Jump to content
Expandable86

Jeg prøver å fikse livet mitt!

Recommended Posts

Expandable86
22 timer siden, keiserenernaken skrev:

Hva med å flytte inn i kollektiv, eller avertere etter en å bo med, om du f.eks. finner en ny, men litt for dyr leilighet? 

Livet vil ikke mirakuløst bli bedre av hus/jobb/kjæreste/barn. Mest sannsynlig vil du kjenne en større tomhet da de ytre tingene viser seg ikke gi deg lykke. Jobb med deg selv først, aksepter deg selv slik du er, med feil og mangler og styrker og fantastiske egenskaper. Ikke skam deg over den du er, aksepter at du er der du er og at du har de erfaringene du har - på godt og vondt. Prøv å skape lykke og aksept i deg selv, uten å gjøre lykken avhengig av andre. 

De sannhetene du har om deg selv som aktuell partner; har de blitt bekreftet av noen, eller er du tankeleser og kan uttale deg på vegne av alle kvinner der ute? Det vil være vanskelig for noen å nå inn til deg om de må motbevise dine egne sannheter og spådommer. Er du like streng mot mulige partnere og hva de må ha "oppnådd" i livet? 

Jeg valgte en partner som ikke hadde livet på stell, men som var og er trofast og kjærlig. Det var godt nok for meg, men i følge deg så er dette en umulighet i 2020. Kanskje du skal tenke litt på sannhetsgehalten i sannhetene dine...? 

Takker for svar! 😀

Tror ikke kollektiv er helt for meg, altså. Trenger alenetiden.

Personlig tror jeg jo at hus/jobb/kjæreste/barn hadde fjernet mine aller største bekymringer. Det ville helt sikkert gitt meg noen nye, men jeg ville ha vært stolt over å ha stell på livet mitt. Jeg hadde ikke hatt suicidale tanker med disse tingene på plass. Hadde jeg levd på en rosa sky og vært pur lykkelig resten av livet? Trolig ikke, men hvem er vel det uansett?

Sannhetene jeg har om meg selv som partner er vel at jeg har blitt avvist av alle jentene jeg har likt. Når noen har likt meg har jeg alltid gitt de en sjanse, selv om det aldri har funket i lengden. Det har resultert i et kort forhold, og et par partnere. Nei, jeg er ikke like streng til hva partnere har oppnådd i livet. Der føler jeg det ligger en forskjell i hva damer og menn aksepterer, men jeg tar sikkert feil. Kanskje jeg er skadet av alt hva man leser av krav her på KG, tinder og ellers i media.

Du valgte en partner som ikke hadde livet på stell, det betyr jo at det er mulig for meg også. HVOR sannsynlig er jo en helt annen sak.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

WonderWomaan
På 2.6.2020 den 19.26, Expandable86 skrev:

Jeg har et dilemma nå. Forsåvidt et positivt et, men også noe som setter i gang tankevirksomheten. "Bør jeg gå for det eller ikke?"

Det har dukket opp en mulighet for å flytte til ny leilighet, via et bekjentskap. Dilemmaet er at det er snakk om en større leilighet enn hva jeg har nå, og jeg må ut med 8000 i måneden, som er 3000 mer enn jeg bruker nå. Egentlig er det en tomannsbolig. Strøm vil også komme i tillegg, og eventuelt tv-abonnement. Det kan fort bli 10.000 i måneden på bare boutgifter.

For meg som ringevikar vil det si at jeg kanskje noen måneder vil gå i minus, rett og slett. Utsiktene for å spare ved å ha denne leiligheten ser ikke så lys ut. Da måtte jeg hatt en mer fast jobb. Det er ingen garantier som ringevikar, det kan være måneder hvor jeg får under 10.000 utbetalt, og på de beste månedene 25.000. Sistnevnte har skjedd en måned det siste året.

Siden jeg får godt med lønn og feriepenger nå i juni, har jeg imidlertid skaffet en god buffer. Jeg har også et sekssifret beløp i aksjer som egentlig er ment for fremtidig boligkjøp, men som kan brukes hvis det blir krise.

Merker at jeg har veldig lyst til å ta sjansen (selv om det foreløpig ikke er garantert at jeg får den), for jeg trenger VIRKELIG å komme meg bort herfra og til mer sentrale strøk. Det veier veldig tungt, og det er et av målene mine.

Samtidig stresser det økonomiske meg. Det føles ikke bra å måtte ut med mesteparten av lønna si til husleie, når jeg virkelig trenger å spare til egen bolig. I tillegg har jeg påbegynt behandling angående tannhelsen, og utgifter på 10-15.000 regner jeg med der.

Om noen har noen råd å komme med, så er det fint! Setter veldig pris på det!

Hadde jeg vært deg ville jeg ventet til noe mer rimelig dukker opp. Det å stresse seg halvt ihjel på grunn av penger er lite gøy. Så heller smør deg med en god dose tålmodighet du, det ville jeg gjort. bare søk aktivt etter bosteder der du vil bo så dukker noe sikkert opp. 

Heller vent med dyrere bosted til du har en mer stabil jobb. Ta heller og ordne alt med tannlegen og andre utgifter.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86

Altså, jeg ser ikke et eneste lyspunkt. Ikke ETT. Alt er en kamp, og jeg har ikke noe å kjempe med. Lever i et fysisk og psykisk helvete det bare er en vei ut av. Hjernen min fungerer ikke; den er årsak til at jeg har det vondt fysisk i form av hodepine og psykisk i form av stress, angst, nervøsitet og er hele tiden på "alerten". Jeg er bare som andre mennesker når jeg sover. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jegerikkeminskyld

Jeg kommer visst innom her de gangene du er langt nede ser det ut som. Nå er jeg selv litt pragmatisk, jeg vil helst finne en løsning på problemer og bryr meg ikke om å få så mye trøstende ord. Å ikke klare å finne løsninger er det som kan sende meg i kjelleren. Jeg tror du fokuserer på så mange ting som er vanskelig for deg at hver sak ender med å hindre deg i å ta tak i noen av de andre. 

Det viktigste er jobb. Det mener jeg overskygger alt annet. Du sier du har rotet til ting men uttrykker deg ekstremt bra på alle måter. Det ville vært lett å tro at du har høyere utdannelse. Jeg tror du har lett for å ta til deg nye ting. Bit tennene sammen, legg bort flaska og begynn å let etter kurs som kan få deg videre og jobber du mener kan være interessante. Glem alt annet en stund. Dame, barn, golden retriever og rekkehus med stakittgjerde kommer når det kommer. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86
På 6.6.2020 den 15.07, Jegerikkeminskyld skrev:

Jeg kommer visst innom her de gangene du er langt nede ser det ut som. Nå er jeg selv litt pragmatisk, jeg vil helst finne en løsning på problemer og bryr meg ikke om å få så mye trøstende ord. Å ikke klare å finne løsninger er det som kan sende meg i kjelleren. Jeg tror du fokuserer på så mange ting som er vanskelig for deg at hver sak ender med å hindre deg i å ta tak i noen av de andre. 

Det viktigste er jobb. Det mener jeg overskygger alt annet. Du sier du har rotet til ting men uttrykker deg ekstremt bra på alle måter. Det ville vært lett å tro at du har høyere utdannelse. Jeg tror du har lett for å ta til deg nye ting. Bit tennene sammen, legg bort flaska og begynn å let etter kurs som kan få deg videre og jobber du mener kan være interessante. Glem alt annet en stund. Dame, barn, golden retriever og rekkehus med stakittgjerde kommer når det kommer. 

Er dessverre ofte lang nede for tida, men heldigvis ikke denne uka så langt. Ting er passe stabilt, heldigvis. Du har nok rett i at jeg fokuserer på mange vanskelige ting av gangen. Syns det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Takk for at du tror jeg kunne ha hatt høyere utdannelse. På mange måter vet jeg at det ikke er evnene det står på, men angst, lav selvtillit og en manglende indre drive for noe jeg har lyst til å studere er større utfordringer.

Jeg droppet alkoholen i helga, selv om jeg hadde kjøpt inn øl og planlagt drikking. En blanding av hodepine den ene dagen og viljestyrke den andre dagen gjorde at jeg holdt meg unna. Og det føles så mye bedre de påfølgende dagene.

I stedet for å gå på jobb med angst mandag morgen og i langt større grad unngår sosialisering, føler jeg meg trygg, stabil og er normalt sosial. Syns det er merkverdig hvordan alkohol slår ut på den måten. Jeg får mer angst, hjertebank og jeg blir mer stresset og usikker på egne valg på jobb, i dagene etter å ha drukket alkohol. Mandagen er ofte verst, og så avtar det utover i uka. Uten alkohol helga i forkant blir det som regel fem stabile dager.

Fremdeles er jeg innstilt på å fase ut alkoholbruken, og at alkoholfrie helger skal bli den nye normalen på sikt.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86
Posted (edited)

Typisk det at hver gang jeg skriver at ting er stabilt, så kommer knekken dagen etter.. For første gang på lenge har jeg også lyst til å melde meg syk fra jobb i morra. Vet at det blir et helvete av dimensjoner.

Edited by Expandable86

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Jegerikkeminskyld
55 minutter siden, Expandable86 skrev:

Typisk det at hver gang jeg skriver at ting er stabilt, så kommer knekken dagen etter.. For første gang på lenge har jeg også lyst til å melde meg syk fra jobb i morra. Vet at det blir et helvete av dimensjoner.

Hang in there kid ❤️

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86
6 minutter siden, Jegerikkeminskyld skrev:

Hang in there kid ❤️

Er jeg fri til å tolke den setningen som jeg vil?😏

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jegerikkeminskyld
9 minutter siden, Expandable86 skrev:

Er jeg fri til å tolke den setningen som jeg vil?😏

👀

😂😂😂 Du er nok litt ung... Men kjør på 😂😂

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86
6 minutter siden, Jegerikkeminskyld skrev:

👀

😂😂😂 Du er nok litt ung... Men kjør på 😂😂

Tror vi tolket litt forskjellig der..

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jegerikkeminskyld

Jeg vet hva du mente😔 jeg håpet at det gikk bra når jeg så etter å ha postet men burde endret det. Du var litt for kjapp for meg der. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86

Skjønner.

Det jeg ikke skjønner er helt hvorfor jeg skal "hang in there"? Hva er det liksom som skal skje i fremtiden som er så bra?

Når jeg sier at ting er stabilt bra og sånn, så betyr ikke det at jeg ser løsningene og har stor tro på fremtiden. Simpelthen handler det om at jeg ikke lar alle de kjipe faktaene om livet mitt ta helt overhånd i tankene. Jeg holder de kjipe følelsene i sjakk. That`s all.

Topplokket mitt fungerer ikke. Enten er jeg stressa, nervøs og i et følelsesmessig helvete, eller så har jeg fysisk hodeverk. Jeg sliter med å forstå hvordan jeg skal løse småpraktiske ting, eller hvordan jeg skal planlegge ting. Leser jeg bøker, faller jeg ut med en gang, selv om det er et interessant tema.

Jeg vil melde meg syk til jobb imorra, fordi jeg har ansvar for noe jeg tror jeg ikke klarer eller orker. Blir stressa allerede nå, og vet med meg selv at imorra blir nok en dag med hodepine. Om jeg ikke velger å gå på jobb, vil jeg se ned på meg selv, tenke at jeg er en taper som ikke fikser noe som helst.

Kan rett og slett ikke se for meg at jeg noengang kan få et normalt liv. Alt er for vanskelig. Alt stresser, og alt hva alle andre oppnår gjør meg dypt deprimert og gjør at jeg føler meg utilstrekkelig. Jeg når ikke opp, rett og slett.

Vil bare så dypt og inderlig forsvinne. Koble av denne jævla ubrukelige hjernen jeg har fått utdelt.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86

Vet det blir mye negativt her om dagen. Når jeg er "nede" klarer jeg liksom ikke styre meg og la være å skrive. Når jeg ikke har noe annet sted å få tømt ut all dritten, så blir det her. Håper og regner med at de som faktisk følger tråden og er inne og leser, tåler å lese det. Selv når jeg er på mitt absolutte bunnpunkt er jeg ikke i fare for å ta selvmord. Bare så det er klart.

Jeg gikk på jobb i dag, og som fryktet ble det en vanskelig dag. Faktisk verre enn jeg hadde antatt, men nå er den heldigvis over, noe som betyr et par tusen ekstra i juli.

En gladsak som handler om økonomien er at jeg får utbetalt ca 51.000 i morra, i form av feriepenger og lønn. Det skal bli deilig, og pengene skal forvaltes fornuftig. I tillegg kan jeg forvente 7-8.000 kr til senere i måneden. Har også jobbet såpass mye allerede i juni at det blir ok med lønn også i juli. Disse pengene skal spares, og mye skal settes i fondene mine. Økonomisk blir det en veldig fin sommer.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Expandable86

Føler at alt er for sent for meg. At det ikke går an å bryte mønstre som har utviklet seg over tiår. Det er ulogisk at man kan endre personlighet.

Jeg har et mål om å være mer sosial. Det strider imot min personlighet, som søker trygge rammer og komfortsone.

I kveld var jeg på fest til et familiemedlem. Det var ingen sjans for at jeg tok kontakt med dem jeg ikke kjente fra før av. Jeg snakket med dem som er i familien min og de jeg kjenner fra før. De som var ukjente tok heller ingen kontakt med meg.

Det føles som en skjebne at jeg skal gå i samme tralten og ikke kunne utvikle meg. Jeg kan ønske så mye jeg vil at jeg var annerledes, men jeg kommer ikke unna hvordan hjernen min er skrudd sammen.

Jeg er 34 år, og når jeg ser meg selv i speilet ser jeg en voksen mann. Men inni meg føler jeg meg usikker og engstelig. Det er veldig dumt å ha urealistiske mål og drømmer.

For meg er det å drømme om å få dame og stifte familie som en helt uoppnåelig drøm. Jeg har ikke personligheten til å bli oppfattet som interessant hos noen damer. Hvordan skulle det gå til?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86

Jeg kunne virkelig ha trengt sex. Det er 2 år siden sist. Bare det å oppleve litt bekreftelse, om bare for en stakket stund. Kanskje det hadde føltes tomt etterpå. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
FlyBabe

Det hadde nok føltes tomt etterpå, tror jeg. Man føler seg brukt, på en måte, og erfaringsmessig blir man enda tristere etterpå. 

Får du noe profesjonell hjelp? Har du venner og familie som kan hjelpe deg og støtte deg? 

❤️

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86
9 timer siden, FlyBabe skrev:

Det hadde nok føltes tomt etterpå, tror jeg. Man føler seg brukt, på en måte, og erfaringsmessig blir man enda tristere etterpå. 

Får du noe profesjonell hjelp? Har du venner og familie som kan hjelpe deg og støtte deg? 

❤️

 

Mulig det hadde føltes tomt til en viss grad, men det hadde unektelig vært positivt også. Det var sånn det opplevdes for 2 år siden med forrige partner.

Nei, mottar ikke profesjonell hjelp. Ser at mange råder til det. Jeg har mine grunner til at jeg ikke gjør det, men det er såpass privat at jeg holder for meg selv. Jeg har gått før, for en del år tilbake. Det føltes ikke riktig og det var svært ukomfortabelt. Så jeg sluttet fort å gå dit, og klarte faktisk på egenhånd å få det bedre den gangen. Iallefall for et halvt år.

Familien min er av typen som ikke snakker så mye sammen. Derfor føler jeg det er unaturlig å snakke om slikt med dem. Selv om ikke jeg egentlig er en lukket person, så er det liksom blitt "sjargongen" i familien, hvis det går an å si. Jeg ville aldri vært slik med min egen flokk, om jeg skulle få det. Jeg ville ha vært en lytter og en som snakket med barna. Men jeg klarer ikke bryte ut av det mønsteret i min egen familie.

Jeg vil si at jeg har èn venn, men vi treffes kanskje en til to ganger i måneden. Så jeg har ingen nære relasjoner. Det er størst sjanse for at jeg ville ha snakket med mine kolleger om problemer, fremfor noen andre. Og det er bare trist.

Share this post


Link to post
Share on other sites
FlyBabe
Posted (edited)
12 timer siden, Expandable86 skrev:

Mulig det hadde føltes tomt til en viss grad, men det hadde unektelig vært positivt også. Det var sånn det opplevdes for 2 år siden med forrige partner.

Nei, mottar ikke profesjonell hjelp. Ser at mange råder til det. Jeg har mine grunner til at jeg ikke gjør det, men det er såpass privat at jeg holder for meg selv. Jeg har gått før, for en del år tilbake. Det føltes ikke riktig og det var svært ukomfortabelt. Så jeg sluttet fort å gå dit, og klarte faktisk på egenhånd å få det bedre den gangen. Iallefall for et halvt år.

Familien min er av typen som ikke snakker så mye sammen. Derfor føler jeg det er unaturlig å snakke om slikt med dem. Selv om ikke jeg egentlig er en lukket person, så er det liksom blitt "sjargongen" i familien, hvis det går an å si. Jeg ville aldri vært slik med min egen flokk, om jeg skulle få det. Jeg ville ha vært en lytter og en som snakket med barna. Men jeg klarer ikke bryte ut av det mønsteret i min egen familie.

Jeg vil si at jeg har èn venn, men vi treffes kanskje en til to ganger i måneden. Så jeg har ingen nære relasjoner. Det er størst sjanse for at jeg ville ha snakket med mine kolleger om problemer, fremfor noen andre. Og det er bare trist.

Ok, jeg forstår at det ikke er lett å finne noen å prate med, men det er på en måte det du gjør her. Det er bare å ta kontakt på pm om du vil snakke mer privat. Det ser ut som vi er flere som vil at det skal ordne seg for deg. :) 

Edited by FlyBabe

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jegerikkeminskyld

Ser du har skrevet litt siden jeg var innom sist. Jeg innbiller meg at jeg forstår litt av hva du mener når du ikke ønsker profesjonell hjelp som psykolog. I perioder jeg har slitt har jeg også blitt oppfordret til det og det har føltes feil, for meg er psykolog noe jeg ville trengt hvis jeg hadde behov for å finne ut av hva som gjør at jeg sliter. Så lenge man er klar over sammenhengen og vet hva som trenges for å komme ut av det, hva har man der å gjøre? Lære å mestre det? Man har jo mestret det hele livet på et eller annet vis. En psykolog vil aldri kunne erstatte en venn. Ikke engang halvveis. Jeg tenker at det blir som om man skulle bli oppfordret til å betale for sex når man sier man ønsker en kjæreste. Å betale for at noen skal lytte... hva er det verdt?

Du skriver at det kjennes som om det er for sent - du aner ikke hvor mye som kan skje på ti år... Det kan være fullstendig stillstand i lang tid og så tar alt løs. Samtidig. Sett fra mitt ståsted er du enda ung og vet du hva, jeg føler meg ikke engang gammel selv. Tenk på hvor lenge - eller kort - det er siden du startet på den delen av livet ditt der du kan kalles voksen og se så fremover. Du har størstedelen foran deg. 

Du skriver også at man ikke kan endre personlighet. Det stemmer bare delvis. Grunntrekk vil være der, men man utvikler seg hele tiden. Du er ikke i dag den du var for ti år siden, om ti år er du ikke den du er i dag. Man merker det bare ikke selv fordi det skjer sakte, småting man ikke tenker over hver dag.

Og så til slutt, det er noen som har gitt deg muligheten til å kontakte dem for å snakke. Hvis du ikke har gjort det ennå, gjør det nå! Grip den muligheten. Det er der forskjellen kan ligge og det vet du ikke før du har prøvd.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86
9 timer siden, Jegerikkeminskyld skrev:

Ser du har skrevet litt siden jeg var innom sist. Jeg innbiller meg at jeg forstår litt av hva du mener når du ikke ønsker profesjonell hjelp som psykolog. I perioder jeg har slitt har jeg også blitt oppfordret til det og det har føltes feil, for meg er psykolog noe jeg ville trengt hvis jeg hadde behov for å finne ut av hva som gjør at jeg sliter. Så lenge man er klar over sammenhengen og vet hva som trenges for å komme ut av det, hva har man der å gjøre? Lære å mestre det? Man har jo mestret det hele livet på et eller annet vis. En psykolog vil aldri kunne erstatte en venn. Ikke engang halvveis. Jeg tenker at det blir som om man skulle bli oppfordret til å betale for sex når man sier man ønsker en kjæreste. Å betale for at noen skal lytte... hva er det verdt?

Du skriver at det kjennes som om det er for sent - du aner ikke hvor mye som kan skje på ti år... Det kan være fullstendig stillstand i lang tid og så tar alt løs. Samtidig. Sett fra mitt ståsted er du enda ung og vet du hva, jeg føler meg ikke engang gammel selv. Tenk på hvor lenge - eller kort - det er siden du startet på den delen av livet ditt der du kan kalles voksen og se så fremover. Du har størstedelen foran deg. 

Du skriver også at man ikke kan endre personlighet. Det stemmer bare delvis. Grunntrekk vil være der, men man utvikler seg hele tiden. Du er ikke i dag den du var for ti år siden, om ti år er du ikke den du er i dag. Man merker det bare ikke selv fordi det skjer sakte, småting man ikke tenker over hver dag.

Og så til slutt, det er noen som har gitt deg muligheten til å kontakte dem for å snakke. Hvis du ikke har gjort det ennå, gjør det nå! Grip den muligheten. Det er der forskjellen kan ligge og det vet du ikke før du har prøvd.

Takk for at du forstår! Jeg ser liksom ikke helt hva de kunne ha gjort for meg. Jeg har ikke helt troa, selv om mange vil himle med øynene av det. Ser for meg at medisin kan fungere for negative tanker, men jeg vil heller bli helt flat i følelsene mine.

10 år kan fort tenkes at er lang tid, men vipps så er årene gått. Hvem syns det er lenge siden 2010, for eksempel? Det må være de som var barn eller ungdom den gangen. For oss voksne går tida så mye fortere. Jeg syns den delen er vanskelig å akseptere. At tida går så fort. Man går litt i fella og tenker "hva er vitsen"? Noen finner motivasjon i at livet er kort, men jeg syns bare det blir mer meningsløst.

Kanskje jeg har utviklet meg om ti år når jeg er 44, men da er jeg faktisk middelaldrende. Bare noen få år yngre enn det min far var da han døde. Er jeg bare 15 år unna samme skjebne, undrer jeg ofte på. Hva om jeg har små barn da? Kanskje det er best å la være å få barn uansett?

Jeg har tatt kontakt med de som har tilbudt seg å skrive privat.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...