lo da jeg fikk vite at en kjenning tok selvmord

[AnonymBruker]

I går fikk jeg vite av en venn at en felles bekjent tok selvmord i skogen. Min reaksjon med en gang var først sjokk etterfulgt av et smil som jeg hardt prøvde å tørke bort men som jeg ikke klarte. Venninna sa også at hun reagerte på samme måte. Jeg har aldri opplevd noe lignende

Ble sånn sett ikke glad for at personen er død, har ikke hatt noe speisell relasjon til personen annet enn å vite om hans tilstand og psykologisk lidelser og innleggelse i psykiatri. 

Er det noe galt med meg? 

Anonymkode: 1252c...579

[AnonymBruker]

Nei, du bare visste ikke hvordan du skulle reagere. Helt normalt.

Anonymkode: 25647...8dc

[AnonymBruker]

Vil si det er ganske rart å reagere sånn når man får vite om et tragisk selvmord. 

Anonymkode: ab15a...bd5

[AnonymBruker]

Enkelt ganger blir spontant reaksjoner litt feil, sånn kroppen veit den skal reagere men ikkje heilt korleis. 

Anonymkode: b07da...86d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Vil si det er ganske rart å reagere sånn når man får vite om et tragisk selvmord. 

Anonymkode: ab15a...bd5

Å smile når man får en vond nyhet er en helt normal reaksjon.

Anonymkode: 26900...eb8

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vil si det er ganske rart å reagere sånn når man får vite om et tragisk selvmord. 

Anonymkode: ab15a...bd5

Det var en spontan reaksjon. Hun synes jo ikke at det var morsomt.

Anonymkode: 2bc1a...5c6

[AnonymBruker]

Jeg kan også reagere sånn på ting som ikke burde ha den reaksjonen. Klarer virkelig ikke å kontrollere det. 

Da jeg var gravid og hadde den første ultralydundersøkelsen begynte jeg å le. Jeg lo og lo og lo. Klarte ikke slutte og tårene trillet. Det var forferdelig. Hun som gjennomførte ultralyden så usikkert på meg. 

Under dåpen var det samme greie. Måtte holde meg for munnen, og spesielt da presten løftet opp barnet og presenterte det for menigheten. Holdt på å le meg i hjel. 

Anonymkode: 2738c...3b8

[AnonymBruker]

Noen ganger reagerer kroppen på en litt «rar» måte. Jeg fikk latterkrampe i min oldemors begravelse, det var rett og slett kroppens forsvar for min del, det var en så ufattelig tung dag. 

Anonymkode: be522...982

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan også reagere sånn på ting som ikke burde ha den reaksjonen. Klarer virkelig ikke å kontrollere det. 

Da jeg var gravid og hadde den første ultralydundersøkelsen begynte jeg å le. Jeg lo og lo og lo. Klarte ikke slutte og tårene trillet. Det var forferdelig. Hun som gjennomførte ultralyden så usikkert på meg. 

Under dåpen var det samme greie. Måtte holde meg for munnen, og spesielt da presten løftet opp barnet og presenterte det for menigheten. Holdt på å le meg i hjel. 

Anonymkode: 2738c...3b8

Haha tenkte på løveungen Simba.

Anonymkode: 1c9fd...370

[AnonymBruker]

Jeg ler i begravelser, så de har jeg sluttet å gå i.

Anonymkode: 9928a...a3f

[Gjest AthenaRavenLuna]

Det er ganske vanlig å le i vanskelige situasjoner. Det kan være en måte å beskytte seg fra vonde følelser på. I vanskelige situasjoner, spesielt som kommer brått på og som man blir fortalt, kan man bli følelsesmessig overveldet og ha upassende reaksjoner som for eksempel latter. 

[AnonymBruker]

Jeg fikk latterkrampe første gang jeg skulle fortelle psykologen om et grovt overgrep fra barndommen. Første gang jeg fortalte noen om det og første gang jeg sa det høyt på nesten 30 år. Jeg lo til tårene trillet, samtidig som at jeg skalv og gråt av psykisk smerte inni mellom, fordi jeg stoppet opp for å slutte å le. Men det endte med en skikkelig latterkrampe mens jeg snakket om det, og som en "grand finale".... panikkanfall med hyperventilering og totalt blackout. Ifølge psykologen så varde det som å slå av en bryter, plutselig så var jeg helt rolig og avslappet, og i neste øyeblikk uten å si et ord så reiste jeg meg og gikk, var helt blank i ansiktet uten noen mimikk, reagerte ikke da hun snakket til meg, jeg bare gikk hjem uten et ord. Det siste husker jeg ikke. Neste timen var ikke bedre, for jeg husket jo latterkrampen og min rare reaksjon og var skamfull og stresset over det. Så hva skjedde neste time? Latter etterfulgt av hysterisk gråtanfall. Etter å ha roet meg ned og vi snakket om det på nytt, så satt jeg der å smilte som en tulling og jeg klarte ikke å slutte å smile. Det var som om at følelsene var helt snudd på hodet! 

Det hele var en form for sjokkreaksjon og traumereaksjon, og hele situasjonen ble ganske traumatisk, for jeg fikk panikk hver gang vi gikk innpå tema i ettertid. For jeg følte meg jo helt psykotisk og gal. Tok meg 2 år å lære å snakke om det temaet, uten å få en stor upassende reaksjon. Per dags dato så kan jeg snakke om det, men da fullstendig blottet for følelser. Verken positive eller negative. jeg blir kald, fjern, monoton og er langt borte mentalt. Jobber nå med å klare å føle på trishet når jeg blir trist, og sint når jeg blir sint. 

Men, det er normalt å få slike rare reaksjoner i vanskelige situasjoner. Du er ikke gal, isåfall så er jeg galere enn deg, så du er ikke alene i det minste 🤣

Anonymkode: 6bbc0...987

[Atomlynet]

Det er helt normalt å le av sånne ting. Husker jeg fikk latterkrampe når Åsta-ulykken kom på nyhetene. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk latterkrampe første gang jeg skulle fortelle psykologen om et grovt overgrep fra barndommen. Første gang jeg fortalte noen om det og første gang jeg sa det høyt på nesten 30 år. Jeg lo til tårene trillet, samtidig som at jeg skalv og gråt av psykisk smerte inni mellom, fordi jeg stoppet opp for å slutte å le. Men det endte med en skikkelig latterkrampe mens jeg snakket om det, og som en "grand finale".... panikkanfall med hyperventilering og totalt blackout. Ifølge psykologen så varde det som å slå av en bryter, plutselig så var jeg helt rolig og avslappet, og i neste øyeblikk uten å si et ord så reiste jeg meg og gikk, var helt blank i ansiktet uten noen mimikk, reagerte ikke da hun snakket til meg, jeg bare gikk hjem uten et ord. Det siste husker jeg ikke. Neste timen var ikke bedre, for jeg husket jo latterkrampen og min rare reaksjon og var skamfull og stresset over det. Så hva skjedde neste time? Latter etterfulgt av hysterisk gråtanfall. Etter å ha roet meg ned og vi snakket om det på nytt, så satt jeg der å smilte som en tulling og jeg klarte ikke å slutte å smile. Det var som om at følelsene var helt snudd på hodet! 

Det hele var en form for sjokkreaksjon og traumereaksjon, og hele situasjonen ble ganske traumatisk, for jeg fikk panikk hver gang vi gikk innpå tema i ettertid. For jeg følte meg jo helt psykotisk og gal. Tok meg 2 år å lære å snakke om det temaet, uten å få en stor upassende reaksjon. Per dags dato så kan jeg snakke om det, men da fullstendig blottet for følelser. Verken positive eller negative. jeg blir kald, fjern, monoton og er langt borte mentalt. Jobber nå med å klare å føle på trishet når jeg blir trist, og sint når jeg blir sint. 

Men, det er normalt å få slike rare reaksjoner i vanskelige situasjoner. Du er ikke gal, isåfall så er jeg galere enn deg, så du er ikke alene i det minste 🤣

Anonymkode: 6bbc0...987

Så forferdelig trist💔 Sender deg en klem. Du er utrolig sterk.

Anonymkode: 1c9fd...370

[Gjest Tobias Juul Grythe]

Det er ikke noe galt med deg. Du smilte jo ikke for du følte glede eller at det var morsomt. Da hadde det vært noe galt med deg. Ingen er glad for at noen tar livet sitt eller synes det er morsomt, men folk reagerer forskjellig når de får sjokk, opplever/får vite noe grusomt. Noen ler, noen smiler, noen gråter, noen blir sint osv. Helt normalt å reagere forskjellig og et selvmord kommer som et sjokk på folk. 

[Chantielle]

Du har vel vanskeligheter med å vise empati synes det som,er ganske vanlig i dagens samfunn.Personlig er jeg nok mer følsom, og hadde muligens blitt fly forbanna og hatt intens lyst til å klappe til noen som hadde ledd i en slik situasjon. En slik reaksjon er nok også normalt.

[Maleficenta]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

I går fikk jeg vite av en venn at en felles bekjent tok selvmord i skogen. Min reaksjon med en gang var først sjokk etterfulgt av et smil som jeg hardt prøvde å tørke bort men som jeg ikke klarte. Venninna sa også at hun reagerte på samme måte. Jeg har aldri opplevd noe lignende

Ble sånn sett ikke glad for at personen er død, har ikke hatt noe speisell relasjon til personen annet enn å vite om hans tilstand og psykologisk lidelser og innleggelse i psykiatri. 

Er det noe galt med meg? 

Anonymkode: 1252c...579

Sjokkreaksjon tenker jeg. Man tenker jo at det er helt surrealistisk når man hører slikt. 

[mammahjarte]

Ikkje hørt utrykket min latter er min gråt?

[Christina82]

Ryddet for avsporing. 

Moonshine, mod

[AnonymBruker]

På 17.5.2020 den 14.08, Chantielle skrev:

Du har vel vanskeligheter med å vise empati synes det som,er ganske vanlig i dagens samfunn.Personlig er jeg nok mer følsom, og hadde muligens blitt fly forbanna og hatt intens lyst til å klappe til noen som hadde ledd i en slik situasjon. En slik reaksjon er nok også normalt.

Så... du ville blitt forbannet på noen som utviser en normal reaksjon på en sjokkartet nyhet? Ikke særlig følsomt og empatisk, vil jeg si!🙃

Anonymkode: 1f922...1ad