Stor aldersforskjell på 1 og 2. Få barn nr 3..?

[AnonymBruker]

Jeg har i dag et barn på 10 fra før og har fått nr 2 med mannen min, ca 1,5 år. Vi diskuterer litt fram og tilbake på om vi skal ha en til.. 

 

Jeg er litt usikker på om jeg tenker på nr 3 fordi det er "forventet" og fordi jeg aldri fikk oppleve 2 nære søsken, men jeg er usikker på om det egentlig er så lurt?

 

Største begynner å bli tenåring og er allerede påvirket av at vi voksne ikke kan følge opp på samme måte som før nå når vi har et lite barn igjen. Tenker på tidene framover hvor han kanskje har behov for mer tilstedeværelse i tenårene og vi er opptatt med 2 småbarn. Er redd for at han skal føle seg tilsidesatt i en tid hvor han kanskje trenger oss mest.. Vi er mye slitne, mye sykdom etter barnehagestart, mannen reiser en del så jeg er mye bundet til hjemmet på ettermiddag og kveld. Etter hvert så skal alle barna følges opp, og jeg er så redd for å ikke strekke til. 

 

Også er det jo det økonomiske. Vi skal betale dobbel barnehage og sfo, vi må ha større bil, mere mat og ferie koster en formue.. Vi har god råd, men barn er ikke gratis.

 

Samtidig så ELSKER jeg småbarnstiden med minste. Er så forelsket i denne tiden og måten jeg og mannen samarbeider på. Vi har det så bra nå, og jeg er så redd for at enda et barn vil velte lasset. Er også SINNSYKT redd for å angre hvis vi bestemmer oss for å ikke få en til. Å sitte med en sorg inni meg. 

 

Det haster ikke å ta en avgjørelse, men jeg kverner mye på det. 

 

Hvorfor og hvordan tok du avgjørelsen om å få nr 3? Hvordan går det, og synes dere helt ærlig det var en god avgjørelse? Selv om man selvfølgelig elsker dem over alt på jord.. 

Anonymkode: d0a8a...b01

[AnonymBruker]

Jeg har ikke 3 selv, men har vært i samme situasjon som din nr 1, og akkurat det du frykter skjedde hos oss. Jeg ble tidlig veldig selvstendig fordi jeg følte mamma hadde nok med de små, og jeg holdt alle problemer inni meg fordi jeg ikke ville plage henne med dem. Om noen spurte meg så sa jeg bare at alt var bra.

Jeg følte meg også veldig utenfor, siden de to andre hadde et søsken i nær alder (som jeg alltid hadde ønsket meg) og ikke jeg. Og det meste av det vi gjorde sammen som familie (ferier, aktiviteter) ble lagt opp etter hva som passet for deres alder, siden de var 2 og jeg bare 1. Jeg tenkte ofte at kanskje jeg og mitt første søsken hadde fått et tettere forhold hvis ikke hun hadde fått en til som kom enda nærmere.

Anonymkode: fd4a3...aaa

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke 3 selv, men har vært i samme situasjon som din nr 1, og akkurat det du frykter skjedde hos oss. Jeg ble tidlig veldig selvstendig fordi jeg følte mamma hadde nok med de små, og jeg holdt alle problemer inni meg fordi jeg ikke ville plage henne med dem. Om noen spurte meg så sa jeg bare at alt var bra.

Jeg følte meg også veldig utenfor, siden de to andre hadde et søsken i nær alder (som jeg alltid hadde ønsket meg) og ikke jeg. Og det meste av det vi gjorde sammen som familie (ferier, aktiviteter) ble lagt opp etter hva som passet for deres alder, siden de var 2 og jeg bare 1. Jeg tenkte ofte at kanskje jeg og mitt første søsken hadde fått et tettere forhold hvis ikke hun hadde fått en til som kom enda nærmere.

Anonymkode: fd4a3...aaa

Setter pris på at du deler ❤️ jeg merker at 10-åringen er så selvstendig at han automatisk kommer i andre rekke fordi 1-åringen åpenbart har større behov akkurat nå. Kanskje ikke større, men mer primære. Også er jeg utrolig sliten mtp all sykdommen, nattammingen ect.. Da er det så lett å bare la han holde på med sitt og ikke være til stede. Hvis vi skal ha et nytt barn om et år så restarter vi hele denne prosessen og vips så er han tenåring uten tilknytning til mammaen sin.. 

 

Vil samtidig ha et til barn.. Men de vi har fra før kommer selvfølgelig først.. 

 

TS

Anonymkode: d0a8a...b01

[AnonymBruker]

Er i akkurat situasjon som deg. Har en på 9 år og en på 6 år. Har veldig lyst på en til, da jeg føler alt føles så riktig akkurat nå. Men er redd for et barn til skal bli for «mye». 

Anonymkode: ec776...900

[AnonymBruker]

Det blir nok for mye. Hva gjør dere hvis barnet har autisme eller down syndrom? Jeg er selv mor til et barn med spesielle behov. Aldri har jeg følt en så stor sorg over noe i livet.

Anonymkode: 72327...9b1

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det blir nok for mye. Hva gjør dere hvis barnet har autisme eller down syndrom? Jeg er selv mor til et barn med spesielle behov. Aldri har jeg følt en så stor sorg over noe i livet.

Anonymkode: 72327...9b1

Dette er et viktig poeng. Et barn med diagnose kan velte lasset fullstendig og gi en hverdag man nesten ikke mestrer. Når man velger å få barn sier man også ja til diagnoser. Man har ikke garantier for noe. 

Anonymkode: dd88a...659

[AnonymBruker]

Min mann er eldst av tre. Han var 10, og 12 da søskena kom. Og han gikk fra en barndom tilrettelagt for seg til å konstant måtte ta hensyn til de små. Feriene gikk liksom fra tusenfryd og tilbake til lekeplassen. Søskena fikk et nært forhold, mens han flyttet ut da de var 6 og 8. 

De har fått fint forhold i voksen alder, men det var ikke lett å være helt tilsidesatt hele ungdomsskoletida og på videregående. 

 

Jeg er yngst av 3, mine søsken er 10 og 12 år eldre enn meg. Jeg har alltid også (som min mann) savnet jevngamle søsken, men samtidig har jeg alltid hatt 4 "voksne" omsorgspersoner, og jeg var jo med over alt hvor de store ville. 

 

Vi har alltid snakket om den vesentlige forskjellen i våre søskenflokk, og har bestemt oss for å aldri gå for hans versjon.  Én i hver ende er fint, men ikke to små og én stor.  Da er det vesentlig bedre med to store og én liten. 

Anonymkode: 8fe04...d24

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Vi har alltid snakket om den vesentlige forskjellen i våre søskenflokk, og har bestemt oss for å aldri gå for hans versjon.  Én i hver ende er fint, men ikke to små og én stor.  Da er det vesentlig bedre med to store og én liten. 

Anonymkode: 8fe04...d24

Selv fikk vi tre barn på 5 år, så noenlunde tett. Og livet er travelt, pengene flyr og støynivået ekstremt høyt, men vi elsker det. 

Anonymkode: 8fe04...d24

[Eediyat]

Jeg var 10 år da min lillebror ble født. Og det var vel ca den tiden mitt forhold til mamma startet å fade ut. Nå har vi nesten ikke kontakt i det heletatt. Jeg tok det veldig hardt og plutselig bli satt i bakerste rekke. Som noen nevnte lengre opp her, jeg kom til den alderen hvor jeg var «stor» nok til å gjøre morsomme ting, som for eksempel tusenfryd, men endte heller opp tilbake på lekeplassen. Mamma hadde «aldri» tid til meg mer, og jeg bar på mye frustrasjon. Hvem kunne jeg snakke med? Jeg hadde jo alltid vært mammas jente, og nå hadde hun ikke tid til meg lengre? Utrolig sårt. Ikke alltid like lett for en 10-åring å sette ord på det. 
 

Interessant nok så hendte det samme med min samboer. Han var 9 år da lillesøstera ble født, og han ble nesten over natten overlatt til seg selv. 

[AnonymBruker]

Setter stor pris på alle tilbakemeldinger. 

 

Vi har foreløpig bestemt oss for å legge nr 3 på vent, ihvertfall til vi er 2 foreldre hjemme på fulltid. Med hensyn til ihvertfall største barnet så tror jeg ikke vi skal ha flere. 

 

Og jeg fikk en liten oppvekker mtp ferier og sånt. Merket allerede i helgen i svømmehallen hvor mye største måtte vente. Vi skulle bare delt oss opp, rett og slett. Og begynne å spare til ferien i New York som 10-åringen ønsker seg så inderlig. 

 

TS

Anonymkode: d0a8a...b01

[AnonymBruker]

Jeg har 14 år mellom mine barn, og jeg sliter med å skjønne hvordan foreldrene til dere over her har tenkt når dere har fått då dårlige opplevelser. Jeg syns det var deilig å kunne bytte mellom fokus på Drømmehagen og Twilight, eller og Hove-festivalen og barnehage. Men det krevde jo at jeg var bevisst, og jeg var veldig bevisst på at det var vi voksne som hadde valgt et barn til, ikke hun vi hadde fra før av. Nå er eldste student på andre kant av landet og lillesøster savner storesøster og omvendt. 
Det går fint med stor forskjell i alder- bare de voksne bruker hodet og husker at det er de selv søm vil det og ikke 10 åringen som allerede blir litt forsømt? 

Anonymkode: a7f8f...5a4

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på 15 år og to små på 3 og 1 år. Angret ikke på at vi fikk nr 3. Ellers hadde vi hatt et nytt "enebarn" om noen få år. De to minste begynner å få mye glede av hverandre. Eldste har selvfølgelig ikke stått 100 % i fokus slik hun gjorde i 12 år men vi er to foreldre så mangel på oppfølging er det ikke. Når de små er i seng så kjører vi hit og dit på kamper og treninger, hjelper til med lekser/hører henne i prøver osv eller bare prater om hun er i humør til det, ser en film osv. Hun har ikke akkurat noe stort behov for timesvis med samvær med oss hver kveld. Hun har ofte venner på besøk eller er ute å farter. 

Det viktigste av alt er at dere to voksne samarbeider. Hadde ikke min samboer vært så dedikert til barna så hadde vi ikke fått to små nå.  Jeg trenger tid og fred for å prioritere min tenåring og er da avhengig av at far tar de to små. Alt fra kino, shopping, café og etterhvert helgeturer(bare meg og eldste) 

Jeg håper og tror at hun vil se på sine småsøsken som en berikelse når hun blir voksen og ser tilbake. Samtidig som de to små vil være glad for at de har en et eldre søsken som kan være en ressurs for de senere. 

 

Anonymkode: e3b0c...0f3

[AnonymBruker]

Vi har stått i samme spm som deg, TS, og landet på at vi ikke går for nr 3. Tror det bare er noe dere må kjenne på selv. Vil dere klare å leve med at eldste blir litt mer tilsidesatt? Vil dere klare å leve med at dere aldri fikk et tredje barn? Osv.

Anonymkode: 77637...b18

[AnonymBruker]

Her er barna 14, 4 og 2 år. For oss har det aldri vært et problem. Vi er bevisste på å gi eldste tid med oss foreldre og oppmerksomhet på lik linje med småsøskene. Eldste blir ikke automatisk barnevakt. Ferier blir tilrettelagt for hele familien. 

Anonymkode: 8e30a...6f0

[AnonymBruker]

Har 2 små og 1 stor. Ønsket ikke å ha 2 enebarn og vi hadde ikke tid til å vente. Det er 19 års aldersforskjell mellom den eldste og yngste. Ikke vært noe problem med det. Den største bor fremdeles hjemme og vi er mye i sammen. De utfordringene du skisserer er jo de samme om du har ett småbarn eller to. 

Anonymkode: e1bdb...12e

[AnonymBruker]

Jeg har søsken som er mye eldre enn meg, så hos oss var situasjonen omvendt. Som voksen kan jeg den dag idag kjenne på en bitterhet for at foreldrene mine ikke lot meg få et søsken som var nærmere meg i alder. Jeg opplevde barndommen min som veldig ensom. Har spurt foreldrene mine om hvorfor de ikke fikk et til barn når de likevel var på ny runde, men de sier at de rett og slett ikke tenkte på det.

TS: Eldste er på vei ut av redet nå. Dere må ha ulike ferier uansett pga aldersforskjellen - da kan dere uke gjerne få et til barn. 

Anonymkode: 2d729...e65

[AnonymBruker]

Mine brødre er 13 og 15 år yngre enn meg. Aldri følt meg tilsidesatt. Tvert i mot fikk jeg to svært etterlengtede brødre!

Pappa og mamma har alltid fulgt meg opp, men vi har nok måttet dele oss opp litt av og til. Og det var helt greit!

Anonymkode: 6617b...821

[AnonymBruker]

Så mange som gnager om denne aldersforskjellen.

Anonymkode: 767e8...14c