.

[Gjest supernova_87]

Expandable86 skrev (2 timer siden):

Takk. Mindfulness er bare noe jeg har hørt om, men aldri praktisert.

*snip*

Jeg skal ha første time på tirsdag, så tenker det skal i alle fall gis en sjanse. Men kan ikke garantere at jeg ikke får kalde føtter på mandag og avbestiller. Tanken på at dette heller ikke vil hjelpe, skremmer meg. Hva da? Medisiner skal jeg IKKE ha.

Mindfulness fungerer ikke for alle, men kan være svært nyttig for noen. Jeg synes det hjelper, når jeg får det litt til. Det minner meg på at livet er bare her og nå, og alle disse tingene jeg tror jeg må oppnå for samfunnet det er ikke et problem når jeg klarer å være tilstede i det gode i livet. 

Frykten for at dette heller ikke vil hjelpe er ganske vanlig, og en grunn til at mange ikke oppsøker hjelp. Og det kan jo godt hende at det ikke hjelper, men det som er sikkert er risikoen for at jobben du gjør alene vil ta mye lenger tid hvis du ikke prøver ut dette for deg selv. Er det en del av deg som også frykter at det å gå til psykolog skal hjelpe? 

[Anonymburker]

.

Endret 2. juni 2021 av Expandable86

[Gjest supernova_87]

Expandable86 skrev (35 minutter siden):

Underbevisst kan det godt være det er tilfellet. Å fremdeles forbli i komfortsonen og offerrollen er jo det som ofte er lettest.

For ja; jeg er redd for å få fast jobb fordi det krever mer av meg og at jeg føler selv jeg ikke duger. Jeg er redd for å ta tak i frykter og fobier som bilkjøring og vannskrekk fordi det er lettere å unngå dem og bare akseptere at det ikke er for meg. Frykter også det meste som innebærer å være en partner og far. Føler at personligheten min passer best til å være alene, og at jeg streber etter ting som er forventet av omverdenen, og ikke nødvendigvis ting jeg selv vil.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil. Jeg vet bare at jeg blir ulykkelig av å ikke ha en A4-progresjon på livet. 

Mennesket er jo sånn at selv om noe er ubehagelig, jævlig, kjedelig, fælt, så lenge det er kjent så tror vi det er trygt og har lyst å bli der. Bli i det vante. Men risikoen med å bli i det vante er at vi blir i en tilværelse som til syvende og sist får oss til å ville dø. Og når vi tenker oss om så er det jo egentlig ingenting som er verre enn å bli her vi er, spesielt om lidelsen er stor. 

Det er en risiko for å ikke få det til likevel, selv når man får riktig behandling, støtte og hjelp. Men for meg er det vissheten om at ingenting er verre enn å være stuck som får meg til å fortsette å prøve. 

Kanskje behandling, eller psykologisk hjelp, kan hjelpe deg å komme dit at du innser at du ikke vil være en far, selv om du blir sterk og trygg nok til å takle det også. Det er jo ikke slik at fordi man lærer noe, eller kan noe, så forplikter det til å gjøre dette. 

[Anonymburker]

. 

Endret 2. juni 2021 av Expandable86

[Titania]

Expandable86 skrev (På 24.4.2021 den 21.17):

Jeg skal ha første time på tirsdag, så tenker det skal i alle fall gis en sjanse. Men kan ikke garantere at jeg ikke får kalde føtter på mandag og avbestiller. Tanken på at dette heller ikke vil hjelpe, skremmer meg. Hva da? Medisiner skal jeg IKKE ha.

Nå har vi litt forskjellig utgangspunkt for turer til psykolog, men jeg håper du gir det en sjanse  Og håper psykologen du har funnet kanskje er litt som min - hun er ikke der at alt skal eller må fikses med en gang. Vi prater løst og fast om alt, heller om hvordan hverdagen har vært og så spør hun heller om litt småting rundt detaljer der, før vi evt jobber mot noe konkret. Og timene hos henne har til nå ikke vært i nærheten av hva jeg har tenkt det er å gå til en psykolog, men det har allerede hjulpet til med å oppklare noen ting jeg sliter med, selv om hvordan det skal håndteres fortsatt må jobbes med 😊

Endring er ofte både dritt og vanskelig. Men tar man små steg, så kan mye oppklares eller endres på kort tid, så lenge man finner en måte å takle det på. Og jeg har sagt det ørten ganger før - håper så inderlig du finner en løsning som funker for deg og at du kan få det bedre, fordi du er en super person av det jeg er blitt kjent med.

[Anonymburker]

.

Endret 2. juni 2021 av Expandable86

[SVK]

On 4/24/2021 at 9:17 PM, Expandable86 said:

Styggen på ryggen er delvis forklaringen, men ikke hele.

Takk, bare synd at jeg aldri opplever noe tegn på at samfunnet trenger slike som meg, hverken som arbeidstaker eller partner.

 

Når man er deprimert så ser man ofte ikke de positive tegnene. Tegnene er der, du bare ser dem ikke. 

On 4/25/2021 at 7:59 PM, Expandable86 said:

Det var iallefall bra at jeg klarte en alkoholfri helg igjen. 

Så bra! 

16 hours ago, Expandable86 said:

Jeg skal ha første time på tirsdag, så tenker det skal i alle fall gis en sjanse. Men kan ikke garantere at jeg ikke får kalde føtter på mandag og avbestiller. Tanken på at dette heller ikke vil hjelpe, skremmer meg. Hva da? Medisiner skal jeg IKKE ha.

 

Hvordan gikk psykologtimen? 

Tror uansett du må huske at når du har det så vondt som du har det nå så kommer ikke en enkelttime til å gjøre deg frisk. Det kommer til å ta tid og hvor psykologtimene bare er en liten del av behandlingen. I tillegg så får ulike mennesker kjemi med ulike psykologer så det er ikke slik at om man har prøvd en psykolog så har man prøvd dem alle. 

Tror også du ikke bør avskrive medisiner før du vet hva de innebærer. Medisinene er også litt som psykologer, det er individuelt hvordan de fungerer slik at hva som hjelper noen trenger ikke hjelpe andre og omvendt. Jeg skriver ikke at du bør ta medisinene og ingen kan tvinge deg til å ta noe du ikke vil ha. Men synes du bør prate med psykologen før du bestemmer deg. Det er vel også kun psykiatere/leger som kan skrive resepter, psykologer kan ikke. Det er i hvert fall slik jeg har forstått det. 

Endret 27. april 2021 av SVK

[SVK]

On 4/24/2021 at 9:17 PM, Expandable86 said:

Takk, bare synd at jeg aldri opplever noe tegn på at samfunnet trenger slike som meg, hverken som arbeidstaker eller partner.

 

20 hours ago, SVK said:

Når man er deprimert så ser man ofte ikke de positive tegnene. Tegnene er der, du bare ser dem ikke. 

 

 

Tenkte jeg kunne legge ved to eksempler eksempel på hva jeg mener. Se innlegget nedenfor. Du har blitt tilbudt en lederrolle. Det er jo et tegn på at arbeidsgiveren synes du gjør en svært god jobb og at du vil passe til arbeidsoppgaver med enda mer ansvar. Men i stedet for å se de positive tegnene så lurer du på hvorfor noen kan tro at du passer i en lederrolle og du blir sur fordi du får en oppgave du ikke vil mestre.  Depresjonen får deg til å ignorere alt positivt  og i en del tilfeller også tolke det positive som noe negativt. 

Ærlig sak om du ikke trives i en lederrolle. Poenget mitt er ikke at du må ta en jobb du ikke ønsker. Poenget mitt er at depresjonen gjør at du ikke ser når du blir verdsatt. Tror også at det er depresjonen som gjør at du tror du vil være en dårlig leder. Sjefen din har i hvert fall troen på at du vil gjøre en god jobb, det er jo derfor han ønsker at du skal ta lederrollen. 

 

On 4/16/2021 at 5:54 PM, Expandable86 said:

Jeg har blitt spurt om å utføre en oppgave til sommeren som er delvis via jobben min. En slags lederrolle for et større arrangement, kan man si. En arbeidsoppgave som rett og slett ikke er meg, og jeg skjønner ikke hvorfor noen kan se på meg som en som passer til en slik oppgave. De skulle bare ha visst hvor lite jeg passer til en slik rolle. I tillegg er det snakk om flere uker.

Jeg ble rett og slett sur når jeg spurt (skjulte det godt) fordi det innebærer angst lenge før det skal skje, og et komplett kaos i hodet mitt som vil skape hodepine og stress. Jeg vet allerede at følelsen av å mestre det ikke vil kompensere for hvor mye negativt som følger med. Fordi jeg kommer til å stresse, føle meg dum og at jeg ikke passer til oppgaven. Da jeg ble spurt ga jeg ikke noe klart svar, men bare jattet litt med. Da var det ikke klart at arrangementet ble noe av, men nå er det klart.

Hvordan kan jeg si til en arbeidsleder at jeg ikke mestrer en slik oppgave, uten å bli sett på som dårlig i jobben? For på sett og vis er dette relatert til min vanlige jobb, bare med mye mer ansvar. Men det er egentlig så mye ved jobben jeg egentlig ikke takler.

 

Nedenfor er innlegg hvor du skriver om en dame som kalte deg drømmemannen og som var mer på enn deg. Man kan vel ikke få bedre tegn på at man blir verdsatt som partner. Men i stedet for bruke historien til å huske på at kvinner verdsetter deg som partner sier depresjonen at du skal tenke på hvordan det at du avviste henne viser at du alltid tar feil valg. 

Du skriver at 2018 var deg på ditt mest ustabile. Når en dame så på deg som drømmemannen da du var på ditt mest ustabile så kommer damer til å se på deg som drømmemannen nå som du har det bedre. Enda flere kommer til å se på deg som drømmemannen når du blir  frisk/friskere fra depresjonen. 

 

On 4/22/2021 at 11:12 PM, Expandable86 said:

De siste dagene har jeg fundert på noe som skjedde for 3 år siden. Jeg møtte en flott jente, faktisk her fra KG.

Over en periode på 3-4 måneder møttes vi jevnlig. Stort sett ble det sex, selv om begge egentlig hadde seriøse intensjoner. Kjemien var veldig bra og noe å bygge videre på. Det eneste "aberet" var at hun trolig ikke kunne få (flere) barn.

For meg var det vanskelig å tenke på å kanskje ikke skulle bli pappa noen gang. Derfor tenkte jeg og overanalyserte dette veldig, og vinglet frem og tilbake om å skulle gi denne relasjonen noe mer tid. Til slutt ble vi bare enige om å avslutte det, mye forårsaket av mitt stress og tanker rundt temaet, samt at jeg ikke følte jeg hadde de riktige følelsene etter 3-4 måneder. Etter 3-4 måneder med kanskje ti treff, og stort sett sex hver gang. Aldri noen ordentlig date. Jeg vet at hun var seriøs, da hun kalte meg "drømmemann" og var mer "på" enn meg.

Plutselig så jeg på snapchat at jeg aldri har slettet henne, så jeg kunne gå inn og lese gamle meldinger. Jeg følte et akutt savn og følelser om at jeg kanskje burde gitt det mer tid. Hun var finere enn det jeg kunne se for meg at jeg kunne "få", og forstod og aksepterte faktisk alle de dårlige sidene ved meg. I 2018 var jeg kanskje på mitt mest ustabile, og likevel likte hun meg.

Så nå tenker jeg bare at jeg også her, som alltid, tok feil valg. Overanalyserte og tok en forhastet beslutning.

Finnes helt sikker flere eksempler på at du ikke se mer de positive tegnene.

Endret 28. april 2021 av SVK

[Anonymburker]

.

Endret 2. juni 2021 av Expandable86

[SVK]

On 4/27/2021 at 8:19 PM, Expandable86 said:

Joda, det gikk greit nok. Det var egentlig ikke så ukomfortabelt, men vet ikke helt om jeg klarte å fremlegge problemene på en ordentlig måte. Det var vanskelig å innrømme de verste tingene, som selvmordstanker osv. Vet ikke om jeg helt fikk frem hvor alvorlig og vanskelig ting er på sitt verste. Vi snakket mest om utfordringer i forhold til jobbsituasjon, sosialt nettverk og kjærlighet/forhold.

 

Synes du er knalltøff som møtte opp hos psykologen og turte og klarte å snakke om problemene dine. Tror absolutt du kommer til å høste frukter av at du turte å snakke om problemene. Skjønner at du ikke klarte å få frem alt, du har vært svært deprimert svært lenge og det er begrenset hvor mye man klarer og orker å få frem på en time.

Om det er noe du føler du burde ha sagt, men ikke fikk sagt så kan du jo også skrive det ned og ta med lappen til neste psykologtime. 

Men viktigste er at du møtte opp hos psykologen og fikk frem en del av problemene dine. Synes du burde være stolt og jeg er sikker på at dette har vært et viktig skritt i behandlingen din. Jeg har absolutt tro på at du kommer til å bli frisk og få bedret livskvaliteten din!

[Gjest supernova_87]

Woho! Du grattis med å ha møtt opp på første psykologtime! Det er ikke bare-bare, er jo noe det virker som du har vegret deg for i flere år, og nå er det gjennomført. 🥳

 

[Anonymburker]

.

Endret 2. juni 2021 av Expandable86

[Gjest supernova_87]

Expandable86 skrev (2 timer siden):

 

Takk til begge.

Men jeg vet ikke helt, det har bare vært tungt i dagene etter timen. Vet ikke hvorfor, men har bare vært veldig nedstemt og hatt mørke tanker.

Klarer ikke se hvordan det å snakke med noen skal løse problemene. Føler mest på at jeg ikke orker mer, rett og slett.

Er ikke dette grubling da? Hva med å omfavne usikkerheten, bare la den være der. Kan hende det ikke løser noen problemer, men kan også hende det gjør. Du trenger ikke finne ut av det nå. Hva ville være godt for deg akkurat nå? 

[Anonymburker]

.

Endret 2. juni 2021 av Expandable86

[SVK]

On 4/29/2021 at 8:53 PM, Expandable86 said:

 

Takk til begge.

Men jeg vet ikke helt, det har bare vært tungt i dagene etter timen. Vet ikke hvorfor, men har bare vært veldig nedstemt og hatt mørke tanker.

Klarer ikke se hvordan det å snakke med noen skal løse problemene. Føler mest på at jeg ikke orker mer, rett og slett.

Neste gang du går til psykolog så ta med det du ha skrevet her. Fortell psykologen hvordan du følte deg etter timen og spør hvordan det å snakke om problemene kan hjelpe deg.  

Det å prate med psykolog kan hjelpe deg å utfordre de negative tankene dine. Du får en å snakke med som ikke bare jatter med den destruktive stemmen inni hodet ditt. Psykologer kan også dele erfaringer, de har hjulpet mange tidligere og vet hva som skal til for å få noen ut av depresjon. De kan lære bort teknikker som gjør det lettere å mestre depresjon. 

Men det er jo også slik at det å snakke med psykolog ikke kommer til å kurere depresjonen, det å snakke med psykolog er kun et steg i det å bli frisk. Du må gjøre mye mer enn å kun prate med psykolog.. Men det er lettere å gå gjennom behandlingen når du ikke gjør det helt alene. 

4 hours ago, Expandable86 said:

De ufravikelige faktum er vanskelig å overse. Små bagateller som minner meg om hvor mye jeg henger etter..

Virker ikke som det er mulig å tilgi meg selv for alle feilene jeg har gjort. 

Slik er det å være deprimert, men når du blir kvitt depresjonen vil du også klare å tilgi deg for feilene du har gjort. Det å bli kvitt depresjonen handler om å lære å tilgi seg selv. Rent logisk så er det jo ingen grunn til at du skal gå å dvele på fortiden, men siden du er deprimert så virker det som alt er håpløst og da tenker du mer på alle feilene du har gjort enn på hvor mye du faktisk kan fikse på og få ut av fremtiden. For du er jo kun i midten av 30-årene, du har mange tiår igjen å leve. 

 

[Gjest Kaida]

Kanskje du kan finne trøst og håp i å vite at det finnes mulige løsninger, selv om du ikke kan se dem her og nå?

Gratulerer så mye med første time overstått! Du står på! Det er så bra jobbet.

[Anonymburker]

.

 

Endret 2. juni 2021 av Expandable86

[Anonymburker]

.

 

Endret 2. juni 2021 av Expandable86

[Titania]

Expandable86 skrev (3 minutter siden):

Det er så naivt å tro at jeg skal kunne få kjæreste og leve et vanlig familieliv. Jeg er under middels på alt, så hvordan skulle det gå seg til?

I korte, svake øyeblikk lurer jeg meg selv til å tro at personer jeg har god kjemi med, liker meg. Tenkte det i dag også, med denne eks-kollegaen. Veldig naivt.

Ser ikke for meg å fylle 40 år, enkelt og greit. Jeg orker det ikke.

 

Jeg forstår du virkelig ikke har det bra og at ting er mørkt. Virkelig. 

Men DU ER IKKE SÅ ILLE SOM DU SKAL HA DET TIL! Du tenker sikkert "jadda, blablabla". Men du er ikke det! Jeg kjenner deg kun over nett, men på de snart to årene vi har skrevet, så er det ikke et "håpløst tilfelle" jeg er blitt kjent med!

Du er en oppegående, bra og god person, som dessverre ikke har det så bra, noe som er jævlig synd. 

Du ER et kjæresteemne og du ER en person man liker, uansett hva du tror om deg selv. Vanligvis velger jeg å kalle ting utfordringer, men denne gangen skal jeg kalle det et problem, med måten du ser på deg selv. Og jeg håper det er et problem som lar seg løse. 

Jeg håper med alt jeg kan at du fortsetter å gi psykologen en sjanse. Om du ikke viser hele, så kanskje utdrag av denne tråden om hvordan du har det, eller har hatt det i perioder. 

Og selv om du ikke har fått en diagnose på å være deprimert, så kan du absolutt være det for det. Nå er vel dette kanalen du bruker for å få ut det negative i hverdagen, men det virker ikke som det er mye lyst i dagene av det som kommer frem her. 

Det hadde vært så fint å få vite at du kanskje kan få litt fler lyspunkter i hverdagen. Løpet for å få et stabilt liv er heller ikke kjørt selv om du kanskje mener det selv. Folk både treffer sine livs kjærligheter og får barn når de er eldre enn deg, så du er ikke fucked, for å si det enkelt.

Og kanskje et lite mål kan være så enkelt og vanskelig på en gang at man forsøker få hverdagen til å flyte, kanskje ikke så høye topper når man er glad, men heller ikke de dypeste dalene når ting ikke går så bra. Så kanskje det blir en mestringsfølelse av det på sikt, som igjen kan gi en motivasjon og et håp om ett eller annet som er bedre enn hva det er idag. Men akkurat her snakker jeg bare for meg. Men det har funket, selv om det har tatt sin tid. 

 

Og nå er jeg kanskje et skrudd tilfelle selv, med alle mine rariteter, men selv om jeg ikke er så flink til å ta kontakt som jeg skulle ønske, så er du en person jeg er virkelig glad for å ha blitt kjent med!

[SVK]

Enig med @Titanias svar over!

 

Sender deg klemmer @Expandable86 

Endret 3. mai 2021 av SVK