Hvordan greier folk å bli over 100kg?!

[AnonymBruker]

Jeg har vært 100 kilo og så fantastisk ut, hadde menn etter meg hele tiden, Kiloene mine sitter godt og fint fordelt. Jeg har flat mage, er stram med store pupper og rumpe og timeglassfigur.

Så ikke alle ser tykk ut med 100 kilo på kroppen. Jeg er 175 cm høy. Jeg er heldig sånn sett, at jeg ikke så ut osm jeg var 100 kilo. Nå er jeg 75 og ser egentlig lik ut i kroppen, bare litt mindre .

Anonymkode: 2eab3...a28

[Silva Pluvialis]

Det er mange årsaker til at folk blir overvektige. Spiseforstyrrelser, som f.eks. overspisingslidelse er en av grunnene. Jeg har sett omtrent alle episodene av «My 600lb life», og der forteller de aller fleste om en barndom fylt med traumer de aldri fikk hjelp til å bearbeide. 

Endret 19. mai 2020 av Gorilla

[AnonymBruker]

Jeg er over 100 kg. Hvordan jeg har blitt det, her er oppskriften:

Tid (brukt 15 år på å gå opp 35 kg). Feil mat i perioder (typ studentlivet, endelig kan jeg spise det jeg vil uten å få kommentarer). For mye sukker (de siste årene har vært verst mtp bil-snacking da jeg pendler langt og kvelds-snacking etter barna er lagt), relativt stillesittende jobb, ikke mulig å trene organisert pga bosted (hjemmetrening og turer går fint hvis tid) og mindre tid i hverdagen gir mindre tid til planlegging av måltider og mindre tid til trening (et familiemedlem er funksjonshemmet og krever mye tid). 

Anonymkode: 39283...dec

[AnonymBruker]

Altså.. Jeg blir ikke fornærmet av slike tråder, selv om jeg har vert 119 kg. Føler heller ikke på ett behov for å forsvare overvekten min. Jeg er fortsatt overvektig, men har tatt grep og vekten er på vei nedover. 
Jeg ble overvektig over en lengre periode, ca 5-6 år. Det hele begynte med anoreksi på barneskolen, som fortsatte til jeg var 15-16 år. Da traff jeg veggen og sluttet nærmest å gå på skolen. Var deprimert og inaktiv. Moren min har alltid vert emosjonelt fraværende, og heller kompensert med å kjøpe ting for trøst (som snacks/chips/sjokolade). Jeg følte meg ensom, mislykket og unormal. Mat/snacks ble som en trøst for meg, endelig noe som føltes bra. I tillegg var en av bivirkningene fra anoreksien at jeg tenkte på mat hele tiden, litt som en besettelse. Jeg hadde sultet meg selv så ekstremt at hjernen min gikk i forsvarsmodus. Da jeg traff veggen hadde jeg ikke lenger styrken til å motstå, så jeg ga opp. Spiste alt jeg ville + litt til. 
Det er ikke alltid lett å se hvor ille ting blir når man er deprimert eller ha styrken til å gjøre noe med det. 

Nå forstår jeg hva som skjedde og hvorfor det gikk som det gikk. En av grunnene er at jeg er høysensitiv og kommer fra ett hjem der jeg ikke fikk den emosjonelle støtten jeg ønsket/trengte. Dette gjorde at jeg følte meg ensom, ikke elsket og trist. Min reaksjon var å prøve å fikse meg selv til bli slik jeg trodde samfunnet krevde at jeg måtte være. Jeg søkte bekreftelse, på alt jeg gjorde/var. Jeg var normalvektig, men så ikke det selv. Familien min er ikke helt A4, og jeg følte nok litt skam for det også.
kort sakt så er masse vonde følelser, kombinert med usikkerhet og en sårbar alder, oppskriften på min overvekt. 

Jeg eg relativt høy og formfull, så kroppen min bærer vekten greit. Ser dermed ikke så stor ut. Tipper at min kropp har det best mellom 70 og 80 kg. Så da får jeg jobbe for å nå det målet. 
Skal sies at jeg har det godt med meg selv nå, mye bedre enn jeg hadde det da jeg var tynn. Det er ikke på grunn av vekten, men psyken. Har blitt moden, reflektert, og søker ikke lenger etter bekreftelse hos andre.  

Anonymkode: 7425b...e5b

[AnonymBruker]

Var bittelitt lubben som liten. Ble mobbet. Ble deprimert, og begynte å drikke hver helg da jeg fylte 17. Med påfølgende usunt kosthold og enda verre depresjoner. La på meg masse da jeg var 16-20.

i voksen alder:

Tre porsjoner middag og ellers normalt. Godteri 1-3 ganger i uken. Drikker bare vann og melk.

men det er det. To-Tre porsjoner middag. Lørdagsgodt. Kakebiten man får servert eller vaffelen på jobb. Sjokoladen man kjøper i farta.

Er nå 105 kg. Hurra. Livet er fantastisk.. Hater meg selv og får angst hver gang jeg går forbi en gjeng med tenåringer eller fulle folk. Den følelsen av å være et null kan ikke beskrives. Var i butikken i går, en sportsbutikk. De ansatte så ikke på meg engang. Gikk i en annen. Akkurat det samme der.

har pcos, og har kjempet som en gærning for å gå ned i vekt i flere måneder. Kostholdsveiledning, coach, psykolog. Har gått ned fra 105,6 til 104,8. 
 

så vær så god, TS. Et ærlig svar. Jeg har spist som en gris, og ser derfor ut som en gravid elefant. 
 

Skulle også ønske at vi feite folk ikke eksisterte. Skulle vært jaktsesong på oss. Vi tilfører samfunnet bare elendighet.

Anonymkode: 7dbed...387

[Maaaddepaaadde]

Jeg er bare 21år og veier 106kg, første gang lot jeg det gå så langt fordi jeg hadde det bra, og bare spiste og koste meg. Fikk så gallestein og et krevende svangerskap, og etter noen mnd med ris og kylling gikk jeg ned til 80. Men etter operasjonen var det en så stor befrielse og kunne spise hva man ville igjen, at jeg spiste hele tiden kunne være nesten flere middager om dagen. Hadde jeg lyst på en skive med ytrefilet, så stekte jeg det bare 1-2 timer etter middagen. Kunne spise opp til 6 brødskiver til frokost. Og frokosten min var gjerne klokka 12/13. Vi spiste ikke så veldig usunn mat i seg selv, men hvor ofte jeg spiste på så liten tid gjorde nok veldig mye. Jeg bærer også fettet mye på innsiden, så ser ikke ut som en på 106, så har ikke brydd meg så veldig, før jeg nå har bestemt meg for og tenke på helse og ikke utseende. 
 

Skal jo også sier at jeg kunne vært sunnere, åssen jeg tilbereder maten. Vært flinkere med grønnsaker, steke med olja osv. Men vi hadde ikke et veldig dårlig kosthold egt.