Mannen min ignorerer meg

[AnonymBruker]

Mannen min ignorer meg på dag 2 nå. 

Det startet med at vi så et innslag på TV hvor det ble vist flere halvnakne kvinnekropper (typ Instagram-bilder med posering, masse hud og kroppsdeler). Jeg får til psykolog for lavt selvbilde og har i mange år slitt med nakenhet på andre kvinner, bla etter å ha vokst opp med mannsroller som seksualiserer kvinner veldig mye. Jeg reagerer med å bli litt stiv i kroppen fordi jeg synes det er ubehagelig at han ser sånne ting, men sier ingenting. Vi skulle spise kveldsmat like etterpå, men når han spør hva jeg ønsker å spise sier jeg at jeg ikke skal ha noe mat og samtalen kommer inn på at jeg synes det er ubehagelig at han ser slike ting. Han svarer med at han så på en annen del av skjermen og synes det er urettferdig at jeg beskylder han å "se på med glede". Jeg hadde en rolig stemme og forklarte at jeg skjønner at han ikke ble fra seg av glede fordi det kom kvinnekropper på TV, men at jeg synes det er svært ubehagelig og vondt (fordi jeg sammenligner meg med andre og har store utfordringer knyttet til dette - som jeg som nevnt ovenfor går til psykolog for å få hjelp til). Jeg vet han er lei av å bli beskyldt for noe han ikke har gjort (i dette tilfelle at han så på de lettkledde jentene og synes de var digge). 

Det endte med at han skrur av TV'n, går på soverommet og ville ikke snakke mer med meg når jeg forsøkte mer. Etter det har han vært i TV-stuen og kun kommet for å hente seg mat når jeg er ute av huset. Det skal nevnes at han har avspasering fra jobb grunnet mye overtid og jeg er sykmeldt med depresjon, så vi er begge hjemme på dagtid denne uken. Jeg spurte i går kveld mens vi begge lå i sengen om vi skulle se på noe sammen, men han svarte bare "nei". I morges sa jeg hei to ganger, men han svarte ikke - gikk kun i TV-stuen og har blitt der siden. Jeg lagde middag til han i går og dekket på til han ved spisebordet, men han har ikke rørt det. 

Har jeg gjort noe så galt at han "har krav til" å ignorere meg i to dager? Han har gjort dette en gang før og på dag 3 endte det med at jeg hulket og gråt så utrolig mye og tvang han til å prate. Da sa han at det var unødvendig at han reagerte på den måten, men at han trengte tid til å "komme over krangelen" og at han bare ville være i fred. Derfor har ikke forsøkt å oppsøke han og få han til å prate. 

Hva ville dere gjort? Hva synes dere jeg bør gjøre? 

Anonymkode: ad07a...cb1

[Mezzosoprena]

Jeg synes ignorering generelt er en merkelig oppførsel blant voksne mennesker. Men jeg skjønner også at han kan bli frustrert over å måtte forholde seg til dette. Hva som dukker opp på en TV-skjerm har jo ikke han noen kontroll over og hva så om han ser da? Det betyr ikke at han på noen måte er noe mindre glad i deg...

[AnonymBruker]

Dere er barnslige begge to. Én ting er at ting på tv plutselig kommer på skjermen. Sånt kan man ikke styre. Hadde han gått aktivt inn på instagram og trykka liker på bildene, er det jo en grunn til å reagere. Men noe tilfeldig på tv? Seriøst... 

Anonymkode: 95fb3...cf8

[AnonymBruker]

TS her. 

Teatrica: Jeg skjønner hva du mener. Det rasjonelle i meg vet jo at han overhodet ikke har noen kontroll på hva som kommer på TV og at han ikke er noe mindre glad i meg, men jeg synes det er skikkelig vanskelig når det er bilder/video etc av leddkledde kvinner fordi jeg får mindreverdighetskompleks og ser alt som er galt med meg. Jeg skjønner godt at det er frustrerende for han, men jeg har tilbudt han å være med til psykologen min eller at vi går sammen til familievernkontoret slik at en objektiv person kan fortelle at dette er reellt for meg og at jeg ikke tenker disse tankene for å være slem. Jeg vil at vi skal forstå hverandre og ikke anklage hverandre for det ene og det andre. 

AnonymBruker: Jeg er enig i at det er barnslig av begge. Jeg hadde ikke laget noe større greie av det eller si noe før han begynte å gå i forsvar. Jeg mener selv jeg har kommet en lang vei når det kommer til måten jeg reagerer på, men min mening er at han har blåst dette noe fryktelig opp ved å stenge seg inne og ikke spise. Jeg får som sagt hjelp for utfordringene mine og er klar over at det er fryktelig unødvendig.

 

 

Anonymkode: ad07a...cb1

[AnonymBruker]

Silent treatment er ikke greit og det er unødvendig og barnslig å drive å ignorere partner, men jeg kan forstå at man ikke ønsker å prate med en partner man er sur på og her mener jeg det er du som har startet en krangel og bør ta opp praten ved å si unnskyld. Du reagerte helt irrasjonelt på at det var noe på TV. Det må være veldig vanskelig for ham å forholde seg til..

Anonymkode: 98331...12b

[AnonymBruker]

Selv om du er klar over dette og jobber med det og det er reelle følelser for deg så er det jo umulig for ham å kontrollere hva som er på TV og at du blir lei deg for det er jo ikke hans feil eller noe du bør ta opp med ham. Da må du bare fortsette å jobbe med dette da. Hva tenker du han skulle gjort riktig i den situasjonen?

Det er veldig vondt å være den personen som blir "beskyldt" for å gjøre partner usikker eller sjalu når man selv ikke har gjort noe. Har opplevd det selv ved at feks en gutt sendte meg melding eller la an på meg og partner ble sur for det - selv om jeg ikke gjorde noe og ikke kan kontrollere hva andre sier til meg.

Anonymkode: 98331...12b

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for innspill begge to. 

Jeg kunne latt være å si at jeg ikke ville ha mat og bare spist og holdt kjeft. Da hadde jeg ikke laget noe ut av det. 

Jeg tenker i utgangspunktet han ikke burde faret opp sånn, men heller vist forståelse for at jeg synes det er vanskelig, samtidig som han selvfølgelig ikke skal ta noe skyld for at det ble vist på TV. Jeg tror ikke jeg tenker så mye på hva han føler når jeg får mine egne sterke følelser, da blir jeg veldig selvsentrert. 

Burde jeg la han være i fred og fortsette og si hei når/hvis jeg ser han eller mener dere jeg burde oppsøke han og spørre om vi kan ordne opp? 

Anonymkode: ad07a...cb1

[Skruf#2]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 og her mener jeg det er du som har startet en krangel og bør ta opp praten ved å si unnskyld. Du reagerte helt irrasjonelt på at det var noe på TV. Det må være veldig vanskelig for ham å forholde seg til..

Anonymkode: 98331...12b

Seriøst❓ 

Hvis han ikke forstår at dama sliter med dette og atpåtil går til psykolog og får behandling for problemet og tror at det hjelper med ignorering og silent treatment så er det f.... meg han som trenger hjelp❗

[AnonymBruker]

TS her.

Takk, Skruf#2. Jeg vet at jeg ikke alltid er kjempeenkel å leve med og at jeg ofte har unødvendige reaksjoner, men det gjør vondt at han ignorer meg og ikke engang har lyst å gå til terapi / samtale sammen for å bedre kommunikasjonen og forstå hverandre bedre. 

Anonymkode: ad07a...cb1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Skruf#2 skrev:

Seriøst❓ 

Hvis han ikke forstår at dama sliter med dette og atpåtil går til psykolog og får behandling for problemet og tror at det hjelper med ignorering og silent treatment så er det f.... meg han som trenger hjelp❗

Nå startet det med at han ble holdt ansvarlig for en ting han ikke kan styre, nemlig et TV-innslag. Jeg vet ikke om det er første eller tiende gangen han har fått sånt slengt i fjeset, men hvis det er tiende, skjønner jeg at han blir mer enn oppgitt. Fordi det er veldig urettferdig. 

Anonymkode: 8a671...0fa

[AnonymBruker]

TS her. 

Det er dessverre ikke første gang.. Så jeg forstår at det er irriterende og urettferdig. 

Anonymkode: ad07a...cb1

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Skruf#2 said:

Seriøst❓ 

Hvis han ikke forstår at dama sliter med dette og atpåtil går til psykolog og får behandling for problemet og tror at det hjelper med ignorering og silent treatment så er det f.... meg han som trenger hjelp❗

Jeg forsto det som at hun ble sur på ham/ga ham skyld, men kan være jeg misforsto første innlegg der.

Jeg tar nok hans side litt mer fordi jeg har opplevd å bli urettferdig beskyldt. Jeg tenker at man ikke kan pushe egne usikkerheter over på andre på den måten slik at de også skal føle seg dårlig eller skyldig. 

(For ordens skyld så går jeg til psykolog selv og jobber bl.a. med dårlig selvbilde så jeg er ikke en uempatisk dust som overhode ikke kan forstå TS...)

Og såklart, å uttrykke at man er usikker og at man ønsker trøst eller bekreftelse er greit så lenge det ikke er så mye at partner blir mer psykolog enn kjæreste. Og silent treatment/ignorering synes jeg ikke er ok men synes også at TS bør ta opp med ham at hun vil prate om saken. Da kan hun også ta opp at hun reagerer på mannens reaksjon og de kan snakke om en bedre måte å håndtere konflikter på. 

Anonymkode: 98331...12b

[AnonymBruker]

TS: Du snakker mye om at du vil at han skal forstå deg og det skjønner jeg og er enig i at han bør forsøke på. Men du bør jo også spørre ham hvorfor han reagerte som han gjorde, hvordan han oppfattet situasjonen. Det er alltid fint å få innblikk i den andres side også for å forstå hva som gikk galt så det ble en såpass stor konflikt  Om du viser interesse for å høre hans følelser og tanker om situasjonen har du også et argument for å forvente av ham at han gjør det samme for deg. Hvis det er sånn at han mener dette ikke er reelt så er jo det et problem, men kanskje forstår han at det er reelt men har andre følelser der han feks føler at han blir et problem men ikke har kontroll over det og ikke kan gjøre noe med det. Forstår han ikke overhode og vil ikke hjelpe deg i det hele tatt så støtter jeg forslaget om at han feks kan bli med på terapi. Men for meg er det et langt steg fra å forstå til å tolerere å bli beskyldt for å se på en jente som tilfeldigvis dukket opp på TVn.

Jeg vet av erfaring at man kan bli litt blind på andres følelser og kun se sine egne under en depresjon, så jeg mener ikke å være slem mot deg TS. 

Anonymkode: 98331...12b

[McMary]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Har jeg gjort noe så galt at han "har krav til" å ignorere meg i to dager? Han har gjort dette en gang før og på dag 3 endte det med at jeg hulket og gråt så utrolig mye og tvang han til å prate. Da sa han at det var unødvendig at han reagerte på den måten, men at han trengte tid til å "komme over krangelen" og at han bare ville være i fred. Derfor har ikke forsøkt å oppsøke han og få han til å prate. 

Hva ville dere gjort? Hva synes dere jeg bør gjøre? 

Anonymkode: ad07a...cb1

Nei, det har du ikke. Hvis man ikke kan prate om problemene sine i et forhold er det ikke liv laga. Du sier jo både til han og oss at du skjønner det er vanskelig for han også, så da må han kunne gi deg det samme og si at han forstår det er vanskelig for deg! Om det er 10ende eller 100ede gang. Det må gå an å prate sammen om hvordan du har det der og da og så la det ligge. Du beskyldte han ikke for noe, bare sa at du ble lei deg. Jeg syns ikke du har gjort noe galt, men det har han som driver med ignorering. Hvordan tror han det vil hjelpe deg videre i prosessen? Jeg ville spurt om dette og om han så for seg en fremtid sammen på denne måten eller om det beste er å gå hver til sitt fordi han ikke takler det mer. Foreslå parterapi i tillegg til psykolog kanskje? Problemet tærer unødig på dere når det skal dra ut i dagevis. Syns han trenger hjelp til å mestre sine følelser, det er ikke bare deg det står på. 

[AnonymBruker]

TS her. 

Tusen takk for alle kommentarer. 

Jeg trenger å få innspill og forstår at det ikke kun er han som er problemet. Jeg vet at jeg kan være vanskelig fordi jeg lar dette overskygge hverdagen og tankene okkuperer mye av tilværelsen min, noe jeg er åpen med han om. Han har vært imøtekommende på flere ting, så jeg mener ikke å si at han er håpløs, men han har flere ganger sagt at han synes det er unødvendig at jeg reagerer sånn som jeg gjør og beskylder han / tillegger han mine tanker. 

Jeg har full forståelse for at han er drittlei av å få mine usikkerheter, beskyldninger, irritasjon i fleisen og det har vi pratet om tidligere, men jeg føler ofte at jeg kun får lov til å reagere / si fra om ting èn gang. For meg er det ikke bare å bli fortalt at sånn er det ikke, og så er følelsene mine i en tilsvarende situasjon endret til neste gang. Jeg har fortsatt samme fysiske reaksjon og samme tankemønster. Når det er sagt kunne jeg tidligere bli skikkelig sur på mannen og nærmest anklage han for å ha laget innslaget (på trynet, jeg vet). Det gjør jeg ikke lenger. Jeg reagerer fortsatt likt på det fysisk (får høyere puls, blir varm, hjertebank osv), men måten jeg tar det opp med han på / forklarer reaksjonen eller følelsene / tankene mine har blitt mye bedre og i vesentlig roligere former. 

Anonymkode: ad07a...cb1

[AnonymBruker]

Kjæresten min kan også finne på å drive med silent treatment noen dager. Jeg lar han som regel være i fred og passer samtidig på å roe meg selv ned med intensjonen om å være den voksne av oss litt senere. Når jeg har roet meg konfronterer jeg han og sier på en ordentlig måte at man må kunne snakke om ting for å komme seg videre. Silent treatment gjør selv de minste problemer kompliserte. Helt utrolig at det faktisk finnes de som tror det virker. I deres tilfelle kunne du enkelt sagt unnskyld til han så kunne dere blitt ferdig med det.

Jeg skjønner at du har et problem og at du får hjelp, men å være parten som ofte blir beskyldt for ting er kjipt. Eksen min beskyldte meg kjempeofte for å være utro eller like andre, UANSETT hva jeg gjorde. Han skjønte at det var et problem og jeg prøvde å leve med han, men han ble jo åpenbart en eks til slutt. De siste månedene med han var så ille som det kunne bli. Vi krangla og han beskyldte meg for ting, og jeg ble så sint og lei av de beskyldningene hans at jeg visste ikke hva annet jeg kunne gjøre enn å gjøre det slutt.

Anonymkode: 1a42f...675

[AnonymBruker]

Hadde tenkt å skrive dette på slutten av innlegget:

Nå kan det hende at typen din ikke er like lei som jeg ble med eksen min, men poenget mitt er bare at han kan få deg og problemene dine oppi halsen hvis du fortsetter.

Samtidig er det jo veldig bra at du får hjelp og prøver å gjøre noe med det. Jeg kan også skjønne at de første reaksjonene dine som kommer i en situasjon som du beskriver er vanskelig å holde inni deg. Samtidig er det skadelig for typen din å høre deg reagere. Dere burde sammen prøve å komme frem til et kompromiss om hvordan dere kan håndtere slike situasjoner uten at det skal gå utover forholdet eller være starten på en krangel.

Anonymkode: 1a42f...675

[exictence]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

I morges sa jeg hei to ganger, men han svarte ikke - gikk kun i TV-stuen og har blitt der siden. Jeg lagde middag til han i går og dekket på til han ved spisebordet, men han har ikke rørt det. 

? Veldig rar og lite moden oppførsel. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Hva ville dere gjort? Hva synes dere jeg bør gjøre? 

Anonymkode: ad07a...cb1

Ville i hvert fall ikke dullet med ham, laget middag eller laget noe hygge for ham. 

Tror jg ville latt ham være mest mulig i fred, og holdt meg opptatt med andre ting enn å være der for ham.

Ville likevel oppført meg greit mot ham. Sagt ifra at nå går jeg til mine foreldre, venn, ut på tur osv. Så hadde jeg gått. Ikke vært hjemme når han ventet at jeg var hjemme.

Kan du spise hos noen andre når han er sur? Kan godt være han "lærer" litt av at han spiser da maten når du har laget middag. 

Og du må virkelig bite tennene sammen og ikke uttrykke sjalusi eller "offer rolle" fordi han ser fine damer på tv.

[AnonymBruker]

For det første, kjempe bra at du prøver å ta tak i problemene dine og jobbe med dem! Bra. 

Men, det kommer tydelig fram i første innlegget ditt at du mener at han var skyld i situasjonen som oppsto. Du skriver først at dere så på tv sammen, men så når det var lettkledde jenter der var det plutselig bare han som så på tv, og det gjentar du flere ganger i innlegget. Du eskalerte situasjonen også veldig flere ganger, først reaksjonen din når det kom på tvn, selv om den ikke var så lett for deg å gjøre noe med. Med tanke på at du sier at du beskylder han for å se på sånt og har gjort det veldig mange ganger, så blir strengt talt bare den reaksjonen en beskyldning mot han. Og når du da fortsetter å la det gå utover han, i både oppførsel og uttalt beskyldning så er det veldig lett å se at det blir alt for mye for han. Dere er to i den situasjonen her, men det virker som om du bare ser deg selv. 

Javisst, det er veldig dumt av han å kjøre en silent treatment, men det kan tenkes at han ikke vet hva annet han kan gjøre, og tar den litt letteste vei. Omtrent uansett hva han kunne gjort etter situasjonen du lagde og eskalerte, er det en mulighet for at han da kom til å få enda mer beskyldninger mot seg. Spesielt siden du sier at du stadig beskylder han for ting. 

Når du reagerer på den måten så er det beste å prøve å gå videre fra situasjonen. Kanskje også gi en unnskyldning til den du sitter med, "beklager for at jeg fikk en reaksjon der", så ikke mase noe mer om det. Det kan være tøft, tro meg jeg vet, men det kan faktisk hjelpe deg. Og drt kan hjelpe forholdet deres, noe som igjen kan hjelpe deg mer. 

Å ta med han til enten psykologen din, eller en nøytral part kan faktisk være en veldig god idé. Men, ikke for at han skal forstå deg bedre, er selvfølgelig bra det og. Men for at du skal kunne få litt input fra dem om hvordan det påvirker dine nærmeste. Han kan og få en time alene hos psykologen din, hvor de prater om nettopp deg, hvordan du er i dagliglivet og triggersituasjoner, og som sagt, hvordan det påvirker dine nærmeste. Det kan gi deg og psykologen din et verktøy til å kunne jobbe med det. Pluss at mannen din faktisk føler seg litt sett og at han føler at ja, det er lov at han blir påvirket veldig av det. 

Du bør definitivt ta å rekke ut hånden først. Enten med å prate, gi en uforbeholden unnskyldning, men det kan også hjelpe å skrive det ned, da får han lest det i ro og mak, tatt det inn og fordøyd det litt, så blir det lettere for han å finne riktig måte å reagere på innholdet i brevet på. Istedenfor at du trenger han opp i et hjørne hvor han da må desperat prøve å finne ekstremt kjapt ut hvordan han skal reagere og det uten å få flere beskyldninger mot seg. Du bør selvfølgelig gi en uforbeholden unnskyldning i brevet også, og unngå å beskylde han mer. Og tenk over hvordan du skriver om du velger å skrive. Feks ikke skriv at han så på, men dere. Siden det var dere. 

Og stå på, jobb videre med deg selv, du kommer i mål til slutt 😃

Anonymkode: c7672...080

[AnonymBruker]

TS her. 

Nå gikk jeg nettopp inn til han og spurte om vi kunne prate. Jeg sa unnskyld og at jeg feilaktig beskyldte han. Jeg sa også at jeg skjønner at han blir irritert og frustrert over at jeg gang på gang gjør dette og la frem en alternativ løsning (at jeg trekker meg tilbake noen minutter på et annet rom når jeg får disse tankene og kommer ut igjen når jeg har roet meg så jeg rekker å tenke rasjonelt). Dette synes han ikke var en god løsning, for han ønsker at det ikke skal bli en scene ut av det. Det forstår jeg, men samtidig vil han definitivt merke en reaksjon på meg uansett hvor mye jeg later som at alt er ok. Han sa at jeg må tenke på hva det gjør med han, det jeg sier til han, så det skal jeg tenke på fremover. 

Jeg sa også at det unødvendig at han ignorer meg i dagevis, men ifølge han ignorerer han meg ikke, han bare "trekker seg unna". Og det mener han at han må få lov til å gjøre. Jeg vil ikke spekulere i hvem som har rett, men jeg håper at dette tok noe av brodden av det hele og at det kjennes lettere. Jeg føler på meg at det er jeg som må ta neste steg også, så sant han ikke tilfeldigvis kommer over at jeg hulker (har skjedd før). Jeg har ikke grått før nå, men etter den samtalen kjenner jeg endel på nettopp det å gråte. 

Det endte med at jeg sa at jeg ikke visste hva jeg kunne si, fordi jeg bare kom til å gjenta meg selv (at jeg skal jobbe mer med å ikke reagere sånn). Jeg vet at jeg har sagt det før og at det hadde blitt en gjentagelse av tidligere ord, så det ble så dumt å si det igjen. Han sa ikke noe mer da. Så spurte jeg om jeg skulle lukke døren og han sa "javel". Så nå er vi tilbake til slik det var for en halvtime siden og slik det har vært i snart to døgn.

Anonymkode: ad07a...cb1