Jump to content
AnonymBruker

Hvor går grensen mellom disiplin og vold?

Recommended Posts

AnonymBruker

Nå har jeg fått en sønn selv (2,5 år). Og ser på barneoppdragelse og min egen oppvekst i et annet lys. Jo, mer jeg tenker på barndommen min, jo mer fortvilet og bitter blir jeg ovenfor foreldrene mine. 💔

Jeg ble aldri banket opp i den forstand at jeg fikk synlige skader, men de brukte fysiske avstraffelses metoder som å riste meg, dra meg hardt i armen og gi meg ris, både med og uten søsknene mine som tilskuere. De mener nok at de gjorde dette "i god tro" og at det var den beste måten å disiplinere oss barna på.

Da jeg vokste opp, trodde jeg det var "normalt". Men nå i voksen alder stusser jeg sånn på hvordan de kunne lukke øynene fra å se at dette skapte et skadelig oppvekstmiljø for oss barna. Dette skjedde på 2000-tallet i Norge. Og det er/var ulovlig. 

Grunnene til at jeg fikk ris, kunne være alt fra at jeg ikke spiste opp maten min, gråt "når det ikke var noe å gråte for", at jeg protesterte/ikke var umiddelbart lydig, til at jeg ble "unødvendig" skitten på klærne mine, eller hadde tisseuhell i senga om nettene. Jeg kan ikke huske å ha gjort noe direkte slemt/ondskapsfullt med vilje som kunne gjøre at jeg følte at jeg fortjente straffen. Jeg har slitt med mareritt, angst og generell dårlig psyke hele livet, men det er kun de siste årene jeg har klart å se sammenhengen mellom barndommen min og de psykiske lidelsene. 

Jeg er eldst og har en yngre søster og en yngre bror. Jeg føler at foreldrene mine var strengere med meg ift mine søsken, men de har nok fått sin dose de også. 

På en annen side så har jeg gode minner også, der vi gjorde fine ting sammen som familie, f.eks fiske etter krabber og gå på skøyter. Og jeg tror nok at de innerst inne var/er glad i meg. Men samtidig var de veldig strenge, og hadde stort temperament, og jeg sitter igjen med en følelse av å ikke være god nok, å være redd for å tråkke feil, at jeg bør skamme meg over mine følelser, og at jeg er redd for andre personers reaksjoner. Jeg får lett dårlig samvittighet, og er blitt veldig konfliktsky. 

Foreldrene mine mener den dag i dag at de gjorde det rette, og at barn har godt av disiplin. Jeg føler meg så forvirret, trist og sint på en gang. Overreagerer jeg? Har jeg vokst opp med vold hjemme? Eller var det bare til mitt eget beste? Jeg er så usikker på om jeg orker å ha de like involvert i mitt og barnet mitt sitt liv, når jeg stadig får flashbacks av disse episodene. Var jeg en ufordragelig unge, siden jeg gjorde meg fortjent til så mye vondt? 😭Når jeg ser min sønn, og de trassanfallene han får, kan jeg ikke annet enn å tenke at slik "provoserende oppførsel" bare er en normal del av et barns utvikling. Det kunne ikke falle meg inn å slå han for at han skal skjerpe seg. Men kanskje jeg var verre som liten? Jeg merker at de også noen ganger kommer med bemerkninger i retning min sønn eller andre barn som avslører deres holdning rundt det at voksne står mye høyere enn barn. De er heller ikke av den eldre garden. De kan rett og slette verken skylde på egen alder/oppvekst eller tidsånden siden dette var så sent som 2000-tallet. 😔

Dette er personer som andre rundt ser på som oppegående, med gode jobber og vanlig nettverk rundt seg. Jeg fortalte ingen av vennene mine om det, og tviler på at folk som kjenner mor og far hadde trodd meg om jeg fortalte de om disse tingene. 

Jeg sliter, men jeg vet ikke hvordan jeg skal ta tak i det. Jeg vet ikke om jeg har rett til å føle meg ødelagt og bitter. Kanskje jeg bare er svak. 

Anonymkode: f735c...3f6

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker

Jeg er født i 1987, og selvom det sikkert var noen som drev med fysisk avstraffelse da også, så ble ingen jeg kjente utsatt for det, ikke jeg heller. Nå er jeg ikke sikker på når loven for det kom eller hvordan det lyder, men det du beskriver var absolutt ikke greit, det er absolutt ikke du som er svak. Tenk å straffe barnet sitt for å være møkkete, for å være mett og for å ha uhell i senga 😳😢 Ville ihvertfall ikke latt foreldrene passe barnet mitt om de hadde gjort sånn med meg, om de så trodde det var riktig. Håper du får hjelp ❤️ 

Anonymkode: 1313e...95a

Share this post


Link to post
Share on other sites
Ulven

Du overreagerer ikke, og ja du vokste opp med både psykisk og fysisk vold, At dine foreldre selv idag forsvarer bruken av vold er svært svært betenklig, og personlig ville jeg trukket meg unna så mye som mulig slik at du kan få en mulighet til å bearbeide det du ble utsatt for. 

Er foreldrene dine av en annen kultur, eller tilhører en menighet hvor man forfektet ris som løsningen på problemer?

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Det er et definisjonsspørsmål. Disiplinære reaksjoner = (bruk av) makt = (trussel om) vold.

Av og til kan man bruke empati, men det fungerer ikke på alle.

Anonymkode: bfe5a...d36

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er født i 1987, og selvom det sikkert var noen som drev med fysisk avstraffelse da også, så ble ingen jeg kjente utsatt for det, ikke jeg heller. Nå er jeg ikke sikker på når loven for det kom eller hvordan det lyder, men det du beskriver var absolutt ikke greit, det er absolutt ikke du som er svak. Tenk å straffe barnet sitt for å være møkkete, for å være mett og for å ha uhell i senga 😳😢 Ville ihvertfall ikke latt foreldrene passe barnet mitt om de hadde gjort sånn med meg, om de så trodde det var riktig. Håper du får hjelp ❤️ 

Anonymkode: 1313e...95a

 

20 minutter siden, Ulven skrev:

Du overreagerer ikke, og ja du vokste opp med både psykisk og fysisk vold, At dine foreldre selv idag forsvarer bruken av vold er svært svært betenklig, og personlig ville jeg trukket meg unna så mye som mulig slik at du kan få en mulighet til å bearbeide det du ble utsatt for. 

Er foreldrene dine av en annen kultur, eller tilhører en menighet hvor man forfektet ris som løsningen på problemer?

 

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er et definisjonsspørsmål. Disiplinære reaksjoner = (bruk av) makt = (trussel om) vold.

Av og til kan man bruke empati, men det fungerer ikke på alle.

Anonymkode: bfe5a...d36

Takk for at dere tok dere tid til å svare. Jeg føler meg veldig lettet over at flere enn meg reagerer på disse tingene. Det er lett å bli "hjernevasket" når foreldrene mine forsvarer synet sitt så selvsikkert som de gjør.

Jeg er så usikker på hva jeg burde gjøre. Barnet inni meg lengter etter trygghet, ubetinget kjærlighet og anerkjennelse fra mine foreldre, mens den voksne, rasjonelle delen av meg ber meg om å ta meg sammen og komme meg videre. Ikke holde dette opp mot dem.

Men det hadde vært lettere å tilgi hvis de faktisk tok det på sin kappe. At de angret og ba om unnskyldning. Min mor er blitt noe vagere i det siste, og jeg tror hun kanskje har hatt litt dårlig samvittighet, men hun skjuler det godt. Jeg tror hun er litt redd for å motsi min far, som har sterke meninger om dette. 

Når det gjelder sønnen min, syns jeg det er veldig vanskelig. De har aldri passet ham alene. Jeg er alltid med når vi besøker dem. Men det er jo viktig for et barn å ha kontakt med familie/besteforeldre? Han virker glad i dem, dog noe skeptisk til min far. Jeg er nesten sikker på at de ikke ville gjort noe fysisk mot ham, fordi de anser det som min oppgave som forelder, men de kommer noen ganger med litt strenge irettesettelser og krever mer av sønnen min enn det jeg ser andre besteforeldre gjør av sine barnebarn. Men de virker glad i ham også.

Jeg føler meg slem hvis jeg kutter kontakten mellom dem, og hindrer min sønn i å ha kontakt med sine besteforeldre. Samtidig syns jeg det er tungt å være der, for de kommer med stadige stikk, både om hvordan jeg var som liten, og hvordan jeg oppdrar min sønn, og selv når det er god stemning, får jeg flashbacks av å være i huset jeg vokste opp i. Jeg føler ikke helt at jeg kan være meg selv når jeg er der. 

Jeg er født på slutten av 90-tallet, og foreldrene mine er norske. Ja, de var veldig aktive i en kristen menighet på vestlandet i min oppvekst, og det har nok påvirket deres syn på barn og barneoppdragelse. Men jeg er litt redd for å forsterke folks fordommer mot religion og kristendom, for jeg føler ikke at jeg kan skylde på troen deres alene. Mine besteforeldre på begge sider var/er også kristne, og de har en helt annen tilnærming enn mine foreldre. De var min trygge havn som liten, og jeg har et tett bånd til bestemoren min spesielt. Mine foreldre oppdro oss strengere enn mine besteforeldre oppro dem, og min far sier at det er grunnen til at enkelte av hans søsken (mine tanter/onkler) ikke har gjort "riktige" og moralske valg her i livet. 

Det er en kaos av følelser i hodet mitt, og jeg vet ikke hvem jeg kan betro meg til. På en side ønsker jeg å kutte kontakten, men samtidig får jeg veldig dårlig samvittighet både ovenfor mine foreldre og min sønn. Og mine søsken. Det blir ikke så lett for dem hvis jeg gjør det heller. Jeg har kanskje utlevert for mye informasjon her. Jeg får dårlig samvittighet for dette også. 

Anonymkode: f735c...3f6

Share this post


Link to post
Share on other sites
Helgeline

Du har helt rett i at de ikke kan skylde på tiden. Selv er jeg et barn av 70-tallet, kan aldri huske å ha fått fysisk straff. Før hun døde, fortalte min mor meg at hun hadde gitt meg ris EN gang (kan ikke huske dette). Grunnen var at jeg ikke hadde giddet å gå på do, slik at alle buksene mine var blitt våte. Min mor angret tydelig på den enkeltepisoden men der og da fremsto det som en god oppdragelsesmetode sa hun. 

Mamma var forresten født før krigen. Hun kunne bare huske å ha fått ris en gang. Av faren. Det verste for henne i ettertid var at hun aldri fikk vite grunnen til dette. Men som du ser var det ikke sånn at alle unger fikk ris, selv om vi hår nesten 100 år tilbake.

Sannsynligvis er ikke foreldrene dine onde mennesker. De trodde vel de ga dere en god oppdragelse. Så å kutte dem ut bare pga dette er imo en overreaksjon. Ikke for å bagatellisere fysisk vold, men det er mange andre ting du kan gjøre med et barn som er mye verre enn ris på rompa. Psykisk mishandling, å ikke ivareta de...at du fikk ris for en naturlig reaksjon som gråt er definitivt psykisk mishandling forresten.

Du må bare akseptere det som har skjedd, tviler på at du får noen innrømmelser. Men snakk med dem, du vet jo aldri. Du kan begynne samtalen med at slike metoder som de brukte på deg når du var lita, de er det helt uaktuelt at de bruker på barnebarn. Vær streng og kvinn deg opp. Du er ikke et barn lenger, maktforholdet har snudd. Først og fremst er du mor.
 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Jeg vokste opp på 90-tallet og ble utsatt for det samme. Kun av en av to foreldre. Lykkens dag da de endelig ble skilt. H*n som gjorde dette er fortsatt overbevist om at det er rette veien å gå. Disiplin, respekt for voksne og streng oppdragelse. Egentlig er det frykt, redsel og krenkelse for barna. Det forstår ikke vedkommende. Det ville aldri i verden falt meg inn å utsette mine barn for dette.

Hvis vedkommende kommenterer min form for oppdragelse eller måte å håndtere ulike ting med barna på får h*n beskjed om å holde kjeft og passe sine egne saker. Har forsøkt å nå inn til vedkommende med informasjon, kunnskap og erfaring basert på oppveksten, men det er ingen vits. Noen mennesker eier bare ikke selvinnsikt. Jeg har mer eller mindre bearbeidet dette ferdig. 

Anonymkode: 36475...7b9

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg mener at du har helt rett i dine tanker her TS. Du er ikke svak og foreldrene dine har gjort store feil når de straffet deg i barndommen. Det var ulovlig den gangen og det er ikke noe mindre ulovlig nå. Det kan de godt få lov til å høre hvis de skulle begynne å forsvare seg!

Man skal ikke holde kontakt med familie for enhver pris. Hvis du tenker at du vil kutte kontakten så tror jeg at det er god grunn til det. Tankene dine virker rimelige for meg slik jeg leser dem.

Jeg kan ikke fatte i hva slags situasjon det skulle være greit for en besteforelder å komme med "strenge irettesettelser" av en 2,5 åring? Det skal ikke være nødvendig i noen som helst situasjon. Det kan du bruke som utgangspunkt, synes jeg.

Du må finne ut hvor din grense går. Bruk følelsene som kompass. Så må du vokte den grensen klart og tydelig med ord og handling. Det blir nok tøft og sure miner! Men bruk den urettferdigheten du har blitt utsatt for, la den gi deg styrke til å sette grenser for å beskytte barnet ditt. Bli litt sint!

Forbered deg med noen setninger på forhånd. For eksempel: "Sånn snakker vi ikke til barn i dette huset. Dette er min familie og jeg bestemmer hvordan vi skal ha det."

Anonymkode: ce7b8...b76

Share this post


Link to post
Share on other sites
Chiyo

Kan du spørre foreldrene dine hvorfor de tenker at det er greit å slå et barn som har tisset i sengen med et uhell? Eller å slå noen som gråter, noe som er ganske naturlig for barn? 

Jeg kan godt skjønne at du hadde mye angst som barn. Du ble mishandlet fysisk og psykisk. Du er ikke svak, foreldrene dine skapte et utrygt miljø for deg og dine søsken. :klem: 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vokste opp på 90-tallet og ble utsatt for det samme. Kun av en av to foreldre. Lykkens dag da de endelig ble skilt. H*n som gjorde dette er fortsatt overbevist om at det er rette veien å gå. Disiplin, respekt for voksne og streng oppdragelse. Egentlig er det frykt, redsel og krenkelse for barna. Det forstår ikke vedkommende. Det ville aldri i verden falt meg inn å utsette mine barn for dette.

Hvis vedkommende kommenterer min form for oppdragelse eller måte å håndtere ulike ting med barna på får h*n beskjed om å holde kjeft og passe sine egne saker. Har forsøkt å nå inn til vedkommende med informasjon, kunnskap og erfaring basert på oppveksten, men det er ingen vits. Noen mennesker eier bare ikke selvinnsikt. Jeg har mer eller mindre bearbeidet dette ferdig. 

Anonymkode: 36475...7b9

Så trist at du har opplevd noe av det samme 😔 det høres ut som de samme holdningene som mine foreldre har. 

Hvordan har du gjort det ift kontakt med denne forelderen? H*n er en del av livet ditt, men på dine premisser? Følte du noe nag til den andre forelderen som "lot det skje"? 

Jeg er veldig glad på dine vegne, at du har klart å legge det bak deg og stå opp for deg selv. Jeg håper jeg kan klare det jeg også. 

TS

Anonymkode: f735c...3f6

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener at du har helt rett i dine tanker her TS. Du er ikke svak og foreldrene dine har gjort store feil når de straffet deg i barndommen. Det var ulovlig den gangen og det er ikke noe mindre ulovlig nå. Det kan de godt få lov til å høre hvis de skulle begynne å forsvare seg!

Man skal ikke holde kontakt med familie for enhver pris. Hvis du tenker at du vil kutte kontakten så tror jeg at det er god grunn til det. Tankene dine virker rimelige for meg slik jeg leser dem.

Jeg kan ikke fatte i hva slags situasjon det skulle være greit for en besteforelder å komme med "strenge irettesettelser" av en 2,5 åring? Det skal ikke være nødvendig i noen som helst situasjon. Det kan du bruke som utgangspunkt, synes jeg.

Du må finne ut hvor din grense går. Bruk følelsene som kompass. Så må du vokte den grensen klart og tydelig med ord og handling. Det blir nok tøft og sure miner! Men bruk den urettferdigheten du har blitt utsatt for, la den gi deg styrke til å sette grenser for å beskytte barnet ditt. Bli litt sint!

Forbered deg med noen setninger på forhånd. For eksempel: "Sånn snakker vi ikke til barn i dette huset. Dette er min familie og jeg bestemmer hvordan vi skal ha det."

Anonymkode: ce7b8...b76

 

3 timer siden, Chiyo skrev:

Kan du spørre foreldrene dine hvorfor de tenker at det er greit å slå et barn som har tisset i sengen med et uhell? Eller å slå noen som gråter, noe som er ganske naturlig for barn? 

Jeg kan godt skjønne at du hadde mye angst som barn. Du ble mishandlet fysisk og psykisk. Du er ikke svak, foreldrene dine skapte et utrygt miljø for deg og dine søsken. :klem: 

Takk for at dere deler tankene deres.

Det er litt vanskelig å forklare hvorfor de mener som de gjør, men jeg skal prøve så godt jeg kan. Det virker som at de oppfatter all form for trass eller utbrudd av negative følelser som ulydighet heller mangel på respekt. Det vil si at hvis sønnen min blir sint eller gråter når ting ikke blir som han forventer, så blir de irriterte og irettesetter han/ber han skjerpe seg. Men han er jo midt i selvstendighetsalderen, og jeg tenker at man må forvente litt protester fra barn, spesielt i den alderen. Det er ikke det at jeg ofte gir etter for protestene hans, men jeg pleier å la han få lov til å føle det han føler, samtidig som jeg står for det jeg har bestemt. Men mine foreldre syns ikke at man skal "akseptere" sånne reaksjoner på "ubetydelige ting" (ja, det er jo små ting for oss voksne, men for han føles det jo større..). 

De anser fysisk straff som en effektiv måte å lære barn moral på. Man vil jo unngå det som fører til smerte. Og det stemmer jo forsåvidt, men jeg tenker at det går på bekostning av andre, viktigere ting. Det virker som at de bryr seg mer om at barn (spesielt deres egne) er høflige og lydige, enn at barna har det bra og/eller har et godt forhold til foreldrene sine. De tror at bibelen ber dem om å "tukte" (de tolker det som fysisk avstraffelse) barna sine, og de mener derfor at Guds ord står over den norske loven. Og de tror at dagens barn er bortskjemte/ mer umoralske enn tidligere, fordi dagens foreldre er for slepphendte med oppdragelsen. 

Men uansett hvis fysisk avstraffelse skulle vært greit, så burde i det minste straffen passe det som har blitt gjort. Jeg kan med hånden på hjertet ikke huske at jeg gikk inn for å være ulydig eller ondskapsfull. Jeg føler jeg famlet meg fram, og tråkket stadig "feil" som fyrte opp sinnet til foreldrene mine, spesielt min far. 

Jeg følte at jeg alltid måtte gå på do hele tiden, fordi jeg var så redd for å ha et uhell. Jeg prøvde å stenge gråten inne, når de truet med ris, for ellers fikk jeg det garantert. Jeg prøvde å ikke gråte når jeg fikk ris, for da varte det bare enda lengre. Jeg hadde ingen grunn til å gråte, for jeg måtte jo forstå at jeg fortjente det. Måltider avsluttet ofte med enten at jeg trykket i meg mat jeg ikke likte eller var for mett til spise, eller at jeg fikk ris for å være "utakknemlig" siden jeg ikke spiste opp. Vi fikk også ris hvis vi gjorde noe som kunne være farlig (f.eks leke for nærme bilveien) sånn at vi skulle lære det effektivt.

Men samtidig så sørget de for at jeg fikk mat i magen og tak over hodet, jeg ble aldri banket opp, de er ikke alkoholikere eller rusmisbrukere... De har bare disiplinert oss med jernhånd, og jeg var aldri trygg på hva spillereglene var. 

Anonymkode: f735c...3f6

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
4 timer siden, Helgeline skrev:

Du har helt rett i at de ikke kan skylde på tiden. Selv er jeg et barn av 70-tallet, kan aldri huske å ha fått fysisk straff. Før hun døde, fortalte min mor meg at hun hadde gitt meg ris EN gang (kan ikke huske dette). Grunnen var at jeg ikke hadde giddet å gå på do, slik at alle buksene mine var blitt våte. Min mor angret tydelig på den enkeltepisoden men der og da fremsto det som en god oppdragelsesmetode sa hun. 

Mamma var forresten født før krigen. Hun kunne bare huske å ha fått ris en gang. Av faren. Det verste for henne i ettertid var at hun aldri fikk vite grunnen til dette. Men som du ser var det ikke sånn at alle unger fikk ris, selv om vi hår nesten 100 år tilbake.

Sannsynligvis er ikke foreldrene dine onde mennesker. De trodde vel de ga dere en god oppdragelse. Så å kutte dem ut bare pga dette er imo en overreaksjon. Ikke for å bagatellisere fysisk vold, men det er mange andre ting du kan gjøre med et barn som er mye verre enn ris på rompa. Psykisk mishandling, å ikke ivareta de...at du fikk ris for en naturlig reaksjon som gråt er definitivt psykisk mishandling forresten.

Du må bare akseptere det som har skjedd, tviler på at du får noen innrømmelser. Men snakk med dem, du vet jo aldri. Du kan begynne samtalen med at slike metoder som de brukte på deg når du var lita, de er det helt uaktuelt at de bruker på barnebarn. Vær streng og kvinn deg opp. Du er ikke et barn lenger, maktforholdet har snudd. Først og fremst er du mor.
 

Jeg tror heller ikke at de er onde. Men de opplevdes som nådeløse i mine øyne. Men det er nettopp det at de tilsynelatende har gjort det med "gode intensjoner" som gjør det vanskelig å konfrontere dem/kutte dem ut. Men de mistet definitivt kontrollen over sinnet sitt mange ganger. Og enda vanskeligere er det at de fremdeles har dette synet på voksne vs barn. 

Jeg skal prøve så godt jeg kan. Du har rett i at jeg også er voksen nå. Jeg trenger ikke å underkaste meg dem. Men jeg føler det er så vanskelig, for vi glir rett inn i rollene når vi møtes. Det er rett og slett for vanskelig å bryte med mønsteret, uten å kutte de ut. Jeg blir lille meg igjen med en gang de er i nærheten

Anonymkode: f735c...3f6

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå har jeg fått en sønn selv (2,5 år). Og ser på barneoppdragelse og min egen oppvekst i et annet lys. Jo, mer jeg tenker på barndommen min, jo mer fortvilet og bitter blir jeg ovenfor foreldrene mine. 💔

Jeg ble aldri banket opp i den forstand at jeg fikk synlige skader, men de brukte fysiske avstraffelses metoder som å riste meg, dra meg hardt i armen og gi meg ris, både med og uten søsknene mine som tilskuere. De mener nok at de gjorde dette "i god tro" og at det var den beste måten å disiplinere oss barna på.

Da jeg vokste opp, trodde jeg det var "normalt". Men nå i voksen alder stusser jeg sånn på hvordan de kunne lukke øynene fra å se at dette skapte et skadelig oppvekstmiljø for oss barna. Dette skjedde på 2000-tallet i Norge. Og det er/var ulovlig. 

Grunnene til at jeg fikk ris, kunne være alt fra at jeg ikke spiste opp maten min, gråt "når det ikke var noe å gråte for", at jeg protesterte/ikke var umiddelbart lydig, til at jeg ble "unødvendig" skitten på klærne mine, eller hadde tisseuhell i senga om nettene. Jeg kan ikke huske å ha gjort noe direkte slemt/ondskapsfullt med vilje som kunne gjøre at jeg følte at jeg fortjente straffen. Jeg har slitt med mareritt, angst og generell dårlig psyke hele livet, men det er kun de siste årene jeg har klart å se sammenhengen mellom barndommen min og de psykiske lidelsene. 

Jeg er eldst og har en yngre søster og en yngre bror. Jeg føler at foreldrene mine var strengere med meg ift mine søsken, men de har nok fått sin dose de også. 

På en annen side så har jeg gode minner også, der vi gjorde fine ting sammen som familie, f.eks fiske etter krabber og gå på skøyter. Og jeg tror nok at de innerst inne var/er glad i meg. Men samtidig var de veldig strenge, og hadde stort temperament, og jeg sitter igjen med en følelse av å ikke være god nok, å være redd for å tråkke feil, at jeg bør skamme meg over mine følelser, og at jeg er redd for andre personers reaksjoner. Jeg får lett dårlig samvittighet, og er blitt veldig konfliktsky. 

Foreldrene mine mener den dag i dag at de gjorde det rette, og at barn har godt av disiplin. Jeg føler meg så forvirret, trist og sint på en gang. Overreagerer jeg? Har jeg vokst opp med vold hjemme? Eller var det bare til mitt eget beste? Jeg er så usikker på om jeg orker å ha de like involvert i mitt og barnet mitt sitt liv, når jeg stadig får flashbacks av disse episodene. Var jeg en ufordragelig unge, siden jeg gjorde meg fortjent til så mye vondt? 😭Når jeg ser min sønn, og de trassanfallene han får, kan jeg ikke annet enn å tenke at slik "provoserende oppførsel" bare er en normal del av et barns utvikling. Det kunne ikke falle meg inn å slå han for at han skal skjerpe seg. Men kanskje jeg var verre som liten? Jeg merker at de også noen ganger kommer med bemerkninger i retning min sønn eller andre barn som avslører deres holdning rundt det at voksne står mye høyere enn barn. De er heller ikke av den eldre garden. De kan rett og slette verken skylde på egen alder/oppvekst eller tidsånden siden dette var så sent som 2000-tallet. 😔

Dette er personer som andre rundt ser på som oppegående, med gode jobber og vanlig nettverk rundt seg. Jeg fortalte ingen av vennene mine om det, og tviler på at folk som kjenner mor og far hadde trodd meg om jeg fortalte de om disse tingene. 

Jeg sliter, men jeg vet ikke hvordan jeg skal ta tak i det. Jeg vet ikke om jeg har rett til å føle meg ødelagt og bitter. Kanskje jeg bare er svak. 

Anonymkode: f735c...3f6

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver og opplevde å bli slått som jeg så fint velger å kalle det når jeg ikke hørte etter, gjorde noe jeg ikke skulle gjøre o.l.

Igjen så hadde jeg mange fantastiske opplevelser med mamma og pappa, de var til syvende og sist veldig omsorgsfulle og gjorde alt i sin makt for å hjelpe meg med alt jeg trengte å få hjelp til, både av ressurser og materielle ting.

En periode var jeg veldig bitter, men har innsett at mine foreldre selv bare var ofre for sin egen barndom. Det var slik de ble oppdratt og de trodde dette var den riktige måten å oppdra barn på. Jeg har tilgitt dem og de har i ettertid beklaget seg veldig. Vi må huske på at foreldrene våre også feiler som alle andre❤️

Anonymkode: cc3a9...1c5

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver og opplevde å bli slått som jeg så fint velger å kalle det når jeg ikke hørte etter, gjorde noe jeg ikke skulle gjøre o.l.

Igjen så hadde jeg mange fantastiske opplevelser med mamma og pappa, de var til syvende og sist veldig omsorgsfulle og gjorde alt i sin makt for å hjelpe meg med alt jeg trengte å få hjelp til, både av ressurser og materielle ting.

En periode var jeg veldig bitter, men har innsett at mine foreldre selv bare var ofre for sin egen barndom. Det var slik de ble oppdratt og de trodde dette var den riktige måten å oppdra barn på. Jeg har tilgitt dem og de har i ettertid beklaget seg veldig. Vi må huske på at foreldrene våre også feiler som alle andre❤️

Anonymkode: cc3a9...1c5

Foreldrene mine er forøvrig fra en annen kultur der fysisk avstraffelse er ok, og dette skjedde på 90-tallet.

Anonymkode: cc3a9...1c5

Share this post


Link to post
Share on other sites
Helgeline
52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Takk for at dere deler tankene deres.

Det er litt vanskelig å forklare hvorfor de mener som de gjør, men jeg skal prøve så godt jeg kan. Det virker som at de oppfatter all form for trass eller utbrudd av negative følelser som ulydighet heller mangel på respekt. Det vil si at hvis sønnen min blir sint eller gråter når ting ikke blir som han forventer, så blir de irriterte og irettesetter han/ber han skjerpe seg. Men han er jo midt i selvstendighetsalderen, og jeg tenker at man må forvente litt protester fra barn, spesielt i den alderen. Det er ikke det at jeg ofte gir etter for protestene hans, men jeg pleier å la han få lov til å føle det han føler, samtidig som jeg står for det jeg har bestemt. Men mine foreldre syns ikke at man skal "akseptere" sånne reaksjoner på "ubetydelige ting" (ja, det er jo små ting for oss voksne, men for han føles det jo større..). 

De anser fysisk straff som en effektiv måte å lære barn moral på. Man vil jo unngå det som fører til smerte. Og det stemmer jo forsåvidt, men jeg tenker at det går på bekostning av andre, viktigere ting. Det virker som at de bryr seg mer om at barn (spesielt deres egne) er høflige og lydige, enn at barna har det bra og/eller har et godt forhold til foreldrene sine. De tror at bibelen ber dem om å "tukte" (de tolker det som fysisk avstraffelse) barna sine, og de mener derfor at Guds ord står over den norske loven. Og de tror at dagens barn er bortskjemte/ mer umoralske enn tidligere, fordi dagens foreldre er for slepphendte med oppdragelsen. 

Men uansett hvis fysisk avstraffelse skulle vært greit, så burde i det minste straffen passe det som har blitt gjort. Jeg kan med hånden på hjertet ikke huske at jeg gikk inn for å være ulydig eller ondskapsfull. Jeg føler jeg famlet meg fram, og tråkket stadig "feil" som fyrte opp sinnet til foreldrene mine, spesielt min far. 

Jeg følte at jeg alltid måtte gå på do hele tiden, fordi jeg var så redd for å ha et uhell. Jeg prøvde å stenge gråten inne, når de truet med ris, for ellers fikk jeg det garantert. Jeg prøvde å ikke gråte når jeg fikk ris, for da varte det bare enda lengre. Jeg hadde ingen grunn til å gråte, for jeg måtte jo forstå at jeg fortjente det. Måltider avsluttet ofte med enten at jeg trykket i meg mat jeg ikke likte eller var for mett til spise, eller at jeg fikk ris for å være "utakknemlig" siden jeg ikke spiste opp. Vi fikk også ris hvis vi gjorde noe som kunne være farlig (f.eks leke for nærme bilveien) sånn at vi skulle lære det effektivt.

Men samtidig så sørget de for at jeg fikk mat i magen og tak over hodet, jeg ble aldri banket opp, de er ikke alkoholikere eller rusmisbrukere... De har bare disiplinert oss med jernhånd, og jeg var aldri trygg på hva spillereglene var. 

Anonymkode: f735c...3f6

Fikk du regelmessig ris i forbindelser med måltid? Leste jeg at du hadde spiseforstyrrelse? Ikke rart i tilfelle. Selv ikke den lett alkoholiserte grinebiteren av min bestefar praktiserte det. De hadde dårlig råd på 30-tallet og menyen besto av sild 5 dgr i uka. Komboen dårlig råd og kresne barn var ikke god. (Barn kunne faktisk være kresne på den tida også) Han nøyde seg med å peke mot døra og rope UT! hvis barna ikke likte maten/ikke spiste opp. Mine foreldre var også aktive i en kristen menighet da jeg vokste opp, men de praktiserte ikke fysisk straff (selv om det ble forkynt fra talerstolen at dette var greit!). Husker at jeg opplevde at ganske små barn ble riset inne på toalettet i forbindelse med møter. Mine foreldre (og flere andre, også eldre personer) reagerte med avsky på dette. Så menigheten var delt på dette. Har ofte lurt på hvordan det går med disse barna. 

Er litt sjokka av å lese hvordan du har vokst opp. 

Var det en av foreldrene dine som var verre på dette enn den andre? Tør nesten ikke si det, men når avstraffelsene blir så systematiske smaker det nesten av sadisme...

Håper du får hjelp til å bearbeide dette! Så bra at du har lært av dine foreldres feil! 
 

😘

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så trist at du har opplevd noe av det samme 😔 det høres ut som de samme holdningene som mine foreldre har. 

Hvordan har du gjort det ift kontakt med denne forelderen? H*n er en del av livet ditt, men på dine premisser? Følte du noe nag til den andre forelderen som "lot det skje"? 

Jeg er veldig glad på dine vegne, at du har klart å legge det bak deg og stå opp for deg selv. Jeg håper jeg kan klare det jeg også. 

TS

Anonymkode: f735c...3f6

Jeg har kontakt på mine premisser. Avviser eller gir tydelig beskjed før noe eskalerer eller hvis jeg er uenig. Mine barn skal skånes fra alt som har med den personens sinne og aggressivitet å gjøre. Ser an humøret til forelderen og min egen toleranse den dagen. Finner meg bare ikke i den uvitenheten og dumskapen vedkommende tror på. Nei, den andre forelderen hadde det nok ugreit nok som det var og ble dominert. Føler ikke på noe nag. Det vanskeligste har vært å godta at vedkommende som utøvde vold ikke vedkjenner seg det som har skjedd. Det er en blanding av forsvar og fornektelse. Jeg mener det handler om uvitenhet, mangel på kunnskap og egne dårlige erfaringer som fører folk ditt denne forelderen min var. Vold med vold er enkelt, oppdragelse uten vold er langt mer krevende. 

Anonymkode: 36475...7b9

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har kontakt på mine premisser. Avviser eller gir tydelig beskjed før noe eskalerer eller hvis jeg er uenig. Mine barn skal skånes fra alt som har med den personens sinne og aggressivitet å gjøre. Ser an humøret til forelderen og min egen toleranse den dagen. Finner meg bare ikke i den uvitenheten og dumskapen vedkommende tror på. Nei, den andre forelderen hadde det nok ugreit nok som det var og ble dominert. Føler ikke på noe nag. Det vanskeligste har vært å godta at vedkommende som utøvde vold ikke vedkjenner seg det som har skjedd. Det er en blanding av forsvar og fornektelse. Jeg mener det handler om uvitenhet, mangel på kunnskap og egne dårlige erfaringer som fører folk ditt denne forelderen min var. Vold med vold er enkelt, oppdragelse uten vold er langt mer krevende. 

Anonymkode: 36475...7b9

Oppdragelse med vold er enkelt *

Anonymkode: 36475...7b9

Share this post


Link to post
Share on other sites
Zienna

Kjenner at jeg blir opprørt av å lese dette.  Stakkars deg.   

Verken disiplin eller vold er bra.  Disiplin betyr underkastelse uten spørsmål; man gjør hva man får beskjed om.  Ingen foreldre ønsker vel dette for barna deres?  Tvert i mot, ønsker vi ikke alle at barna våre skal være rakrygget nok til å stille spørsmål, stå i mot og ha integritet? 

Tommelen opp for deg, som har forstått at sirkelen må avsluttes. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Emma89

Hei TS :)

Jeg vokste opp med en mamma, som ikke torte å si i mot min far. Han var streng. Dro oss i hårer, ørene, ga oss ris, og han brølte. Mye straff! 

De er heldigvis ikke sammen i dag. Mamma fortjener en omsorgsfull mann, som oppriktig bryr seg om henne, og vil ta vare på henne. 

Jeg hadde aldri i verden latt mitt barn være alene med pappa. Mitt barn skal få bli sint, være uheldig, og alt et barn skal oppleve, uten fysisk avstraffelse.

Svake møkkaforeldre, kaller jeg slike foreldre som tyr til psykisk, og fysisk vold mot sine barn. 

Håper du har det fint i dag, TS. Du ER bra nok som du er, og du er verdens beste forelder ❤

Share this post


Link to post
Share on other sites
Thyra
8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har kontakt på mine premisser. Avviser eller gir tydelig beskjed før noe eskalerer eller hvis jeg er uenig. Mine barn skal skånes fra alt som har med den personens sinne og aggressivitet å gjøre. Ser an humøret til forelderen og min egen toleranse den dagen. Finner meg bare ikke i den uvitenheten og dumskapen vedkommende tror på. Nei, den andre forelderen gadde det ugreit nok som det var og ble dominert. Føler ikke på noe nag. Det vanskeligste har vært å godta at vedkommende som utøvde vold ikke vedkjenner seg det som har skjedd. Det er en blanding av forsvar og fornektelse. Jeg mener det handler om uvitenhet, mangel på kunnskap og egne dårlige erfaringer som fører folk ditt denne forelderen min var. Vold med vold er enkelt, oppdragelse uten vold er langt mer krevende. 

Anonymkode: 36475...7b9

 

7 timer siden, Emma89 skrev:

Hei TS :)

Jeg vokste opp med en mamma, som ikke torte si i mot min far. Han var streng. Dro oss i hårer, ørene, ga oss ris, og han brølte. Mye straff! 

De er heldigvis ikke sammen i dag. Mamma fortjener en omsorgsfull mann, som oppriktig bryr seg om henne, og vil ta vare på henne. 

Jeg hadde aldri i verden latt mitt barn være alene med pappa. Mitt barn skal få bli sint, være uheldig, og alt et barn skal oppleve, uten fysisk avstraffelse.

Svake møkkaforeldre, kaller jeg slike foreldre som tyr til psykisk, og fysisk vold mot sine barn. 

Håper du har det fint i dag, TS. Du ER bra nok som du er, og du er verdens beste forelder ❤

Jeg ser at det ikke er alle de som vokser opp med vold som ender opp med å klandre den forelderen som "ikke beskyttet dem" mer enn den som faktisk utførte volden. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...