Jump to content
Expandable86

Jeg prøver å fikse livet mitt!

Recommended Posts

Expandable86

Jeg er en mann, som i skrivende stund er 33 år.

Jeg føler at jeg sliter veldig med livet, og har mange vanskelige følelser. Jeg har til nå tenkt mye negativt om egen fremtid, fordi jeg føler jeg har for store utfordringer til at det kan løses.

Det startet nok allerede i ungdomstiden, trolig på videregående. Her opplevde jeg en voksende angst i forhold til det sosiale, og følte jeg ikke passet inn. Mens det på ungdomsskolen var tøft å drite seg ut og være dårlig på skolen, ble det på videregående helt motsatt. Fra å være veldig skoleflink på barneskolen, gikk jeg til helt middels på ungdomsskolen og helt katastrofe på videregående. Til slutt fikk jeg et vitnemål, med under 3.0 i snitt, etter å ha tatt opp fag som jeg strøk i.

Etter videregående falt jeg helt sammen. Jeg isolerte meg, turte ikke begynne på skole eller få meg jobb. Selv om det høres helt uforståelig ut for mange, ble jeg gående hele tre sammenhengende år som arbeidsledig. Fra jeg var 21 til 24. Turte ikke melde meg til nav, fordi jeg taklet ikke tanken på å måtte være i jobb og ha ansvar.

Til slutt ble det å gå ledig helt uutholdelig, og jeg søkte skole høsten 2010. Nok en gang rammet angsten og mangelen på troa om at jeg kunne klare noe, og jeg sluttet etter ca tre måneder. Jeg meldte meg ledig, og det ble etterhvert jobbkurs og så praksisplass. Her var jeg i et drøyt år, uten at det ble noe fast jobb. Så ble det nytt kurs, men det førte ikke til noen jobb, og deretter to nye år som helt ledig. Så igjen, ny praksisplass som varte i tre måneder, med null muligheter for videre jobb.

Etter noen måneder ble det ny praksisplass, og det ble en arbeidsplass hvor jeg trivdes godt. Trivselen ble så stor at jeg håpte på fast jobb her fremfor å søke andre jobber. Dette førte til at jeg ble værende her til jeg tok fagbrevet mitt. Deretter fulgte et halvt års vikariat for en som var sykemeldt, og i dag er jeg fremdeles på samme arbeidsplass som ringevikar.

Det var litt om meg og historien min. I dag føler jeg fremdeles at jeg blir straffet hardt for alle feilvalgene jeg har tatt i livet. Jeg kommer liksom aldri i gang med noe, og kommer ikke videre. Til tider har det føles helt håpløst, og det har vært ekstremt vanskelig å se mine jevnaldrende bare få alt til. Jeg har ikke taklet dette bra, og det har føltes som om andres oppturer har blitt mine nedturer.

Jeg er så lei av å føle det slik, og jeg er lei av å tenke at jeg aldri kan få noe til. At jeg ikke kan få fast jobb med min historikk, at jeg ikke kan endre ting jeg har angst for, at jeg ikke er god nok som partner, eller at jeg har sjans til å få en egen familie.

En enkelt hendelse førte til at jeg nå ønsket å ta tak i livet mitt. Gjøre handlinger som fører til endring. Derfor har jeg nå skrevet en haug med sider om hvordan jeg skal ta tak i ting fremover, både med det jobbmessige, økonomi, psykisk helse, sosial liv osv.

Her vil jeg oppdatere om hvordan prosessen går, om oppturer og om nedturer. Håper at noen vil følge dagboken min!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Expandable86

Jeg har altså lagd en plan for de neste årene. La oss kalle det en 5 års plan, hvor jeg setter meg mål om hvor jeg ønsker å være om ca 5 år, når jeg er 38/39 år.

Dette er feltene i livet mitt jeg har tenkt til å ta tak i:

1) Psykisk helse

2) Sosialt liv

3) Jobb/økonomi

4) Fysisk helse

5) Andre ting

 

Under psykisk helse må jeg ta tak i hvordan jeg håndterer vanskelige følelser, at jeg må bruke teknikker som gjør at jeg ikke graver meg ned i gjørma. Jeg må tenke at det er ok og naturlig å ha negative tanker, men at de ikke må bli overveldende og ta helt overhånd. De skal ikke lenger få ødelegge en hel dag, en helg eller en uke. Jeg skal lese selvhjelpsbøker og bruke teknikker for å snu om når negative tanker inntreffer. Jeg må også slutte å fortelle meg selv at jeg ikke er god nok, ikke er kjekk nok, ikke har god nok jobb, at jeg ikke kan får kjæreste eller egen familie.

Når det gjelder det sosiale liv, er dette pr. i dag mest sentrert rundt jobb. Utenom dette sosialiserer jeg altfor lite bortsett fra familie, og her er planen at jeg skal si ja til alle tilbud, og tenke at enhver sosial happening åpner opp for nye muligheter og bekjentskaper. Jeg må komme meg ut av komfortsonen.

Jobb og økonomi handler om at jeg må gjøre mer aktivt for å få en fast jobb, selv om jeg trives hvor jeg er nå. Mye handler om komfortsone-mentaliteten og at jeg har fort for å bli fornøyd med tingenes tilstand. Jeg må ikke låse meg til stedet hvor jeg bor, og være villig til å flytte på meg for å få jobb. I tillegg bør jeg ta grep i forhold til innkjøp av mat og diverse, som er en stor synder for meg. Jeg må spare mer.

Under fysisk helse er jeg opptatt av å fortsette som nå, ved å trene 3-4 ganger i uka. Jeg ønsker en bedre kropp, og trener derfor litt styrke + en god del kondisjon. Jeg må spise sunnere enn hva jeg har gjort til nå, for det har også sammenheng med psykisk helse. Jeg skal også nå ta tak i tannhelsen, som jeg har neglisjert over fryktelig lang tid.

Med andre ting, mener jeg å utfordre meg selv på blant annet tingene jeg har en uforklarlig angst for. Hvor flaut det enn er, så har jeg alltid slitt med bilkjøring, til tross for at lappen ble tatt som 18-åring. Har aldri hatt egen bil, og kjører veldig sjeldent. Og da helst med automatgir og på trygge, kjente veier. En annen ting er vannskrekken, som gjør at jeg knapt har tatt et svømmetak siden ungdomsskolen. Jeg kan kun brystsvømming, og pr. i dag er det null sjans for at jeg kunne svømt i sjøen, og neppe heller på dypet i et svømmebasseng! 

Under andre ting kan jeg også nevne det at jeg føler meg "dum" på mange områder, som alle andre virker å forstå. F.eks hvordan ting fungerer i samfunnet, lover og regler, praktisk kunnskap osv. Selv i jobben føler jeg meg dum når det gjelder lover, regler, plikter osv.. Her må jeg bli bedre.

Nå er det en uke siden jeg bestemte meg for å ta tak, og den første konkrete tingen jeg har tatt tak i, er å gjøre noe med tannhelsen etter ubegripelig mange år uten sjekk. Heldigvis har jeg ikke vondt, så jeg må bare få gjort det før det skjer. Så time er bestilt.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jessic_a

Jeg heier så på deg❤️ Du klarer dette! bare det at du er så klar og tydelig på hva du vil oppnå, sier mye om deg. Kjør på

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86
18 minutter siden, Firebarnsmor86 skrev:

Jeg heier så på deg❤️ Du klarer dette! bare det at du er så klar og tydelig på hva du vil oppnå, sier mye om deg. Kjør på

Tusen takk! 😃 Jeg håper bare at jeg klarer dette over lengre tid, og at jeg ikke faller tilbake i de gamle fellene.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jessic_a
11 timer siden, Expandable86 skrev:

Tusen takk! 😃 Jeg håper bare at jeg klarer dette over lengre tid, og at jeg ikke faller tilbake i de gamle fellene.

 Det klarer du❤️ Du har viljen og styrken 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Titania

Jeg heier masse på deg! 😄 Dette fortjener du å få kontroll på! 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Expandable86
15 timer siden, Firebarnsmor86 skrev:

 Det klarer du❤️ Du har viljen og styrken 

 

13 timer siden, Titania skrev:

Jeg heier masse på deg! 😄 Dette fortjener du å få kontroll på! 

Takk for støtte! 😃

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86

I dag har vanskelige tanker igjen meldt sin ankomst. Jeg visste jo at en slik dag ville dukke opp igjen, og at ikke alt ble fikset i det jeg bestemte meg for det. Det som er annerledes er at jeg har klart å knekke negativiteten slik at den ikke tar overhånd. Det viktigste for meg fremover nå er å lage en psykisk grunnmur, hvor jeg lærer meg å takle alt som dukker opp. Det er såpass enkelt som å stoppe opp, tenke og reflektere over hvordan man reagerer som man gjør og stoppe det negative tankekjøret før det utvikler seg, og ødelegger en hel dag.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86

Etter en uke, eller egentlig halvannen, er vel status at jeg har et mer stabilt humør enn før, tenker mindre katastrofetanker og har mer fokus på det positive. 

Bortsett fra å jobbe med å stable psyken på plass, er det foreløpig lite jeg har gjort av konkrete ting. Det viktigste er akkurat nå det psykiske, slik at jeg er bedre rustet for de andre livsforandrede valgene jeg skal ta.

Til uka starter jeg med å ta tak i tannhelsen, hvor jeg har første time, altså bare å sjekke status på tennene. Den store frykten her er kostnader, og om hvorvidt tannhelsen er verre eller bedre enn jeg tror. Kapasiteten min økonomisk er rundt 15.000 i utgifter, maks. Det er uaktuelt å ty til sparepenger for å betale for tannbehandling.

Videre har jeg tenkt på ideen om å ta et års fagskole innen yrket jeg har, for å bedre mulighetene for fast jobb. Jeg er usikker på om jeg vil søke på dette i år, eller jobbe et år til og søke neste høst.

Målet mitt det neste halvåret er å flyttet ut ifra her jeg bor nå. Jeg føler meg litt kvalt her jeg bor, og har på bodd i samme leilighet i 5 år. Det eneste aberet er at jeg må betale depositum (noe jeg ikke har på nåværende leilighet) og 3 måneders oppsigelse på leiligheten jeg bor i nå. Derfor er det vanskelig å "time" overgangen, og jeg kan risikere å måtte betale på to leiligheter en stund, f.eks..

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86

Liten oppdatering. Uka har vært varierende. I går var en særdeles dårlig dag, med vanskelige tanker. Føler likevel jeg har tatt steg når det gjelder å takle vonde følelser. Foreløpig har det ikke blitt totalt bekmørkt, i allefall. Jeg har fått dårlige nyheter i form av at jeg ikke har jobb de to neste ukene pga Corona. Frykter at de to ukene blir forlenget også.. Skolen jeg jobber på er naturligvis stengt. Derfor taper jeg kanskje opp mot 10.000 kr denne måneden, I tillegg til at aksjefondene mine stuper.. Likevel er jeg merkelig nok ved ganske godt mot. Det positive er at fokuset på tannhelsen er påbegynt , og at det ikke stod så ille til der som jeg fryktet.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86

Føles som om jeg aldri kan bli helt voksen, hverken fysisk eller mentalt. Det er bare som om det mangler noe ved hele meg. Hvorfor ser jeg ut som en 18-åring, og er like usikker som en 18-åring?

I det siste har jeg lagt merke til hvordan angsten i meg er noe fysisk. Det er ikke noe jeg kan kontrollere, den bare dukker opp. Det eneste jeg kan kontrollere er om det går over i katastrofetanker. Nervøsiteten dukker opp uansett.

Fremdeles klarer jeg fint å takle overveldende følelser, og å unngå at ting tar overhånd. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Familytree
9 minutter siden, Expandable86 skrev:

Føles som om jeg aldri kan bli helt voksen, hverken fysisk eller mentalt. Det er bare som om det mangler noe ved hele meg. Hvorfor ser jeg ut som en 18-åring, og er like usikker som en 18-åring?

I det siste har jeg lagt merke til hvordan angsten i meg er noe fysisk. Det er ikke noe jeg kan kontrollere, den bare dukker opp. Det eneste jeg kan kontrollere er om det går over i katastrofetanker. Nervøsiteten dukker opp uansett.

Fremdeles klarer jeg fint å takle overveldende følelser, og å unngå at ting tar overhånd. 

Du må klemme den 18-åringen.
 
 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86
1 minutt siden, Familytree skrev:

Du må klemme den 18-åringen.
 
 

Klemme meg selv?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Guest Familytree
8 minutter siden, Expandable86 skrev:

Klemme meg selv?

Ja, har du aldri gjort dette?:troest:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86
3 minutter siden, Familytree skrev:

Ja, har du aldri gjort dette?:troest:

Nei, har vel ikke det.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86

Disse tilstandene som er nå, setter meg virkelig på prøve psykisk. En ting er at jeg har midlertidig mistet jobb, det andre er den situasjonen jeg er i her i leiligheten min. Den er litt prekær, uten at jeg skal utdype. Flere momenter som gjør det utrolig vanskelig å holde ut fra dag til dag. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86

Føler at jeg er på vei til å gi opp allerede..

Share this post


Link to post
Share on other sites
LeonoraI

Ikke gi opp. Nå er det en ekstraordinær situasjon, og den gjør jo at du må omrokkere rekkefølgen på prioriteringene dine. Nå er det sånn at du er permittert, såvidt jeg forstår. Kjedelig? Ja, veldig. Både økonomisk og annet. Samtidig har du nå masse tid til å f.eks. lære deg noe nytt, finne en ny hobby, trene.. Hva som helst. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
LetLoose

Jeg vet at du klarer dette. Still deg heller spørsmålet: hvordan kan jeg løse situasjonen med leiligheten på best mulig måte for meg? Du har svaret. Kanskje det er et du ikke vil innrømme, kanskje det føles vanskelig å ta det valget du må ta. Ikke løp fra det. 

Du har holdt ut helt siden VGS. Selvfølgelig holder du ut nå også❤️ og den 18åringen kan vi alle føle oss som iblant. Ikke tro at du er eller var så mye dårligere enn alle andre. 

Du prøver å endre måten du ser livet på. Det føles vanskelig og kanskje trygt å se litt mer negativt på tilværelsen. Ikke gi opp. 

Stor klem. Heier på deg uansett hva du velger å gjøre🥳

Share this post


Link to post
Share on other sites
Expandable86
23 timer siden, LetLoose skrev:

Jeg vet at du klarer dette. Still deg heller spørsmålet: hvordan kan jeg løse situasjonen med leiligheten på best mulig måte for meg? Du har svaret. Kanskje det er et du ikke vil innrømme, kanskje det føles vanskelig å ta det valget du må ta. Ikke løp fra det. 

Du har holdt ut helt siden VGS. Selvfølgelig holder du ut nå også❤️ og den 18åringen kan vi alle føle oss som iblant. Ikke tro at du er eller var så mye dårligere enn alle andre. 

Du prøver å endre måten du ser livet på. Det føles vanskelig og kanskje trygt å se litt mer negativt på tilværelsen. Ikke gi opp. 

Stor klem. Heier på deg uansett hva du velger å gjøre🥳

 

På 17.3.2020 den 23.31, LeonoraI skrev:

Ikke gi opp. Nå er det en ekstraordinær situasjon, og den gjør jo at du må omrokkere rekkefølgen på prioriteringene dine. Nå er det sånn at du er permittert, såvidt jeg forstår. Kjedelig? Ja, veldig. Både økonomisk og annet. Samtidig har du nå masse tid til å f.eks. lære deg noe nytt, finne en ny hobby, trene.. Hva som helst. 

Takk begge to. Nå er det ikke meninga dette skal bli en sutretråd fra min side. Så for å ta noe positivt først; i dag kom ei lita jente gående forbi med det jeg tror var mammaen. Plutselig sier hun "Hei, hei mann" til meg. Måtte jo smile tilbake og sa "Hei hei!". Det var nok til å få meg til å smile, iallefall. Utenom dette har dagen vært grå og trist. Ting er ikke bra nå, og alt føles fastlåst. Jeg er tynget av ansvar som jeg ikke ønsker, og det gjør at jeg er stuck her jeg bor. Når man i tillegg ikke har jobb, og frarådes til å reise med buss osv, føler jeg meg innestengt. Jeg er frustrert over det meste, og det inkluderer familiesituasjonen min. Der er det alvorlig psykisk sykdom (ikke meg), fengselsopphold, isolasjon og likegyldighet. Føler meg som en del av en dysfunksjonell familie, hvor aldri det er positive endringer. Bare kjipe nye beskjeder. Til forandring fra alle andre familier jeg vet om hvor vi hører om ekteskap og barn..

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...