Gå til innhold

Jeg prøver å fikse livet mitt!


Expandable86

Anbefalte innlegg

Expandable86

Klarer bare ikke være positiv.

Jeg jobber veldig mye om dagen, men føler egentlig ikke det er verdt det. Ja, det blir penger av det osv, men jeg kommer hjem med hodepine ganske ofte og jeg bobler til tider over av frustrasjon og sinne innvendig av motbøren jeg opplever på jobb. Sliter enormt med å finne mentalt overskudd til visse arbeidsoppgaver. Personligheten min passer ikke til jobben.

Alt jeg ligger etter i hjelper heller ikke på humøret. Ja, jeg får spart penger og hadde i dag kunnet kjøpe bolig hvis jeg hadde hatt fast jobb. Egenkapitalen jeg har oppspart ville vært nok.

I tillegg ble jeg "tvunget" ut å sosialisere med kameraten min, som egentlig bare gjør meg mer nedfor, fordi stadig nye ting skjer i livet hans som han gladelig forteller om. Mens jeg hele tiden står på samme bar bakke. Ingen utvikling, bare nye nedturer.

Noen sier at livet er et kappløp. Da kan jeg jo i allefall krysse målstreken først.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Høres ut som du trenger en forandring i livet. Du er fremdeles ung og har fremdeles tid til å få partner, hus, barn og hele pakka, hvis det er noe du ønsker. 

Er det andre jobber du kan søke på, hvor du kan få fast stilling?

Jeg er uenig i at livet er et kappløp, og det er ikke om å gjøre å krysse målstreken først. Jeg tenker det er viktig å snakke med noen om disse tankene. Jeg tror du har noen mørke tanker som tar litt overhånd og gjør at du får litt tunnelsyn. 

Jeg prøver ikke å være streng eller kjip, jeg heier veldig på deg. Men livet fikses ikke av seg selv, noen ganger må man være åpen fra hjelp utenfra og kunne gjøre litt endringer i livet selv. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Månebedotten

Enig med personen over her! :) Du kan ikke forvente utvikling uten at du gjør noe aktivt for det selv. Virker som at du har låst deg helt fast i den tankegangen om at det ikke er noe å gjøre med situasjonen, at det er håpløst uansett osv. Jeg heier også på deg og synes du virker som et godt menneske, men du må få ballen til å rulle for å si det sånn. 

 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Expandable86
Månebedotten skrev (På 29.11.2020 den 20.43):

Enig med personen over her! :) Du kan ikke forvente utvikling uten at du gjør noe aktivt for det selv. Virker som at du har låst deg helt fast i den tankegangen om at det ikke er noe å gjøre med situasjonen, at det er håpløst uansett osv. Jeg heier også på deg og synes du virker som et godt menneske, men du må få ballen til å rulle for å si det sånn. 

 

Takk. Problemet er at jeg har blitt klok av skade. De gangene jeg har hatt håp om endring (f.eks når jeg hadde håp om å få fast jobb, eller når jeg ble betatt av noen) så endte det med solide slag i trynet og nedturer.

Jeg lyver ikke eller overdramatiserer når jeg sier at hele mitt voksne liv har vært slik. Forventninger med påfølgende nedturer. Noen dager takler jeg disse nedturene bedre enn andre dager, men resultatet er ofte det samme. Handler liksom å bare akseptere ting som de er, og likevel ha et naivt syn på fremtiden. Om at ting kan endre seg og blir bedre. At jeg også kan oppleve de gode tingene i livet som de fleste andre gjør.

trin3 skrev (På 28.11.2020 den 22.27):

Høres ut som du trenger en forandring i livet. Du er fremdeles ung og har fremdeles tid til å få partner, hus, barn og hele pakka, hvis det er noe du ønsker. 

Er det andre jobber du kan søke på, hvor du kan få fast stilling?

Jeg er uenig i at livet er et kappløp, og det er ikke om å gjøre å krysse målstreken først. Jeg tenker det er viktig å snakke med noen om disse tankene. Jeg tror du har noen mørke tanker som tar litt overhånd og gjør at du får litt tunnelsyn. 

Jeg prøver ikke å være streng eller kjip, jeg heier veldig på deg. Men livet fikses ikke av seg selv, noen ganger må man være åpen fra hjelp utenfra og kunne gjøre litt endringer i livet selv. 

Å få fast jobb i kommunen er tilnærmet umulig. Jeg har ikke noen annen "skill" som gjør det naturlig å søke på andre jobber. Har ikke noe fortrinn vis à vis andre. Og jobbmarkedet blir vanskeligere og vanskeligere. Igjen; bortforklaringer og unnskyldninger.

Jeg ser mørkt på egen fremtid, men det er ikke bare et tunnelsyn. Jeg har kommet på etterskudd, og det er vanskelig å hente seg inn igjen, om ikke umulig. Det verste er at jeg ikke har noen. Det er ingen lyspunkter. Ingen faste holdepunkter i livet.

Psykolog er sikkert noe jeg trenger. Men det funket ikke sist gang, og jeg er vel redd for at det ikke skal funke denne gangen heller. Samt at det for meg er uaktuelt med medisiner. Ikke at jeg er sikker på at det er aktuelt i mitt tilfelle heller.

Jeg har først og fremst problemer fordi jeg mangler de fundamentale tingene i livet. Bare det å finne den rette hadde gjort enormt mye med motivasjonen, bare det å føle at man har en fremtid.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Expandable86

Det er flaut, men denne måneden er min nest beste måned lønnsmessig noensinne. Jeg har 34.000 kroner før skatt. Får utbetalt rundt 24.000. Har jobbet hardt og hatt flere 40-timers uker for dette.

Så tenker jeg bare; dette er mindre enn hva de fleste får HVER måned, mens jeg er glad bare det blir over 20k utbetalt et par-tre måneder på rad. Da får jeg spart 10.000 hver måned og satt dem i fond/sparekonto.

På den ene siden er jeg fornøyd, mens på den andre tenker jeg bare hvor langt unna jeg er å kunne leve et normalt liv, med ok inntekt, muligheter for boliglån og stabilitet.

Jeg har rundt 200.000 i oppsparte midler og har ingen gjeld, men likevel føler jeg meg fattig. Rett og slett fordi jeg ikke eier noe, ikke har familie eller noe annet å tenke på enn meg selv.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
LeonoraI

200 000 er bra, da er du på god vei til å ha nok egenkapital til du får fast jobb :) Hadde jeg vært deg hadde jeg søkt studier til høsten, fortsatt og jobbe og spare penger ved siden av. Tiden tikker og går likevel 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Liljerød

Hei, jeg har lest hele tråden nå.

For det første; jeg ville bare skrive at jeg heier på deg, jeg synes på ingen måte du skal tenke at livet er ett kappløp eller at du skal krysse målstreken først. For disse tankene vil jeg sterkt anbefale deg å søke hjelp hos psykolog, fordi du kan faktisk komme ut av dette. Det er ikke sånn du skal ha det!

For det andre: du må prøve å komme ut av alle disse tingene som er negativt i livet ditt. Du mangler barn, utdannelse, partner, fast jobb etc. og fordi du ikke har partner kan du ikke få barn, og fordi du ikke har fast jobb kan du ikke få partner, og fordi du ikke har utdannelse kan du ikke få fast jobb. Dersom du er i denne tankekarusellen stadig vekk, torpederer du jo alle muligheter for å få et bedre liv gjennom å oppnå noen av målene dine, fordi det at du ikke har oppnådd et annet mål gjør at du ikke kan oppnå det neste. Men det er da mange som har fast jobb uten utdannelse, eller partner uten fast jobb eksempelvis.

Prøv heller å tenke hva du kan gjøre konkret for å endre din situasjon. Eks; kan du ta noe viderutdannelse ved siden av jobben du allerede har? Kan du øke inntekten din ved å ta en ekstrajobb ved siden av slik at du får nok inntekt for å kjøpe bolig? Kan du evt. slutte i jobben og ta opp studielån og studere slik jeg ser noen andre har foreslått? Min mor sluttet i jobben og studerte til sykepleier da hun var 36 år, nå jobber hun fast som sykepleier. Du har fortsatt mange år igjen i yrkeslivet hvor du også skal trives i det du skal jobbe med, og ikke minst ha en jobb som kan åpne muligheter for deg økonomisk og personlig, samt bidra til å gi deg trivsel og glede i hverdagen.

Når det gjelder det å få seg partner; du har fått deg mange på trynet, sier du. Stol på meg når jeg sier at det har alle vi "vellykkede" også, vi som har partner og barn. Jeg har hvertfall fått meg mange på trynet og fått hjertet mitt knust mange ganger. Det er dessverre en del av det å være et søkende menneske.

 

Lykke til!

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Expandable86
Liljerød skrev (På 3.12.2020 den 13.51):

Hei, jeg har lest hele tråden nå.

For det første; jeg ville bare skrive at jeg heier på deg, jeg synes på ingen måte du skal tenke at livet er ett kappløp eller at du skal krysse målstreken først. For disse tankene vil jeg sterkt anbefale deg å søke hjelp hos psykolog, fordi du kan faktisk komme ut av dette. Det er ikke sånn du skal ha det!

For det andre: du må prøve å komme ut av alle disse tingene som er negativt i livet ditt. Du mangler barn, utdannelse, partner, fast jobb etc. og fordi du ikke har partner kan du ikke få barn, og fordi du ikke har fast jobb kan du ikke få partner, og fordi du ikke har utdannelse kan du ikke få fast jobb. Dersom du er i denne tankekarusellen stadig vekk, torpederer du jo alle muligheter for å få et bedre liv gjennom å oppnå noen av målene dine, fordi det at du ikke har oppnådd et annet mål gjør at du ikke kan oppnå det neste. Men det er da mange som har fast jobb uten utdannelse, eller partner uten fast jobb eksempelvis.

Prøv heller å tenke hva du kan gjøre konkret for å endre din situasjon. Eks; kan du ta noe viderutdannelse ved siden av jobben du allerede har? Kan du øke inntekten din ved å ta en ekstrajobb ved siden av slik at du får nok inntekt for å kjøpe bolig? Kan du evt. slutte i jobben og ta opp studielån og studere slik jeg ser noen andre har foreslått? Min mor sluttet i jobben og studerte til sykepleier da hun var 36 år, nå jobber hun fast som sykepleier. Du har fortsatt mange år igjen i yrkeslivet hvor du også skal trives i det du skal jobbe med, og ikke minst ha en jobb som kan åpne muligheter for deg økonomisk og personlig, samt bidra til å gi deg trivsel og glede i hverdagen.

Når det gjelder det å få seg partner; du har fått deg mange på trynet, sier du. Stol på meg når jeg sier at det har alle vi "vellykkede" også, vi som har partner og barn. Jeg har hvertfall fått meg mange på trynet og fått hjertet mitt knust mange ganger. Det er dessverre en del av det å være et søkende menneske.

 

Lykke til!

Takker deg for å ha lest hele tråden. Det setter jeg pris på at du tok deg tid til!

Godt mulig jeg tenker for vanskelig, og at jeg kan få partner uten fast jobb osv.. Utdannelse har jeg i et fagbrev som barn og ungdomsarbeider. Men kommunen vår snakker mer om å kutte ned fremfor å ansette flere. Så det er ingen garanti for fast jobb selv om man har utdannelse, så ære være dem som får fast jobb uten utdannelse. Slikt går nok mye på kontakter, og jeg har intet nettverk.

Ser ikke for meg å begynne fulltids på studier nå, og pådra meg studiegjeld i min alder. Da måtte jeg visst helt klart hva jeg ønsket å studere.

Psykolog er nok det eneste som kan nøste opp i det rotet som befinner seg i topplokket mitt. Vet ikke hva jeg vil, hvor jeg er på vei, eller om jeg er på vei noe sted.

LeonoraI skrev (På 3.12.2020 den 12.54):

200 000 er bra, da er du på god vei til å ha nok egenkapital til du får fast jobb :) Hadde jeg vært deg hadde jeg søkt studier til høsten, fortsatt og jobbe og spare penger ved siden av. Tiden tikker og går likevel 

Ja, det er en start, i allefall. Satser på å ha 300.000 om ett år. Samtidig kommer jeg ingen vei med disse pengene før jeg har fast jobb, eller eventuelt har spart 1.5 mill.

Jeg har studiekompetanse, og kan studere, men jeg hadde ikke visst hva jeg skulle studert. Er barn og ungdomsarbeider, og ser ikke for meg å ta noe mer utdannelse i den retningen, som f.eks lærer. Jeg vet at jeg personlighetsmessig ikke passer til jobben hva gjelder foreldrekontakt og ansvar. Jeg er for introvert.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
LeonoraI
Expandable86 skrev (7 timer siden):

Takker deg for å ha lest hele tråden. Det setter jeg pris på at du tok deg tid til!

Godt mulig jeg tenker for vanskelig, og at jeg kan få partner uten fast jobb osv.. Utdannelse har jeg i et fagbrev som barn og ungdomsarbeider. Men kommunen vår snakker mer om å kutte ned fremfor å ansette flere. Så det er ingen garanti for fast jobb selv om man har utdannelse, så ære være dem som får fast jobb uten utdannelse. Slikt går nok mye på kontakter, og jeg har intet nettverk.

Ser ikke for meg å begynne fulltids på studier nå, og pådra meg studiegjeld i min alder. Da måtte jeg visst helt klart hva jeg ønsket å studere.

Psykolog er nok det eneste som kan nøste opp i det rotet som befinner seg i topplokket mitt. Vet ikke hva jeg vil, hvor jeg er på vei, eller om jeg er på vei noe sted.

Ja, det er en start, i allefall. Satser på å ha 300.000 om ett år. Samtidig kommer jeg ingen vei med disse pengene før jeg har fast jobb, eller eventuelt har spart 1.5 mill.

Jeg har studiekompetanse, og kan studere, men jeg hadde ikke visst hva jeg skulle studert. Er barn og ungdomsarbeider, og ser ikke for meg å ta noe mer utdannelse i den retningen, som f.eks lærer. Jeg vet at jeg personlighetsmessig ikke passer til jobben hva gjelder foreldrekontakt og ansvar. Jeg er for introvert.

Du bør nok ikke ta lærerutdanning da nei, men du kan jo skifte beite helt.  Kanskje du skal ta deg en tur til karriereveiledning og forhøre deg litt? Fristen for å søke er vel i april,  mener jeg på,  så da har du litt tid.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
LeonoraI
Expandable86 skrev (15 timer siden):

 

Ja, det er en start, i allefall. Satser på å ha 300.000 om ett år. Samtidig kommer jeg ingen vei med disse pengene før jeg har fast jobb, eller eventuelt har spart 1.5 mill.

 

Du får ikke lån uten fast jobb, men EK går ikke noen steder. Om du først får fast jobb og har en god EK får du lett lån, så det er ikke noe å bekymre seg over

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Expandable86
LeonoraI skrev (På 5.12.2020 den 15.46):

Du får ikke lån uten fast jobb, men EK går ikke noen steder. Om du først får fast jobb og har en god EK får du lett lån, så det er ikke noe å bekymre seg over

Neida, men er jo det med fast jobb jeg bekymrer meg over. Jeg skal etter hvert kontakte fagforbundet rundt det temaet.

Sånn generelt; den siste uka har jeg jobbet lite, og det tærer litt på humøret. Burde sette pris på fritiden, og jeg klarer det jo av og til. For når det er mye jobb klager jeg jo også på det🤣 Burde fokusere mer på å være i nuet, og sette pris på det man har der og da, enten det er fritid eller mye jobb.

Vi mennesker generelt er ofte opptatt av hva vi skal next, og ikke nyte der vi er i øyeblikket. Livet er her og nå, og ikke det vi skal om noen timer eller dager. Hvis jeg noen gang blir så velsignet at jeg får barn, skal jeg bli verdensmester til å leve i nuet, og nyte alle øyeblikkene. Alle dere som har partnere og barn, dere er så heldige som har så mange øyeblikk dere kan og burde nyte fullt ut.

Planen nå er å få bestilt time hos psykolog før jul, og få første time forhåpentligvis på nyåret. Julen er min største motivasjonsfaktor, for det er da jeg føler mest på det å være "alene", altså uten egen familie. Savnet etter å ha barn i familien er enormt i julen, og når jeg jobber med barn får jeg også dette savnet innprentet enda mer. Skal sies at jeg er flink til å sette pris på julen uansett!

 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Expandable86

Da har jeg klart å bli betatt av en mor som har barn på skolen jeg jobber på. Hvordan skjedde det? Vi har bare utvekslet noen få ord sammen.

Det blir vel bare å la det gå over av seg selv. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
semperflorens
Expandable86 skrev (På 5.12.2020 den 0.08):

Jeg har studiekompetanse, og kan studere, men jeg hadde ikke visst hva jeg skulle studert. Er barn og ungdomsarbeider, og ser ikke for meg å ta noe mer utdannelse i den retningen, som f.eks lærer. Jeg vet at jeg personlighetsmessig ikke passer til jobben hva gjelder foreldrekontakt og ansvar. Jeg er for introvert.

Hold deg for guds skyld unna utdanning hvis du ikke vet hva du vil studere.

Når det er sagt, høres det ut som om det hadde vært lurt av deg å tenke nøye i gjennom hva slags jobb du kunne tenke deg, siden du ikke trives i den retningen du er i nå. Ikke fagmessig, men oppgavemessig. F.eks. sier du at du er introvert. Da er kanskje en jobb uten kundekontakt tingen? Ønsker du en jobb hvor du jobber alene eller ønsker du å jobbe på team som samarbeider hele tiden? Ønsker du å sitte på kontor eller vil du heller være ute? Vil du ha faste oppgaver eller mer variert og prosjektbasert? Liker du å skrive? Vil du jobbe med tall? Vil du jobbe skift eller 8-16? Osv. Osv.

Altså helt konkrete spørsmål om arbeidshverdagen som ikke går på "faglig innhold".

Det funket i hvertfall for meg. Jeg tok selv utdannelse i voksen alder og hadde heller ingen klar formening om hva jeg ønsket å studere, bare følte at den daværende jobbsituasjonen var uholdbar. Og da fikk jeg tipset om å ikke tenke fag, men jobbhverdag. Håper det kan være til hjelp for deg også 😄

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Expandable86

Jeg vurderer å registrere meg på sukker og tinder igjen. Samtidig tenker jeg destruktivt og at jeg ikke har sjans så lenge livet mitt ikke er på stell. Virker som om de fleste forventer det, naturlig nok. At det for de fleste ikke er rom for at man har gjort feil, og har kommet på etterskudd. 

En del av meg ser at alle slags forskjellige menn er i forhold, mens en annen del blir preget av alle kravene man hører om, og at man ikke er god nok.

Noen tips og råd rundt dette? 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
LeonoraI
Expandable86 skrev (3 timer siden):

Jeg vurderer å registrere meg på sukker og tinder igjen. Samtidig tenker jeg destruktivt og at jeg ikke har sjans så lenge livet mitt ikke er på stell. Virker som om de fleste forventer det, naturlig nok. At det for de fleste ikke er rom for at man har gjort feil, og har kommet på etterskudd. 

En del av meg ser at alle slags forskjellige menn er i forhold, mens en annen del blir preget av alle kravene man hører om, og at man ikke er god nok.

Noen tips og råd rundt dette? 

Jeg ville ha fokusert på å lage en plan selv for fremtiden min før jeg begynte å date.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Expandable86
LeonoraI skrev (19 timer siden):

Jeg ville ha fokusert på å lage en plan selv for fremtiden min før jeg begynte å date.

Kanskje. Det gir jo mest skuffelse, likevel.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
LeonoraI
Expandable86 skrev (4 timer siden):

Kanskje. Det gir jo mest skuffelse, likevel.

Hva gir mest skuffelse? Tenker at det mentale er veldig viktig når det kommer til dating. Dersom du greier å få ballen til å rulle med de andre tingene, så vil det sannsynligvis også føre til mer suksess i dating.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Expandable86
LeonoraI skrev (1 time siden):

Hva gir mest skuffelse? Tenker at det mentale er veldig viktig når det kommer til dating. Dersom du greier å få ballen til å rulle med de andre tingene, så vil det sannsynligvis også føre til mer suksess i dating.

Å få lite oppmerksomhet. Det gjør meg motløs å tenke på at jeg takler nedturer dårlig, iallefall i perioder. Så jeg er enig i at det mentale i dating er viktig. Føles egentlig håpløst, men samtidig virker det som jeg trenger litt bekreftelse fra noe hold, også. Bare litt anerkjennelse på at jeg kan være god nok. Som gir håp videre.

Det er skikkelig tungt å føle seg glemt , forbigått og utstøtt fra markedet. Som om man er luft. Det er kanskje bare følelser, men de oppleves så reelle. Stresser med tiden, som går altfor fort. Plutselig er jeg 40, og da er løpet kjørt. Det er 5,5 år til, og hvis jeg tenker 5,5 år tilbake føles det nesten som i går.

Selv om jeg tar tak nå, er jeg kanskje likevel tidligst klar for familie når jeg er 40. Ikke at det er garanti for å treffe noen, men realistisk sett tar det år å bygge et forhold som er sterkt nok til å ha barn.

At de fleste jevnaldrende er ferdig med denne prosessen for lengst, og allerede har skolebarn gjør at jeg føler meg så bakpå. Blir passiv og føler det er for sent. Jeg vil jo uansett bli en gammel far nå.

Prøver å tenke på at jeg i forfjor datet en fin jente, som hadde mastergrad osv, og som likevel så noe i meg av verdi. Selv da jeg var nav-utplassert. Det var en brist i spørsmålet om fremtidige barn som ble slutten for oss, selv om hun ville ha noe seriøst med meg. Så vi ble enige om å avslutte fordi barn er et viktig spørsmål man bør være samstemte om.

Trøster meg med at dette kan skje igjen, siden det har skjedd før. Er på en LITT bedre plass i dag enn 2018, totalt sett, med både tanker og økonomi.

Jaja, det var mine tanker i kveld. Takk for at du leser og svarer @LeonoraI!

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Expandable86

En liten spin-off, men hvorfor er det slik at hver gang jeg skal/må i kirka så er det en begravelse? Sånn omtrent hvert tredje år må jeg i begravelse til noen, og jeg kjenner svært få.. Samt at jeg går bare i begravelse til dem jeg føler jeg må til. Føles som om alle rundt meg dør. 

Hvorfor er det slik at jeg aldri har vært i dåp (bortsett fra et yngre søsken), og absolutt aldri har vært i et bryllup? Hvorfor får jeg aldri noen av de positive tingene som kirken står for?

Det er ikke rart man forbinder kirken med noe trist og kjipt.. Og livet generelt, når det meste man opplever er død, fysisk sykdom og psykisk sykdom i de nære relasjoner (masse ting jeg ikke har skrevet om her).

Mens i alle andre familier gifter de seg og får barn..

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Expandable86

Dette blir trolig mitt siste innlegg for året.

Ønsker alle dere som er innom og leser, og de som kommer med velmenende råd til meg, en god jul og riktig godt nyttår! Takk for at dere er her og at dere bryr dere🙂

Måtte 2021 bli et bra år for oss alle🙂 Nyt høytiden sammen med deres kjære, senk stressnivået og forventningene (spesielt til dere med barn😄) og sett pris på de små øyeblikkene!

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×
×
  • Opprett ny...