Angrer på at jeg valgte familielivet med mann og to tette barn

[bondevett]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg og samboer er 27 år og ønsker barn. Men jeg ser at realiteten er annerledes enn det man drømmer om.

Vil dere fraråde oss å bli foreldre?

Anonymkode: afaab...648

Ikke la noen andre påvirke et så viktig valg. Å være forelder er som alt annet, det har gode og dårlige sider. Noen dager er fantastiske, andre er bånn i bøtta. Man elsker sine små uansett. Ta valget på grunnlag av hva dere føler er riktig. 

[AnonymBruker]

Dere som har tette barn snakker bare om hvor slitsomt det er etter de begge er født. Virker jævlig slitsomt å gå gravid, føde og amme 2 så tette også må nå jeg si, så all ære til dere og en liten F U til mannfolk som ikke måtte føle med dere og være 100% tilstede for dere..! Jeg visste veldig godt at det der ikke er noe for meg, går gravid nå og vår første er snart 5 år.. Det var bare ikke verdt det for meg eller oss og vi er så avhengige av struktur og egentid at samlivet ville muligens gått tapt om vi fikk 2 tette, selvom alle sa vi burde gjøre det og vi kanskje har gått glipp av noe fint sånn søsken imellom, så er jeg veldig glad vi ikke gjorde det. Føler med dere! ❤️

Anonymkode: 0df8a...bc6

[Thyroidea]

Tror det holder med en om gangen

[Anonymus Notarius]

6 timer siden, regine skrev:

Det rare er at for 40-50 år siden var det normalen med to tette - altså definert som 1 - 1,5 år mellom ungene. Da jeg vokste opp var det sånn i de fleste familier vi omgikkes og det er 13 mnd mellom meg og søsken. At det var tøft for de voksne når ungene var små er klart, men de færreste ble skilt i "småbarnsperioden" likevel. Ikke var det vanlig at eldstemann var i bhg heller, det fantes jo knapt den gangen. 

Så at noen skal være "perfekt" ved å få to tette forstår iallfall ikke jeg hvor kommer fra. 

 

Jeg tror heller (og mener også å ha lest) at folk får barn tettere i alder nå enn tidligere. Det handler sannsynligvis om at folk er eldre når de får barn, og dermed må få dem over en kortere periode for å rekke å få alle de ønsker seg. Men har du kilder på at folk fikk barn tettere i alder før, så skal jeg tro deg på det altså

Jeg tror heller ikke at folk får barn med kort mellomrom mellom for å være "perfekte". Tror hovedgrunnen er som sagt at mange må få dem tett om de skal rekke å få alle barna de vil ha, i tillegg har jeg inntrykk av at mange ønsker å bli "ferdig med det" ("det" er altså småbarnsperioden).

Jeg har bare 1,5 år mellom mine barn, for vår del var det uplanlagt. Var hjemme med begge til den yngste var 2 år. Det var selvfølgelig slitsomt, men det var/er også mange fordeler med å ha to så nære i alder. Det er fordeler og ulemper med alt.

[AnonymBruker]

Hehe, to tette er spennende ja! Og plutselig føler man innimellom at man har tre barn, for gudene vet hva som skjer med manne nunderveis. Nei, vi damer er ALT for flinke til å ta på oss alt for mye ansvar. Mannfolka føler det er lite de skulle ha sagt eller gjort og syns fifa er greit nok fordi mamman jo ordner alt annet.

Vi må huske å stille krav til mennene og slippe dem til. De kan bare vi lar dem. Og så slipper vi all jobben selv og alle får det hyggeligere. Men innrømmer glatt at jeg har litt vanskelig for det selv noen ganger, det er så mye enklere å bare ordne alt selv. Da blir det riktig liksom. Er ikke lett å ikke irritere seg over at mannen stadig klarer å ta på barna FEIL SKO (altså - andres sko, i helt andre størrelser til og med!) når han henter i barnehagen. Men samtidig så blir jeg spør om jeg skal hente og levre hver dag bare for at vi skal ha riktige sko...Han får øve seg på sko, heldigvis er den ene stor nok til at hun selv vet hvilke sko som er sine, og det kan nok minste også snart gjøre rede for, haha. Men det ER flaut å sende melding til samme forelder igjen og si "du, vi har tatt med xx sine sko - i dag også...". Svært fristende å bare ta ansvaret selv. Men da slutter mennene å fungere som foreldre og inntar en eller annen barne-rolle i mangel av krav om noe annet. 

Så helt ærlig tror jeg vi ofte har en viss skyld i det hele selv.
 

Anonymkode: 545c5...a71

[AnonymBruker]

On 1/19/2020 at 9:23 PM, AnonymBruker said:

Så lei menn som ikke forstår at de mistet friheten til å se serier hele natten og sove lenge på morgenen, den dagen de ble fedre. 

De bare forstår ikke at dette har de ikke tid til lenger! 

Anonymkode: 77d85...8dd

Eller er vi damer alt for dårlige på å tenke at livet ikke trenger å ta slutt pga barna? Vi kan selvsagt ikke sove ut eller se serier hele natta, det er klart, men samtidig er veien til martyr-rollen veldig veldig kort. Ren teoretisk kan en forelder både se serier hele natta og sove ut, mot å legge seg tidlig og stå opp neste morgen så den andre kan gjøre det sammen. Menn syns det er lett, vi damer syns det høres latterlig ut. Men egentlig så KAN vi også gjøre slikt om vi bare klarer å prioritere oss selv litt innimellom.

Jeg er kjempemisunnelig på mannen min som klarer det. Som glatt overser rot og klesvask for noen timer i sofaen. Jeg bare klarer ikke. Men er det han som har problemet eller er det jeg? Ganske ofte ser jeg at det antagelig er jeg. Han trener 3 ggr i uka, jeg klager hele tiden på å ikke få tid til å trene. "Men så dra på trening da!" sier han. Men så får jeg dårlig samvittighet for at jeg ser barna lite osv... så blir jeg hjemme. Og irriterer meg over at han får trene 3 ggr i uka. Mitt eller hans problem? Ganske klart MITT problem. Da jeg skjønte det sluttet jeg å klage på han og begynte å innse at ok, så ønsker jeg å prioritere slik og sånn nå... 

Så igjen - ikke sikker på at det alltid er mennene som er på villspor, mon tro om ikke vi alt for kjapt går i offerrollen og skylder på barna.

Anonymkode: 545c5...a71

[AnonymBruker]

On 1/20/2020 at 4:01 PM, Isambard said:

Det var ekstremt mye negativt her. Vi fikk to barn med 3 års mellomrom. Slitsomt, ja, men det var ikke en krise for forholdet vårt. Man blir desperat etter egentid men den mest intensive fasen er relativt kort. Når barna blir litt større og legger seg tidlig på eget rom har man egentid og voksentid.

Det er langt fra sånn at alle forhold går i dass når man får småbarn. Livet går heller ikke i dass. Man bruker det på barna, men er det noe bedre å finne på da? Det er nok år til å reise, feste og ture både før og etter småbarnsperioden.

Mulig det er riktig for TS å gå, men folk får snakke for seg selv. Det er ikke sånn for alle.

Nå skal det sies at 3 års mellomrom, det er ikke så tett... En 3-åring og en nyfødt er jo rene drømmen. Prøv 1,5 år og nyfødt, det er nok en helt annen verden rett og slett. 

Anonymkode: 545c5...a71

[AnonymBruker]

On 1/20/2020 at 8:32 PM, AnonymBruker said:

13 mnd mellom her. Kan ikke sammenlignes med 3 år, det har nok absolutt sine utfordringer men med 13 mnd mellom har det vært beintøft rett og slett. De første 2-3 årene med begge hvor språket er lite, begge er bleiebarn, de sover gjerne ikke hele natten gjennom, må passes på 24/7 osv er rett og slett veldig dobbelt opp. Hadde ingen romantisk forestilling hvor koselig det skulle bli men jeg skjønte rett og slett ikke hvor mye arbeid det er. Begge barna er i tillegg veldig aktive. Her stemmer det hvertfall at 1 er som 1 og 2 som 10. Angrer gjør jeg ikke men jeg hadde nok helt andre forventninger til mannen enn slik det har vist seg å bli. Jeg tror det sliter like mye på meg som å ha to tette. Det å føle seg litt alene og at far ikke ser hvor sliten jeg til tider er og at jeg ikke har sovet mer enn to timer i strekk i en lang periode. Alt hadde vært mye enklere om man ikke var så og si alene med husarbeidet og fikk oppmerksomhet som en partner.

Anonymkode: f42b3...563

Ja det er helt absurd i den perioden der begge er selvmordskanditater og liksom skal holdes trygge og flyr i hver sin retning uansett hva man gjør. Et hvert måltid ender opp som lek med vann og mat og klin - og allikevel så MÅ de også få lov å være barn i denne fasen. Aiaiai, vi har akkurat begynt å se lyset på den andre siden nå, ei på 1,5 og ei på 3. yngste blir heldigvis raskere selvstendig enn den første, så alderen utjevner seg nesten litt. Men uansett, nå er vi mer der at de drar hverandre med på ny galskap. Men da iaf sammen og på samme sted slik at det i praksis er mulig at en passer begge en stund. Har vært perioder jeg ikke kunne gå ut med begge omtrent - for den ene vil stikke av og den andre bare klatre så høyt som mulig for å falle ned. Men nå begynner det å bli bedre endelig. Vært et hardt år. 

Det er galskap en periode med to tette barn.. Men vi visste det ville bli tøft og hadde ingen romantiske forhåpninger om livet med to små barn. Vi klarer oss. Vi hadde 10 år sammen før vi fikk barn og har planer om mange år til sammen, så det kommer alltid en dag da vi sitter alene igjen og lurer på hvor ungene ble av. Men akkurat nå er vi slitne, sinte, sure, søvnløse og i total mangel på egentid og "frihet". Det er tøft selv om det både var forventet og et bevisst valg.

Anonymkode: 545c5...a71

[AnonymBruker]

Tja. Vi var 6. Mamma var hjemmeværende mens de eldste av oss var små. Det var trangt økonomisk, men gikk vel rundt på er vis. fra eldst til yngst. 34, 32, 31, 29, 23 og 21 tror jeg. Litt usikker på de to yngste.

De er fremdeles gift. Er nok heller forventningen til hverdagen, som gjør at så mange skiller seg i dag.

Anonymkode: 0ab90...f6e

[Isambard]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå skal det sies at 3 års mellomrom, det er ikke så tett... En 3-åring og en nyfødt er jo rene drømmen. Prøv 1,5 år og nyfødt, det er nok en helt annen verden rett og slett. 

Anonymkode: 545c5...a71

Ja, det forstår jeg. Det er også stor forskjell på hvor mye barn sover. Uansett er en veldig kort periode i den store sammenhengen. Livet er langt.

[AnonymBruker]

Jeg leste en gang et intervju med en familieterapeut som sa litt sleivete at det burde være forbudt å gå fra hverandre når minstemann er mindre enn 2-3 år. 

Og det er noe i det altså. 

Småbarnslivet er tøft i perioder.  Men så er det sannelig kjekt også! Man gir og gir og gir. Og får så mye kjærlighet tilbake. 

 

Mine er ikke tette da. Fikk tre barn på fem år. At tung graviditet og spedbarnstida er ekstremt mye tyngre når man har en baby som storesøsken skjønner jeg godt. Men det går over. 

 

(Selvfølgelig mente terapeuten ikke at man skulle bli ved vold osv osv osv (sånn siden noen folk her ofte velger å lese alt i verste mening)).

Anonymkode: 61766...440

[Gjest Embryo]

På 19.1.2020 den 23.12, AnonymBruker skrev:

Ikke følelser for hverandre er den dummeste grunnen jeg hører folk skille seg for, hva forventa du? Sommerfugler i magen ab partner resten av livet?

Anonymkode: b93e3...7eb

Sidespor: Vel. Ja! Jeg forventet faktisk noe i retning av sommerfugler livet ut, og forutså ikke at følelsene skulle svinne hen. Hva slags følelser folk trenger å ha for å være lykkelige i forholdet og livet sitt, er ikke opp til deg å hverken diktere eller latterliggjøre. Jeg er en av dem som heller vil være singel enn å være i et følelsesløst samliv. Det er jeg uten å rakke ned på dem som tar andre valg enn meg og begrunnelsene de har for det. Prøv det du også!

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Embryo skrev:

Sidespor: Vel. Ja! Jeg forventet faktisk noe i retning av sommerfugler livet ut, og forutså ikke at følelsene skulle svinne hen. Hva slags følelser folk trenger å ha for å være lykkelige i forholdet og livet sitt, er ikke opp til deg å hverken diktere eller latterliggjøre. Jeg er en av dem som heller vil være singel enn å være i et følelsesløst samliv. Det er jeg uten å rakke ned på dem som tar andre valg enn meg og begrunnelsene de har for det. Prøv det du også!

Dette kjenner jeg litt på også. Alle sier at man ikke kan forvente sommerfugler livet ut, og da blir jeg litt trist. Er dette alt liksom? Jeg er veldig glad i samboeren min, og han er viktig for meg, men sommerfuglene forsvant for lenge siden og de dukker ikke opp innimellom heller. Jeg vil ikke være en sånn person som blir forelsket i følelsen av å være forelsket, men savner kanskje noe mer uten å helt klare å sette fingeren på hva som mangler...

Anonymkode: 1c546...064

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette kjenner jeg litt på også. Alle sier at man ikke kan forvente sommerfugler livet ut, og da blir jeg litt trist. Er dette alt liksom? Jeg er veldig glad i samboeren min, og han er viktig for meg, men sommerfuglene forsvant for lenge siden og de dukker ikke opp innimellom heller. Jeg vil ikke være en sånn person som blir forelsket i følelsen av å være forelsket, men savner kanskje noe mer uten å helt klare å sette fingeren på hva som mangler...

Anonymkode: 1c546...064

Jeg har sommerfugler enda. Ikke hver dag. Og ikke hele tida. Men får sommerfugler mange ganger i uka.  

Vi har vært sammen i 15 år, samboere i 14 år, foreldre i 9 år. 

Og jeg blir fremdeles, omtrent daglig, slått i bakken av lykke over tanken at HAN vil være med meg. ♥️😂🙈

 

 

(I min familie har svært mange møtt partneren sin tidlig (13-19år) og holdt sammen hele livet, og det med en slik småforelska følelse hele livet.  Så jeg lurer noen ganger litt på vi genetisk bare er lette å glede 😂)

Anonymkode: 61766...440

[regine]

På 20.1.2020 den 22.22, Anonymus Notarius skrev:

Jeg tror heller (og mener også å ha lest) at folk får barn tettere i alder nå enn tidligere. Det handler sannsynligvis om at folk er eldre når de får barn, og dermed må få dem over en kortere periode for å rekke å få alle de ønsker seg. Men har du kilder på at folk fikk barn tettere i alder før, så skal jeg tro deg på det altså

Jeg tror heller ikke at folk får barn med kort mellomrom mellom for å være "perfekte". Tror hovedgrunnen er som sagt at mange må få dem tett om de skal rekke å få alle barna de vil ha, i tillegg har jeg inntrykk av at mange ønsker å bli "ferdig med det" ("det" er altså småbarnsperioden).

Jeg har bare 1,5 år mellom mine barn, for vår del var det uplanlagt. Var hjemme med begge til den yngste var 2 år. Det var selvfølgelig slitsomt, men det var/er også mange fordeler med å ha to så nære i alder. Det er fordeler og ulemper med alt.

Jeg har ingen statistikk, men som sagt var det sånn da jeg vokste opp. Altså foreldrene generelt var unge, de fleste mødrene var hjemmeværende og barna var tette. Tror de fleste i min klasse på småskolen feks hadde søsken i klassen over eller under, det var liksom sånn det var.Dette var på bygda i Norge, ikke storbyen, så mulig det var annerledes der. Inntrykket mitt er imidlertid at man fikk de barna man skulle ha ganske på rappen, fordi man skulle bli «ferdig» med det. 

Jeg ser dog argumentet med at dagens foreldre er så «gamle» at de må kjappe seg for å få flere, hvis de vil ha det. På den annen side kjenner jeg svært få som har så tette barn, de tetteste er det gjerne 2-3 år mellom. Tross at foreldrene er midt i 30-årene før de får unger i det hele tatt. 

Men det er jo fordeler og ulemper med alt, det er vel egentlig ingen «riktig» måte å gjøre det på. Som en annen skrev her inne så tror jeg vel at all denne slitenheten også handler om krav og forventinger til hverdagen, hvis jeg spør mine foreldre om «egentid da vi var små» vil jeg nok bare få et dumt blikk tilbake. 

[AnonymBruker]

På 19.1.2020 den 22.56, AnonymBruker skrev:

Hvorfor i alle dager tror du at de som får to tette gjør det for at «alt skal være så perfekt»??? 🤔

Det må være noe av det største våset jeg har lest på lenge. 

Anonymkode: 98223...02d

Mye rart som er ute å går... er jo mest logisk også å ha barna tett. Jeg og mine brødre var det, 1 år imellom alle. Yngste bror modnes raskes og ble nesten som en storebror for oss andre😊 vi gikk igjennom de samme problemene likt, hadde de samme vennene og har vært aktive støttespiller i hverandres liv. Glad for at det ikke var 6-7 år mellom oss.

 

Anonymkode: 07c60...9d3

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mye rart som er ute å går... er jo mest logisk også å ha barna tett. Jeg og mine brødre var det, 1 år imellom alle. Yngste bror modnes raskes og ble nesten som en storebror for oss andre😊 vi gikk igjennom de samme problemene likt, hadde de samme vennene og har vært aktive støttespiller i hverandres liv. Glad for at det ikke var 6-7 år mellom oss.

 

Anonymkode: 07c60...9d3

Det er forskjell på 1 år mellom og 6-7 år mellom da. Det er ganske uvanlig med så stor aldersforskjell på søsken. Men 2-4 år mellom er jo vanlig, og jeg tror det ofte er best. Den eldste trenger å få være den minste en stund den også. Og det er uforholdsmessig slitsomt å få dem så tett. Det viser jo blant annet svarene i denne tråden tydelig. Så hvis man ikke har veldig tidsnød, så ser jeg ærlig talt ikke noen gode grunnen til at det skal være mindre enn 2-3 år mellom søsken. 

Anonymkode: 72668...681

[Nerine_]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå skal det sies at 3 års mellomrom, det er ikke så tett... En 3-åring og en nyfødt er jo rene drømmen. Prøv 1,5 år og nyfødt, det er nok en helt annen verden rett og slett. 

Anonymkode: 545c5...a71

En helt annen verden er det nødvendigvis ikke. En treåring trenger ikke være så medgjørlig midt i den værste trassen. 

[Anonymus Notarius]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Eller er vi damer alt for dårlige på å tenke at livet ikke trenger å ta slutt pga barna? Vi kan selvsagt ikke sove ut eller se serier hele natta, det er klart, men samtidig er veien til martyr-rollen veldig veldig kort. Ren teoretisk kan en forelder både se serier hele natta og sove ut, mot å legge seg tidlig og stå opp neste morgen så den andre kan gjøre det sammen. Menn syns det er lett, vi damer syns det høres latterlig ut. Men egentlig så KAN vi også gjøre slikt om vi bare klarer å prioritere oss selv litt innimellom.

Jeg er kjempemisunnelig på mannen min som klarer det. Som glatt overser rot og klesvask for noen timer i sofaen. Jeg bare klarer ikke. Men er det han som har problemet eller er det jeg? Ganske ofte ser jeg at det antagelig er jeg. Han trener 3 ggr i uka, jeg klager hele tiden på å ikke få tid til å trene. "Men så dra på trening da!" sier han. Men så får jeg dårlig samvittighet for at jeg ser barna lite osv... så blir jeg hjemme. Og irriterer meg over at han får trene 3 ggr i uka. Mitt eller hans problem? Ganske klart MITT problem. Da jeg skjønte det sluttet jeg å klage på han og begynte å innse at ok, så ønsker jeg å prioritere slik og sånn nå... 

Så igjen - ikke sikker på at det alltid er mennene som er på villspor, mon tro om ikke vi alt for kjapt går i offerrollen og skylder på barna.

Anonymkode: 545c5...a71

Kjente meg veldig igjen i dette, må jeg innrømme...

3 timer siden, regine skrev:

Jeg har ingen statistikk, men som sagt var det sånn da jeg vokste opp. Altså foreldrene generelt var unge, de fleste mødrene var hjemmeværende og barna var tette. Tror de fleste i min klasse på småskolen feks hadde søsken i klassen over eller under, det var liksom sånn det var.Dette var på bygda i Norge, ikke storbyen, så mulig det var annerledes der. Inntrykket mitt er imidlertid at man fikk de barna man skulle ha ganske på rappen, fordi man skulle bli «ferdig» med det. 

Jeg ser dog argumentet med at dagens foreldre er så «gamle» at de må kjappe seg for å få flere, hvis de vil ha det. På den annen side kjenner jeg svært få som har så tette barn, de tetteste er det gjerne 2-3 år mellom. Tross at foreldrene er midt i 30-årene før de får unger i det hele tatt. 

Men det er jo fordeler og ulemper med alt, det er vel egentlig ingen «riktig» måte å gjøre det på. Som en annen skrev her inne så tror jeg vel at all denne slitenheten også handler om krav og forventinger til hverdagen, hvis jeg spør mine foreldre om «egentid da vi var små» vil jeg nok bare få et dumt blikk tilbake. 

Jeg vet ikke om det finnes noen statistikk på det, det hadde vært gøy om det gjorde det. Jeg har egentlig inntrykk av at veldig mange i dag får to på rappen og så er "butikken stengt". Men det er jo bare mine erfaringer, selvsagt.

Veldig enig i det siste. Tror våre foreldre hadde færre forventninger til hva de skulle få til. I dag skal vi ha kvalitetstid med både unger og partner, pusse opp, reise, trene, pynte oss og se bra ut hver dag, ha et sosialt liv osv. For ikke å snakke om at alt skal dokumenteres i sosiale medier. Før hadde man færre krav til både seg selv og omgivelsene.

Endret 22. januar 2020 av Anonymus Notarius

[AnonymBruker]

Så hvorfor gadd du få et barn til såpass tett etter nr 1? 

Anonymkode: cdd4e...81d