Spørsmål til kvinner som er 30-40. Håp for fortapte menn?

[AnonymBruker]

 

Jeg valgte å lage en tråd her og spørre fordi jeg må rett og slett realitetsorientere meg om situasjonen jeg befinner meg i. Dette vil bli et langt innlegg og jeg håper at noen tar seg bryet med å lese og kommentere....

Jeg er en mann i aldergruppen 30-40 som har slitt i mange år med psykiske problemer. De årene i ung voksen alder som de fleste bruker på utdanning og den slags brukte jeg på å gå fra det ene prosjektet til det andre. Ingen av de tingene jeg forsøkte meg på førte til noe. Alle prosjektene var blindveier fordi jeg endte alltid opp på samme sted....med en følelse av tomhet. Jeg begynte på mange ting men fullførte aldri. Det var liksom et eller annet som ikke stemte. Konsentrasjonen var ikke der og uansett hvor motivert jeg var så tok det ikke lang tid før motivasjonen forsvant. Tapt skolegang er vel en passende beskrivelse på min barndom og mine ungdomsår. Jeg fullførte aldri videregående, tok aldri sertifikat, og sparte ikke til egen bolig. 

Etterhvert som jeg ble eldre så begynte disse nederlagene å påvirke meg. Det var ubehagelig når folk spurte om hvordan det gikk med prosjekt x og y og jeg måtte svare at nei...det ble det ikke noe av. Resultatet ble at jeg begynte å isolere meg, fordi etterhvert som årene gikk så ble de rundt meg mer og mer fremgangsrike. Jeg begynte å unngå sosiale events slik at jeg slapp å svare på spørsmål som i bunn og grunn var helt uskyldige, men som jeg syntes var veldig belastende fordi de satte søkelys på hvor mislykket jeg var som person. 

Så...et eller annet sted i livet fant jeg ut at noe måtte forandre seg fordi dette kunne ikke fortsette. Jeg tenkte at enten tar du selvmord siden du ikke klarer å få til noe som helst her i livet, eller så går du til psykolog. Jeg fant ut at jeg skulle prøve psykolog først. Jeg har lært veldig mye om meg selv de årene jeg gikk til psykolog og det er jeg veldig takknemlig for, men samtidig kunne jeg ønske noen kunne ha lært meg de tingene når jeg var barn for mange av de er veldig grunnleggende.

Etter mange år hos psykolog så viste det seg at jeg hadde fortrengte traumer. Jeg ble fysisk og seksuelt misbrukt i tidlig barndom og dette er noe jeg hadde fullstendig fortrengt. Minnene har alltid befunnet seg i bakhodet men jeg klarte ikke beskrive de eller sette ord på de så de bare var der som en ubuden gjest som tappet meg for energi. De tok opp plass i bakhodet på bekostning av andre ting. Dette påvirket meg slik at jeg manglet mange av de verktøyene mange kanskje tar for gitt, enten det dreier seg om kontakt med egne følelser eller andre sosiale ferdigheter. Alle de årene i ungdommen og tidlig voksen alder hvor folk vanligvis er produktive, så rev og slet underbevisstheten meg i filler og som resultat så tok jeg mange gale valg. 

Etter mange år så har jeg lært mye! 😃 Jeg har gått fra å være et tomt skall av et menneske til å bli slik som "alle" andre nå bare det siste året. Problemet mitt nå er at jeg har et stort hull i min emosjonelle og finansielle CV som er over 20 år langt. Folk på min alder har "ting på stell" og lignende men jeg har ingen av delene. Jeg har ikke gjeld men jeg er i fullt arbeid. Tjener litt over 500k og har en trygg jobb men har mange muligheter på jobben, og har en stige jeg har muligheten til å klatre. 

Spørsmålet mitt er om det i det hele tatt håp for slike som meg? Folk på min alder har ofte hytte og båt og årevis med erfaringer jeg ikke har. Jeg føler jeg har fått nok med salt og sitron her i livet så jeg vil unngå nye nederlag. Er det for sent for meg? Har toget gått ned tanke på det å finne en sjelevenn og livspartner?

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: a43aa...a4f

[Marwel]

Det viktigste med et menneske er personligheten. Penger, suksess og materiell verdi er i så måte ikke viktig i det hele tatt. Det er mange som har hus, hytte, bil og båt, men det er de som har møtt sin potensielle partner i ung alder. De fleste jeg kjenner har bolig med høyt lån og bil med lån, og de hadde ikke kunne kjøpt dette uten en partner. Så jeg vil si nei, det er langt i fra for sent. 

[SmithID]

Hei TS! Ut i fra det du beskriver om deg, så har du mye å tilby en partner; trygg på deg selv, reflektert, forståelse om hvordan barndom har påvirket deg og valg (få mennesker har det), du virker stabil, har en god inntekt (mange sier penger er ikke alt, og det er sant, men for voksne mennesker er det greit med en person som er økonomisk fornuftig, særlig med tanke på å få barn etc), og sist men ikke minst så virker du snill! Så sett i gang med letingen, livspartneren din leter etter deg også! 

[AnonymBruker]

Jeg nærmer meg 40 og ble nylig singel etter 19 års ekteskap og har da lett etter menn i din aldersgruppe. Det er ingenting av det du skriver som skremmer meg. Eller, i utgangspunktet skremmer psykisk sykdom meg, men det virker som du har jobbet deg gjennom dette på en god måte, og du virker veldig bevisst og reflektert. Jeg har barn og egen bil og bolig (begge belånt) og er derfor opptatt av en ryddig økonomi, og det virker det som du har, selv om du ikke har hytte og båt. Om du ikke har bolig fra før så har du i alle fall økonomien på stell til å kunne kjøpe deg inn i boligen. Jeg hadde ikke fortvilt om jeg var deg, bare forbered deg på at markedet er tøft for alle, slik at du ikke tar avvisning så personlig (avvisninger møter de fleste på). Masse lykke til

Anonymkode: abaf9...059

[AnonymBruker]

Bor du i Spania? 

Anonymkode: 430ab...e12

[Snöhvit]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg valgte å lage en tråd her og spørre fordi jeg må rett og slett realitetsorientere meg om situasjonen jeg befinner meg i. Dette vil bli et langt innlegg og jeg håper at noen tar seg bryet med å lese og kommentere....

Jeg er en mann i aldergruppen 30-40 som har slitt i mange år med psykiske problemer. De årene i ung voksen alder som de fleste bruker på utdanning og den slags brukte jeg på å gå fra det ene prosjektet til det andre. Ingen av de tingene jeg forsøkte meg på førte til noe. Alle prosjektene var blindveier fordi jeg endte alltid opp på samme sted....med en følelse av tomhet. Jeg begynte på mange ting men fullførte aldri. Det var liksom et eller annet som ikke stemte. Konsentrasjonen var ikke der og uansett hvor motivert jeg var så tok det ikke lang tid før motivasjonen forsvant. Tapt skolegang er vel en passende beskrivelse på min barndom og mine ungdomsår. Jeg fullførte aldri videregående, tok aldri sertifikat, og sparte ikke til egen bolig. 

Etterhvert som jeg ble eldre så begynte disse nederlagene å påvirke meg. Det var ubehagelig når folk spurte om hvordan det gikk med prosjekt x og y og jeg måtte svare at nei...det ble det ikke noe av. Resultatet ble at jeg begynte å isolere meg, fordi etterhvert som årene gikk så ble de rundt meg mer og mer fremgangsrike. Jeg begynte å unngå sosiale events slik at jeg slapp å svare på spørsmål som i bunn og grunn var helt uskyldige, men som jeg syntes var veldig belastende fordi de satte søkelys på hvor mislykket jeg var som person. 

Så...et eller annet sted i livet fant jeg ut at noe måtte forandre seg fordi dette kunne ikke fortsette. Jeg tenkte at enten tar du selvmord siden du ikke klarer å få til noe som helst her i livet, eller så går du til psykolog. Jeg fant ut at jeg skulle prøve psykolog først. Jeg har lært veldig mye om meg selv de årene jeg gikk til psykolog og det er jeg veldig takknemlig for, men samtidig kunne jeg ønske noen kunne ha lært meg de tingene når jeg var barn for mange av de er veldig grunnleggende.

Etter mange år hos psykolog så viste det seg at jeg hadde fortrengte traumer. Jeg ble fysisk og seksuelt misbrukt i tidlig barndom og dette er noe jeg hadde fullstendig fortrengt. Minnene har alltid befunnet seg i bakhodet men jeg klarte ikke beskrive de eller sette ord på de så de bare var der som en ubuden gjest som tappet meg for energi. De tok opp plass i bakhodet på bekostning av andre ting. Dette påvirket meg slik at jeg manglet mange av de verktøyene mange kanskje tar for gitt, enten det dreier seg om kontakt med egne følelser eller andre sosiale ferdigheter. Alle de årene i ungdommen og tidlig voksen alder hvor folk vanligvis er produktive, så rev og slet underbevisstheten meg i filler og som resultat så tok jeg mange gale valg. 

Etter mange år så har jeg lært mye! 😃 Jeg har gått fra å være et tomt skall av et menneske til å bli slik som "alle" andre nå bare det siste året. Problemet mitt nå er at jeg har et stort hull i min emosjonelle og finansielle CV som er over 20 år langt. Folk på min alder har "ting på stell" og lignende men jeg har ingen av delene. Jeg har ikke gjeld men jeg er i fullt arbeid. Tjener litt over 500k og har en trygg jobb men har mange muligheter på jobben, og har en stige jeg har muligheten til å klatre. 

Spørsmålet mitt er om det i det hele tatt håp for slike som meg? Folk på min alder har ofte hytte og båt og årevis med erfaringer jeg ikke har. Jeg føler jeg har fått nok med salt og sitron her i livet så jeg vil unngå nye nederlag. Er det for sent for meg? Har toget gått ned tanke på det å finne en sjelevenn og livspartner?

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: a43aa...a4f

Nei, det er absolutt ikke for sent! Og så må jeg si at du har utvist en utrolig styrke ved å klare å finne veien tilbake fra "dypet". Kudos til deg! K30

[AnonymBruker]

Absolutt ikke for sent 👍

Anonymkode: c39b5...f24

[Lacy]

When life gives you lemons, make lemonade ❤️🦋

Tror det kommer til å gå fint med deg ❤️ det viktigste er hva du er i stand til å skape ❤️

[FrøkenMånestråle]

Det er aldri for seint, du må bare finne rette dama, er masse flotte damer der ute. 

[AnonymBruker]

Nei, for min del så er ikke det noe som hadde plaget meg, men jeg har en lignende historie. Kanskje ikke fullt så dramatisk eller hva jeg skal si, men jeg har slitt psykisk og har ingenting på stell. Nå er ikke målet mitt å bli som alle andre sånn egentlig så jeg bryr meg ikke så mye om alt ikke er på stell eller hvor "vellykket man er.

Det viktigste for meg når det gjelder en partner er hvem han er og om vi passer sammen. Så det er ikke for sent nei.

Anonymkode: 80daa...132

[AnonymBruker]

Det er håp! Det viktigste for meg er at man trives sammen og har god kjemi. Jeg kommer selv aldri til å ha råd til egen bolig eller andre luksuriøse ting, men jeg ønsker heller ikke nødvendigvis å dele bolig med kjæresten. Jeg liker å ha min egen plass, det skaper spenning i hverdagen når man ikke bor oppå hverandre. Jeg er utenfor normalen da, så jeg aksepterer kanskje mer enn den vanlige Kari Nordmann regner jeg med, og ønsker meg heller ikke barn. Det viktigste for meg er å møte en mann som viser forståelse og kjærlighet, som ikke får meg til å føle meg som den taperen jeg regner med mange synes jeg er fordi jeg ikke eier stort. Jeg har utdannelse og mange talenter, men å tjene penger på det har vist seg å være vanskelig på grunn av min innadvendte personlighet.

Anonymkode: fca83...2d2

[AnonymBruker]

Det hadde ikke vært en deal breaker. Syns du er tøff som tok tak i problemene! 

Anonymkode: 071ed...1b4

[AnonymBruker]

Du virker så god! Ordner seg detta, bare vent og se ❤️

Anonymkode: 33734...bd4

[AnonymBruker]

Du har jo klart å karre deg tilbake, så da er det ikke for sent. 

Anonymkode: 99771...9ca

[aquiz]

Selvfølgelig er det ikke for seint!

Men ting kommer ikke over natten, og du må bare ikke gi opp håpet.
Ang materielle verdier har jeg ikke fokusert alt for mye på dette, og om en 40 åring ikke eier hus, bil og båt ser jeg ikke på som nederlag.
Nederlaget er først hvis det er mye klaging i stedet for problemløsning.

[Sara12345]

Til det siste spørsmålet du har i innlegget ditt, er svaret Nei! 

Du har en veldig unik historie, og det du har opplevd er ikke rart har påvirket din vei. Mennesker som har opplevd traumatiske hendelser fra tidlig alder har en tendens til å velge "snarveier" for å oppnå en form for nytelse. Når man har hatt det vondt hele livet (uten at du kanskje har vært bevisst på dette ) vil såret ligge der og bli større og større og man vil flykte inn i noe som kan gi en tilfredsstillhet på noen måte. Men man er ikke flink til å ta de riktige valgene på sikt, fordi man er mer styrt av det emosjonelle indre ubevisste jeg-et som er skadet. Når det emosjonelle jeg-et har det vondt vil det som du skriver også skje kroppslige reaksjoner som fører til at man ikke har kontakt med seg selv. Som du skriver mistet du konsentrasjonen, men hodepine, tretthet, angst osv kan også være eksempler. 

Det er veldig positivt at du har vært hos psykolog og skal jobbe med ditt indre jeg og kanskje lære ulike mestringsstategier og bli mer bevisst på ditt eget reaksjons mønster slik at du kan håndtere det på en ny måte enn hva du har gjort til nå. 

Du skriver veldig reflektert over egen livserfaring og jeg er sikker på at du har noe helt unikt å komme med i en relasjon til en partner. Rett og slett fordi du har en livserfaring som ingen av de på din egen alder har eller vil forstå "følelsen av" selvom - de fremstår som at de "har alt".

For meg som kvinne er det viktigste i ett partnerforhold å bli sett, hørt og forstått. Hytter, biler og båter spiller ingen rolle. 

Lykke til. Kvinne 31

 

 

 

 

 

 

Endret 28. mars 2020 av Sara12345

[AnonymBruker]

Jeg tror det viktigste for de aller fleste oppegående damer er at du har et ryddig liv i dag. Den typen som ser ned på andre fordi de ikke har hytte og båt er du ikke interessert i uansett. Og med over 500 i lønn bør du klare å spare opp egenkapital ganske fort. Dessuten ser det ut til å bli kjøpers marked på bolig snart uansett, da er det en fordel at du ikke er avhengig av å selge noe.

Jeg tror du er på vei opp trappa, TS. Jeg håper at du holder oss oppdatert.

Anonymkode: 73c3a...b43

[AnonymBruker]

Tror du har masse godt i vente jeg, du har snudd livet ditt helt om og er på rett vei.

Lykke til !

Anonymkode: fef52...3d7

[AnonymBruker]

On 3/27/2020 at 10:28 PM, AnonymBruker said:

Jeg hadde ikke fortvilt om jeg var deg, bare forbered deg på at markedet er tøft for alle, slik at du ikke tar avvisning så personlig (avvisninger møter de fleste på). Masse lykke til

Anonymkode: abaf9...059

Takk! Jeg er litt usikker på når og om jeg skal åpne meg opp til en eventuel date. Det er klart at jeg ikke kan gjøre det med en gang, men samtidig er det sånn at det ville forklare mye. Hvis noen spør meg hvorfor jeg er singel og hvorfor jeg ikke har lange forhold bak meg....skal jeg bare avfeie det med at det er komplisert og en lang historie eller hva? 

Anonymkode: a43aa...a4f

[Rant]

Ikke tenk på det. Det er håp for deg!