Det som kunne ha vært...

[Winterblue]

Sitter her med samme følelsen som når man har en sang i hodet man ikke blir kvitt. Selv om man kanskje skulle ønske den ikke var der og forstyrra, så surrer den og går der likevel... Denne gangen er det ikke en sang, men en gutt som i perioder kommer og surrer rundt der oppe og ikke gir slipp. Dette er kanskje en banal historie, men den oppleves ikke slik. Trenger bare å få ut noen tanker, og håper på inspill som kan hjelpe meg videre på veien. Historien er som følger...:

Jeg begynte på videregående, ble etter hvert forelska i en gutt i samme klasse. (la oss kalle ham Per ) Følte at kjemien var der med det samme, -det burde vært oss! Men med en selvtillit som ikke var på topp, trodde jeg at det aldri kunne bli noe mer enn bekjentskap mellom oss. Månedene gikk, og jeg ble sammen med gutten jeg fortsatt er sammen med. (Vi har det forøvrig kjempefint sammen, og det er ikke på noen måte noe i veien med forholdet vårt, bortsett fra meg kanskje...)

To år seinere. Jeg er på avslutning med klassen. "Per" ber om å få snakke med meg. Vi var edru begge to, og jeg husker fortsatt stemningen, og suget i magen da jeg fikk høre det han sa...

Han hadde vært forelska i meg fra vi møttes, han hadde ikke fortalt det før og angra sinnsykt, men måtte fortelle meg det nå, i og med at vi kanskje aldri så hverandre igjen. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, om jeg skulle le eller gråte, bli sinna eller gå min vei. Jeg ble stum... For hva sier man egentlig? Følelsen i magen var der fortsatt, og hadde vært gjemt der hele tida. Endte med at jeg gikk. Følelser og tanker i et eneste kaos, og kaoset vedvarte en god stund...

Så ham ikke på to år. Møttes på nyttårsaften, snakka sammen... Intense følelser, men ingenting skjedde. Kaos igjen i lange tider etterpå... Fortalte ikke at jeg hadde hatt samme følelser som ham, men han merka det nok...

Gikk fire nye år. For en uke siden fikk jeg en melding på mobilen, der det stod; "Hei, har du flytta til Oslo nå?" Det var fra ham. Han vil møtes, men jeg vet ikke hva jeg vil...

På en måte håper jeg å klare å få ham ut av hodet hvis jeg møter ham, men hva gjør jeg hvis det blir kaos igjen? Han jeg er sammen med nå, er han jeg vil dele livet mitt med. Men det kunne liksågodt vært "Per" jeg hadde vært sammen med hele tida... Føler at det er noe "uoppgjort" mellom oss, men blir det noe bedre av å møtes?

Det er sikkert litt av tanken om "det som kunne ha vært" som lokker, men vil jeg egentlig vite mer? Vet at jeg har kjempelyst til å møte ham, men vet ikke om jeg tør eller bør...

Har noen innspill å komme med? Noen som har opplevd noe lignende?

Klem fra Winterblue

[Gjest Anonymous]

Dersom du er sikker på at han du er sammen med er han du vil dele livet med så gir vel svaret seg selv? IKKE møt Per, og ikke ha noen som helst kontakt med han! Sikkert vanskelig, men man kan jo normalt (eller moralsk ) sett ikke få både i pose og sekk.

MEN: dersom du ikke er sikker så bør du fortelle din nåværende om situasjonen og at du vil treffe Per - så får det være opp til han å avgjøre om han vil "vente" på deg. Det er den ærlige og rederlige måten å gjøre det på - syns nå jeg.

Dersom du ikke er fullt så moralsk så treffer du Per i det skjulte og finner ut av følelsene dine. Det er helt klart utroskap i mine øyne, men man er jo forskjellige....

[Isla]

Det er sjeldent at gresset er grønnere på andre åkre...

Kan hende det du tror du føler nå er noe som henger igjen etter den Per du ble kjent med for lenge siden. Om dere går et steg videre i forholdet kan det vise seg at han ikke er den drømmemannen du tror nå.

[Winterblue]

Det er noe av det jeg egentlig håper på å finne ut av. Kunne møtt ham, håpe at han har forandra seg til en type jeg ikke kunne levd en dag sammen med. Men kanskje kunne finne igjen noe av vennskapet vi i alle fall hadde. Ikke helt lett å si hvor sannsynlig det er... Hvor stor er sannsynligheten for å bli "ferdig med ham" på det følelsesmessige plan etter å ha møtt ham? Føler som sagt at det er noe uoppgjort mellom oss.

[*Lillian*]

Det er vel ikke utroskap om du treffer han uten at dere gjør noe annet enn å prate!

Skjønner godt at du gjerne vil finne ut av dette, og om du ikke vil "blande inn" din nåværende kjæreste i tilfelle det ikke skulle bli full klaff med Per, så møt ham en eneste gang i skjul.

Det er kanskje ikke moralsk riktig av meg å anbefale deg å møte en annen gutt i skjul, men så har jeg aldri påstått at jeg alltid har en høy moral heller... hehe....

Lykke til iallfall, jeg vet godt hvordan det føles å ha det sånn (been there, done that, you know), og det er ikke så lett når man ikke veit hva men egentlig vil....

[Gjest Anonymous]

Jeg blir så forbanna når den ene parten bare tenker på seg selv..Tror du ikke han også har et behov for å få ting avklart..Kan du virkelig gjøre dette mot han, igjen? Du har vel også et ansvar her, du har vel gitt han et lite håp..Hvor stor er sannsynligheten for at han fortsatt vil surre i hodet ditt om du ikke gjør noe? Jeg tror ikke det holder å bare gi en muntlig/skriftlig orientering - her må det blikkontakt til!

[Cintra]

Er litt enig med Lillan. Møt ham og se. Er ikke sikkert han har så store forventninger, men at han kanskje også føler at ting må settes på plass. Er kanskje derfor han tok kontakt? Hvis han vet at du er sammen med en annen bør det jo egentlig være nok til at han holder seg unna, men kanskje han vil noe annet? Selv om du møter en annen gutt er det jo ikke automatisk utroskap! Kanskje han også mener det er noe uoppgjort mellom dere som må fikses. Jeg har mange guttevenner, og det er jeg kjempeglad for. Kanskje dere kan satse på at kjemien stemmer på det vennskapelige?

[Gjest Anonymous]

Noen ovenfor sier at hun (han) blir forbannet når man bare tenker på seg selv, men er ikke det poenget å kunne tenke slik av og til...? Skader det noen noe mer hvis de møtes?

U only live once... Gå og gjør dere ferdig med saken, Winterblue! (men ikke gjør noe galt... :D )

[Gjest Anonymous]

Noen ovenfor sier at hun (han) blir forbannet når man bare tenker på seg selv, men er ikke det poenget å kunne tenke slik av og til...? Skader det noen noe mer hvis de møtes?

U only live once... Gå og gjør dere ferdig med saken, Winterblue! (men ikke gjør noe galt...  :D )

Huff da, jeg fikk visst ikke fram hva jeg mente. ..Jeg mente at Winterblue ikke bare burde tenke på seg selv, se saken kun fra sin side. Men at hun også burde tenke på hvordan "Per" hadde det....om hun da ikke bare gir blaffen...Men det tror jeg ikke hun gjør...Og som sagt; vil hun slutte å tenke på han om hun ikke gjør noe...?? Derfor for å gjøre det klinkende klart: jeg synes de bør møtes!

[Winterblue]

Takker for svar, håper jeg kan få noen flere inspill.

Tror jeg blir å møte ham. Tenkt og tenkt på det. Men... hvordan går jeg fram? Hva kan jeg gjøre for å slippe kaoset igjen? Hva kan man finne på sånn at det ikke blir en sånn "date-aktig"-greie?

Tror jeg kommer til å fortelle samboeren min at jeg møter "Per", men si at det er en venneting. (Har en del guttevenner) Han vet ikke om følelsene mine for "Per". Er dette helt feil av meg? Vil ikke såre ham, men det er jo til hans beste også hvis jeg klarer å bli helt ferdig med følelsene ovenfor "Per"...? (om jeg ikke klarer det er et annet spørsmål)

Winterblue

[Gjest Tjenna]

hei winterblue...

Jeg har nettopp vært igjennom lignende greie... ikke lett

den situasjonen du er oppe i :-? men mitt råd er å ikke møte han...

så lenge du har en tiendedel av følelser, vil de sikkert blusse opp når du treffer han, og vips er du ute og kjører med å finne ut hva du vil :oops: jeg var der selv, og er der fortsatt, men har bestemt meg for å kutte ut den lille gløden, for til slutt vil den vel slutte å brenne ... Du gjør som du vil men jeg tror du vet svaret selv, i hvertfall sier fornuften deg noe, men om du følger den, eller spenningen alt er opp til deg 8) lykke til

[Gjest Lea]

Jeg har vært borti det samme, men valgte å tenke: "Det var en grunn til at ting ikke skjedde mellom oss."

Kanskje hadde jeg en litt annen historie enn deg, men det var litt "surt" at gutten jeg hadde vært så betatt av plutselig sier at han hadde vært minst like forelska i meg.

Likevel er han en god venn nå.. det hjelper kanskje at vi begge er i faste forhold. Men det hender at vi snakker om det, i en litt fleipete tone: "Tenk om vi hadde blitt sammen. Tror du vi hadde holdt ut med hverandre?"

De fleste har vel en eller annen i sin fortid som de ikke er helt ferdige med på en måte. En som de følte seg vel sammen med, men at det var noe som var i veien der og da (kjærester, sjenanse you name it).

Man vet hva man har, men ikke hva man får. Men det er ille å gå og tenke på sånt. Ta en prat med ham du.

[Henna]

Synes du skal tenke over forholdet du har til din nåværende kjæreste. Hva ville du følt hvis det var han som dro og møtte en gammel flamme? Bare for å finne ut om "det fortsatt var noe der"? Og kanskje også få vite om det i ettertid?

Det er en gyllen regel som heter "du skal være mot andre som du vil at andre skal være mot deg!".

Ta heller et oppgjør med det forholdet du er i. Finn ut hva du vil!

Å gå å lure på om det kunne blitt noe med den den andre typen er sikkert ikke bra for forholdet i lengden. Men er du sammen med han du vil ha, så skulle vel heller ikke tankene vært en annen plass?

Gå inn i deg selv og finn ut hva du vil, før du gjør noe du angrer på...

De impulsive handlingene er ikke bestandig de beste :D

[Gjest Anonymous]

Hmmm ..

har bare lyst til å si at det at du ikke har glemt han etter FIRE år sier jo sitt...Egentlig burde du vel ha vært over han forlengst nå, og ihvertfall ikke vært redd for å møte han..At du har vært sammen med en annen i disse årene og fortsatt ikke glemt, ja det sier etter min mening sitt...

[Winterblue]

Vil ikke akkurat si at det er en impulsiv handling å gå å veie for og i mot om jeg skal ta sjansen på å møte ham... Når det er sagt, så tok jeg valget den gangen om å være sammen med min samboer, og det valget står fast. Vi har det veldig fint sammen, og det blir oss to. Det jeg ikke vet er hva jeg skal gjøre med den delen av meg som ikke klarer å glemme den andre. Nysgjerrig på "det som kunne ha vært hvis..." og av og til et snev av usikkerhet (har jeg virkelig tatt det rette valget?) Den delen burde jo ikke ha vært der i det hele tatt?!

Man burde kunne klare å glemme etter så mange år, men jeg har ikke klart det, noe som er rimelig frustrerende og irriterende på samme tid. Har ikke klart å glemme ham helt i løpet av denne lange tida, så jeg tror vel ikke jeg klarer det med det første heller...

Klem fra en fortsatt forvirra og rimelig frustrert Winterblue

[Gjest Anonymous]

Jeg fikk litt lyst til å fortelle min historie. For noen dager siden tok jeg også kontakt med en mann jeg ikke hadde klart å glemme på fire år! Tenkte at nå fikk det bære eller briste..jeg orket rett og slett ikke å gå rundt og tenke på den "uoppnåelige" lenger..Han som også surrer rundt oppe i hodet mitt stadig vekk..Men i motsetning til deg så vet ikke han hva jeg føler. Tenkte det ville løse situasjonen om vi fikk snakket ut. Det var jo rimelig lenge siden vi hadde hatt kontakt, så jeg var svært spent på responsen for å si det mildt. Og jeg ble nesten overrasket over hvor snart og positivt han svarte. Men jeg vet ikke om det var jeg som ikke helt fikk fram hva jeg ville, eller om han misforstod eller om han kanskje ikke syntes noe om dette..Vel, jeg fikk egentlig ikke den avklaringen jeg ville - jeg vet fortsatt ikke hva han mener om dette..og jeg sitter her like forvirra. Må vel anta at han utmerket godt vet hva jeg føler, og at han ikke deler disse følelsene ..men 100% sikker er jeg ikke, for det ble jo aldri sagt med rene ord. ....Jeg forventer heller ikke at det skal bli noe mellom oss, og jeg ville aldri ødelegge hans forhold. Men det hadde vært kjekt å få snakket ut om dette..jeg føler liksom ikke at jeg får noen ny sjanser..jeg burde kanskje vært klarere, men det er jo ikke bare-bare å buse ut med slike ting etter så lang tid heller. Må innrømme at jeg kanskje synes han var litt feig om han ikke ville snakke om dette..Dersom han bare "driter" i hva jeg føler så er det jo langt verre. Er jo klar over at han har andre å ta hensyn til, men..Om vi hadde fått snakket ut, så hadde det ikke "skadet" resten av familien hans - tror jeg. Og kanskje han burde tenkt litt på meg også..?Og det viktige var jo ikke at han følte det samme, men at vi fikk snakket ut..For det at jeg ikke har klart å glemme skyldes kanskje at jeg ikke vet helt hva han føler..at jeg har sett at han reagerer når han ser meg osv...Men det kan jo skyldes andre ting..Er så lett å klamre seg til det minste lille hårstrå...Selvsagt burde man ha glemt en person etter så lang tid, og det var vel kanskje aldri meningen at det skulle bli oss..men hvorfor er det så vanskelig?? Jeg skulle så gjerne ha fått ordnet skikkelig opp i dette.

Vel, dette var ihvertfall noen tanker fra ei som sitter på den andre siden av gjerdet. Du har selvsagt ingen plikt til å lytte til den andre, og du må jo gjøre hva du føler for..men det er vel ingen tvil om hvordan jeg ser på saken..?!

[Henna]

Winterblue, du sier "Vil ikke akkurat si at det er en impulsiv handling å gå å veie for og i mot om jeg skal ta sjansen på å møte ham..."

Det jeg mente her var at hvis du bestemmer deg for å dra og møte ham, kjemien er fortsatt der og det ene fører til det andre (i hvilken grad det enn måtte være), så vil det være en impulsiv handling. Da du sikkert ikke har planlagt det på forhånd...

Du sier jo selv at du har tatt valget for lenge siden, at din nåværende kjæreste er den du vil ha.

Men da sier det seg vel selv! Hvorfor prøve å ødelegge det?

Du tok jo selv valget dengang at du ikke ville ha han. Det ver vel sikkert en grunn bak det ?

[Winterblue]

Jeg tror ikke jeg hadde direkte gjort noe "galt" hvis jeg hadde møtt ham. Det er en sjanse å ta hvis jeg møter ham mht. følelser. Men det uoppgjorte som jeg føler ligger der, er også tungt å bære. For hvordan kan jeg kvitte meg med de følelsene nå, når jeg ikke har klart å gjøre det tidligere? Alt hadde vært greit hvis jeg bare slapp å tenke på ham, men klarer ikke slippe taket...

Jeg valgte ham forøvrig aldri vekk, jeg bare trodde at jeg ikke hadde noen sjanse hos ham. Når jeg fikk vite hans følelser for meg, var jeg sammen med min nåværende kjæreste... Det er kanskje dumt av meg å gå rundt å lure på det som aldri ble, men jeg klarer ikke endre på de tankene jeg har. Gode råd mottas fortsatt

[Cintra]

Er en stund siden du skrev sist nå Winterblue, men jeg har nettopp opplevd noe som ligner litt på det du skrev, så jeg skriver noen ord. Kan hende du har møtt den andre gutten allerede?

Jeg møtte en x-kjæreste tilfeldigvis i byen forleden. Det føltes helt merkelig, hadde ikke sett ham på fem år. Vi skilte lag da han skulle til Australia ett år for å studere, begge var unge og mente at vi kunne se ting an når han kom tilbake igjen. Dette skjedde ikke, jeg dro til Bergen for å studere, og han tok ferdig en utdannelse et annet sted. Så møttes vi da på gata tilfeldigvis for noen dager siden. Hjertet mitt hoppa til med en gang jeg så ham, for på en måte hadde vi noe uoppgjort vi også. Vi dro på cafe og ble sittende og snakke. Etter hvert som vi snakka oppdaga jeg at han var en helt annerledes gutt enn ham jeg kjente tidligere. Det var egentlig litt deilig. Føle at jeg kunne bli ferdig med ham på "følelse-nivået", og ikke innerst inne trenge å vente på ham lengre, men kanskje beholde vennskapet. SÅ; hvis du ikke har møtt ham du ikke klarer å glemme bør du gjøre det snart... Tror det er lettere å bli ferdig med ting hvis du tør møte ham ansikt til ansikt, og i og med at du allerede har tatt et valg.

Klem fra Cintra

[Kosejente]

D kan være en sjanse å ta å møte "det som kunne ha vært"....man kan oppleve at følelser og "kjemien" er der ennå.......

D har jeg opplevd gang på gang (med samme personen da) !!

D er 13 år (!!) siden d ble slutt og denne mannen har jeg ikke glemt!!!..og kommer nok aldri til å gjøre d....

Når vi treffes er kontakten der umiddelbart....vi snakker utrolig bra sammen...og følelsene er der ennå (fra min side iallefalll, har ikke våget å spørre ham).

Nå er d (heldigvis) 5 år siden jeg så ham sist, vi er bundet på hver vår kant og d blir nok aldri aktuelt med noe mer....

Men tar meg selv ennå (men heldigvis sjeldnere) i å fundere på "det som kunne ha vært".......