Samboer gjør ingenting hjemme, og det klikker litt for meg når dette har kommet etter graviditeten!

[AnonymBruker]

Jeg er gravid, 6 mnd på vei. Før jeg ble gravid hadde vi et samspill, nesten. Han klagde på at jeg ikke gjorde noe, men jeg var med på å tok klesvasken og oppvasken og støvsugde og det vanlige husstellet...

Etter at jeg ble gravid, så gidder han ikke å gjøre noen verdens ting. Han gidder ikke å ta å legge klæra sine i klesskapet sitt, enda jeg har vært snill nok til å brette de sammen og strøket de og sånn. Han gidder ikke lage mat, eller i det minste hjelpe til. Jeg har vakter der jeg jobber til 21, og når jeg spør om han kan lage mat til jeg kommer hjem så gidder han ikke det, og jeg må da begynne med middagen 21-2130... og når jeg spør han om han kunne vært med å hjulpet meg fordi jeg sliter med bekken eller ryggen, så blir han irritert. Han har ikke laget mat til meg siden en nydelig sommerdag i juli. Uansett hvor sent jeg har jobbet eller hvor lenge jeg har jobbet.

han støvsuger ikke etter hunden sin(som røyter en ullgenser om dagen), så det må jeg ta. Han vasker ikke sikleslintrer på veggene og møbler, og det må jeg ta selv om jeg får brekninger(tåler sikkel altså, til en mindre grad av det der)..det er skikkelig kjedelig å vaske alt av møbler hele tiden, som sofaer og stoler og TV og alt som er - for at han ikke tar ansvar for det bikja hans legger igjen. når han har klipt klørne til hunden sin, så gidder han ikke å ta opp igjen restene engang, så de går jeg å banner og sverter over å tråkke på fordi det er så innmari vondt!

jeg vasker badet alene, og må ligge resten av dagen fordi jeg har så vondt i ryggen. Og slik er det på det meste, jeg føler virkelig at kroppen raser sammen. Men han skjønner ikke at jeg trenger hjelp. Jeg synes også det er guffent å spørre, fordi han blir så muggen av det.. Og likevel må jeg lage middag om vi skal ha, fordi han på død og liv ikke gidder å lage middag. Jeg for min del elsker brød og trenger ikke varm mat, men han må ha varm mat for å spise når han ikke er så veldig glad i brød, og da blir det til at jeg lager likevel for å være allright!

han gidder ikke å ta ut av oppvaskmaskinen, han gidder ikke vaske klær, han gidder ikke henge opp klær, han gidder som sagt ikke ta fatt på sine egne klær. Så i går når jeg støvsugde og vasket stua, badet og kjøkkenet - så la han arbeidsklærne sine midt på stuegulvet, og der ligger de enda. Og i går kveld når jeg skulle stå opp av sofaen for å legge meg, så begynner jeg nesten å gråte fordi det er så vondt i rygg og nedover beina - og så spør han sånn «går det bra? Nei glem det, jeg ser jo at det ikke gjør det».. og da tenker jeg at det hadde vært litt allright om han bare lot være å ligge i sofaen med PC-skjermen akkurat da, og heller spurte om jeg trengte hjelp eller bare hjalp meg uten å spørre. 
nå skal det og sies at vi er på let etter nytt hus pga plassmangel, og jeg tror han er utrolig umotivert til å gjøre noe hjemme her pga at han trives veldig lite i huset her.. men igjen, jeg trenger mer hjelp enn jeg får av han på denne fronten.

MEN, når vi er på butikken blir han plutselig veldig behjelpelig. Da får jeg nesten ikke lov til å bære noen ting, og han tar alt som er tungt og alt sånn. Veldig koselig, men det er til vi kommer hjem virker det som. 
 

når det er sagt, så er han absolutt verdens aller beste på alle andre områder. Han støtter meg og hører på ting jeg har å si når jeg har det vanskelig, han holder meg i hendene hver eneste gang det er den minste lille ting jeg sliter med psykisk for eksempel. Og er det noe administrativt som jeg ikke forstår, eller noe jeg trenger hjelp med å forstå, så er han der med en eneste gang! Så han er absolutt ikke et rasshøl! Det er bare at når vi er hjemme, så virker det som at han gir litt faen i hvordan det ser ut og sånn.. og jeg synes ikke det er greit. Så spørsmålet mitt her er hvordan jeg kan ta det opp? Jeg HATER å konfrontere, Og jeg er VELDIG konfliktsky..

Anonymkode: 8d8d6...b3b

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg HATER å konfrontere, Og jeg er VELDIG konfliktsky..

Anonymkode: 8d8d6...b3b

Dessverre ingen vei utenom. Lag hyggelig stemning og si at dere er nødt til å prate. Si at du ser forandringen, spør om det er noen grunner til hvorfor, og si at det føles vondt at han har snudd på hælen, spesielt nå som du er gravid. Si også hva du setter pris på at han gjør, så det blir litt balanse i det.

Anonymkode: 04f58...4ed

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Dessverre ingen vei utenom. Lag hyggelig stemning og si at dere er nødt til å prate. Si at du ser forandringen, spør om det er noen grunner til hvorfor, og si at det føles vondt at han har snudd på hælen, spesielt nå som du er gravid. Si også hva du setter pris på at han gjør, så det blir litt balanse i det.

Anonymkode: 04f58...4ed

Tusen hjertelig takk for et klokt svar! Hele familien min på min side har alltid vært litt at man «må kjøre hardt mot hardt» fra første start, og jeg har alltid syntes at det har vært veldig vondt. Så jeg skal absolutt ta med meg det videre!

Anonymkode: 8d8d6...b3b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dessverre ingen vei utenom. Lag hyggelig stemning og si at dere er nødt til å prate. Si at du ser forandringen, spør om det er noen grunner til hvorfor, og si at det føles vondt at han har snudd på hælen, spesielt nå som du er gravid. Si også hva du setter pris på at han gjør, så det blir litt balanse i det.

Anonymkode: 04f58...4ed

Enig i dette og i tillegg skaff vaskehjelp x 1 i uken, dere skal dele utgiftene, ingenting å snakke om. Sånn skal du ikke ha det. Synes virkelig synd på deg. Hadde jeg vært deg hadde jeg stolt spørsmål rundt om han i det hele tatt elsker deg lenger og vil ha dette barnet. For en fæl type

Anonymkode: f17a6...9a5

[AnonymBruker]

Velkommen til resten av ditt liv...

Anonymkode: f0909...f2e

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen hjertelig takk for et klokt svar! Hele familien min på min side har alltid vært litt at man «må kjøre hardt mot hardt» fra første start, og jeg har alltid syntes at det har vært veldig vondt. Så jeg skal absolutt ta med meg det videre!

Anonymkode: 8d8d6...b3b

Bare hyggelig. Er selv konfliktsky og ofte mer kritiserende og kjører hardt mot hardt. Men det har ikke fått meg noen vei, og det er ikke noe gøy å bli en person som hele tider kjemper og fører regnskap. Det har hjulpet meg å lære og ta opp ting annerledes. Lykke til. Håper virkelig han tar det til seg. Godt å høre at han ellers er fin, men her er det faktisk viktig at han tropper opp - det må frem.

Anonymkode: 04f58...4ed

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig i dette og i tillegg skaff vaskehjelp x 1 i uken, dere skal dele utgiftene, ingenting å snakke om. Sånn skal du ikke ha det. Synes virkelig synd på deg. Hadde jeg vært deg hadde jeg stolt spørsmål rundt om han i det hele tatt elsker deg lenger og vil ha dette barnet. For en fæl type

Anonymkode: f17a6...9a5

Det med kjærligheten er jeg ikke så redd for egentlig, vi ler mye sammen og har det i bunn og grunn veldig bra med god stemning store deler av tiden.. er mest på dette området med husvasken som er blitt et problem for meg.

 

Anonymkode: 8d8d6...b3b

[Gjest Lasox]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er gravid, 6 mnd på vei. Før jeg ble gravid hadde vi et samspill, nesten. Han klagde på at jeg ikke gjorde noe, men jeg var med på å tok klesvasken og oppvasken og støvsugde og det vanlige husstellet...

Etter at jeg ble gravid, så gidder han ikke å gjøre noen verdens ting. Han gidder ikke å ta å legge klæra sine i klesskapet sitt, enda jeg har vært snill nok til å brette de sammen og strøket de og sånn. Han gidder ikke lage mat, eller i det minste hjelpe til. Jeg har vakter der jeg jobber til 21, og når jeg spør om han kan lage mat til jeg kommer hjem så gidder han ikke det, og jeg må da begynne med middagen 21-2130... og når jeg spør han om han kunne vært med å hjulpet meg fordi jeg sliter med bekken eller ryggen, så blir han irritert. Han har ikke laget mat til meg siden en nydelig sommerdag i juli. Uansett hvor sent jeg har jobbet eller hvor lenge jeg har jobbet.

han støvsuger ikke etter hunden sin(som røyter en ullgenser om dagen), så det må jeg ta. Han vasker ikke sikleslintrer på veggene og møbler, og det må jeg ta selv om jeg får brekninger(tåler sikkel altså, til en mindre grad av det der)..det er skikkelig kjedelig å vaske alt av møbler hele tiden, som sofaer og stoler og TV og alt som er - for at han ikke tar ansvar for det bikja hans legger igjen. når han har klipt klørne til hunden sin, så gidder han ikke å ta opp igjen restene engang, så de går jeg å banner og sverter over å tråkke på fordi det er så innmari vondt!

jeg vasker badet alene, og må ligge resten av dagen fordi jeg har så vondt i ryggen. Og slik er det på det meste, jeg føler virkelig at kroppen raser sammen. Men han skjønner ikke at jeg trenger hjelp. Jeg synes også det er guffent å spørre, fordi han blir så muggen av det.. Og likevel må jeg lage middag om vi skal ha, fordi han på død og liv ikke gidder å lage middag. Jeg for min del elsker brød og trenger ikke varm mat, men han må ha varm mat for å spise når han ikke er så veldig glad i brød, og da blir det til at jeg lager likevel for å være allright!

han gidder ikke å ta ut av oppvaskmaskinen, han gidder ikke vaske klær, han gidder ikke henge opp klær, han gidder som sagt ikke ta fatt på sine egne klær. Så i går når jeg støvsugde og vasket stua, badet og kjøkkenet - så la han arbeidsklærne sine midt på stuegulvet, og der ligger de enda. Og i går kveld når jeg skulle stå opp av sofaen for å legge meg, så begynner jeg nesten å gråte fordi det er så vondt i rygg og nedover beina - og så spør han sånn «går det bra? Nei glem det, jeg ser jo at det ikke gjør det».. og da tenker jeg at det hadde vært litt allright om han bare lot være å ligge i sofaen med PC-skjermen akkurat da, og heller spurte om jeg trengte hjelp eller bare hjalp meg uten å spørre. 
nå skal det og sies at vi er på let etter nytt hus pga plassmangel, og jeg tror han er utrolig umotivert til å gjøre noe hjemme her pga at han trives veldig lite i huset her.. men igjen, jeg trenger mer hjelp enn jeg får av han på denne fronten.

MEN, når vi er på butikken blir han plutselig veldig behjelpelig. Da får jeg nesten ikke lov til å bære noen ting, og han tar alt som er tungt og alt sånn. Veldig koselig, men det er til vi kommer hjem virker det som. 
 

når det er sagt, så er han absolutt verdens aller beste på alle andre områder. Han støtter meg og hører på ting jeg har å si når jeg har det vanskelig, han holder meg i hendene hver eneste gang det er den minste lille ting jeg sliter med psykisk for eksempel. Og er det noe administrativt som jeg ikke forstår, eller noe jeg trenger hjelp med å forstå, så er han der med en eneste gang! Så han er absolutt ikke et rasshøl! Det er bare at når vi er hjemme, så virker det som at han gir litt faen i hvordan det ser ut og sånn.. og jeg synes ikke det er greit. Så spørsmålet mitt her er hvordan jeg kan ta det opp? Jeg HATER å konfrontere, Og jeg er VELDIG konfliktsky..

Anonymkode: 8d8d6...b3b

Og du er sammen med ham fordi...? Greit nok at det er noen positive sider av ham oppi alt dette her, men her tyder det jo åpenbart på at de negative sidene veier mer enn de positive sidene? Tenk deg å ha det sånn i mange år fremover. Før dere leter etter et nytt sted ilag. Finn ut hvor problemet ligger hen og kommuniser bedre i stedet for å prate ta det opp med oss om det så prat med ham om det! Det er jo bare å ta det opp det å si at dere er nødt til å prate om det?

... Er det mulig? Finnes det ingen kommunikasjon lengre blant folk?

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Lasox skrev:

Og du er sammen med ham fordi...? Greit nok at det er noen positive sider av ham oppi alt dette her, men her tyder det jo åpenbart på at de negative sidene veier mer enn de positive sidene? Tenk deg å ha det sånn i mange år fremover. Før dere leter etter et nytt sted ilag. Finn ut hvor problemet ligger hen og kommuniser bedre i stedet for å prate ta det opp med oss om det så prat med ham om det! Det er jo bare å ta det opp det å si at dere er nødt til å prate om det?

... Er det mulig? Finnes det ingen kommunikasjon lengre blant folk?

Bryr meg forsåvidt ikke så fælt om din mening om han ift dette her, det jeg lurer på er jo hvordan jeg kan ta det opp!:)

Anonymkode: 8d8d6...b3b

[Gjest Lasox]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Bryr meg forsåvidt ikke så fælt om din mening om han ift dette her, det jeg lurer på er jo hvordan jeg kan ta det opp!:)

Anonymkode: 8d8d6...b3b

... Da bare sier du til ham at du trenger å snakke med ham om noe? Så tar du det opp. Verre er det ikke?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Lasox skrev:

... Da bare sier du til ham at du trenger å snakke med ham om noe? Så tar du det opp. Verre er det ikke?

Sånt er vanskelig for en del, selv om det er den eneste måten. Det er noe man må trene på. Faller ikke like naturlig for alle.

Anonymkode: 04f58...4ed

[Gjest Lasox]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sånt er vanskelig for en del, selv om det er den eneste måten. Det er noe man må trene på. Faller ikke like naturlig for alle.

Anonymkode: 04f58...4ed

Da må man jobbe med kommunikasjonen til partneren, eller så kommer forholdet til å ryke om man ikke tar den nødvendige praten for da blir slike irritasjoner for store for èn. Dersom man er redd fordi samboeren/kjæresten  blir ildsint så er det jo varsko på tillitsproblemer.

Endret 30. mars 2020 av Lasox

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Lasox skrev:

Da må man jobbe med kommunikasjonen til partneren, eller så kommer forholdet til å ryke om man ikke tar den nødvendige praten for da blir slike irritasjoner for store for èn.

Ja. Dette er jeg enig i.

Anonymkode: 04f58...4ed

[Gjest BethD]

La han lese dette du har skrevet

[AnonymBruker]

Du tør ikke si fra fordi han blir så muggen?? Altså, der har han funnet en taktikk som funker, nemlig å bli MUGGEN, så slipper han det han ikke har lyst til...

Lag brødskiver til deg selv når du jobber seint. Ikke vær grei, bare si at det er seint, du er sliten og sulten og vil ikke lage middag så seint. Vil han ha middag kan han lage selv. 

Til syvende og sist, han får lete etter bolig til seg selv om han fortsetter sånn, for dette er en sterk indikator hva du har å se frem til...

Anonymkode: 80a05...6c5

[AnonymBruker]

9 minutter siden, BethD skrev:

La han lese dette du har skrevet

Dette er ikke så dumt. Hvis det oppleves veldig vanskelig å ta opp noe muntlig, kan det fungere å få ned tankene sine i et brev. Så kan man ta det derfra.

Anonymkode: 1f968...939

[Sidabmao]

Jeg vet bare hvordan jeg reagerte før jeg ble godt voksen. Og tror mange kjenner seg igjen, spesielt oss mannfolk. Når kvinner skal dille og dulle i hjemmet, så tar dem så totalt kontroll på ting at man orker ikke løfte en finger. Også går kvinnen i den fellen at de begynner å mase på mannen. Det virker mot sin hensikt.

Det du må gjøre er å ha tydelige oppgaver, også ikke gjøre noen av den andre sine oppgaver. Slik lærer man å se hva som må gjøres, og at ting ikke rydder seg selv, og at det er hyggelig å være med å hjelpe.

[Mango]

Hva med å lage en ukeplan eller lignende, hvor det står hvem som har ansvaret for hva i uken som kommer? Tror dere og ville hatt godt av en parterapeut/ familievernkontoret, event. Samtale hos jordmor hvor hun kan fortelle mannen din hvordan mange sliter under en graviditet. Ikke minst hvor mye verre du kan bli, av å yte over evne med skranglende bekken og tung kropp. 

Jeg hadde nok tatt en ordentlig og prat med mannen, når stemninga hadde vært god. Hva gjør at han synes det er ok at du skal ta store deler av jobben?

Så synes jeg du og kan droppe å vaske klærene hans og lage middag. Ikke vær morra hans, akkurat nå trenger han ikke å gjøre noen ting for det blir gjort uansett. 

[AnonymBruker]

3 hours ago, Sidabmao said:

Jeg vet bare hvordan jeg reagerte før jeg ble godt voksen. Og tror mange kjenner seg igjen, spesielt oss mannfolk. Når kvinner skal dille og dulle i hjemmet, så tar dem så totalt kontroll på ting at man orker ikke løfte en finger. Også går kvinnen i den fellen at de begynner å mase på mannen. Det virker mot sin hensikt.

Det du må gjøre er å ha tydelige oppgaver, også ikke gjøre noen av den andre sine oppgaver. Slik lærer man å se hva som må gjøres, og at ting ikke rydder seg selv, og at det er hyggelig å være med å hjelpe.

Og det slår ikke feil, uansett grunn til at mannen ikke gidder bidra, så er det kvinnen sin feil... 

Hun har gjort for mye og skjemt han bort, hun er for kontrollerende, for høye krav, for høy standard, hun styrer for mye, hun styrer for lite, hun må fortelle han tydelig hva han skal gjøre, hun bør ikke si noe og la han finne ut av det selv, etc etc.

Hva skjedde med menns ansvar? De har jo bidratt til situasjonen med i stedet for å finne en løsning, så setter de seg glade og fornøyde i sofaen og gjør ingenting, for de har jo "vunnet" så lenge de slipper gjøre en dritt. 

Jeg blir stadig overraska over at disse mannen faktisk greier å holde på en jobb..

Anonymkode: 80a05...6c5

[AnonymBruker]

Du må forklare han hvordan dette føles for deg, at du har vondt og er sliten og trenger at han også bidrar til husarbeid. Spør han hva han liker/misliker minst så får det være hans greie, som han får gjøre på sin måte.

Støvsuging og rydde opp etter hunden er kanskje noe han greier? Du kan lage mat siden det virker som om han er dårligst på det, om dere har fryser kan du feks lage lasagne å fryse ned slik at det er bare å ta ut til tining før jobb og varme etterpå. 

Han kan vaske klær og brette, så kan du rydde inn...osv. 

Har en mann som er fantastisk på husarbeid, men om jeg irriterer meg over at f.eks pledd ikke er ristet ute så må jeg si det, han er ikke tankeleser. Prat sammen, ikke klag om han gjør ting på sin måte, ikke syt men beskriv hvordan det er å være gravid og hvordan det kan bli når barnet kommer.

Anonymkode: 07e20...13c