Hva skal det bli av meg? Trenger råd

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er 27 år gammel, nærmer meg 28, og stresser av dette. Jeg har sosial angst og har hatt det siden 16 års alderen. Den har hindret meg i å gjøre mye, som å ta en utdannelse for eksempel. Jeg har vært veldig frem og tilbake med hva jeg ville jobbe med de siste årene og har tatt mange ¨dritt jobber¨. Min samboer og jeg har kranglet enormt mye på grunn av dette og at jeg ikke klarer å ta meg sammen å begynne på en utdannelse. Vi har en datter nå på 1 år også, så jeg føler jeg har press på meg til å bare bli ferdig med noe. Spiller ingen rolle om jeg blir lykkelig med det jeg velger, jeg må bare finne noe å bli ferdig med det ifølge min samboer.

Jeg begynte på en utdannelse som barnehagelærer i 2018. Jeg er nå i mitt 2. andre år, og har egentlig helt siden jeg begynte vært i tvil om denne utdannelse da jeg ikke har lyst å jobbe i barnehage i det hele tatt. Jeg har dessverre ikke så høyt snitt og med tanke på at jeg bor i en storby hvor alle studier har et høyt snitt, så var barnehagelærer det eneste jeg kunne komme innpå. Å flytte er ikke mulig heller. Jeg fikk også en psykisk knekk under praksis nylig hvor jeg valgte å avbryte den for å ikke la det knekke meg totalt. Jeg sitter nå å ser på andre studier eller jobber hvor jeg kan få tatt fagbrev. Jeg har sett på rørlegger jobb, men jeg blir helt oppgitt av meg selv over at jeg går frem og tilbake med dette og ikke klarer å lande på noe som helst. Jeg kunne sikkert tatt master siden jeg ikke vil jobbe i barnehagen, men er ikke sikkert jeg hadde kommet inn og studiene på masterløpet interesserer meg ikke noe særlig. 

Jeg holder alt dette skjult for min samboer for jeg er redd for hva hun kommer til å si og gjøre om jeg hadde sagt at jeg vil avbryte studiet når det bare er 1 år igjen. Om jeg skulle begynne på et fagbrev nå så er jeg rundt 31 år når jeg er ferdig, og jeg stresser med at jeg har kastet bort enormt mange år på å ha fullført noe. Jeg vil i bunn og grunn bare finne meg en jobb som jeg mestrer, finner interessant og som gjør meg lykkelig. Samfunnet generelt pusher veldig på at alle må ta en høyere utdannelse for å få jobb og alt det prate om det gjorde at jeg ikke tenkte på fagbrev for følte det var bortkastet da. Men ser nå i ettertid at jeg skulle ha gjort det fra begynnelsen av, så hadde jeg sluppet alt lånet jeg får på meg. 

Trenger råd fra dere som har vært i noe lignende situasjon? Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: dc2bd...3d1

[AnonymBruker]

Hva slags behandling får du for angsten din? 

Anonymkode: e8fa2...ea0

[AnonymBruker]

Jeg er i lik situasjon... Så følger med  Hva har du lyst til å jobbe med da?

Anonymkode: d6baa...ca4

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva slags behandling får du for angsten din? 

Anonymkode: e8fa2...ea0

Jeg får ingen behandling. Har vurdert psykolog flere ganger, men har ennå ikke tatt motet til meg å bestille time.

Anonymkode: dc2bd...3d1

[AnonymBruker]

Jeg ville fullført barnehagelærer. Om du kjenner det absolutt ikke går, så se på fagbrev i barn/ungdomsfaget. Der får du mulig skrevet av praksis mm. 
Å bli ferdig med noe, og komme inn i et arbeidsmiljø hvor du ikke må prestere; kan hjelpe deg veldig. Plutselig kan du trives likevel. 

Anonymkode: f805d...350

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg får ingen behandling. Har vurdert psykolog flere ganger, men har ennå ikke tatt motet til meg å bestille time.

Anonymkode: dc2bd...3d1

Da bør du vel begynne der når angsten hindrer deg i så mye? Evt. kan du jo sjekke om det er en angstring i nærheten av der du bor.

Anonymkode: e8fa2...ea0

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i lik situasjon... Så følger med  Hva har du lyst til å jobbe med da?

Anonymkode: d6baa...ca4

Uff, er ikke lett. Er det som er problemet. Jeg er en veldig rolig og omsorgsfull person, og har fått høre fra familie og samboer at jeg ville passet å jobbe med barn. Men på grunn av angsten så fungerer jeg ikke i slike jobber hvor man er tett på mennesker. Jeg vet også at eksponering hjelper veldig på sosial angst så derfor ville jeg pushe meg selv til å klare denne utdannelsen jeg holder på med, men ser nå etter jeg fikk denne knekken at jeg kan ikke holde på sånn. I dagens samfunn kan man heller ikke bare ta en jobb som interesserer deg, man må velge riktig for å ikke gå arbeidsledig eller bli erstattet av automatisering. 

Anonymkode: dc2bd...3d1

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville fullført barnehagelærer. Om du kjenner det absolutt ikke går, så se på fagbrev i barn/ungdomsfaget. Der får du mulig skrevet av praksis mm. 
Å bli ferdig med noe, og komme inn i et arbeidsmiljø hvor du ikke må prestere; kan hjelpe deg veldig. Plutselig kan du trives likevel. 

Anonymkode: f805d...350

Problemet er at jeg ikke vil jobbe med barn i det hele tatt. Jeg synes det er stress, kjedelig, et høyt støynivå så vondt i ørene og hodet etter hver arbeidsdag. Jeg liker rett og slett ikke andre sine barn. Jeg har gått rundt i praksis med et falskt ansikt og latet som jeg har det kjekt med barna og er interessert i hva de gjør, men egentlig vil jeg bare vekk. 

Anonymkode: dc2bd...3d1

[AnonymBruker]

TS her. 

Jeg vet det mest logiske er å fullfører en bachelor, men føler jeg kaster bort 1 år til da når jeg ikke vil jobbe med det når jeg er ferdig. Går rundt å gruer meg til å bli ferdig med bachelor for da må jeg søke jobb i barnehagen og mistrives. 

Anonymkode: dc2bd...3d1

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff, er ikke lett. Er det som er problemet. Jeg er en veldig rolig og omsorgsfull person, og har fått høre fra familie og samboer at jeg ville passet å jobbe med barn. Men på grunn av angsten så fungerer jeg ikke i slike jobber hvor man er tett på mennesker. Jeg vet også at eksponering hjelper veldig på sosial angst så derfor ville jeg pushe meg selv til å klare denne utdannelsen jeg holder på med, men ser nå etter jeg fikk denne knekken at jeg kan ikke holde på sånn. I dagens samfunn kan man heller ikke bare ta en jobb som interesserer deg, man må velge riktig for å ikke gå arbeidsledig eller bli erstattet av automatisering. 

Anonymkode: dc2bd...3d1

Hva med master I spesialpedagogikk etter barnehagelærer? Da kan du jobbe i ppt feks 

Anonymkode: d6baa...ca4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med master I spesialpedagogikk etter barnehagelærer? Da kan du jobbe i ppt feks 

Anonymkode: d6baa...ca4

Har tenkt på det og lest mye om jobben og hva det innebærer, og det høres ikke ut som det noe jeg hadde likt. Har også sett på logoped, men der var det visst vanskelig å få jobb.

Anonymkode: dc2bd...3d1

[AnonymBruker]

hva med håndverker yrke som du nevnte? kan gi mange muligheter og god lønn. fysisk tungt ja, men etter x antall år kan du jobbe mer adminastrivt, evt starte eget firma

Anonymkode: d76a6...d4c

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hvor du bor, men jeg bor i en by hvor NAV tilbyr gratis karriereveiledning. Har du sjekket om det er det samme i din kommune? Her tilbys det over skype eller oppmøte.

Anonymkode: 85a71...d97

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er logisk i det hele tatt å bruke mer tid på et studium du vet innerst inne at du ikke passer til. Jeg kjenner folk (uten de sosiale problemene du nevner) som har gått på veggen av å jobbe i barnehage.

Hvis du er praktisk anlagt tror jeg slett ikke det er så dumt med rørlegger. Og så slipper du å være så tett på folk.

Når det gjelder samboeren din synes jeg at du skal si til han at du skjønner at han synes dette er frustrerende. Vær rolig og forståelsesfull samtidig som du står på ditt.

Lykke til.

Anonymkode: 9edd3...f43

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes ikke det er logisk i det hele tatt å bruke mer tid på et studium du vet innerst inne at du ikke passer til. Jeg kjenner folk (uten de sosiale problemene du nevner) som har gått på veggen av å jobbe i barnehage.

Hvis du er praktisk anlagt tror jeg slett ikke det er så dumt med rørlegger. Og så slipper du å være så tett på folk.

Når det gjelder samboeren din synes jeg at du skal si til han at du skjønner at han synes dette er frustrerende. Vær rolig og forståelsesfull samtidig som du står på ditt.

Lykke til.

Anonymkode: 9edd3...f43

godt svar! enig med denne, ts. hvorfor fullføre utd i noe du ikke kan jobbe med. vurder håndverker ihvertfall☺️

Anonymkode: d76a6...d4c

[Lillfrid]

Hva med lokomotiv-fører utdanning? Da går arbeidsdagen ut på å føre toget, du slipper å snakke med for mange folk, og utdanningen er kort.

Sjekk ut lokforerskolen.no. Du må ha fullført vgs med enten yrkesfag, eller ha spesiell studiekompentanse. Hvis du ikke har dette, kan du bare ta de fagene du trenger som privatist. Da har du også muligheten til å ta opp igjen fag som du er misfornøyd med karakterene i.

Lykke til!

[Lillfrid]

Er du interessert i dyr/gårdsbruk? Du kan også ta agronom (1 år) og kjøpe deg en gård. 

[Lillfrid]

Det er heller ikke for sent å ta yrkesfag på videregående på nytt. Du kan eventuelt gå svenneveien, med 4 år i bedrift i stedet for 2 år på skolen og 2 år som lærling. Du har mistet ungdomsretten din siden du fullførte videregående, men du kan ta det på nytt hvis du søker på en skole der det er ledig plass. Ved konkurranse om inntak havner du sist i køen. Fristen for å søke på vgs er 1.mars. Jeg anbefaler deg å ta et par telefoner til skoler i nærheten, og se om de vanligvis har noe ledig. Søk! Så kan du heller takke nei hvis du ikke ønsker det likevel. Men da har du ihvertfall muligheten.

Kanskje du finner noe nyttig informasjon her: https://utdanning.no/tema/soknad_og_opptak/bytte_eller_ta_opp_videregaende_opplaering

https://utdanning.no/tema/hjelp_og_veiledning/videregaende_som_voksen

 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uff, er ikke lett. Er det som er problemet. Jeg er en veldig rolig og omsorgsfull person, og har fått høre fra familie og samboer at jeg ville passet å jobbe med barn. Men på grunn av angsten så fungerer jeg ikke i slike jobber hvor man er tett på mennesker. Jeg vet også at eksponering hjelper veldig på sosial angst så derfor ville jeg pushe meg selv til å klare denne utdannelsen jeg holder på med, men ser nå etter jeg fikk denne knekken at jeg kan ikke holde på sånn. I dagens samfunn kan man heller ikke bare ta en jobb som interesserer deg, man må velge riktig for å ikke gå arbeidsledig eller bli erstattet av automatisering. 

Anonymkode: dc2bd...3d1

Du skal IKKE høre på verken din samboer eller familie. De bestemmer ikke hva du skal jobbe med. Vil du ikke, så skal du ikke tvinge deg selv til å fortsette den utdanninga. Sett deg ned med et ark og lag en oversikt over hva du kunne tenkt å gjøre i livet ditt, hva gjør deg glad. Deretter går du utifra dine ønsker og finner ut hva slags tilbud det finnes av studier/kurs og andre muligheter. 

Når det gjelder angsten din så drar du til fastlegen din og snakker med han/hun om det først, deretter kan det være du blir henvist til psykolog.Ikke gå rundt grøten , bare si ting rett som det er. 

Fu kan også søke opp om det finnes ulike mestringkurs i ditt område. 

Anonymkode: 0b57a...79d

[AnonymBruker]

Jeg sliter med det samme, og etter mange år uten fast jobb, er jeg helt rådvill. Hatt jobber som bartender, servitør, butikk, lager. Men slitt på alle stedene, pga det sosiale. Jeg er 31 og alene med ett barn. Prøver å finne en jobb med gunstige arbeidstider, pga barnet, og alle anbefaler barnehage/skole, men jeg har ikke noe intr. av å jobbe med barn..  Og kan ikke se for meg å skulle stå foran en klasse å snakke, eller være en "voksenperson" med den usikkerheten jeg sliter med. Utdannelse virker stress også, for det blir vanskelig økonomisk å gå på skole i 2-3 år, pluss at jeg kanskje ikke liker yrket når jeg er ferdig. Klarer ikke lande på noe jeg heller, ingenting intr. meg. Nå vurderer jeg helsefagarbeider, bare for å "ta en utdannelse", men jeg ser jo utfordringene når jeg er ferdig, ift at jeg ikke brenner for det og kommer til å trenger mye barnepass. Om du ikke brenner for rørlegger/elektriker/maler el. blir det vanskelig. Lite råd herfra..

Anonymkode: 40ae1...063