Kjenner du noen på denne størrelsen?

[AnonymBruker]

https://www.lifeandstylemag.com/posts/tess-holliday-walks-the-runway-for-chromat-at-nyfw-photos/

Er du da bekymret for helsen deres?

For jeg kjenner ei som er så stor, og er alvorlig bekymret, og redd for at hun skal dø i 30-årsalderen (hun er 27 nå). Jeg tør ikke si noe om det, men jeg kjenner til matvanene hennes, livstilen og hvor lite hun bryr seg om vekten sin... da går det an å være bekymret sant? Og bildet er heller ikke tilfeldig, for dette er en offentlig person jeg vet hun følger på Insta og har t.o.m. sammenlignet seg med.🙄

Anonymkode: a5dd2...743

[AnonymBruker]

Nei. Jeg går ikke rundt og legger meg opp i hvordan andre lever. 

Er like greit at du legger temaet dødt ts. Det er virkelig ikke din sak.

Anonymkode: 356fa...6a6

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

https://www.lifeandstylemag.com/posts/tess-holliday-walks-the-runway-for-chromat-at-nyfw-photos/

Er du da bekymret for helsen deres?

For jeg kjenner ei som er så stor, og er alvorlig bekymret, og redd for at hun skal dø i 30-årsalderen (hun er 27 nå). Jeg tør ikke si noe om det, men jeg kjenner til matvanene hennes, livstilen og hvor lite hun bryr seg om vekten sin... da går det an å være bekymret sant? Og bildet er heller ikke tilfeldig, for dette er en offentlig person jeg vet hun følger på Insta og har t.o.m. sammenlignet seg med.🙄

Anonymkode: a5dd2...743

Selvsagt kan du være bekymret, men hun dør neppe i 30-årsalderen av fedme. I 50-60-årsalderen er mer sannsynlig. Og alle tanker du har tenkt om dette, har hun nok tenkt veldig mange flere ganger selv. Men det er sånt  folk aldri innrømmer...

Anonymkode: 3d555...ca4

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Jeg går ikke rundt og legger meg opp i hvordan andre lever. 

Er like greit at du legger temaet dødt ts. Det er virkelig ikke din sak.

Anonymkode: 356fa...6a6

Hadde jeg blitt så stor, og tydeligvis hatt problemer, hadde jeg vært glad for at noen brydde seg! Jeg har vært overvektig nesten hele mitt voksne liv, og klarte ikke endre livsstil før mannen sa at det kanskje var på tide å gjøre noe. En venninne av meg, støttet meg med å gå turer, og tvang meg når jeg ikke ville. Nå var jeg aldri i nærheten av å være så stor. 

Anonymkode: 582af...39c

[AnonymBruker]

Ja, søsteren min 😔 Det rare er at vi andre er tynne, mens hun har alltid vært overvektig fra hun var barn, og er nå voksen og som hun på bildet. Hun bryr seg ikke, og blir jo bare større. Går ikke an å si noe til henne.. 

Anonymkode: 1e994...fa8

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, søsteren min 😔 Det rare er at vi andre er tynne, mens hun har alltid vært overvektig fra hun var barn, og er nå voksen og som hun på bildet. Hun bryr seg ikke, og blir jo bare større. Går ikke an å si noe til henne.. 

Anonymkode: 1e994...fa8

Hva sier du til henne da? 

Anonymkode: 3d555...ca4

[Lycka]

Jeg kjenner ingen så store her i Norge, men da jeg bodde i USA var det ikke et uvanlig syn.

[c0ffebe4n]

Jeg kjente en som var så stor. Så klart bekymret jeg meg, da hun ble syk pga vekten hennes. Men jeg lot legene ta seg av å forklare hvor farlig det var. Jeg visste jo at hun dro til lege regelmessig, så følte ikke noe personlig ansvarlig for henne.   Vi hang sammen og snakket om andre ting! Hadde hun ikke dratt til lege eller vært klar over hvor stort problem det var, så hadde jeg kanskje spurt hva hun tenkte om det selv. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner 2 som er sterkt overvektig..I begges tilfelle er det noe tunge greier i bunn eller i tillegg at jeg unner dem deres mestringsstrategi for sikkert mange vonde følelser. Kjenner hun ene litt bedre enn den andre  og vet det har vært mye vold og overgrep. Er ikke bare bare å ta fra folk "suttekluten" deres når de har vært igjennom mye traumatisk. Da skjønner man ikke hva traumer går ut på.

Anonymkode: a8741...bc1

[AnonymBruker]

Stakkars! 

Men hvordan klarer man å bli så stor? 

Anonymkode: cc588...e4a

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hvordan klarer man å bli så stor? 

Anonymkode: cc588...e4a

Spiser mye, spesielt junk food og usunn mat. Hun er spesielt glad i alt med mye kalorier og karbohydrater. I tillegg er hun lite aktiv. Rett og slett litt lat og uinteressert i trening.

Anonymkode: a5dd2...743

[AnonymBruker]

På 11.4.2020 den 9.11, AnonymBruker skrev:

Ja, søsteren min 😔 Det rare er at vi andre er tynne, mens hun har alltid vært overvektig fra hun var barn, og er nå voksen og som hun på bildet. Hun bryr seg ikke, og blir jo bare større. Går ikke an å si noe til henne.. 

Anonymkode: 1e994...fa8

Begynner navnet hennes på C?

Anonymkode: f0ae4...cb0

[Nooni]

Det er helsefarlig å være så stor, så hvis du er glad i noen så bryr du deg og setter ord på akkurat det og din egen bekymring. Dette handler ikke om kropp i seg selv, men helse. 

Hvis en jeg er glad i prioriterer å dytte i seg mat til alle døgnets tider og ikke trene, samt nekter å lytte til råd som for eksempel å gå til psykolog for å få bukt med HVORFOR hun/han spiser som han/hun gjør og velger denne livsstilen, så ville jeg nok trukket meg tilbake. 

Like lite som jeg orker å tilrettelegge for at folk skal kunne fortsette som alkoholikere og drikke seg ihjel, like lite orker jeg å tilrettelegge for at noen skal skal dope seg til døde, det være seg mat eller narkotika. Velger de den veien så blir det uten meg. 

[AnonymBruker]

Jeg ville heller prioritert å være mye sammen med henne. Spør hvordan det går osv. Personlig ville jeg aldri ha tatt opp overvekten med henne dersom hun ikke tok opp temaet selv. Jeg tenker at det må være fastlegen og evt nærmeste families oppgave. Så kan jeg heller være en god venninne som gjør det jeg kan for at psyken hennes skal være god:) Husker da jeg hadde anoreksi, kropp var et utrolig vanskelig tema for meg, og det var mer enn nok at mannen min og behandleren min snakket med meg om dette. Å møte venner bør være en slags frisone, jeg er veldig glad for at de ikke tok opp dette med meg før jeg var bedre og klarte bedre å snakke om det selv. 

Anonymkode: a792f...9db

[AnonymBruker]

Har ei venninne som er veldig stor (ikke så enorm som hun i artikkelen det lenkes til, men ikke veldig langt unna). Hun har prøvd/prøver å slanke seg flere ganger, jeg forsøker å komme med støttende kommentarer da, men tar ikke opp temaet selv. Er så klart bekymra for henne, men samtidig er det jo ikke akkurat så mye jeg kan gjøre. Hva skal jeg si, liksom? "Du er feit"? Jeg tror hun vet det selv...

Anonymkode: 1f4df...b39

[AnonymBruker]

Jeg kommer aldri til å forstå hvordan folk som deg ts mener at det på noen som helst måte er din sak hvordan andre mennesker ser ut eller spiser. Ikke lat som om du er bekymret.  Pass dine egne saker. 

Anonymkode: 55477...afb

[AnonymBruker]

Jeg kjenner noen som er så stor sånn ca. Vi er midt i 30 åra. Jeg bekymrer meg smått men hun skjønner det jo selv og det må nå være hennes valg. Vil hun ha hjelp av meg så er det greit selvsagt, om ikke så er det også greit. Men hun lever nå i beste velgående, nesten full stilling, to barn, mann, hus, bil osv.

Anonymkode: e71b7...b2f

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Du er feit"? Jeg tror hun vet det selv...

Hun veit jo seg hun er feit. Som venninna mi, hun tuller med vekten sin og størrelsen sin, tøyser til og med hvor mye hun spiser. Men jeg synes ikke det er morsomt. Det er livsfarlig å være så stor.

Anonymkode: a5dd2...743

[AnonymBruker]

Alle kan øve seg i å passe sine egne saker. Å henge ut visse grupperinger på nett er ikke ok. 

Anonymkode: d7237...617

[SPOCA]

Jeg gjentar meg selv fra tidligere tråder, da dette ser ut til å være en gjentakende problemstilling;

Med mindre hun snakker om det selv: jeg ville ikke sagt noe. Hun vet meget godt selv hvordan hun ser ut. Snakker hun om det selv så er det selvfølgelig greit nok.

Jeg har selv veid 166 kg, og man er ikke dum selv om man veier mye. Man har øyne og vet selvfølgelig hvor tung man er selv. For meg hadde det ikke hjulpet om noen skulle snakket til meg om det, det hadde bare vært sårende og følt til at jeg skammet meg ennå mer enn jeg allerede gjorde.

Jeg har gått ned over 80 kg, men det er min egen fortjeneste, ikke fordi noen fant ut at de skulle si noe. Det eneste slike kommentarer gjorde med meg, var at jeg fikk lyst til å grave meg ned i et stort hull i bakken og egentlig søke trøst, f.eks gjennom mat. Så det kan fort gjøre vondt verre.

Så noen kommentarer til de som skriver "de bryr seg ikke", eller de skriver at man trøkker i seg junkfood. Okay, hvordan vet man at de ikke bryr seg? Fordi de sier det? Selvfølgelig sier man at man ikke bryr seg, for hva annet kan man gjøre? Er man klar over hvor mye skam og sinne mange føler over seg selv, fordi det har blitt slik? Vet man ikke hvor dum og liten man føler seg når folk påpeker ens aller største svakhet? 

Og er det gitt at man trøkker i seg junkfood? 

Det er ytterst få som faktisk ønsker å veie så mye som jeg har veid. Og det er svært få som faktisk ikke ser det selv. Man er verken blind eller dum selv om man veier mye. Grunnene til hvorfor det blir slik kan være mangfoldige og komplekse. 

For min del var det var det mange grunner. Jeg har aldri sett på maten som selve problemet. For meg handlet det aller mest om situasjonen rundt: jeg var i et voldelig forhold der jeg opplevde fornedrelse hver eneste dag, der jeg ble fortalt hvilken verdiløs liten dritt jeg var. Jeg opplevde voldtekt. Jeg opplevde at min eksmann utøvde vold mot meg på en slik måte at jeg mistet vårt ufødte barn. Jeg studerte fulltid, samtidig som jeg også jobbet mellom 50-100 %. Jeg var eneforsørger, dvs at jeg var den som forsørget eksen min og meg, siden han ikke "orket å få hjelp".

Jeg hadde simpelthen ikke tid eller rom til å ta vare på meg selv. Når jeg tenker tilbake, tenker jeg tilbake på en tid med altfor mange forpliktelser, voldsomt mye skam - og utmattelse.

Maten ble trøsten i en veldig vond hverdag. Den dømte ikke, den føltes godt når jeg spiste den - den var lyspunktet i en ellers ganske så vond hverdag. Vekten ble et symptom, og ikke bare en konsekvens, på det jeg gikk igjennom.

For meg var ikke maten problemet, men alt det andre som skjedde rundt meg: jeg gikk gjennom traumatiserende opplevelser jeg ikke fikk anledning til å håndtere, jeg slet med å komme meg gjennom hverdagene og alltid være den sterke. 

Jeg fikk til slutt nok. Nok av en eks som gjemte seg bak sin psykiske sykdom. Jeg fikk nok av å jobbe meg ihjel for å få det til å gå opp. Jeg fikk nok av stresset med å ha råd til å leve. Jeg fikk nok av å holde fasaden og alt det vonde bort fra de utenfra. 

Så kan man jammen spørre seg: hvorfor gjorde man ikke noe før? Vel, det er enkelt å spørre, men vanskelig å gi et svar. Det som kan virke absurd og horribelt blir preget av faktorer som normaliserer det man i etterkant vil kalle misbruk, vold og forskyving av makt. 

Jeg begynte i det små: jeg tok et oppgjør. Egentlig er jeg nesten glad han faktisk brukte fysisk vold, for da våknet jeg skikkelig. Da skjønte jeg at noe var virkelig, virkelig galt, at det ikke var slik det skulle være. At det som jeg trodde var normalt var unormalt. For jeg hadde ikke vært i forhold før, og hadde generell liten erfaring med andre menn. Og til tross for at jeg er vokst opp med to kjærlige foreldre som er svært glade i hverandre, hadde jeg samtidig også et bilde av meg selv som stygg og en som ikke fortjente å bli elsket. Og det ble bare forsterket desto mer destruktivt forholdet utviklet seg til å bli. 

Jeg er ikke interessert i å komme med unnskyldninger. Ja, det var maten som gjorde at jeg ble sykelig overvektig. Nei, det var ikke maten som var problemet, egentlig. Man må skille mellom årsaken og roten til problemet, og problemet i seg selv. Maten ble jo bare en uttrykksmåte. Det kunne like gjerne være misbruk av alkohol eller penger. 

Til slutt kom oppgjøret, etter at jeg ble banket så voldsomt at jeg så stjerner og måner, og trodde at jeg skulle dø. Jeg var heldigvis ikke i et fysisk voldelig forhold mer enn seks måneder, men vi hadde jo vært sammen i mange år før det, og det er det som gjorde situasjonen vanskelig. Jeg tok mine saker og dro. Jeg dro alt opp med roten: jeg fullførte studiene, fikk meg ny jobb, flyttet tilbake til der jeg egentlig kom fra i en annen kant av landet, jeg kjøpte meg egen leilighet og renoverte den, jeg fikk meg ny kjæreste, nytt liv og i det hele tatt en ny hverdag. Det eneste jeg ikke byttet ut av var de få vennene jeg da hadde fremdeles litt kontakt med.

For meg var det enkelt å faktisk legge om kostholdet, så fort alt det andre ble ryddet opp i. 

Så man kan gjerne spørre hvorfor ting har blitt som de har blitt, og livet er ikke alltid slik man hadde sett for seg på forhånd. Og ja, jeg var sykelig overvektig. Jeg har ikke tenkt til å unnskylde det. Men jeg er samtidig i dag en person som snart er tilbake til der jeg var: den friske og sunne personen som liker å kose seg med mat og drikke - og nyte livet. Det er det jeg skal: nyte livet. 

Poenget mitt: det er ikke nødvendigvis maten som er problemet, men heller at maten blir den trøsten man ellers ikke får i livet, eller den oppmerksomheten man sårt trenger. 

Hva med å kanskje vise omsorg ts? Spørre henne om hun har det bra, uten å fokusere på vekten? For som regel handler dette mer om bare mat. Maten blir symptomet på noe mye, mye mer.

Endret 12. april 2020 av SPOCA