutten ikke har en mor som deg i hvertfall. 🙏

Anonymkode: f63cf...46d

[Gjest AnnaW]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Glad gutten ikke har en mor som deg i hvertfall. 🙏

Anonymkode: f63cf...46d

Så du ville ofret din og ditt eget barns helse for å ta inn noe som høres ut som et antisosial og utagerende individ?

Stakkars barnet ditt som skulle forholde seg til det evt. 

Kanskje du kan tilby avlastning i helger så ts og kjæresten får litt kvalitetstid sammen 🤣