lo da jeg fikk vite at en kjenning tok selvmord

[Pillarguri]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jo, det er normalt! Kom med bevis på at det ikke er normalt!
Her har du en kilde av mange på at jo, det er normalt. 
https://www.klikk.no/helse/velvare/kroppogsinn/det-er-sa-pinlig-men-umulig-a-unnga-2543357

Anonymkode: 6bbc0...987

At noe ikke er uvanlig betyr ikke at det er normalt. Jeg er over 60 år gammel og har opplevd svært mange situasjoner både i yrket mitt og privat hvor ting har skjedd som har medført stor sorg hos de involverte.  Det har ikke skjedd en eneste gang at noen har begynt å le.

[nå_er_nok]

En gang fant jeg en mann som hadde tatt selvmord

[Gjest anonymkg2020]

.

Endret 28. juli 2020 av anonymkg2020

[AnonymBruker]

Ikke helt ny tråd, men siden noen andre dro den opp: latter er en helt normal forsvarsmekanisme.

Anonymkode: 65b14...0a0

[Humle Brumle]

Oof husker jeg dansa og smilte med høy gladmusikk i headphonesene, mens jeg ventet på bussen til sykehjemmet der farmor netopp hadde dødd. Husker jeg fikk noen smil fra bilene som kjørte på veien. Jeg tenkte hvis jeg bare dansa og lot som det ikke hadde skjedd så ville hun fremdeles være i live. Jeg bare nekta å tro på det.
 

Desverre så lå hun urørlig på sykehjemmet. Trodde virkelig at jeg kom til å dø av smerten den dagen. Visste ikke at det var mulig å få så fysisk vondt av noe som var psykisk. Husker genseren min var helt gjennomvåt av tårer. Så våt at stakkars farfar plukket den opp og sa «Er det noen som har vært ute i regnet?» 

[Gjest anonymkg2020]

12 timer siden, Humle Brumle skrev:

Oof husker jeg dansa og smilte med høy gladmusikk i headphonesene, mens jeg ventet på bussen til sykehjemmet der farmor netopp hadde dødd. Husker jeg fikk noen smil fra bilene som kjørte på veien. Jeg tenkte hvis jeg bare dansa og lot som det ikke hadde skjedd så ville hun fremdeles være i live. Jeg bare nekta å tro på det.
 

Desverre så lå hun urørlig på sykehjemmet. Trodde virkelig at jeg kom til å dø av smerten den dagen. Visste ikke at det var mulig å få så fysisk vondt av noe som var psykisk. Husker genseren min var helt gjennomvåt av tårer. Så våt at stakkars farfar plukket den opp og sa «Er det noen som har vært ute i regnet?» 

.

Endret 28. juli 2020 av anonymkg2020

[Humle Brumle]

6 minutter siden, anonymkg2020 skrev:

Personen som kommenterte før deg er samme bruker som skrev innlegget om "sorgen å ha mistet tid med mamma". Nøyaktig samme bruker som kommenterte innlegget mitt,og som har svart og sitert seg selv hele tiden. 

Hæ?

[Gjest anonymkg2020]

.

Endret 28. juli 2020 av anonymkg2020

[AnonymBruker]

Jeg var på fest da bestemor lå for døden, dagen etter fyllesjuk ringte mamma og sa hun var død. Da fikk jeg dårlig samvittighet. 

Anonymkode: 2c52a...604

[AnonymBruker]

På 17.5.2020 den 13.13, AnonymBruker skrev:

Jeg kan også reagere sånn på ting som ikke burde ha den reaksjonen. Klarer virkelig ikke å kontrollere det. 

Da jeg var gravid og hadde den første ultralydundersøkelsen begynte jeg å le. Jeg lo og lo og lo. Klarte ikke slutte og tårene trillet. Det var forferdelig. Hun som gjennomførte ultralyden så usikkert på meg. 

Under dåpen var det samme greie. Måtte holde meg for munnen, og spesielt da presten løftet opp barnet og presenterte det for menigheten. Holdt på å le meg i hjel. 

Anonymkode: 2738c...3b8

genialt!

Anonymkode: 8c913...585