Fikk ikke sosialstønad og jeg fikk beskjed om å bruke av BSU pengene

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

forstår det er surt å miste muligheten til å kjøpe hus... men husk at det å eie hus er faktisk ikke en menneskerett. Det er ikke noe synd på deg om du måtte leie hele livet. For et hjem har du allikevel. ja, det er surt, men som sagt, det er fortsatt ingen menneskerett å eie i stedet for å leie. 

Anonymkode: 6c311...b61

Men det er feil å bli straffet som syk, når man ikke har mulighet til å jobbe. Karenstiden på AAP burde aldri ha vært det. Det skulle vært slik som før, at man fikk forlenget AAP til man var ferdig avklart. Det er surt å ha jobbet i årevis og spinket og spart til både bolig og en slump med sparepenger, for så å se alt renne ut, bare fordi man har en alvorlig sykdom man ikke kan noe for.

Og de pengene og boligen får man aldri igjen fordi man var uheldig å bli syk. Det er veldig trist å vite at alt har vært forgjeves  l

Anonymkode: 47547...acc

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

forstår det er surt å miste muligheten til å kjøpe hus... men husk at det å eie hus er faktisk ikke en menneskerett. Det er ikke noe synd på deg om du måtte leie hele livet. For et hjem har du allikevel. ja, det er surt, men som sagt, det er fortsatt ingen menneskerett å eie i stedet for å leie. 

Anonymkode: 6c311...b61

Å ikke kunne eie eget hjem er jævlig, det er ikke "surt". Måtte selv flytte flere ganger på 6 år fordi husvert skulle selge, flytte selv, skulle bruke bolig selv osv. Hver gang en stor belastning grunnet sykdom og manglende inntekt

At du ikke forstår hvor en enorm lettelse det er å kunne eie selv, og hvor jævlig det er å leve år etter år på et annet menneskets nåde sier mye om hvor privligert du har vært selv. Å leie som student noen år er en ting, å skulle leve et helt liv i leie-form er noe helt annet

Anonymkode: 1090a...641

[Leo]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

forstår det er surt å miste muligheten til å kjøpe hus... men husk at det å eie hus er faktisk ikke en menneskerett. Det er ikke noe synd på deg om du måtte leie hele livet. For et hjem har du allikevel. ja, det er surt, men som sagt, det er fortsatt ingen menneskerett å eie i stedet for å leie. 

Anonymkode: 6c311...b61

Det er ikke snakk om at det er "surt å miste muligheten til å kjøpe hus". Det er snakk om at man mister alt man har jobbet for gjennom kanskje flere tiår i arbeidslivet for så å sitte som ufør i et leid husvære, som kanskje også er svært dårlig tilpasset helsesituasjonen, med alt den usikkerheten det medfører. 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men det er feil å bli straffet som syk, når man ikke har mulighet til å jobbe. Karenstiden på AAP burde aldri ha vært det. Det skulle vært slik som før, at man fikk forlenget AAP til man var ferdig avklart. Det er surt å ha jobbet i årevis og spinket og spart til både bolig og en slump med sparepenger, for så å se alt renne ut, bare fordi man har en alvorlig sykdom man ikke kan noe for.

Og de pengene og boligen får man aldri igjen fordi man var uheldig å bli syk. Det er veldig trist å vite at alt har vært forgjeves  l

Anonymkode: 47547...acc

 

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å ikke kunne eie eget hjem er jævlig, det er ikke "surt". Måtte selv flytte flere ganger på 6 år fordi husvert skulle selge, flytte selv, skulle bruke bolig selv osv. Hver gang en stor belastning grunnet sykdom og manglende inntekt

At du ikke forstår hvor en enorm lettelse det er å kunne eie selv, og hvor jævlig det er å leve år etter år på et annet menneskets nåde sier mye om hvor privligert du har vært selv. Å leie som student noen år er en ting, å skulle leve et helt liv i leie-form er noe helt annet

Anonymkode: 1090a...641

Jeg er da i ganske lik situasjon selv. AAP uten mulighet for å spare opp til eget sted. Måtte bruke opp BSU (var ikke mye fordi jeg hadde nettopp startet å spare, knappe 10.000) før jeg havnet på AAP. Aldri mer mulighet til å spare i BSU, veldig surt og har felt noen tårer for det men kom meg videre. Jeg måtte også bruke opp konfirmasjonspenger til å betale leie og mat de første årene. Jeg måtte si nei til bil-pengene morfar ga oss barnebarna da vi fylte 18. Og heller be om penger, slik at jeg kunne betale strømmen et par måneder i forveien, fordi jeg viste at etter noen måneder så ville inntekten gå ned, og med høye strømpriser det året så viste jeg at jeg ville slite med å betale regninger. Det gjorde vondt! Det var urettferdig! Men sånn er livet.

Jeg leier, mens alle av venninnene mine eier. Det er vondt, men jeg prøver å ikke være så opphengt i det. Jeg leide først hos privat og nå leier jeg hos et firma. Her er det folk som har leid i over 30 år. Aldri flyttet, de har bare oppgradert leiligheter når de fikk barn og nedgradert til billigere og mindre når barna flyttet ut. Ikke alle som leier må flytte hvert år. Det handler om hva du selv ønsker og hva du er villig til å betale for det. Jeg må gi avkall på en tusenlapp i måneden for å få et stabilt leieforhold. Det er en pris jeg er villig til å betale, men det betyr at jeg har ikke råd til å spare den tusen lappen slik at jeg får meg en sommerferie. Jeg har ikke hatt råd til å reise eller ha ferie borte andre steder enn på hytta til foreldrene mine på 11 år. Det er fortsatt ingen håp om en endring i nærmeste fremtid. Det er også en hytte jeg skulle ha arvet, men som jeg ikke har økonomi til å ha, så mine pensjonerte foreldre må ta regningen på sin kappe og jeg sitter meg en evig dårlig samvittighet! For jeg er voksen, jeg skulle ha arvet den byrden nå når de har så lite å rutte med! Den tusen lappen er lite for noen med normal inntekt, men mye for meg. Jeg må si nei til å reise til syden med familien og nei til å reise på jentetur med venninner, fordi jeg har ikke råd til billett en gang. Det å spare 12.000 i året kunne ha endret på det.
Jeg kan ikke gjøre hva jeg vil i leiligheten. Manglene og skavankene i leiligheten må jeg leve med, for det er ikke mitt hjem. Jeg har ikke lov til å fikse. Jeg kan velge å pusse opp badet på egen regning, men den dagen jeg flytter så får jeg ingenting for det. jeg vet at de som har bodd her i 20+ år har gjort slikt, pusset opp og lagt ned penger i leilighetene.  Fordi de vet at de vil bo her for evig. Jeg har et håp om å en dag flytte til noe eget, selv om at det ser mørkt ut. 

Jeg vet alt om hvor sårt det er å leie og ikke eie. Men samtidig så er det også viktig å huske på at det er ikke en menneskerett. Man har lov til å være trist og sint over det. Men ikke kom her å si at livet er ødelagt fordi du må leie. Da er det du som er problemet og ikke noen andre. Det er ikke hvordan man har det som er viktig, men hvordan man tar det. 
Men tro meg, jeg forstår godt hvor sårt og vondt det er, men jeg velger å ikke la det ødelegge livet mitt. Hva velger du?

Anonymkode: 6c311...b61

[AnonymBruker]

Så folk her mener seriøst at folk med penger på bok skal få støtte av staten til å klare seg, penger som bare skal deles ut i ytterste nødstilfelle?

Anonymkode: e6865...0fc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tja, jeg måtte selge hus og hjem i karensperioden bare fordi jeg var syk og ikke klarte å jobbe. Måtte bruke opp alt av sparepenger jeg hadde opparbeidet meg gjennom flere år. Fikk hverken hus eller sparepengene tilbake og nå sitter jeg ufør og blakk pga disse kravene for å få ei inntektssikring mens jeg var syk. Helt utrolig hva NAV gjør mot syke mennesker.

Og nå har jeg ingen muligheter til å  kjøpe hus eller leilighet igjen. Takk for den du NAV, for at du suger livsskiten ut av folk og ødelegger dem fullstendig.

Anonymkode: 47547...acc

Du får nok heller takke de som sitter å styrer dette landet, for det er de som har laget lovene og regelverket, ikke NAV.

Anonymkode: 4d352...726

[vesla1985]

Regelen for sosial støtte er desverre at du ikke kan  ha verdier selv. Til og med barnas sparepenger må gå med i dragsuget først.   Jeg tenker at på en måte er dette greit fordi alle kan ikke slutte i en jobb for å få dagpenger hele tiden. Syns egentlig det blir gjort for lite for de som først har havnet i grøfta. De fleste vil vel opp igjen.   Har en venninne som har levd på sosialen i 10 år.   Uten sjanse til å komme opp igjen.  Syns regjeringen bør bruke mer krav.    Feks skole  at en bør gjøre noe for å motta penger. 

[AnonymBruker]

På 19.5.2020 den 15.00, AnonymBruker skrev:

Det er jo rimelig idiotisk. Greit nok at man må bruke sparepenger først, men BSU kan jo ikke gjenåpnes.

Anonymkode: ca409...c45

Det idiotiske her er vel å si opp jobben uten å ha annen inntekt, og så regne med at staten skal punge ut...

Anonymkode: 1c54f...491

[AnonymBruker]

På 19.5.2020 den 15.47, AnonymBruker skrev:

Hun sa kanskje opp jobben før pandemien. Hun sa kanskje opp jobben fordi det var dårlig arbeidsmiljø. Vi vet ikke årsaken til at hun sa opp.

Anonymkode: 7bea4...b6c

Hva så?  Man sier ikke opp jobben sin uten å enten ha fått seg en ny jobb, eller har andre midler å leve av. Jeg synes det er en del helt fjerne (og egentlig ganske skremmende) meninger om hva staten skal fikse.

Anonymkode: 1c54f...491

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er da i ganske lik situasjon selv. AAP uten mulighet for å spare opp til eget sted. Måtte bruke opp BSU (var ikke mye fordi jeg hadde nettopp startet å spare, knappe 10.000) før jeg havnet på AAP. Aldri mer mulighet til å spare i BSU, veldig surt og har felt noen tårer for det men kom meg videre. Jeg måtte også bruke opp konfirmasjonspenger til å betale leie og mat de første årene. Jeg måtte si nei til bil-pengene morfar ga oss barnebarna da vi fylte 18. Og heller be om penger, slik at jeg kunne betale strømmen et par måneder i forveien, fordi jeg viste at etter noen måneder så ville inntekten gå ned, og med høye strømpriser det året så viste jeg at jeg ville slite med å betale regninger. Det gjorde vondt! Det var urettferdig! Men sånn er livet.

Jeg leier, mens alle av venninnene mine eier. Det er vondt, men jeg prøver å ikke være så opphengt i det. Jeg leide først hos privat og nå leier jeg hos et firma. Her er det folk som har leid i over 30 år. Aldri flyttet, de har bare oppgradert leiligheter når de fikk barn og nedgradert til billigere og mindre når barna flyttet ut. Ikke alle som leier må flytte hvert år. Det handler om hva du selv ønsker og hva du er villig til å betale for det. Jeg må gi avkall på en tusenlapp i måneden for å få et stabilt leieforhold. Det er en pris jeg er villig til å betale, men det betyr at jeg har ikke råd til å spare den tusen lappen slik at jeg får meg en sommerferie. Jeg har ikke hatt råd til å reise eller ha ferie borte andre steder enn på hytta til foreldrene mine på 11 år. Det er fortsatt ingen håp om en endring i nærmeste fremtid. Det er også en hytte jeg skulle ha arvet, men som jeg ikke har økonomi til å ha, så mine pensjonerte foreldre må ta regningen på sin kappe og jeg sitter meg en evig dårlig samvittighet! For jeg er voksen, jeg skulle ha arvet den byrden nå når de har så lite å rutte med! Den tusen lappen er lite for noen med normal inntekt, men mye for meg. Jeg må si nei til å reise til syden med familien og nei til å reise på jentetur med venninner, fordi jeg har ikke råd til billett en gang. Det å spare 12.000 i året kunne ha endret på det.
Jeg kan ikke gjøre hva jeg vil i leiligheten. Manglene og skavankene i leiligheten må jeg leve med, for det er ikke mitt hjem. Jeg har ikke lov til å fikse. Jeg kan velge å pusse opp badet på egen regning, men den dagen jeg flytter så får jeg ingenting for det. jeg vet at de som har bodd her i 20+ år har gjort slikt, pusset opp og lagt ned penger i leilighetene.  Fordi de vet at de vil bo her for evig. Jeg har et håp om å en dag flytte til noe eget, selv om at det ser mørkt ut. 

Jeg vet alt om hvor sårt det er å leie og ikke eie. Men samtidig så er det også viktig å huske på at det er ikke en menneskerett. Man har lov til å være trist og sint over det. Men ikke kom her å si at livet er ødelagt fordi du må leie. Da er det du som er problemet og ikke noen andre. Det er ikke hvordan man har det som er viktig, men hvordan man tar det. 
Men tro meg, jeg forstår godt hvor sårt og vondt det er, men jeg velger å ikke la det ødelegge livet mitt. Hva velger du?

Anonymkode: 6c311...b61

Du er da overhodet ikke i lik situasjon. Å miste hus og hjem man har jobbet hardt for er det bare  bare noen som har opplevd kan føle på. Så det vet du INGENTING  om!

Kom tilbake når du selv har vært der, da kan vi snakke. Jeg har mistet alt jeg eide og hadde pga jeg ble syk og det er faen ikke rett! Man betaler trygdeskatt for ¨ha noe å ¨falle tilbake på når man blir syk, men det har regjeringen revet ned og ødelagt velferdssamfunnet. Å bli straffet fordi du er syk , er helt hårreisende. Hadde de ikke hatt karenstiden, hadde jeg aldri mistet alt,

Anonymkode: 47547...acc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er da i ganske lik situasjon selv. AAP uten mulighet for å spare opp til eget sted. Måtte bruke opp BSU (var ikke mye fordi jeg hadde nettopp startet å spare, knappe 10.000) før jeg havnet på AAP. Aldri mer mulighet til å spare i BSU, veldig surt og har felt noen tårer for det men kom meg videre. Jeg måtte også bruke opp konfirmasjonspenger til å betale leie og mat de første årene. Jeg måtte si nei til bil-pengene morfar ga oss barnebarna da vi fylte 18. Og heller be om penger, slik at jeg kunne betale strømmen et par måneder i forveien, fordi jeg viste at etter noen måneder så ville inntekten gå ned, og med høye strømpriser det året så viste jeg at jeg ville slite med å betale regninger. Det gjorde vondt! Det var urettferdig! Men sånn er livet.

Jeg leier, mens alle av venninnene mine eier. Det er vondt, men jeg prøver å ikke være så opphengt i det. Jeg leide først hos privat og nå leier jeg hos et firma. Her er det folk som har leid i over 30 år. Aldri flyttet, de har bare oppgradert leiligheter når de fikk barn og nedgradert til billigere og mindre når barna flyttet ut. Ikke alle som leier må flytte hvert år. Det handler om hva du selv ønsker og hva du er villig til å betale for det. Jeg må gi avkall på en tusenlapp i måneden for å få et stabilt leieforhold. Det er en pris jeg er villig til å betale, men det betyr at jeg har ikke råd til å spare den tusen lappen slik at jeg får meg en sommerferie. Jeg har ikke hatt råd til å reise eller ha ferie borte andre steder enn på hytta til foreldrene mine på 11 år. Det er fortsatt ingen håp om en endring i nærmeste fremtid. Det er også en hytte jeg skulle ha arvet, men som jeg ikke har økonomi til å ha, så mine pensjonerte foreldre må ta regningen på sin kappe og jeg sitter meg en evig dårlig samvittighet! For jeg er voksen, jeg skulle ha arvet den byrden nå når de har så lite å rutte med! Den tusen lappen er lite for noen med normal inntekt, men mye for meg. Jeg må si nei til å reise til syden med familien og nei til å reise på jentetur med venninner, fordi jeg har ikke råd til billett en gang. Det å spare 12.000 i året kunne ha endret på det.
Jeg kan ikke gjøre hva jeg vil i leiligheten. Manglene og skavankene i leiligheten må jeg leve med, for det er ikke mitt hjem. Jeg har ikke lov til å fikse. Jeg kan velge å pusse opp badet på egen regning, men den dagen jeg flytter så får jeg ingenting for det. jeg vet at de som har bodd her i 20+ år har gjort slikt, pusset opp og lagt ned penger i leilighetene.  Fordi de vet at de vil bo her for evig. Jeg har et håp om å en dag flytte til noe eget, selv om at det ser mørkt ut. 

Jeg vet alt om hvor sårt det er å leie og ikke eie. Men samtidig så er det også viktig å huske på at det er ikke en menneskerett. Man har lov til å være trist og sint over det. Men ikke kom her å si at livet er ødelagt fordi du må leie. Da er det du som er problemet og ikke noen andre. Det er ikke hvordan man har det som er viktig, men hvordan man tar det. 
Men tro meg, jeg forstår godt hvor sårt og vondt det er, men jeg velger å ikke la det ødelegge livet mitt. Hva velger du?

Anonymkode: 6c311...b61

Du er ikke i nærheten engang. Du har jo ikke fått tjent deg opp nok til å kjøpe noe. Det er noe helt annet enn at hus og hjem blir revet fra deg. Om du ikke skjønner forskjellen, er det du som har problemer.

Anonymkode: 0e875...aa1

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange som ikke får noe selv om de er syke, jeg har vært der selv. Viste seg senere at jeg hadde en alvorlig sykdom, men jeg fikk ikke hjelp av verken lege eller nav og måtte bruke opp alle 400 000 av sparepengene mine. Så søkte jeg sosialpenger, men jeg måtte bruke opp de siste 80 000 jeg hadde på BSU først. 3 mnd etter det hadde jeg et anfall og sykehus der jeg endelig ble diagnostisert. Etter på ha brukt alle pengene mine og ikke fått noe av NAV. De mente jeg var psykisk syk.

Vi snakker nettopp om at dersom du er fattig så krever staten tilbake alt du har betalt inn i fradrag, pluss at du aldri vil kunne bruke BSU igjen. De som har minst blir slått hardest, og studier viser at det er nettopp den rike andelen av norsk ungdom som sparer mest på BSU. Vi gir altså fradrag, vi gir skattepenger til rike nordmenn mens de som har minst og ikke kan spare får ingenting av det fradraget

Fra SSB originale BSU-data fra 2009 finner vi tydelige, strukturelle forskjeller på hvem som nyter godt av ordningen. Av en million nordmenn mellom 18 og 33 år, sparte 30 prosent i BSU i 2009. Men, deles de sparende opp i fire like store grupper basert på foreldres inntekt, finner vi at kun 18 prosent av de med foreldre med samlet inntekt under 200 000 kroner sparte, mens 37 prosent av de med foreldre med en samlet inntekt over 800 000 gjorde det samme. https://www.dagbladet.no/kultur/bsu-ordningen-bor-avvikles/60177509

Nei, det er ikke likt for alle. De som har velbemidlede foreldre vil aldri oppleve dette. De som har arvet store formuer av sine foreldre vil aldri oppleve det. Sliterne som kanskje har vokst opp med foreldre som misbruker, er døde eller er fattige vil aldri få den type hjelp av sine foreldre. De begynner kanskje jobbe når de er 18, jobber hele tiden, blir syke, bruker gradvis opp alle sparepengene og må gi fra seg BSU. "Selvsagt!!" sier de som er født med sølvskje i munnen og som nekter gi lillefingern til de som sliter mest i samfunnet vårt. 

Du sier jeg er bortskjemt, men det motsatt er tilfelle. Jeg fikk ikke en dritt av hjelp av nav alle de årene jeg var syk og levde på egne sparepenger. Det er tvert imot min mangel på bortskjemthet som gjør at jeg innser hvor skeivt samfunnet vårt er og hvor lite rettferdighet og hjelp det egentlig er i "velferdsstaten". 

Syntes din holdning der du rakker ned på de med andre meninger enn deg selv (sier de har bortskjemte holdnigner) er den du burde se nøyere på. Handler om å se bjelka i eget øye, ikke flisa i andres...

Anonymkode: 1090a...641

Jeg er den du svarte dette til. Jeg er psykisk syk, og de skiller ikke på fysisk og psykisk når det gjelder støtte. Men det må jo være såpass alvorlig og langvarig at du ikke klarer å jobbe selv når tiden på aap er over. Legen trodde ikke på deg? Hva var symptomene da? Er jo ikke nav som evt har gjort noe galt. De må jo få bekreftet sykdom fra helsevesenet før de kan betale ut sykepenger/aap/ufør. For å få sosialstønad må du jo, som alle andre, virkelig ha skrapa fram det du har av verdier først, naturligvis. Men du mener kanskje at du hadde rett på sykepenger? I såfall er det en konflikt mellom deg og helsevesenet. Ikke NAVs ansvar.

Anonymkode: a67eb...d99

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange som ikke får noe selv om de er syke, jeg har vært der selv. Viste seg senere at jeg hadde en alvorlig sykdom, men jeg fikk ikke hjelp av verken lege eller nav og måtte bruke opp alle 400 000 av sparepengene mine. Så søkte jeg sosialpenger, men jeg måtte bruke opp de siste 80 000 jeg hadde på BSU først. 3 mnd etter det hadde jeg et anfall og sykehus der jeg endelig ble diagnostisert. Etter på ha brukt alle pengene mine og ikke fått noe av NAV. De mente jeg var psykisk syk.

Vi snakker nettopp om at dersom du er fattig så krever staten tilbake alt du har betalt inn i fradrag, pluss at du aldri vil kunne bruke BSU igjen. De som har minst blir slått hardest, og studier viser at det er nettopp den rike andelen av norsk ungdom som sparer mest på BSU. Vi gir altså fradrag, vi gir skattepenger til rike nordmenn mens de som har minst og ikke kan spare får ingenting av det fradraget

Fra SSB originale BSU-data fra 2009 finner vi tydelige, strukturelle forskjeller på hvem som nyter godt av ordningen. Av en million nordmenn mellom 18 og 33 år, sparte 30 prosent i BSU i 2009. Men, deles de sparende opp i fire like store grupper basert på foreldres inntekt, finner vi at kun 18 prosent av de med foreldre med samlet inntekt under 200 000 kroner sparte, mens 37 prosent av de med foreldre med en samlet inntekt over 800 000 gjorde det samme. https://www.dagbladet.no/kultur/bsu-ordningen-bor-avvikles/60177509

Nei, det er ikke likt for alle. De som har velbemidlede foreldre vil aldri oppleve dette. De som har arvet store formuer av sine foreldre vil aldri oppleve det. Sliterne som kanskje har vokst opp med foreldre som misbruker, er døde eller er fattige vil aldri få den type hjelp av sine foreldre. De begynner kanskje jobbe når de er 18, jobber hele tiden, blir syke, bruker gradvis opp alle sparepengene og må gi fra seg BSU. "Selvsagt!!" sier de som er født med sølvskje i munnen og som nekter gi lillefingern til de som sliter mest i samfunnet vårt. 

Du sier jeg er bortskjemt, men det motsatt er tilfelle. Jeg fikk ikke en dritt av hjelp av nav alle de årene jeg var syk og levde på egne sparepenger. Det er tvert imot min mangel på bortskjemthet som gjør at jeg innser hvor skeivt samfunnet vårt er og hvor lite rettferdighet og hjelp det egentlig er i "velferdsstaten". 

Syntes din holdning der du rakker ned på de med andre meninger enn deg selv (sier de har bortskjemte holdnigner) er den du burde se nøyere på. Handler om å se bjelka i eget øye, ikke flisa i andres...

Anonymkode: 1090a...641

Jeg forstår godt at ikke alle er født med like muligheter. Selv har jeg jobbet for hver krone jeg har eid, og vet at mange har fått både mer og mindre drahjelp enn meg! Jeg ser ikke ned på noen, men med mindre vi innfører kommunisme så vil det alltid være litt forskjell på folk. Velferdssamfunnet er som sagt til for å hjelpe folk på bena, og det er veldig mange der ute som IKKE har ish 50tusen på sparekonto + BSO. Har du såpass med oppsparte midler, så tenker jeg at det står bedre til med deg enn det gjør med veldig mange! Å dra «fattigdomskortet» syns jeg blir tåpelig, TS her har mange tusen på bok og kvalifiserer på ingen måte til en fattigdomsdefinisjon!! Er det ikke bedre at penger og stønad går til de som er ufrivillig arbeidsledig og IKKE har flere titusener i oppsparte midler?!

Anonymkode: 20257...094

[Leo]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er den du svarte dette til. Jeg er psykisk syk, og de skiller ikke på fysisk og psykisk når det gjelder støtte. Men det må jo være såpass alvorlig og langvarig at du ikke klarer å jobbe selv når tiden på aap er over. Legen trodde ikke på deg? Hva var symptomene da? Er jo ikke nav som evt har gjort noe galt. De må jo få bekreftet sykdom fra helsevesenet før de kan betale ut sykepenger/aap/ufør. For å få sosialstønad må du jo, som alle andre, virkelig ha skrapa fram det du har av verdier først, naturligvis. Men du mener kanskje at du hadde rett på sykepenger? I såfall er det en konflikt mellom deg og helsevesenet. Ikke NAVs ansvar.

Anonymkode: a67eb...d99

At leger ikke tror på pasientene sine skjer relativt ofte. Det har i hvert fall holdt på å ta livet av meg minst en gang. Det er også ganske vanlig at NAV bedømmer helsetilstanden til pasienten på en helt annen måte enn helsevesenet. Noe jeg også har vært utsatt for. 

Så å sette seg på sin høye hest og synse så mye om dette tror jeg man skal være forsiktig med. Systemet, både i helsevesenet og hos NAV har blitt så komplisert og byråkratisk at det skjer ganske mye som er både merkelig, ulogisk og, ikke minst, uhensiktsmessig for alle parter. 

[Anonymburker]

Man får ikke sosialstønad med mange titusener på konto.

[AnonymBruker]

På 19.5.2020 den 15.09, AnonymBruker skrev:

Dette er vanlig. Opplevde noe av det samme selv da jeg var arbeidsledig etter studiene, fikk ingen hjelp fordi jeg hadde klart å spare penger av studielånet. De som hadde festet bort alle pengene fikk masse hjelp. Slik er Norge. Vi dyrker og tar godt vare på idiotene og idiotiet.

Anonymkode: f76bf...25a

Det er jo nettopp det som er en velferdsstat; at de friske og oppegående menneskene som klarer seg selv, jobber og tjener sine egne penger, mens "idiotene" (dvs syke, folk med liten arbeidsevne, folk med problemer etter dårlig oppvekst osv) som ikke klarer seg selv, får støtte fra staten. Støtten de får er så liten, at det er alt annet enn noen form for belønning av å være "idiot". Det som er fint er at hvis noen av oss mer heldig stilte plutselig blir syk, mister jobben eller opplever ting i livet som gjør at man havner i uføret, så får man en liten slant hos staten, uansett hvem man er. Hvis pappagutten Sivert Høie-Lønning spiller bort alle pengene sine, mister jobben og de rike foreldrene nekter å hjelpe ham økonomisk, så kan han også søke om sosialstønad. Da må han følge de samme reglene om å bruke opp alle oppsparte midler før han får noe utbetalt.
Slik er Norge, og glad er jeg for det. For tenk om folk med penger i banken kunne fått sosialstønad mens formuen deres vokste i banken? Det synes jeg hadde vært urettferdig og helt feil.

Selvsagt er det trist å bruke opp sparepengene sine, men det er hverdagen til mange i Norge, da mange ikke har råd til å spare penger. Klarer de å spinke og spare en slant på konto, forsvinner kanskje pengene kort tid etter fordi vaskemaskina ryker eller ungene må ha nye klær. Det er heller ingen selvfølge å sitte med egeneid bolig. Å eie bolig er det samme som å ha sparepengene bundet opp i en bolig. Selger man, får man ofte overskudd. Tenk så privilegert å kunne sikre seg økonomisk de neste månedene, kanskje årene, ved å selge boligen sin eller andre verdier! Det er trist, men langt i fra så trist som å sitte på bar bakke uten egne penger.

På 19.5.2020 den 16.04, AnonymBruker skrev:

Normen pleier å være at man blir bedt om å bruke det man har satt inn på BSU samme år. Å skulle tømme BSU og måtte betale tilbake skattefradrag o.l vil heller føre til at man havner i en enda verre økonomisk situasjon enn utgangspunktet, noe som blir urimelig. Øvrige sparepenger blir en annen ting.

Anonymkode: 250aa...a6d

Hvordan enda verre? Man går jo ikke i minus, man vil jo sitte igjen med mer penger til livsopphold enn om man ikke tar hull på BSU'en. Kanskje er BSU-pengene akkurat det som skal til for at man overlever til man får seg ny jobb. Man kan ikke spare på ny BSU-konto, men man kan faktisk spare opp penger på konto, så alt ligger til rette for at man fint greier å bygge seg opp et nytt og greit liv. Greier man det ikke, får man støtte fra staten. Dette er ingen belønning, det er krisehjelp.

På 19.5.2020 den 16.07, AnonymBruker skrev:

Teskjetid?

Kåre mister jobben og mottar dagpenger. Han bestemmer seg for å kutte i forbruket, og spiser havregryn og drar på telttur, mens han setter til side litt så han har råd til å spare i BSU. Etter et år har han fortsatt ikke fått ny jobb, på tross av iherdig søking. Han må søke sosialhjelp, men får avslag fra NAV pga. BSU-kontoen.

Rolf mister jobben og mottar dagpenger. Han gjør ingen endringer i forbruket, og går i null hver måned. Han drar på sydentur og spiser biff som vanlig, og sparer ingenting. Etter et år har han fortsatt ikke fått ny jobb, siden han ikke har giddet å søke noe særlig. Han må søke sosialhjelp, og får det innvilget.

Det er dette vi mener er urimelig. Innsats belønnes ikke i dette systemet, men sløsing og latskap gjør.

Anonymkode: e8c86...b69

Rolf er så absolutt sløsete, men kanskje han er psykisk ustabil eller har andre problemer? Normale, friske mennesker gir ikke så blaffen i egen økonomi at de svir av dagpengene på biff og sydentur.
Jeg synes det er minst like idiotisk av Kåre å nesten sulte for å spare i BSU når han har dårlig økonomi. Man prioriterer ikke å binde pengene til sparing til egen bolig når man er arbeidsledig og har lav inntekt. Da sparer man på en bufferkonto som kan brukes til husleie, strøm, mat, legehjelp, tannlegeregninger og andre utgifter. Man bruker pengene til å overleve.
Har man dårlig råd, har man ikke råd til å kjøpe eller eie egen bolig. En eid bolig koster mer enn låneutgiftene. I tillegg må man regne med utbedringer og reparasjoner. Det slipper man i leid bolig.

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

For all del, men et slikt system oppfordrer til svart arbeid og sparing i kontanter.

Anonymkode: e8c86...b69

Jada, på samme måte som at systemet med Vinmonopol oppfordrer til å produsere egen hjemmebrent, eller at skattesystemet oppfordrer til å fuske på skatten for å få mer penger. Hvis man vil være vrang, kan man finne mange gode grunner til å ikke følge lover og regler. Det er opp til en selv om man vil sette pris på de mulighetene man har i Norge, eller om man heller vil sutre over de samme mulighetenes eventuelle svakheter. Uansett har vi velferdsordninger i Norge som mennesker i andre land bare kan drømme om. Tenk deg å være arbeidsledig i USA, der man risikerer å ikke få legehjelp fordi man mangler helseforsikring? Der holder det i verste fall ikke å selge huset en gang for å dekke de enorme legeregningene. Der kan man snakke om å miste alt man har og havne i en fattigdomsfelle! NAV-systemet i Norge er rene luksusordninga i forhold.

 

Anonymkode: ea850...fff

[AnonymBruker]

Men føles det ikke bedre å leve på egne oppsparte midler enn å vite at man lever på sosialstønad da? Sosialstønad er absolutt siste valg!  

Jeg var uheldig og ble permittert fra ny jobb akkurat i jobbskifte (korona) og sa jo da opp forrige jobb pga ny jobb og flyttet, men har ikke rukket å jobbe på det nye stedet enda hvor jeg i tillegg skulle basere meg mye på ekstravakter..  

Men har jo selvsagt levd på feriepengene og sparepengene før jeg nå til slutt måtte søke sosialstønad da. Skulle bare mangle! Selv om det selvsagt er kjipt, så er det rett. Fordi den dagen  jeg har absolutt null så får jeg hjelp nettopp fordi de som har litt mer enn null ikke får det.

Jeg har forresten alltid en liten buffer på ca en måneds forbruk i kontanter (tilfelle sosialstønad) og det råder jeg også deg, ts til å ha. I alle fall om du har barn.  Sparekonto til barnet mitt har jeg i min mors navn da det ikke er jeg som har spart disse pengene til barnet, men øvrig familie. 

Jeg har hørt at om sparekontoen til barnet står i barnets navn og begge foreldrene må signere for uttak så kan ikke nav kreve at man rører den. Med mindre de ser på kontoutskrift at du har gjort mange innskudd så klart.

Anonymkode: 06ca6...1c2

[Purple_Pixiedust]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er den du svarte dette til. Jeg er psykisk syk, og de skiller ikke på fysisk og psykisk når det gjelder støtte. Men det må jo være såpass alvorlig og langvarig at du ikke klarer å jobbe selv når tiden på aap er over. Legen trodde ikke på deg? Hva var symptomene da? Er jo ikke nav som evt har gjort noe galt. De må jo få bekreftet sykdom fra helsevesenet før de kan betale ut sykepenger/aap/ufør. For å få sosialstønad må du jo, som alle andre, virkelig ha skrapa fram det du har av verdier først, naturligvis. Men du mener kanskje at du hadde rett på sykepenger? I såfall er det en konflikt mellom deg og helsevesenet. Ikke NAVs ansvar.

Anonymkode: a67eb...d99

At man ikke er ferdig avklart når AAP er over trenger ikke ha noe med at legen eller Nav ikke tror på deg. Jeg er psykisk syk og er under de gamle reglene for AAP, dvs 4 år. Jeg har til høsten hatt AAP i 3 år så har litt over ett år igjen. Jeg har ikke vært i arbeidsutprøving enda fordi jeg har vært for dårlig. Mine tiltak har vært behandling, behandling, behandling. Har faktisk ikke fått lov av Nav å begynne å teste ut hvor mye jeg kan jobbe. Siden tiden renner ut er planen at jeg skal starte til høsten, men med minst 8 mnd ventetid for behandling av uføresøknad så har jeg i praksis maks 4 mnd på meg for å finne ut av hvor mye jeg vil være i stand til å jobbe. Det er ikke lang nok tid så sannsynligvis må det søkes om forlengelse av AAP. Hvis jeg ikke får det må jeg over på sosialen. Jeg sparer alt jeg kan nå for å ha mest mulig penger slik at jeg skal klare meg fram til jeg er ute i deltidsstilling og har uføretrygd på resten. Det har absolutt ingenting med at jeg ikke blir trodd, men at for å få uføretrygd så må man først ut i arbeidsutprøving og det har ikke jeg klart enda ei heller blitt anbefalt. 

Siden jeg nok skal reise bort til behandling på 4 mnd så blir arbeidsutprøving enda mer utsatt. Så det er ikke alltid så enkelt å rekke å bli avklart innen AAP er gått ut. 

[AnonymBruker]

Pga. korona er det lettet på kravene rundt sosialstønad, nå kan ''alle'' få det, ja.

Anonymkode: c73d7...b42

[AnonymBruker]

2 timer siden, Purple_Pixiedust skrev:

At man ikke er ferdig avklart når AAP er over trenger ikke ha noe med at legen eller Nav ikke tror på deg. Jeg er psykisk syk og er under de gamle reglene for AAP, dvs 4 år. Jeg har til høsten hatt AAP i 3 år så har litt over ett år igjen. Jeg har ikke vært i arbeidsutprøving enda fordi jeg har vært for dårlig. Mine tiltak har vært behandling, behandling, behandling. Har faktisk ikke fått lov av Nav å begynne å teste ut hvor mye jeg kan jobbe. Siden tiden renner ut er planen at jeg skal starte til høsten, men med minst 8 mnd ventetid for behandling av uføresøknad så har jeg i praksis maks 4 mnd på meg for å finne ut av hvor mye jeg vil være i stand til å jobbe. Det er ikke lang nok tid så sannsynligvis må det søkes om forlengelse av AAP. Hvis jeg ikke får det må jeg over på sosialen. Jeg sparer alt jeg kan nå for å ha mest mulig penger slik at jeg skal klare meg fram til jeg er ute i deltidsstilling og har uføretrygd på resten. Det har absolutt ingenting med at jeg ikke blir trodd, men at for å få uføretrygd så må man først ut i arbeidsutprøving og det har ikke jeg klart enda ei heller blitt anbefalt. 

Siden jeg nok skal reise bort til behandling på 4 mnd så blir arbeidsutprøving enda mer utsatt. Så det er ikke alltid så enkelt å rekke å bli avklart innen AAP er gått ut. 

De åtte mnd for behandling av uføresøknaden kommer i tillegg til de fire årene på AAP. Så når AAP nærmer seg slutten og man ikke ser annen mulighet enn ufør og uføresøknaden sendes inn så får du AAP i påvente av behandling av uføresøknaden. Den kommer altså i tillegg til de fire årene.

Hvis du har vært for syk til å kombinere behandling og arbeidsutprøving så kan du ha rettigheter på forlengelse av AAP. Regelverket har blitt veldig strengt for forlengelse og de forlenger kort tid av gangen.

Anonymkode: 4d352...726