Jump to content
Sign in to follow this  
AnonymBruker

Skader av omsorgssvikt, hvordan viser det seg i forhold?

Recommended Posts

AnonymBruker

Jeg lurer på på hvilken måte noen (i dette tilfelle menn) i voksen alder kan slite relasjonelt pga. emosjonell omsorgssvikt i barndommen. Vil gjerne høre fra noen her som har innspill eller erfaringer og dele?

Min eks-samboer er oppvokst med dette, og jeg synes å merke på ham at han bærer med seg mye senvirkninger av det. I form av at han flykter fra enhver konfrontasjon, virker å ta til seg negative bemerkninger han (berettiget) kan få, og også har problemer med å forstå sine egne følelser. Det er veldig forvirrende, for han kan gi uttrykk for å ha en kjærlighet for meg som strekker seg langt over det vennskapelige, og helt sikkert oppriktig mene det, men når jeg stiller spørsmål ved det og spør om vi kan bli et par igjen, så "vet han ikke" hva han føler. Det er som at han lar bekymringer for hva som kan gå galt, stå i veien for en utvikling mellom oss. Når han har drukket veldig mye, så hender det at han bryter ut i gråt og sier han har hatt det så vanskelig som barn. Men prøver jeg skape en samtale rundt det edru, så vil han ikke snakke nevneverdig om det, og i den grad han gjør det så bagatelliserer han det mye og liksom overskriver det med at "det er fortid" og "lenge siden" og at foreldrene er snille nå...

Anonymkode: f596f...059

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker

Omsorgssvikt kan skape problemer med relasjoner- tilknytningsvansker- på flere måter; både som unnvikende tilknytningsstil og pågående stil. Det kan også skape problemer med selvbildet slik at man tar all form for kritikk eller tilbakemeld som angrep, fordi man føler seg utilstrekkelig og går i forsvar når man kjenner på det.

Det kan føre problemer med å la seg bli elsket, slik at man kan dytte folk som vil en vel bort. Det kan føre til aggresjonsproblemer, drikking eller annen form for flukt.,

Du burde fortsette å støtte ham og oppfordre ham til å få hjelp for problemene sine. Høres absolutt ut som han kan ha godt av terapi, men dessverre er menn mer vanskelige å få med på slikt...

Anonymkode: d128e...b60

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Mannen min reagerer negativt på ting som i utgangspunktet ikke er negative, for eksempel. Jeg kan komme og spørre når han tenkte at vi skal spise middag, mens han sitter og gamer, og da skvetter han opp og slår av og blir kjempestressa fordi han tror jeg er sur fordi han spiller og tolker det som at jeg maser om at vi skal spise med en gang. Når jeg egentlig bare lurer på når han vil ha mat, fordi det kan være greit å vite. Hvis jeg sier han kan gå og ta seg en lur mens jeg passer barnet, så kan han tro det er en test, for å se om han gjør det eller ikke. Og at jeg da kommer til å "ta ham" senere hvis han gjør det. Jeg kan ikke be ham om å gjøre noe husarbeid, for han tolker det automatisk som en beskyldning om at han aldri gjør noe som helst. Han har opplevd mye kritikk i oppveksten, og at folk har sagt noe og ment noe annet, osv. Og er blitt mye oversett og overlatt til seg selv, har hatt psykisk ustabile foreldre osv.

Akkurat nå sliter han med en depresjon og er enda verre enn vanlig, med mye aggresjon og han mistror meg mye. Fryktelig slitsomt. Heldigvis har mannen min bedt om hjelp så han forhåpentligvis kommer til å bli bedre. 

Anonymkode: 69414...03c

Share this post


Link to post
Share on other sites
Menchit
12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på på hvilken måte noen (i dette tilfelle menn) i voksen alder kan slite relasjonelt pga. emosjonell omsorgssvikt i barndommen. Vil gjerne høre fra noen her som har innspill eller erfaringer og dele?

Min eks-samboer er oppvokst med dette, og jeg synes å merke på ham at han bærer med seg mye senvirkninger av det. I form av at han flykter fra enhver konfrontasjon, virker å ta til seg negative bemerkninger han (berettiget) kan få, og også har problemer med å forstå sine egne følelser. Det er veldig forvirrende, for han kan gi uttrykk for å ha en kjærlighet for meg som strekker seg langt over det vennskapelige, og helt sikkert oppriktig mene det, men når jeg stiller spørsmål ved det og spør om vi kan bli et par igjen, så "vet han ikke" hva han føler. Det er som at han lar bekymringer for hva som kan gå galt, stå i veien for en utvikling mellom oss. Når han har drukket veldig mye, så hender det at han bryter ut i gråt og sier han har hatt det så vanskelig som barn. Men prøver jeg skape en samtale rundt det edru, så vil han ikke snakke nevneverdig om det, og i den grad han gjør det så bagatelliserer han det mye og liksom overskriver det med at "det er fortid" og "lenge siden" og at foreldrene er snille nå...

Anonymkode: f596f...059

Les deg opp på tilknytningsteori er mitt tips. Det kan ofte se ut som om omsorgssvikt og overgrep kan få vist forskjellige konsekvenser, og på en måte så gjør det jo det. Men det er som regel de samme årsaken, barnets grunnleggende behov blir ikke dekket, konsekvensene som kna merkes er ofte resultat av barnets forsvarsmekanismer, og disse varierer veldig. 

Det er mye enklere å forstå dersom du har litt kunnskap på generelt nivå i bunn.

Share this post


Link to post
Share on other sites
SansaS
12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på på hvilken måte noen (i dette tilfelle menn) i voksen alder kan slite relasjonelt pga. emosjonell omsorgssvikt i barndommen. Vil gjerne høre fra noen her som har innspill eller erfaringer og dele?

Min eks-samboer er oppvokst med dette, og jeg synes å merke på ham at han bærer med seg mye senvirkninger av det. I form av at han flykter fra enhver konfrontasjon, virker å ta til seg negative bemerkninger han (berettiget) kan få, og også har problemer med å forstå sine egne følelser. Det er veldig forvirrende, for han kan gi uttrykk for å ha en kjærlighet for meg som strekker seg langt over det vennskapelige, og helt sikkert oppriktig mene det, men når jeg stiller spørsmål ved det og spør om vi kan bli et par igjen, så "vet han ikke" hva han føler. Det er som at han lar bekymringer for hva som kan gå galt, stå i veien for en utvikling mellom oss. Når han har drukket veldig mye, så hender det at han bryter ut i gråt og sier han har hatt det så vanskelig som barn. Men prøver jeg skape en samtale rundt det edru, så vil han ikke snakke nevneverdig om det, og i den grad han gjør det så bagatelliserer han det mye og liksom overskriver det med at "det er fortid" og "lenge siden" og at foreldrene er snille nå...

Anonymkode: f596f...059

Tilknytningsfortsyrrelser av ulikt omfang er ikke uvanlig. Det oppstår ved brudd/problematisk tilknytning eller samspill. Andre personlighetsforstyrrelser forekommer også men det er veldig individuelt. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Vanlig å være redd for å binde seg hvis en av foreldrene forlot barnet. 

Anonymkode: e91b4...4e9

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker
På 27.2.2020 den 1.43, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på på hvilken måte noen (i dette tilfelle menn) i voksen alder kan slite relasjonelt pga. emosjonell omsorgssvikt i barndommen. Vil gjerne høre fra noen her som har innspill eller erfaringer og dele?

Min eks-samboer er oppvokst med dette, og jeg synes å merke på ham at han bærer med seg mye senvirkninger av det. I form av at han flykter fra enhver konfrontasjon, virker å ta til seg negative bemerkninger han (berettiget) kan få, og også har problemer med å forstå sine egne følelser. Det er veldig forvirrende, for han kan gi uttrykk for å ha en kjærlighet for meg som strekker seg langt over det vennskapelige, og helt sikkert oppriktig mene det, men når jeg stiller spørsmål ved det og spør om vi kan bli et par igjen, så "vet han ikke" hva han føler. Det er som at han lar bekymringer for hva som kan gå galt, stå i veien for en utvikling mellom oss. Når han har drukket veldig mye, så hender det at han bryter ut i gråt og sier han har hatt det så vanskelig som barn. Men prøver jeg skape en samtale rundt det edru, så vil han ikke snakke nevneverdig om det, og i den grad han gjør det så bagatelliserer han det mye og liksom overskriver det med at "det er fortid" og "lenge siden" og at foreldrene er snille nå...

Anonymkode: f596f...059

Kjenner meg igjen, dessverre, og jeg står for tiden midt i en ekstrem sorg over å ha "mistet" mannen jeg en gang var utrolig lykkelig med og glad i. Han var utsatt for grov omsorgssvikt som liten, vært vitne til og mest sannsynlig utsatt for vold. Aldri fått kjærlighet fra den ene forelderen, den andre var psykisk syk og stort sett innlagt. Den andre totalt fjern og ikke i kontakt med egne følelser.

Det som har skjedd her, er at mannen alltid har blitt sett på som et løvetannbarn. Han har klart seg. Men han har aldri tatt tak i traumene, aldri fått noe form for terapi eller behandling. Han har ikke ønsket det. Nå, midt i livet, 44 år gammel, har han endret seg. Det begynte med noe ustabilt humør, som gradvis ble til et større og større sinne, surhet, ustabilitet, uforutsigbarhet....Det ekspanderte, ble til psykisk vold, med gode perioder innimellom, lange gode perioder, så kom det fysisk vold. Han og jeg bor ikke sammen lenger. Han er ikke i kontakt med sine følelser. Dissosierer mye, forstår ikke alt som skjer rundt ham lenger, han INGEN innsikt i hva han har påført meg, det meste er andre skyld, og han går i forsvar. Han har forøvrig alltid gått i forsvar ved kritikk, det har aldri vært hans skyld (absolutt ingenting er hans skyld), han snakker seg selv ned, han tror ofte jeg er ute etter å "ta han"....

så ja, jeg vet hva dette handler om, og det kan gjøre så ekstremt vondt å stå som pårørende når ubearbeidede traumer kommer til overflaten.

Noen som vet hvorfor dette skjer? når man har "levd greit" med traumene i årevis, hvorfor kommer noe plutselig til overflaten??

I hans tilfelle mistenkes det nå en personlighetsforstyrrelse. Det preller bare av på ham, han bryr seg ikke og vil ikke utredes mer. Det snakkes om dissosiativ lidelse, men han vil jo ikke ha noe mer med psykiatrien å gjøre (uttalelsen kom fra akutt amb team etter en selvmordstrussel). 

Anonymkode: ad028...e03

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Det kan vises på forskjellige måter men det viktigste man bør lære er å aldri unnskylde dårlig oppførsel med noens oppvekst. Det er ikke greit å oppføre seg dårlig mot andre selvom man har hatt det dårlig selv, og ikke all vanskelig eller dum oppførsel har engang sammenheng med oppveksten. At han ikke vet om han vil bli sammen for eksempel har ingenting med omsorgssvikt å gjøre, det er bare hans måte å si pent at han tror ikke dere vil fungere i lengden lenger eller ikke har de samme kjærestefølelsene lenger.

Anonymkode: ac9e3...274

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...