Dere som har møtt den rette

[AnonymBruker]

Hvordan visste du at han/hun var den rette? Sa det pang med en gang? Visste du det bare intuitivt med en gang? Hvordan føles det å møte den store kjærligheten?😉

Anonymkode: cdb2a...1a9

[AnonymBruker]

Det føltes så trygt og rett fra første stund, som en tvillingsjel eller meg i mannlig utgave. Ikke noe jeg kan sammenligne med noen andre. 

Anonymkode: 46f5a...fad

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg hadde møtt den rette og det sa pang. Alt var rett og vi fikk barn og gifta oss fort. Det varte dessverre ikke evig, men vi hadde 10 gode år sammen og fikk barn som jeg er takknemlig for. Jeg tror ikke lenger på "den ene store kjærligheten", men oppfordrer alle til å gå for det om de møter noen som føles riktig

Anonymkode: b23c5...d7d

[AnonymBruker]

Det tok ikke veldig lang tid før vi følte hverandre sterkt og nå er hjerter mitt fullt av kjærlighet for han, føler ham både dag og natt.

Anonymkode: 4a3bc...e70

[AnonymBruker]

Han var mannlige meg - dette betyr ikke at vi er helt like, alltid enige, eller samme interesser. Men at vi har ganske lik oppvekst, ser verden på samme måte, legger merke til de samme små tingene i hverdagen. Og det er så ENKELT å bestemme seg for å være med han, si ja til et frieri, bo sammen. Har aldri grublet over tenk hvis eller han er jo sånn og sånn gidder jeg å leve med det. Det er ingenting han gjør som setter tvil i meg. 

Anonymkode: 0b5ba...b86

[Trolltunge]

Nei jeg visste tvert imot at han var absolutt feil. Var temmelig sikker på det. Han var overhodet ikke slik jeg hadde sett for meg å ende opp med, og jeg var fast bestemt på at det ikke kunne bli oss. Det var rett og slett umulig, tenkte jeg. 

Var like frustrerende som smigrende at han hadde helt annet syn på dette, og jeg fant det ganske tåpelig at han mente at våre ulikheter kunne være en styrke. Samt veldig naivt at han trodde på at kjærligheten overvinner slike ulikheter og utfordringer. 

Det var han som fikk rett, selv om det ikke alltid har vært enkelt dette at vi i utgangspunktet er så ulike. Vi har vært ganske så frustrerte begge to til tider. Han har følt mye på det at jeg nesten motvillig endte opp med å være med ham, fordi jeg etterhvert fikk så sterke følelser at jeg ikke klarte å gi slipp, selv om fornuften sa at dette er umulig. Likevel klarte jeg ikke virkelig å tro på at vi skal vare evig.

Han har måtte tro for oss begge i vanskelige perioder, og har vært veldig frustrert over det. Jeg har vært frustrert over hvor dum jeg var som gikk inn i noe jeg i utgangspunktet visste at ikke kunne gå. Tatt utfordringer som bekreftelse på dette, og vært sinna på meg selv for å gå inn i noe så "håpløst". 

Vi gjorde det ikke enkelt for oss selv, men jeg må jo gi ham rett i at kjærligheten har overvunnet alt, og også anerkjennelse for å ha vært sterk nok til å tro for oss begge når jeg har vært fristet til å gi opp. 

Jeg synes ikke at han er en veldig enkel mann, og det har også andre bemerket. Venner og familie som er mer lik meg, så ikke akkurat rart at de reagerer på samme ting som jeg har slitt med. Jeg har likevel måtte si ærlig at ja, kanskje er jeg den som bærer denne byrden i forholdet vårt, men det er han som bærer selve forholdet. Uten hans tro på oss hadde vi vært historie for lenge siden. 

Han er standhaftig og lojal, det skal han ha, og det har jeg utviklet en stor respekt for. Hans tro på oss er beundringsverdig, og jeg anser det ikke lenger som naivitet, men som en enorm styrke han har i seg. Vilje til å gå gjennom hva som helst for det han tror på. Han tror fremdeles på oss to, selv om han så mange ganger har forbannet min manglende tro på oss. Til og med ønsket å gi oss opp, fordi jeg gjorde det. Istedenfor tok han opp kampen. Vaklet bare en liten stund før han gikk for oss like standhaftig. 

Derfor er han den rette. Han har bevist det, og etterhvert overbevist meg også. Iallefall nesten.

Det hadde vært fint å kunne si at jeg alltid visste at det skulle og måtte bli oss to, men den rette for meg viste seg å være den "umulige". Den 🤬😠🥵🙄🤯🥴👹👺 mannen jeg kom til å elske så høyt, fullstendig ufornuftig. 

PS! Han synes selvfølgelig at jeg er den vanskelige. Den han elsker til tross for at jeg er fullstendig umulig. 😄

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det føltes så trygt og rett fra første stund, som en tvillingsjel eller meg i mannlig utgave. Ikke noe jeg kan sammenligne med noen andre. 

Anonymkode: 46f5a...fad

Tvillingsjel? Dette er en connection som er telepatisk. Var det slik? 

Anonymkode: 8ba3a...e71

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trodde jeg hadde møtt den rette og det sa pang. Alt var rett og vi fikk barn og gifta oss fort. Det varte dessverre ikke evig, men vi hadde 10 gode år sammen og fikk barn som jeg er takknemlig for. Jeg tror ikke lenger på "den ene store kjærligheten", men oppfordrer alle til å gå for det om de møter noen som føles riktig

Anonymkode: b23c5...d7d

Så bra at dere fikk barn da  hva skjedde? Hvorfor snudde det?

Anonymkode: 8ba3a...e71

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det tok ikke veldig lang tid før vi følte hverandre sterkt og nå er hjerter mitt fullt av kjærlighet for han, føler ham både dag og natt.

Anonymkode: 4a3bc...e70

Føler han? Føler hans energi?  

Anonymkode: 8ba3a...e71

[AnonymBruker]

Tror ikke jeg har møtt "den rette" og tror aldri at jeg kommer til å gjøre det. Tror derimot at jeg har møtt én som er bra for meg. Det merker jeg enkelt og greit fordi alt ved forholdet fungerer bra. Vi har bevart romantiske følelser og gnist i ni år, vi har bra sexliv, vi er et superteam i hverdagen, vi liker fremdeles best å gjøre ting med hverandre dag ut og dag inn, med mer. Men det var ikke noe jeg skjønte med én gang, vi var mest pulevenner i et år før vi ble sammen, så ble det gradvis mer seriøst. Først etter ca. to år tenkte jeg at dette var for livet.

Anonymkode: 985c6...bda

[AnonymBruker]

Vi var 18 år og ble jo da veldig forelsket. Har etter den tid hatt mulighet til å velge hverandre mange ganger oppigjennom årene, og valgte en felles vei når valgene kom på løpende bånd. I dag er vi veldig glad i å være sammen og trives best med hverandre rundt oss. Vi har laget to små barn, skapt oss et liv og jobber hver dag for at den andre skal være lykkelig. Jeg kan ikke se for meg et liv uten han.

Anonymkode: af53c...1e8

[Jentadi]

Jeg tror ikke det finnes EN rett person for meg, det kunne kanskje vært noen andre. Han jeg har funnet er rett for meg, og det ville vært vanskelig å leve uten han.

Jeg visste det ikke med en gang, men jeg vet det nå. Han er ganske lik meg, og vi har like verdier. Det er svært sjeldent vi krangler. De få gangene vi har gjort det, så har det vært på en fin måte. Han gir meg energi, i stedet for å stjeler den. 

Jeg har vært i forhold som ikke var sånn. Da lurte jeg også på hvordan man visste om han var den rette. Denne gangen er jeg ikke i tvil. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan visste du at han/hun var den rette? Sa det pang med en gang? Visste du det bare intuitivt med en gang? Hvordan føles det å møte den store kjærligheten?😉

Anonymkode: cdb2a...1a9

På mange måter sa det pang, men jeg har brent meg før så jeg ble veldig forsiktig fordi alt var så lett. Jeg har aldri møtt noen som er så lik meg selv, som har samme type oppvekst, samme holdninger og verdier. Perfekt match på på alle områder og hva er sjansen for den slags?

Samboere i snart 1 år og fremdeles er alt så vanvittig bra. Jeg gikk mange runder med meg selv i perioder for å finne ut om han var falsk på noe måte. For godt til å være sant er som regel det, dette er unntaket. 

Anonymkode: 71d91...1ce

[AnonymBruker]

Alt føltes så naturlig. Og veldig bra! Vi ble offisielt sammen etter noen uker, fordi det føltes rett. Så jeg tror man kjenner det og vet når man har funnet den rette 

Anonymkode: 6c0d3...a7f