Kan forholdet reddes?

[AnonymBruker]

En fortvilet mann her...

Jeg er sammen med en fantastisk dame. Vi har vært sammen i litt over 3 år. Jeg er bonusfar til hennes to barn og vi har alle flyttet inn i et hus i fjor. 

Vi har hele tiden hatt et komplisert forhold. Vi vil de samme tingene, er veldig forelsket i hverandre og det vi står for og har sånn sett en fin hverdag. Problemet er at kjæresten min titt og ofte skrur seg helt av. Hun avviser meg og setter ikke pris på noe av det jeg gjør som kjæreste. 

Mye av grunnen til dette er at hun sliter med sorg over at barna hennes kun er hos oss 50% av tiden. Når de er hos faren lengter hun etter dem og klarer ikke å kose seg med bare meg. 

Vi har pratet (og kranglet) mye om dette. Jeg klarer som regel å bite det i meg når hun er avslått, men innimellom blir det så sårende og vanskelig at jeg ikke kan gjøre annet enn å si ifra. Selvom jeg prøver å si ifra på en mild og ikke-beskyldende måte gir hun bare opp og ser ingen fremtid for oss... Forrige gang og igår gjorde hun det faktisk slutt, men hun klarer ikke å gjennomføre valget da det fortsatt finnes mange gode og fine følelser for hverandre. Jeg sliter ikke med følelsene mine og vil gjerne jobbe for oss og det vi har sammen, men selvsagt begynner jeg også å miste håpet. Vi kan ikke fortsette å stadig stange hodet i veggen for så å prøve igjen. 

En stor del av meg tenker at forholdet er alt for skadet til å reddes, men samtidig vil jeg på ingen måte gi opp. 

Vi har god kommunikasjon (ikke når hun er avslått men ellers), vi har vært på terapi osv. Alle tips mottas med takk. 

Anonymkode: f78bc...9d3

[Rosatoast]

Jøss, hvor gamle er dere? Hun virker jo veldig umoden og svært ubevisst på tanker og følelser. I og med at hun handler såpass sterkt på dem,...

Hun burde gå til en profesjonell, hvis hun sliter så mye med det. Det er dårlig gjort å utsette deg for så vonde ting, pga hun ikke klarer å kontrollere seg selv.

[Nymerïa]

Hva er motivene hennes for å slå opp? Jeg kan ikke se at det løser problemet, hvis problemet er for lite samvær. Hun får jo ikke mer samvær av å slå opp med deg?

Er det mulig at det er noe annet som ligger til grunn for at hun melder seg ut?

[AnonymBruker]

Her er det barn involvert, så det viktigste er ikke dere, men barna!

Det er renspikket idioti å flytte inn i et hus med noen man har et turbulent forhold til. Er det barn involvert, er det desto verre. Du vet nok dette, men det virker ikke som om du forstår alvoret. Du må forstå alvoret i at barn kan få en ødelagt oppvekst, og et ødelagt liv, på grunn av ting du gjør eller ikke gjør! 

Du er nå nødt til å finne ut hva som vil være best for barna. Det som er best for barna er at 

- deres forhold er stabilt enten dere er kjærester eller må gjøre det slutt

- dere oppfører dere som voksne mennesker med gjennomføringsevne 

Dersom hun - i praksis - ikke er i stand til å være stabil når dere bor sammen, og dette - i praksis - går ut over forholdet mellom dere, så er du nødt til å ta det konkrete ansvaret som påfaller deg i denne situasjonen; flytte ut.

Det er mulig at dette vil medføre at hun tar det konkrete ansvaret som påfaller henne, dersom du flytter ut; skjerpe seg.

Men det er også mulig at hun ikke gjør det.

Men det kan ikke du styre. 

Så dette er egentlig veldig enkelt! 

Det eneste du behøver å gjøre er å flytte ut helt til hun eventuelt viser at hun er i stand til å oppføre seg stabilt. 

Mer enn det behøver ikke du å gjøre eller tenke på.

Du er til gjengjeld nødt til å gjøre det, ellers er du medvirkende årsak til disse barna sin oppvekst med en ustabil mor. 

Anonymkode: e0232...ee2

[AnonymBruker]

15 minutter siden, NymeriaRhoynar skrev:

Hva er motivene hennes for å slå opp? Jeg kan ikke se at det løser problemet, hvis problemet er for lite samvær. Hun får jo ikke mer samvær av å slå opp med deg?

Er det mulig at det er noe annet som ligger til grunn for at hun melder seg ut?

Dette er veldig enkelt.

Hun gjør det fordi hun har en veik mann, en tøffelhelt, som finner seg i alt.

Hvis han slutter å være tøffelhelt så vil hun måtte skjerpe seg. 

Innerst inne håper hun nok på at han setter en grense, ikke lar henne ture frem. 

For så lenge han ikke gjør det, så vil hun være utrygg og forholdet ustabilt. 

Anonymkode: e0232...ee2

[AnonymBruker]

Utakknemlig kjerring! 

Anonymkode: 5c07a...a97

[AnonymBruker]

Tenker at hun ikke er trygg nok på deg . Hun er skadeskutt,,,og med barn involvert, kjemper hun med seg selv. Hun ser nok noe av det fine du gjør for henne- men hun trenger nok en sterk alfamann ved sin side. Vær tydelig i din kjærlighet til henne og barna . Ikke bare i ord - men handling. Dersom du er utydelig ifht felles fremtidsplaner, så kan hun ikke hvile i deg. ( pga barna )

Anonymkode: 24d4f...7c6

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenker at hun ikke er trygg nok på deg . Hun er skadeskutt,,,og med barn involvert, kjemper hun med seg selv. Hun ser nok noe av det fine du gjør for henne- men hun trenger nok en sterk alfamann ved sin side. Vær tydelig i din kjærlighet til henne og barna . Ikke bare i ord - men handling. Dersom du er utydelig ifht felles fremtidsplaner, så kan hun ikke hvile i deg. ( pga barna )

Anonymkode: 24d4f...7c6

Jepp!

Anonymkode: e0232...ee2

[AnonymBruker]

Må for det første si at jeg syns det er rart at så mange antyder at TS ikke er en alfamann? Er det fordi han skriver at han biter ting i seg og har skrevet dette innlegget? Han skriver jo også at han sier i fra. 

Jeg kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt, ts! Det er som om du skriver om meg. Tenkte derfor at jeg kunne dele mine erfaringer 🙂

Jeg giftet meg ung og fikk 2 barn på rappen. Da minsten var rundt året hadde ekteskapet hanglet lenge, og jeg valgte derfor å ta en pause fra eksen. Denne pausen ble etterhvert et brudd. Jeg bodde fortsatt i huset jeg eide med eksen da jeg møtte min nåværende mann. Han hadde nylig flyttet til byen pga jobb, og vi møttes på en fest. Det var kjærlighet ved første blikk og han har vært i livet mitt siden.

Eksen og jeg valgte å eie huset sammen lenge slik at ungene skulle slippe å flytte frem og tilbake. Da mannen min og jeg hadde datet rundt ett år ønsket eksen å flytte, og dermed kjøpte typen seg inn i huset med meg.

Jeg trodde jeg var over det verste da det kom til skilsmisse og delt omsorg. Alt var avklart og greit, jeg var nyforelsket og endelig hadde bosituasjonen stabilisert seg. Jeg var derimot ikke forberedt på sorgen over å være i huset uten ungene! Denne sorgen var det verste med hele skilsmissen, og årene som fulgte var ikke enkle for meg og mannen min.
Det tok vel rundt 4 år som samboere for å stabilisere forholdet. Det krevde enormt mye av oss begge, og vi var nært et brudd flere ganger.
For meg ble typen mindre viktig. Kjærligheten til barna mine overskygget alt annet i livet mitt, og det eneste jeg ville var å være med dem. Derfor hadde vi 1 uke (med barna) som var kjempefin etterfulgt av en uke som var dass (uten barna).
Typen følte seg oversett og tatt for gitt. Jeg hadde liksom ingenting å gi han, og etter flere år med turbulente krangler, fortvilelse og sorg, så var jeg vel egentlig helt sikker på at løsningen var brudd. Jeg kunne ikke si at jeg elsket han lenger. Han derimot elsket meg fortsatt og mente at sorgen overskygget følelsene mine. Han mente at konsekvensene ved et brudd ble alt for store og var aldri villig til å gi opp. Nå i ettertid er jeg virkelig glad for hans bastante meninger og urokkelige håp for oss.

Mønsteret til typen og meg var at vi hadde det bra i en mnd eller to for så å ende opp i en diskusjon/krangel som gjerne endte opp i en samtale om brudd eller ikke. Det var et utrolig slitsomt og destruktivt mønster, men vi havnet der fordi jeg ble avvisende og han såret.
Typen er en kjernekar. Han inntok rollen som stefar med hele seg, og barna elsker han. Han er også en fantastisk snill og omtenksom kjæreste som gir av seg selv, er oppmerksom på meg og mine behov, og stiller opp for oss uansett. Til tross for alle hans gode kvaliteter klarte jeg ikke å ta i mot. Han fikk meg til å føle meg utilstrekkelig, og jeg fikk dårlig samvittighet for at jeg var en så dårlig kjæreste for han som omtrent aldri klarte å gi noe tilbake.

Det kom til et punkt der jeg tenkte at det var best å gjøre det slutt, men jeg klarte ikke å gjennomføre pga konsekvensene (barna som måtte igjennom nytt brudd, vi måtte selge huset osv...). Jeg bestemte meg derfor for å i det minste bryte mitt eget mønster. Istedenfor å tvinge meg til å kysse han e.l så kunne jeg heller initiere på andre ting. Jeg likte jo å være med han. Selvom jeg var usikker på om jeg elsket han så var jeg jo likevel skikkelig glad i han. Jeg begynte derfor å invitere han ut på dater. Noen ganger kino, noen ganger en bedre middag, noen ganger konserter etc. Det fungerte veldig bra for oss. Jeg distraherte meg selv fra sorgen min (som jeg absolutt ikke anerkjente at jeg hadde), og typen følte seg verdsatt. På denne måten unngikk vi situasjoner der han følte seg avvist av meg. Siden jeg var den som slet med følelsene mine måtte jeg tvinge meg til å gjøre litt for å redde oss. Å tvinge seg på konsert er enklere enn å tvinge seg til sex!

Dette er flere år siden, og vi har ikke hatt slike konflikter igjen. Sakte men sikkert våknet følelsene mine til liv igjen. Vi har til og med fått et felles barn! Nå som barna mine er større er jeg mer ok med delt omsorg og bosted. Det var vondere da de var små, men nå er de så store at de ordner mest selv.

Jeg har lært at et håpløs situasjon kan fikses. Bryt det dårlige mønsteret dere ender i ved å gjøre andre ting, si ting på en annen måte e.l. Gjør noe annet enn det som ikke fungerer! Jeg er veldig glad for at jeg tvang meg til å jobbe for oss selvom jeg følte meg helt kald til slutt. Å lykkes sammen har gjort oss sterke og barna mine har sluppet å gå igjennom nok et brudd.

Jeg syns måten du beskriver kjæresten din på minner om meg og min egen sorg. Håper at historien min kan hjelpe bittelitt.

Lykke til, ts ❤️ 

Anonymkode: dd603...001

[AnonymBruker]

Glemte å skrive det viktigste: du skal ikke akseptere å bli avvist. Det er stor forskjell på å vise forståelse og "å bite det i deg"! 

Det er viktig at du er tydelig på behovene dine, hvis ikke kan du ikke forvente endring hos henne. 

Anonymkode: dd603...001

[AnonymBruker]

Ts her,

Til dere som mener at kjæresten min er frekk, så vil jeg si at jeg ikke er enig. Jeg mener selvfølgelig at det er dårlig gjort å avvise meg, og jeg sier i fra når jeg har fått nok. Jeg kan derimot forstå hva hun sliter med. Jeg mener hun sliter med sorg/mild depresjon, noe hun ikke anerkjenner selv, og jeg forstår også hvorfor hun nesten gir opp forholdet.

Hver gang jeg konfronterer henne handler det stort sett om det samme. Hun gir meg lite/ingenting og jeg blir usikker. Hun kjenner på egne mangler, blir fortvilt og har mest lyst til å gi opp. Jeg har i grunn lyst til å gi opp jeg også, men jeg elsker henne fortsatt og er innmari glad i mine bonusbarn.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Glemte å skrive det viktigste: du skal ikke akseptere å bli avvist. Det er stor forskjell på å vise forståelse og "å bite det i deg"! 

Det er viktig at du er tydelig på behovene dine, hvis ikke kan du ikke forvente endring hos henne. 

Anonymkode: dd603...001

Takk for at du delte historien din. Mye av det du skriver kan jeg også kjenne meg og kjæresten min igjen i. Jeg føler meg også mindre viktig for henne. Jeg skulle ønske hun kunne vise kjærlighet ovenfor meg også, men slik det er nå gir hun all sin godhet til barna. Dette er jeg selvsagt enig i, men som kjæreste trenger jeg også å føle at hun bryr seg om meg.

Tror du virkelig at hennes følelser og håp kan bli varme for meg igjen? Jeg føler meg så hjelpesløs når det kommer til dette. Hun kan jo ikke styre følelsene sine, og jeg kan ikke gjøre noe for å fikse det. Jeg prøver alt for å tenne håpet for oss og fremtiden vår, men hun har i grunn gitt opp for lenge siden.

Jeg skal tenke på dette med å bryte mønsteret vi er inne i. Jeg kan iallfall komme på en del ting jeg kan gjøre annerledes i de vonde situasjonene.

-Ts

Anonymkode: f78bc...9d3

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun gjør det fordi hun har en veik mann, en tøffelhelt, som finner seg i alt.

Jeg er ingen tøffel. Jeg finner meg ikke i alt mulig og sier i fra når det trengs.

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her er det barn involvert, så det viktigste er ikke dere, men barna!

Jeg er helt enig i at barna kommer først. Det er vi enige om begge to. Som jeg nevnte i innlegget har vi en fin hverdag. Vi fungerer veldig godt som familie og ustabiliteten i forholdet kommer aldri frem mens barna er hos oss. Hverdagen vår er så fin at jeg ikke kan forstå kontrastene i forholdet. Den ene uken med barna er vi som en lykkelig familie. Vi er aktive, koser oss og har det flott. Da fungerer forholdet vårt bedre også. Hun har mer å gi til meg da, og jeg er faktisk helt sikker på at barna ikke merker noen store uenigheter mellom oss.

Når barna drar blir hun avslått. Hun avviser meg og lever sitt eget liv. Vi går bare forbi hverandre uten varme eller tegn til kjærlighet. Dette kan pågå i flere dager. Jeg prøver å "holde ut" så lenge jeg kan, men innimellom går det så langt at jeg blir knust inni meg og sier i fra. Jeg sier alltid i fra når barna ikke er her, og det fortsatt er en stund til de skal komme.

Hvis vi ikke klarer å bryte mønsteret men fortsetter sammen, så vil nok barna merke det. Dette er vi obs på, og det er derfor vi snakker om brudd når det stormer som verst, men vi er fortsatt så glade i hverandre at vi går tilbake til hverandre like etterpå.

Anonymkode: f78bc...9d3

[AnonymBruker]

Høres ut som om hun liker huset, og ikke deg. 

Anonymkode: 25437...6ad

[AnonymBruker]

La meg gjette, hun har ikke råd til å beholde huset uten deg? 

Anonymkode: 25437...6ad

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ingen tøffel. Jeg finner meg ikke i alt mulig og sier i fra når det trengs.

Jeg er helt enig i at barna kommer først. Det er vi enige om begge to. Som jeg nevnte i innlegget har vi en fin hverdag. Vi fungerer veldig godt som familie og ustabiliteten i forholdet kommer aldri frem mens barna er hos oss. Hverdagen vår er så fin at jeg ikke kan forstå kontrastene i forholdet. Den ene uken med barna er vi som en lykkelig familie. Vi er aktive, koser oss og har det flott. Da fungerer forholdet vårt bedre også. Hun har mer å gi til meg da, og jeg er faktisk helt sikker på at barna ikke merker noen store uenigheter mellom oss.

Når barna drar blir hun avslått. Hun avviser meg og lever sitt eget liv. Vi går bare forbi hverandre uten varme eller tegn til kjærlighet. Dette kan pågå i flere dager. Jeg prøver å "holde ut" så lenge jeg kan, men innimellom går det så langt at jeg blir knust inni meg og sier i fra. Jeg sier alltid i fra når barna ikke er her, og det fortsatt er en stund til de skal komme.

Hvis vi ikke klarer å bryte mønsteret men fortsetter sammen, så vil nok barna merke det. Dette er vi obs på, og det er derfor vi snakker om brudd når det stormer som verst, men vi er fortsatt så glade i hverandre at vi går tilbake til hverandre like etterpå.

Anonymkode: f78bc...9d3

Jeg svarte deg i håp om å være til hjelp.

Jeg svarte deg ikke i håp om å motta flere avsnitt med belærende innhold og repetisjon av ting jeg allerede vet, og svarer på grunnlag av, fra en mann som ikke fikser sitt eget forhold.

Her er det DU som bør åpne opp for tanken om at du MULIGENS er for ettergivende, (selv om du ikke føler det selv), dersom du i det hele tatt skal ha nytte av å få råd.

Ser du kjører samme stil mot de som kaller dama frekk. Det vil du heller ikke høre på. 

Neivel. 

Å først be om råd, og deretter avvise rådene uten å tenke gjennom de en gang, er bare...jeg vet ikke...det virker veldig passivt aggressivt. 

Og det, i seg selv, borger bare for videre trøbbel i relasjoner med andre.

Jeg står for mine første råd, fremdeles. 

Anonymkode: e0232...ee2

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg svarte deg i håp om å være til hjelp.

Jeg svarte deg ikke i håp om å motta flere avsnitt med belærende innhold og repetisjon av ting jeg allerede vet, og svarer på grunnlag av, fra en mann som ikke fikser sitt eget forhold.

Her er det DU som bør åpne opp for tanken om at du MULIGENS er for ettergivende, (selv om du ikke føler det selv), dersom du i det hele tatt skal ha nytte av å få råd.

Ser du kjører samme stil mot de som kaller dama frekk. Det vil du heller ikke høre på. 

Neivel. 

Å først be om råd, og deretter avvise rådene uten å tenke gjennom de en gang, er bare...jeg vet ikke...det virker veldig passivt aggressivt. 

Og det, i seg selv, borger bare for videre trøbbel i relasjoner med andre.

Jeg står for mine første råd, fremdeles. 

Anonymkode: e0232...ee2

Jeg syns du gir TS velmenende og gode råd, men jeg syns det er merkelig at du tar hans svar som angrep, eller fornektelse i svarene hans. Han forklarer jo bare etter beste evne hvordan situasjonen hans er, og avkrefter det han ikke kjenner seg igjen i.

At du kaller han passiv agressiv syns jeg bare er arrogant.

Anonymkode: dd603...001

[AnonymBruker]

Mente aldri å avfeie rådene jeg har fått. Selvsagt tar jeg dem til meg. Jeg ville bare avkrefte hvilke antagelser som ikke stemmer. Det er godt mulig jeg er for ettergivende.

-Ts

Anonymkode: f78bc...9d3

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns du gir TS velmenende og gode råd, men jeg syns det er merkelig at du tar hans svar som angrep, eller fornektelse i svarene hans. Han forklarer jo bare etter beste evne hvordan situasjonen hans er, og avkrefter det han ikke kjenner seg igjen i.

At du kaller han passiv agressiv syns jeg bare er arrogant.

Anonymkode: dd603...001

Ja, jøss, man må passe seg for å kritisere en mann!

Og hvis det utenkelige skjer - at en kvinne kritiserer en mann - da bør man ile til og presisere at man selv ikke er enig med henne!

 

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mente aldri å avfeie rådene jeg har fått. Selvsagt tar jeg dem til meg. Jeg ville bare avkrefte hvilke antagelser som ikke stemmer. Det er godt mulig jeg er for ettergivende.

-Ts

Anonymkode: f78bc...9d3

Fint. 

Det er ikke alltid lett å se hvor feilen sitter. Men EN ting er 100% sikkert og gjelder i alle tilfeller; Har man et problem, og man ønsker å løse problemet, så er man pukka nødt til å gjøre noe ANNERLEDES enn man har gjort fra før. 

Mine forslag er basert på hvor jeg ville ha startet å gjøre ting annerledes, ut fra hva du forteller og ut fra min egen livserfaring. 

Anonymkode: e0232...ee2

[Virrevirrevapp]

Hun er deprimert. Start nøstinga der. 

[AnonymBruker]

42 minutter siden, Virrevirrevapp skrev:

Hun er deprimert. Start nøstinga der. 

Absolutt ikke!

Om noen, er det HUN SELV som skal starte nøstingen der. 

Hun kan være så deprimert hun bare vil, hun er fint i stand til å oppføre seg sivilisert mot ungene (og andre).

Akkurat som AB 001 så er dette dårlig oppførsel og et mønster hun selv er nødt til å bryte, enten dette er snakk om depresjon eller ei.

Og man kan ikke ta for gitt at dette finner hun ut av seg selv, særlig når man ikke stiller (beinharde) krav, og er villig til å flytte om det ikke skjer. 

INGEN voksne mennesker har rett til å innta offer-rollen og tillate seg å oppføre seg som store babyer. Men TS må nok vise at han er villig til å flytte, før hun innser dette. 

Anonymkode: e0232...ee2