Samboer, eller bare bor sammen?

[AnonymBruker]

Samboeren og jeg har snart halvannet tiår bak oss, og  barn rundt halvparten av tiden. 

Men jeg blir bare mer og mer frustrert etter som tiden går, og tenker nesten at vi bare bor sammen av bekvemmelighets hensyn.

90% av oppfølging med barna tar jeg, henter og bringer i skole og bhg, selv om det er på vei til samboers jobb. Planlegger innkjøp, handler, lager maten. Er jeg heldig blir bordet ryddet, men oftest er man for trøtt???  Klesvasken flyter, om jeg ikke tar den. Orker ikke rotet, så bare gjør det.

I dagene nå med å være hjemme, så skal det soves lenge, om en må stå opp før kl 11 så er det en tragedie alle får høre om frem til middag. Jeg kunne jo tenke meg å sove frempå også, men ungene vil gjerne ha frokost og oppfølging.

Vi har ikke hatt sex på snart et år, en stund grunnet sykdom men startet flere månder før det og fortsatte etter.

Føler en total mangelen på interesse for meg. Jeg kan godt få massere eller klappe, men får sjelden noe tilbake. Om jeg blir for nærgående får jeg bare beskjed om at jeg presser, og da er det bare å gå.

Forsøk på å snakke om hva det er ender alltid med at sånn er det bare, eller vet ikke. End of story....

Fått samboer med på å ha veiledning/terapi, men så kom nedstengingen og satte en stopper for oppstart av dette. Hvem vet når det blir nå.

Og er så usigelig lei, selv om jeg er kjempeglad i samboeren, så svinger følelsene fra å ville jobbe med forholdet til å ville gå. Når jeg har blitt avvist så mange ganger begynner jeg å miste følelsene i perioder, kjenner jeg ikke bryr meg lenger. Begynner å bli likegyldig, bryr meg ikke lenger om det gjøres sånn eller sånn, sålenge jeg får fred med ungene.

Samboer kommer trolig aldri til å splitte opp, siden det vil være en for stor omveltning i livet. For min del tenker jeg at det ikke vil utgjøre så mye av praktisk betydning lenger, hverken i forhold til arbeidsmengde eller økonomi.

Er redd det er begynnelsen på slutten, og har ikke lyst til det. Men enda mindre lyst å leve sånn resten av livet.

Noen som løst problemene sine, ved å få hjelp av terapi, eller andre måter? 

Anonymkode: f08e5...b68

[Jeg er mann]

Hvis dere har hatt noen få timer terapi, så ville jeg tatt det opp på egenhånd når dere går hjemme. Jeg går ut fra dere snakker sammen, foreslå at siden dere er i denne situasjonen kan dere likeså gjerne prøve å gjøre noe positivt ut av det. Et godt tips er å gjøre ting sammen, få han med deg på å rydde huset, finn en serie på Netflix som dere kan se på sammen (sitt inntil hverandre). Ta på hverandre (selv om det føles unaturlig). Gi hverandre små gleder, som å servere kaffe, gi klem, hold rundt hverandre. Jo, mer positivt du selv klarer å oppføre deg, jo mer smitter det over på han. Fokuser på hva du selv kan kontrollere og gjøre.

[AnonymBruker]

Vi rakk desverre ingen timer før nedstengingen skjedde. 

Og vi snakker ikke sammen om annet en praktiske ting og gjøremål.

Har prøvd å sitte sammen å se noe kjekt, men blir fort unaturlig når oppmerksomheten kun går en vei. Og da flykter jeg bort i lenestolen og lar sambo slange seg i soffan med telefonen sin.

Men i morgen skal eg prøve på nytt👍

Anonymkode: f08e5...b68