Jump to content
Sign in to follow this  
Cammomillo

Er irritert på bestemor. Det er så trist..

Recommended Posts

Cammomillo

Bestemoren min har de siste årene blitt veldig fysisk redusert og gradvis mer egosentrisk. Hun bor alene og har hjelp fra hjemmetjenesten fire ganger per dag. Jeg er der minst en gang i uka, og når jeg er der snakker hun mest om hvor dårlig hun er (hun er ikke dødssyk) og hvor dårlig livskvalitet hun har fått. Har i mange år prøvd å lytte og være forståelsesfull, men kjenner at det tærer på med all klagingen.. Det er vanskelig å være på besøk hos henne uten å bli irritert og lei, men prøver så godt jeg kan å skifte samtaleemne og være positiv. Hjelper henne med praktiske ting når jeg er der. Mistenker at noen av venninnene hennes har trekt seg unna pga at de også synes det er tung stemning der, men vet ikke om hun skjønner dette selv.

Blir så lei meg, fordi jeg i det ene øyeblikket er irritert og frustrert, mens i neste får jeg dårlig samvittighet fordi jeg tenker slik. Vil ikke at dette skal være det jeg husker. Hun har forandret seg veldig, men ikke tegn på demens ellers. Forandringen av personlighet er nok pga. smerter, mulig depresjon og selvsagt alderdommen.

Prøver å hjelpe henne så godt jeg kan med handling og matlaging, men føler ikke at jeg strekker til. Hun krever og forventer at alle i familien skal stille opp med middagslaging og vasking mm, samtidig som hun nekter å ta imot hjelpemidler (som feks alarm eller middag fra hjemmetjenesten). Hun har alltid vært en fin dame med høy standard på det meste..

Synes veldig synd på henne, men føler også at hun krever veldig mye av oss familien.. Vi er innom nesten daglig totalt sett. Hun har to barn, og min far gjør det han kan for å følge henne opp og hjelpe, men er også frustrert og sliter selv med helsen.

Lurer på om noen av dere har erfaringer eller råd for hvordan takle situasjonen bedre.. bør jeg snakke med henne om hvordan jeg føler det? Er redd for å såre henne slik at hun får det verre på et vis..

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Blingblingtahei

Ja, ta en prat med henne. Om hun også mister venninnene sine pga klaging så trenger hun å høre det. Si at du forstår at ting er vanskelig og at det er vondt, men at all klagingen og negativiteten gjør det utrivelig å komme på besøk. Si at hun må prøve å være mer positiv, prøve å fokusere på noe annet, begynn med håndarbeid, puslespill, strikkekafe, dra på arbeidsstua hvis de har en dag avdeling på sykehjemmet der dere bor, ofte er det også sang og musikkinnslag der. Kanskje til og med vise litt interesse for de som kommer på besøk. Og hvis hun ikke er interessert i å finne på noe så kan hun ikke bedre ha det. Noen må du rett og slett sette hardt mot hardt mot, ikke for å være slem men for å hjelpe de litt på vei sånn at de ikke dyrker selvmedlidenheten sin. Tilby deg å kjøre henne og være med litt første gangen hun evt drar å finner på noe? Eller kjøpe garn eller spill, hva hun er interessert i. Spør om hun kan strikke sokker eller noe annet nyttig slik at hun kan føle seg litt til hjelp. Og ikke gjøre ting hun fikser selv for henne, da mister hun etterhvert sine egne funksjoner. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Cammomillo
1 time siden, Blingblingtahei skrev:

Ja, ta en prat med henne. Om hun også mister venninnene sine pga klaging så trenger hun å høre det. Si at du forstår at ting er vanskelig og at det er vondt, men at all klagingen og negativiteten gjør det utrivelig å komme på besøk. Si at hun må prøve å være mer positiv, prøve å fokusere på noe annet, begynn med håndarbeid, puslespill, strikkekafe, dra på arbeidsstua hvis de har en dag avdeling på sykehjemmet der dere bor, ofte er det også sang og musikkinnslag der. Kanskje til og med vise litt interesse for de som kommer på besøk. Og hvis hun ikke er interessert i å finne på noe så kan hun ikke bedre ha det. Noen må du rett og slett sette hardt mot hardt mot, ikke for å være slem men for å hjelpe de litt på vei sånn at de ikke dyrker selvmedlidenheten sin. Tilby deg å kjøre henne og være med litt første gangen hun evt drar å finner på noe? Eller kjøpe garn eller spill, hva hun er interessert i. Spør om hun kan strikke sokker eller noe annet nyttig slik at hun kan føle seg litt til hjelp. Og ikke gjøre ting hun fikser selv for henne, da mister hun etterhvert sine egne funksjoner. 

Tusen takk for svar 🌻 Må vel ta en prat med henne.. Lurt tips å få henne til å bidra med noe hun mestrer slik at hun kan føle seg litt nyttig! Har forsøkt å få henne med ut på litt div, feks kino, men hun blåser det ofte bare bort. Føler at hun ikke tar ansvar selv for å få det bedre, men igjen, det er vanskelig siden jeg skjønner jo at hun blir deprimert over egen situasjon og jeg føler med henne. Får også ofte en følelse av at hun er litt bortskjemt siden hun har mange som bryr seg, men bare krever mer og mer.. Er jo mange eldre som ikke har noe, verken familie, venner eller hjelp.

En annen ting som gjør det vanskelig for henne å dra ut, er at hun plages med inkontinens, og er derfor redd for å ikke komme seg tidsnok på do. Har hintet om å bruke tena eller voksenbleie, men det er karakterdrap for henne, og da blir hun heller hjemme.. Det er så leit 😥 Hun velger jo å isolere seg, på en måte.. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Gran3

Hun er blitt syk, må sitte hjemme hele dagen (?) og kan ikke leve det livet hun lever. Se for deg at du er i bilulykke og blir lam fra livet og ned. Hele livet ditt endrer seg, du er kanskje låst mye til hjemmet og sitter mye alene. Du kjeder deg, og orker ikke se reprise på reprise av home and away eller god morgen norge. Livet ditt har gått fra å være aktivt og spennende til å være et helvete der du er låst inne i en liten kvadrats bolig. Selvsagt er det mange som blir fanget i desperasjon, sinne og fortvilelse fordi de må leve mer som småbarn som ikke klarer seg selv, selv om de er oppegående. 

Å komme med "tenk positivt" er nok ikke de riktige ordene for noen som lever i helvete. Hun trenger bedre veiledning enn det for å finne en måte å akseptere sitt nye, lenkede liv på. Nøyaktig hvordan man skal ordlegge seg kommer an på personen, da alle er ulike. Men i det minste husk på at dette ikke handler om en kvinne som har litt vondt i foten og klager hele tiden (regner jeg med). Dette er en kvinne som er vant til å ha kontrollen i eget liv, som nå må ha andre til å hjelpe seg og bruke hjelpemidler hun syntes er flaut og kanskje ekkelt. Det er nedverdigende, deprimerende og skikkelig kjipt. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg blir også sliten av klaging, spesielt fra venner/foreldre. Når jeg var yngre, var jeg kjempeglad i min mormor, og hun hadde både angst, kols, leddgikt, fedmeproblemer, astma.. Hun har gått hjemme så lenge jeg har levd, og det er klart det ble litt klaging. Men jeg har aldri brydd meg om det, tenker at det er pga alderen. Og til gjengjeld var hun veldig opptatt av meg og spurte hvordan jeg hadde det også, alltid. Med alderdom, kommer det en del plager og problemer, det er ikke "bare" lenger, de kan ofte ikke jobbe og går mye hjemme, kanskje med en avdød ektefelle, og livet er ensomt!

Min mor derimot, har både fysiske og psykiske plager, jobber ikke, men så har hun også en livsstil med røyking og ett høyt alkoholforbruk, og da kjenner jeg at jeg blir mer sliten av klagingen, fordi hun kunne faktisk hatt det bedre, men prøver ikke. Synes heller du skal sette pris på din bestemor, hun er gammel, livet har forandret seg, og du er der én dag i uken..

Anonymkode: 45635...414

Share this post


Link to post
Share on other sites
Cammomillo
1 time siden, Gran3 skrev:

Hun er blitt syk, må sitte hjemme hele dagen (?) og kan ikke leve det livet hun lever. Se for deg at du er i bilulykke og blir lam fra livet og ned. Hele livet ditt endrer seg, du er kanskje låst mye til hjemmet og sitter mye alene. Du kjeder deg, og orker ikke se reprise på reprise av home and away eller god morgen norge. Livet ditt har gått fra å være aktivt og spennende til å være et helvete der du er låst inne i en liten kvadrats bolig. Selvsagt er det mange som blir fanget i desperasjon, sinne og fortvilelse fordi de må leve mer som småbarn som ikke klarer seg selv, selv om de er oppegående. 

Å komme med "tenk positivt" er nok ikke de riktige ordene for noen som lever i helvete. Hun trenger bedre veiledning enn det for å finne en måte å akseptere sitt nye, lenkede liv på. Nøyaktig hvordan man skal ordlegge seg kommer an på personen, da alle er ulike. Men i det minste husk på at dette ikke handler om en kvinne som har litt vondt i foten og klager hele tiden (regner jeg med). Dette er en kvinne som er vant til å ha kontrollen i eget liv, som nå må ha andre til å hjelpe seg og bruke hjelpemidler hun syntes er flaut og kanskje ekkelt. Det er nedverdigende, deprimerende og skikkelig kjipt. 

Denne endringen har skjedd gradvis over år. Hun MÅ ikke sitte hjemme, men velger det istedet for å bruke hjelpemidler.. Hun har mange som bryr seg og er på besøk, i tillegg til hjemmetjenesten, så mye alene er hun heller ikke.. 

Mormoren min var en helt annen type. Hun var takknemlig og tok i mot all hjelp hun kunne få fra kommunen (mat, rullator, trygghetsalarm mm) forventet ikke og stilte ikke krav til alt mulig av familien. Det viktigste var kvalitetstiden sammen og gode samtaler.

Men som du sier er folk forskjellig.. hun trenger veiledning som du sier, men jeg er redd vi ikke når inn. 

Å bruke feks tena synes jeg er en bagatell og kan vel ærlig talt ikke kalles for flaut? Det er jo ingen som trenger å vite det!

Kan man sitte å klage når det finnes hjelpemidler, men man er for «stolt» til å bruke disse? Finnes mange unge folk som sliter med urinlekasje, men som ikke lar det stoppe dem fra å leve et aktivt liv.

Men som du sikkert skjønner, jeg er veldig veldig glad i henne, så endringene er vanskelig for oss nærmeste også.. 

Edited by Cammomillo

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Kittykat

Din bestemor har blitt syk og må ha hjelp til så og si det meste. Ting hun klarte å gjøre selv før hun ble syk. Samboeren min har en bestemor som fikk hjerneslag og som ble lam på den ene siden som følge av dette. Hun bor nå på sykehjem fordi hun må ha hjelp døgnet rundt. Før dette skjedde, så var hun selvstendig, hun strikket, hun kunne bo hjemme osv. Det er et par år siden dette skjedde og hun er lei hele situasjonen. Hun klager en del og ser dystert på livet. Men dette er jo som følge av situasjonen hun har havnet i som følge av hjerneslaget. Hele livet hennes har blitt snudd opp ned.

Jeg kan på en måte skjønne at din bestemor klager og jeg kan også skjønne at dere pårørende begynner å bli ganske lei. Men jeg ville rett og slett ikke tatt dette opp, da det mest sannsynlig er hele situasjonen til din bestemor som gjør at hun klager. Hun er sikkert lei seg over livet hun lenger ikke kan leve. Hun må ha hjelp til ting hun selv klarte å gjøre. Hennes liv på snudd på hodet. 

Mitt råd er å overse klagingen/koble den ut, fokusere på å gjøre positive ting. Ta henne med på shopping, kino, ut å spise, ut på tur osv, hvis hun kan. Kanskje dette kan lette litt på humøret hennes der og da. Men jeg personlig hadde ignorert klagingen og tenkt at det var pga situasjonen hun har havnet i.  

Share this post


Link to post
Share on other sites
Von Erich
2 timer siden, Gran3 skrev:

Hun er blitt syk, må sitte hjemme hele dagen (?) og kan ikke leve det livet hun lever. Se for deg at du er i bilulykke og blir lam fra livet og ned. Hele livet ditt endrer seg, du er kanskje låst mye til hjemmet og sitter mye alene. Du kjeder deg, og orker ikke se reprise på reprise av home and away eller god morgen norge. Livet ditt har gått fra å være aktivt og spennende til å være et helvete der du er låst inne i en liten kvadrats bolig. Selvsagt er det mange som blir fanget i desperasjon, sinne og fortvilelse fordi de må leve mer som småbarn som ikke klarer seg selv, selv om de er oppegående. 

Å komme med "tenk positivt" er nok ikke de riktige ordene for noen som lever i helvete. Hun trenger bedre veiledning enn det for å finne en måte å akseptere sitt nye, lenkede liv på. Nøyaktig hvordan man skal ordlegge seg kommer an på personen, da alle er ulike. Men i det minste husk på at dette ikke handler om en kvinne som har litt vondt i foten og klager hele tiden (regner jeg med). Dette er en kvinne som er vant til å ha kontrollen i eget liv, som nå må ha andre til å hjelpe seg og bruke hjelpemidler hun syntes er flaut og kanskje ekkelt. Det er nedverdigende, deprimerende og skikkelig kjipt. 

Enig med dette. Klaging er ikke moro å høre på, men det er forståelig i en sånn situasjon. Kanskje du blir sånn selv når du blir gammel Ts? Ingen som vet. Det viktigste er at dere er der for henne. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Sidsel

Ett godt tips for å håndtere folk som klager og syter mye er å være helt enige med dem, kanskje til og med ta i litt ekstra. La være å trøste og oppmuntre. Hvis du trøster og oppmuntrer så vil hun for det første ikke føle seg hørt, hun føler at du ikke tar plagene og føleslene hennes på alvor, og for det andre oppstår det en slags diskusjon, for og imot. Hvis du bare er helt enig, «Ja, det høres skikkelig deprimerende ut at du ikke en gang kan orker å gå en tur i parken! Du blir jo i hvert fall i dårlig humør av å bare sitter her inne.» Så er det jo ikke noe mer å diskutere om den saken.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Oh,  det der er gjenkjenbart. Og det er så slitsomt! 

Alderdom med sykdom gjør mange veldig selvsentrert og sykdomsfokusert. Kos med misnøye..

Jeg pleier å skifte samtaleemne. Det beste for klaging er litt uinteressert nikking.  Jeg opplever ikke at hun blir mindre klagete av å bli møtt på det

Anonymkode: 2db6d...093

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Lurer litt på hvor syk hun er? Siden hun kan være med på kino men ikke vil, og ikke vil bruke tena. For meg høres hun fortsatt rimelig "oppegående" ut, så da synes jeg hun bør få høre at klagingen er slitsom. Mange eldre klarer ikke komme seg ut av sengen, bruker bleier og må stelles av 1-2 i stell, DE skjønner jeg at klager/er lei livet. Vanlig aldring som det virker som din bestemor er i bør være ganske forutsigbart at kommer. Mulig hun er deprimert. 

Anonymkode: 5d11c...38e

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Har det på samme måte som deg ts, og gjett om jeg forstår din frustrasjon. Jeg som deg veksler mellom frustrasjon og dårlig samvittighet fordi jeg takler det dårlig. Jeg blir tung, deprimert og urolig selv av det, og jeg føler meg litt kvalt opp i all elendigheta.

Jeg er enig med de som sier de forstår hvorfor, jeg forstår alt det der. Hvor vanskelig det må være for de eldre når de ikke lenger klarer seg selv osv. Men har noen av dere vært pårørende til noen som ikke har en eneste positiv ting å si. Hvor du blir møtt med krav, klaging og tungsinn fra første ord som blir vekslet mellom dere.

Hjertet synker i brystet på meg når jeg ser telefonen ringer og jeg vet en lang samtale med bare negativitet møter meg. Aldri er jeg eller andre bra nok, aldri et lyspunkt, aldri noe annet en syting og atter syting. 

Jeg har måttet kjøre natt som dag for å hjelpe til, handle mat, ordne hus, kjøpe ting osv. Men det er heller ikke bra nok. Jeg føler det som om jeg burde stå parat å tørke snørr når vedkommende er forkjølet for kanskje å være bra nok. Jeg tror mange eldre ikke forstår hvor slitsomt det er for de rundt hele tiden å bli møtt med dette. Jeg er helt utslitt, og er tung som bly selv.
 

Anonymkode: 50267...49a

Share this post


Link to post
Share on other sites
Cammomillo
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lurer litt på hvor syk hun er? Siden hun kan være med på kino men ikke vil, og ikke vil bruke tena. For meg høres hun fortsatt rimelig "oppegående" ut, så da synes jeg hun bør få høre at klagingen er slitsom. Mange eldre klarer ikke komme seg ut av sengen, bruker bleier og må stelles av 1-2 i stell, DE skjønner jeg at klager/er lei livet. Vanlig aldring som det virker som din bestemor er i bør være ganske forutsigbart at kommer. Mulig hun er deprimert. 

Anonymkode: 5d11c...38e

Hun har sammensatte plager og diagnoser, gode og dårlige dager med smerter/noe lammelse, men ja absolutt også andre plager som er normalt for alderen.. Hun er veldig oppegående mentalt. Hvis jeg skal ta henne med ut må hun sitte i rullestol, fordi hun ikke klarer å gå veldig langt. Begynner å tenke litt mer på om kanskje depresjonen er det som hemmer henne mest nå ja..

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker
8 hours ago, Cammomillo said:

Synes veldig synd på henne, men føler også at hun krever veldig mye av oss familien..

😮 Hva krever hun fra dere familien?!

Må dere stå ved senga hennes, mate henne, vaske henne, skifte bleier?

Er det så vanskelig å prate med gammel bestemor par ganger i uka?

Du er utrolig egoistisk. 👎

Anonymkode: dadb0...16f

Share this post


Link to post
Share on other sites
loveli
8 timer siden, Cammomillo skrev:

Bestemoren min har de siste årene blitt veldig fysisk redusert og gradvis mer egosentrisk. Hun bor alene og har hjelp fra hjemmetjenesten fire ganger per dag. Jeg er der minst en gang i uka, og når jeg er der snakker hun mest om hvor dårlig hun er (hun er ikke dødssyk) og hvor dårlig livskvalitet hun har fått. Har i mange år prøvd å lytte og være forståelsesfull, men kjenner at det tærer på med all klagingen.. Det er vanskelig å være på besøk hos henne uten å bli irritert og lei, men prøver så godt jeg kan å skifte samtaleemne og være positiv. Hjelper henne med praktiske ting når jeg er der. Mistenker at noen av venninnene hennes har trekt seg unna pga at de også synes det er tung stemning der, men vet ikke om hun skjønner dette selv.

Blir så lei meg, fordi jeg i det ene øyeblikket er irritert og frustrert, mens i neste får jeg dårlig samvittighet fordi jeg tenker slik. Vil ikke at dette skal være det jeg husker. Hun har forandret seg veldig, men ikke tegn på demens ellers. Forandringen av personlighet er nok pga. smerter, mulig depresjon og selvsagt alderdommen.

Prøver å hjelpe henne så godt jeg kan med handling og matlaging, men føler ikke at jeg strekker til. Hun krever og forventer at alle i familien skal stille opp med middagslaging og vasking mm, samtidig som hun nekter å ta imot hjelpemidler (som feks alarm eller middag fra hjemmetjenesten). Hun har alltid vært en fin dame med høy standard på det meste..

Synes veldig synd på henne, men føler også at hun krever veldig mye av oss familien.. Vi er innom nesten daglig totalt sett. Hun har to barn, og min far gjør det han kan for å følge henne opp og hjelpe, men er også frustrert og sliter selv med helsen.

Lurer på om noen av dere har erfaringer eller råd for hvordan takle situasjonen bedre.. bør jeg snakke med henne om hvordan jeg føler det? Er redd for å såre henne slik at hun får det verre på et vis..

Min bestemor var også slik. Jeg var der hver uke men det var bare klaging på alt, også at hun var mye alene og ensom. Men jeg hadde ikke tid til å være der mer enn jeg var. Ingen andre i familien tok ansvar og besøkte henne.

Det sagt, så er det ikke det jeg husker av henne i ettertid. Du kan bestemme deg allerede nå for at dette ikke er slik du skal huske henne. :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Gran3
2 hours ago, AnonymBruker said:

Har det på samme måte som deg ts, og gjett om jeg forstår din frustrasjon. Jeg som deg veksler mellom frustrasjon og dårlig samvittighet fordi jeg takler det dårlig. Jeg blir tung, deprimert og urolig selv av det, og jeg føler meg litt kvalt opp i all elendigheta.

Jeg er enig med de som sier de forstår hvorfor, jeg forstår alt det der.

Anonymkode: 50267...49a

Nå er det ingen som sier at man ikke skal snakke med personen om det, at man ikke skal forsøke løse det på noen måte. Men det nytter ikke si "tenk positivt" til noen som er langt nede i et søkk, da må man finne en litt annen innfallsvinkel. 

1 hour ago, Cammomillo said:

Hun har sammensatte plager og diagnoser, gode og dårlige dager med smerter/noe lammelse, men ja absolutt også andre plager som er normalt for alderen.. Hun er veldig oppegående mentalt. Hvis jeg skal ta henne med ut må hun sitte i rullestol, fordi hun ikke klarer å gå veldig langt. Begynner å tenke litt mer på om kanskje depresjonen er det som hemmer henne mest nå ja..

Selvsagt er hun deprimert, ellers hadde hun ikke følt så mye på det tunge og følt at alt var håpløst. Det er ikke alle eldre som faller i et søkk når ting blir vanskeligere. Jeg vurderte ta opp psykolog i mitt forrige innlegg, men jeg får litt inntrykk av at man tenker det ikke er vits med de gamle? At alle de eldre burde akseptere at de blir sykere med åra og holde kjeft, liksom? Men vet ikke. Hun trenger ihvertfall en måte å lære seg akseptere hvordan livet har blitt og hvordan hun har det. Og det krever mer kompleks innsikt og råd enn "tenk positivt". Om du finner en annen måte å ta det opp på, så kan det være det fungerer. Kan ikke gi noe konkret råd om hva si, da ulike mennesker reagerer veldig ulikt på hva som sies. Men å nevne at du forstår livet er vanskelig og du forstår det er frustrerende og skikkelig dritt å føle seg avhengig av rullestol osv inni der et sted er kanskje lurt. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Nerine_
7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

😮 Hva krever hun fra dere familien?!

Må dere stå ved senga hennes, mate henne, vaske henne, skifte bleier?

Er det så vanskelig å prate med gammel bestemor par ganger i uka?

Du er utrolig egoistisk. 👎

Anonymkode: dadb0...16f

Nå vet du ingenting om hva familien hjelper bestemor med i det daglige, så den kommentaren der kan du spare deg for kanskje?

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
30 minutter siden, Gran3 skrev:

Nå er det ingen som sier at man ikke skal snakke med personen om det, at man ikke skal forsøke løse det på noen måte. Men det nytter ikke si "tenk positivt" til noen som er langt nede i et søkk, da må man finne en litt annen innfallsvinkel. 

Selvsagt er hun deprimert, ellers hadde hun ikke følt så mye på det tunge og følt at alt var håpløst. Det er ikke alle eldre som faller i et søkk når ting blir vanskeligere. Jeg vurderte ta opp psykolog i mitt forrige innlegg, men jeg får litt inntrykk av at man tenker det ikke er vits med de gamle? At alle de eldre burde akseptere at de blir sykere med åra og holde kjeft, liksom? Men vet ikke. Hun trenger ihvertfall en måte å lære seg akseptere hvordan livet har blitt og hvordan hun har det. Og det krever mer kompleks innsikt og råd enn "tenk positivt". Om du finner en annen måte å ta det opp på, så kan det være det fungerer. Kan ikke gi noe konkret råd om hva si, da ulike mennesker reagerer veldig ulikt på hva som sies. Men å nevne at du forstår livet er vanskelig og du forstår det er frustrerende og skikkelig dritt å føle seg avhengig av rullestol osv inni der et sted er kanskje lurt. 

Jeg er enig med deg, men mener at selv om de gamle, eller andre har det tøft, så kan man ikke belemre andre i så stor grad. Det skremmer bort de aller fleste, og de som ikke forsvinner blir sittende fast sammen med dem. 

Det handler ikke om at jeg ikke forstår at det er vanskelig og tøft å bli gammel, men det er svært lite jeg kan gjøre med det. Jeg mener det er egoistisk uansett alder å holde på slik med de som faktisk prøver å hjelpe deg og være der for deg.

Anonymkode: 50267...49a

Share this post


Link to post
Share on other sites
Cammomillo
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har det på samme måte som deg ts, og gjett om jeg forstår din frustrasjon. Jeg som deg veksler mellom frustrasjon og dårlig samvittighet fordi jeg takler det dårlig. Jeg blir tung, deprimert og urolig selv av det, og jeg føler meg litt kvalt opp i all elendigheta.

Jeg er enig med de som sier de forstår hvorfor, jeg forstår alt det der. Hvor vanskelig det må være for de eldre når de ikke lenger klarer seg selv osv. Men har noen av dere vært pårørende til noen som ikke har en eneste positiv ting å si. Hvor du blir møtt med krav, klaging og tungsinn fra første ord som blir vekslet mellom dere.

Hjertet synker i brystet på meg når jeg ser telefonen ringer og jeg vet en lang samtale med bare negativitet møter meg. Aldri er jeg eller andre bra nok, aldri et lyspunkt, aldri noe annet en syting og atter syting. 

Jeg har måttet kjøre natt som dag for å hjelpe til, handle mat, ordne hus, kjøpe ting osv. Men det er heller ikke bra nok. Jeg føler det som om jeg burde stå parat å tørke snørr når vedkommende er forkjølet for kanskje å være bra nok. Jeg tror mange eldre ikke forstår hvor slitsomt det er for de rundt hele tiden å bli møtt med dette. Jeg er helt utslitt, og er tung som bly selv.
 

Anonymkode: 50267...49a

❤️❤️❤️

Share this post


Link to post
Share on other sites
Witch24

Minner meg om perioden vi hadde med oldemor, farmor og nå mormor...det er en vanskelig periode før det offentlige må ta over omsorgen mer og mer...

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...