Kjæreste med depresjon - hvordan redde forholdet?

[AnonymBruker]

Min kjæreste og samboer gikk for 3 år siden igjennom en sorg som har utviklet seg til en form for depresjon. Hun har ikke søkt hjelp, innrømt det selv eller på noen som helst måte fått denne diagnosen offisielt, men alt hun sliter med ligner veldig på depresjon, noe hun selv har innsett i det siste.

Dette har skapt og skaper mange misforståelser i hverdagen, noe som fører til en del uenigheter som må ryddes opp i. Forholdet vårt har derfor gått en del opp og ned, spesielt det siste året. 

Jeg opplever at hun er likegyldig, og hun opplever det samme. Nå har det gått så langt at hun faktisk gjorde det slutt for et par dager siden, men idag ble vi heldigvis enige om å prøve igjen. Vi har hatt mange gode samtaler om forholdet vårt det siste døgnet, og vi er derfor enige om å gi oss selv en siste sjanse. 

Jeg elsker henne men hun er usikker. Jeg blir så fortvilet for jeg tror hun egentlig elsker meg og er i ferd med å gi opp fordi vi ikke finner en måte å balansere sorgen hennes i hverdagen vår. Vår nye avtale er at jeg skal la henne ordne opp i egen tristhet og ikke presse meg på. Når hun gjør meg usikker overkompenserer jeg, noe som kan være frustrerende for henne, og da blir det veldig tydelig at jeg har mye å gi som kjæreste, og hun ingenting. Hun kaller det «ingenting», men jeg føler hun gir meg det jeg trenger i hverdagen. 

Vi har mye å redde. Felles barn, hus.... mange fine år sammen. 

Jeg håper dette siste forsøket kan hjelpe oss å få det til, men jeg er veldig redd for perioden vi går inn i nå. 

Er det noen som har vært i samme situasjon, håndtert samme problematikk og likevel klart å redde forholdet? 

Anonymkode: 60388...9fa

[AnonymBruker]

Mannen min gjennom 12 år ble deprimert i vinter og fortalte på nyåret at han ikke elsker meg lenger. Vi har barn, hus og alt sammen. 
vi har begynt i parterapi på familievernskontoret. 
håper virkelig vi greier å redde forholdet, for jeg elsker han og vil vi skal leve som en familie. 
 

det blir som du sier at jeg overkompenserer, mens han har ingenting å gi 

Anonymkode: df8ae...aea

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mannen min gjennom 12 år ble deprimert i vinter og fortalte på nyåret at han ikke elsker meg lenger. Vi har barn, hus og alt sammen. 
vi har begynt i parterapi på familievernskontoret. 
håper virkelig vi greier å redde forholdet, for jeg elsker han og vil vi skal leve som en familie. 
 

det blir som du sier at jeg overkompenserer, mens han har ingenting å gi 

Anonymkode: df8ae...aea

Jeg forstår hva du går igjennom. Det må være svært tungt for deg også.

Har parterapi hjulpet dere så langt? Bor dere fortsatt sammen?

For oss er i parterapi aktuelt. Iallfall ikke nå, kanskje senere om vi kommer oss igjennom denne første perioden vi har blitt enige om. Vi har heldigvis klart å uttrykke begge to hva vi trenger for å få det bedre. Jeg håper bare vi klarer det og at hun ikke angrer seg. Jeg føler situasjonen er enormt ustabil.

Anonymkode: 60388...9fa

[AnonymBruker]

Er det noen flere som har hjelp å komme med?

Anonymkode: 60388...9fa

[AnonymBruker]

Hei. Sitter i samme skap selv akkurat nå. Har et innlegg her inne jeg også. Vi hadde et lignende tilfelle tidligere for ca 2 år siden. Det ende med at hun innså at hun var sliten/frusteret og svartmalte forholdet vårt. Etter det bestemte vi oss for å prøve videre. Endte med at hun ville gifte seg. vi skulle bli Flinkere til å dra på date osv. Men desverre, vi gjorde det ikke... vi dro ikke på brylupsreise en gang. (mest økonomiske årsaker)hverdagen kom og tok oss IGJEN. Er det noe jeg ville ha gjort i etterkant er å tatt parterapi. (når vi begge var i fight modus og fremdeles var sammen) Jeg vet ikke hvor mye man får ut av det. Men det de skriver selv er at de kan få det til. for nå vil hun ikke prøve på nytt, og det tar tid og komme inn til time. Ellers ville jeg lagt en plan. varsel i kalender el lignende der det står "stop hverdagen" NÅ er det tid for kjæresten tid. Å legge vekt på disse øyeblikkene slik at dere kan gå tilbake å mimmre. Og husk å la henne få prøve. Gi henne mestringsfølelse. La henne få ordne en date. Ikke gjør det til en konkuranse om å være best el. Det vil nok bare få henne til å føle seg dårligere. 

Anonymkode: 3ec68...e21

[AnonymBruker]

Har gått i parterapi hos familievernkontoret siden i høst. Min samboer har også vært deprimert og har fått behandling tidligere. Ting er i alle fall bedre nå. Og samboer skal snart starte med behandling igjen. Om dere har barn under 16 år må dere til familievernkontoret for samtale ved brudd, så like greitt å prøve det før forholdet ikke kan reddes. 

Anonymkode: 806ec...c93

[milla80]

Sitat

Er det noen som har vært i samme situasjon, håndtert samme problematikk og likevel klart å redde forholdet? 

Synes hun bør søke hjelp ja og få noen å snakke med. Skjønner at det ikke er lett og at du allerede har prøvd å få henne til å søke hjelp flere ganger men hadde ikke gitt opp med å prøve å motivere henne til å finne seg noen å prate med, noen hun kan føle seg trygg på og som hun føler hører på henne og det hun har å si. 

Ingen behandlere er like ,så det gjelder å finne en hvor kjemien stemmer ,det er alfa og omega  Jeg tror personlig ikke en langvarig alvorlig depresjon bare går over av seg selv ,selv om alle mennesker mer eller mindre kan være deprimerte av og til .

Å sette ord på følelsene er veldig viktig ,også i en sorgprosess  (been there ,done that) 

Det er ikke alltid like lett for alle å oppsøke hjelp og be om hjelp (mange ser nok på det som et nederlag) men man får så mye igjen for det i ettertid  Hva er det verste som kan skje liksom ? 

Hør med fastlegen din (hennes?) og forklar situasjonen , så henviser han/hun dere videre . Kanskje få en utredning ,det trenger selvfølgelig ikke være noe alvorlig ,men skulle det være det så er det bedre å ha utelukket det ihvertfall.

Kjenner veldig igjen den følelsen du sa om at man blir likegyldig og aller helst bare vil trekke seg ut av forholdet. Trenger ikke være noen grunn men i mitt eget tilfelle følte jeg bare for å være alene med tankene den gang , selv om kjæresten prøvde flere ganger å prate med meg om det. Følte allikevel at han aldri helt forsto meg ..Å gå i samtaler hjalp meg å sette ord på tingene ,og litt etter litt løsnet det opp innvendig . Det kan ta tid ,men det er verd det 😊