Jump to content
Sønderknust

Konen min vil skilles... men det vil ikke jeg

Recommended Posts

Gorilla

Har hun gått til psykolog tidligere og blitt utredet for relasjonstraumer? Det som er så trist om man har relasjonstraumer er at det man opplevde som liten i en relasjon ofte blir dratt med videre inn i nye relasjoner. Dette er ikke villet. Det er helt naturlige konsekvenser av å ha vært utsatt for relasjonstraumer. 
Det er godt mulig at hun i krangler gjenopplever sinnet til sin far, og at hun ser sin far når dere krangler. Det er ikke din skyld. Det betyr ikke at du er som han eller at du påfører henne traumer. Det betyr bare at hun har noe ubearbeidet fra fortiden. 
Traumeoverlevere sliter ofte med å skille på fortid og nåtid, og de trenger ofte hjelp til å regulere seg inn i nåtiden igjen. F.eks. «Nå er jeg voksen. Det er 2019. Traumene skjer ikke nå, og mannen min er ikke pappa. Jeg føler meg redd, men jeg er i sikkerhet»
Det sies at traumer i en relasjon bare kan leges i en relasjon. Men for at traumene skal leges så må den traumatiserte lære tillit - tillit til at en ny venn/kjæreste ikke er slem/vil en vondt og tillit til at man selv er en selvstendig voksen og ikke et hjelpesløst barn lenger. Man trenger å oppøve tillit både til seg selv, til andre mennesker og til verden. 
 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

exictence

"Hvorfor ergre seg over bagateller,

når det er livet som gjelder?"

Det var en som reagerte mot min mann en gang han irriterte seg over at noen hadde pakket feil (en bagatell). Hun sa: "Du kan ikke ha særlig store problemer i livet, når det er bagateller du irriterer deg over".

Men jeg mener motsatt: Reagerer man på bagateller, da har man store problemer i livet. Har man overskudd og er fornøyd, lar man seg ikke irritere over bagateller.

Share this post


Link to post
Share on other sites
NymeriaRhoynar
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det gjennomsyrer innlegget, selv om han ikke beskriver det med ord. Han innrømmer egne feil, har søkt hjelp og prøver å være en bedre mann for kona si. Dessverre er det ikke nok. Jeg synes også han beskriver situasjonene hvor han reagerer på en god måte, og han sier jo faktisk selv at det bare er små ting som han irriterer seg over. Noen ting forstår jeg at kan være et problem, som f.eks. å bryte avtaler. En gang er greit, men flere ganger er rett og slett respektløst. Andre ting er små når man ser det isolert, men er man opptatt av å ha det fint rundt seg er det slitsomt om noen aldri lukker skap gjennom 15 år sammen. Likevel ser han at dette er bagateller, og har forsøkt å jobbe med seg selv. Jeg synes det er veldig dumt at kona ikke søker å gjøre det samme. 

Anonymkode: f313d...fd6

Jeg ser absolutt ingenting som vitner om kjærlighet i innleggene hans. Som jeg nevner tidligere virker det ikke en gang som at han liker kona. I innleggene hans (og de er laange) kan jeg ikke se at han nevner en bra ting med kona (jeg må ta forbehold om de siste innleggene, jeg har ikke lest dem så nøye), han skriver flere positive ting om seg selv.

Hvorfor han da lager et problem av at hun vil skilles når han selv skriver en hel avhandling om hvor håpløs og urimelig hun er, er det store spørsmålet. Dessuten er det interessant at han har null forståelse for at hun vil skilles. Jeg forstår det godt, jeg kan godt legge til grunn at hun er akkurat så ille som han skal ha det til (det er tross alt hans tråd), men uansett, hvem har lyst til å være sammen med en person som ikke tenker noe som helst godt om partneren?

Edited by NymeriaRhoynar

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Når man kun kommer 10 min for sint til middag, da er det ikke seint. Men jeg forstår du bruker sekundviseren. 

Du skal være glad hun vil skilles. Hun er ikke bra nok for deg.

 

Anonymkode: f8a6d...ae7

Share this post


Link to post
Share on other sites
exictence

Hvilke gode egenskaper har din kone? Elsker du henne, hvorfor? Har du fortalt det til henne?

Jeg har engasjert meg mye i tråden. Har en mann som kanskje er, og tenker litt likt. Han vil også for alt i verden ikke skilles, tror jeg. Samtidig er det han som synes jeg er så utrolig håpløs. Rart, det der. 

Jeg kunne ikke tenke meg å si til min mann at jeg syntes han er håpløs eller kalle han noe annet nedsettende. Hvorfor i alle dager skulle jeg si det? Hva skulle det være godt for, kunne det hjelpe noe som helst? Nei, tvert imot. 

Hvis man vil motivere partneren, må man få partneren til å være fornøyd, bygge partneren opp. Man tar seg da ikke sammen hvis man ble kalle håpløs? 

Når min mann sier jeg er håpløs, bidrar det til at jeg ikke vil gjøre det flere ganger. Det resulterer kun til at man blir lei seg, og skaper uhyggelig stemning.

Edited by exictence

Share this post


Link to post
Share on other sites
FluffyJuggernaut

Min erfaring er at når kvinner har bestemt seg for å dra, så har hun gått igjennom hva som gjør at forholdet ikke fungerer, sørget og er klar til å gå videre. Om hun ikke har snakket med deg om hvor alvorlig hun følte problemene deres var, men har gått igjennom alt alene så skjønner jeg sjokket og urettferdigheten du sliter med. At hun fokuser på hva du gjorde som var feil er vel ganske vanlig, for det er tingene hun ikke kan leve med i ett forhold, men det betyr jo ikke at hun er feilfri.

Jeg har lest innlegget ditt, både måten du beskriver henne og hvordan hun oppfatter deg. Og det virker jo ikke som verken du eller hun er spesielt lykkelige. Og om hun ikke vil forsøke å redde forholdet, så er det dessverre lite du kan gjøre. Du kan selvfølgelig sette deg på bakbena men det kommer til å ramme sønnene deres som er i midten. Og jeg håper virkelig ikke du blir å involvere barna i bruddet, det blir å gjøre ting verre for dem og føle at de må ta parti. Luft frustrasjonen og sinne til venner og familie, ikke barna, de er uskyldig og burde ikke være din emosjonelle støtte eller våpen mot din kone.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Jeg skjønner heller ikke hvorfor du vil redde ekteskapet. I de lange innleggene dine har du ikke skrevet EN positiv ting om henne. 

Du høres veldig slitsom ut å leve med. Å bli hakket på hele tiden for å gå i veien, ha rotet, være feil, det knekker en person. Det spiller ingen rolle om du sier i fra med en rolig sindig stemme, når man blir kritisert hele tiden så går man til slutt på nåler og bare venter på neste stikk. Hvorfor kan du ikke bare lukke de skapdørene selv? Hvorfor må huset være etter din standard, om hennes er noe lavere (dette sier jeg også til kvinner som sutrer over at mannen ikke gjør nok husarbeid). 

Jeg hadde blitt kjempeprovosert over å bli oppdratt av mannen min på den måten du beskriver. Vask klærne dine selv, let frem sokkene dine selv da? Ærlig talt. Og gi henne beskjed om at du lager middag til klokka xx, er hun der ikke da kan hun varme seg noe eller lage seg noe selv senere. Virker som du behandler henne som et barn du må oppdra og kontrollere. Og som hun responderer litt som en opprørsk tenåring.

Jeg tror det er best for dere begge å skilles. 

Anonymkode: 15c01...8a2

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg leste nesten hele det første innlegget ditt TS og den første siden i tråden.

Det som slår meg er at du åpenbart tror veldig godt om deg selv og veldig lite om din kone. Uansett hvordan du er eller tror du er, så opplever din kone deg slik hun gjør. Det er hennes følelser som teller, da det tross alt er henne du er sammen med. Hun ser på deg og ekteskapet slik hun gjør. Det virker som om du avfeier hennes tanker og følelser som tull fordi du ikke er enig. Det er vanskelig å diskutere og komme frem til en løsning med folk som ikke rikker seg en millimeter fra sitt ståsted.

Jeg tror din kone merker hvor nedlatende du tenker om henne og at hun forstår hvordan du oppfatter henne. Du er i tillegg perfekt og hun føler du ikke møter henne på halvveien. Hun må hele tiden møte deg der du er. Hun er drittlei av dette og vil bort fra deg.

Ta ditt avsnitt om sexen. Du har en helt annen oppfatning av hvordan sexlivet deres er enn det din kone føler. Du skriver at du ikke kan forstå hvordan din kone kan føle som hun gjør fordi du jo hele tiden tenker på henne og alt skjer på hennes premisser. Men hvis du forstår hva du selv sier så skjønner du at du tar helt feil! Din kone forteller deg hva hun føler men du forsvarer bare egen oppfatning istedenfor å forstå og endre deg.

Din kone har ikke nødvendigvis mindre sexlyst enn andre kvinner, men hun har ikke lyst på sex med deg. Hvorfor det tror du? Hva kan du gjøre for å endre på det? Etter 15 år tror jeg toget har gått for deres del. Hun har hatt pliksex med deg i så mange år at det er nesten umulig å komme ut av det sporet. Sex med deg er noe hun har fått aversjon mot. Hun misliker deg og sex med deg. Det er veldig lite du kan gjøre med den saken, for kvinners forhold til sex kan ikke endres på samme måte som for dere menn. Dere to er ødelagt... Hun ser antagelig på penisen din og dine tilnærmelser som motbydelige. Det er det vanskelig å gjøre noe med. Hadde hun vært mann hadde det nok vært enklere å starte på nytt med blanke ark. Men ikke for henne nå. 

La henne gå.

Anonymkode: 6acba...b7f

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Ja, jeg også synes det virker som at du, TS, ikke tar det din kone sier på alvor. Det virker som om du ikke respekterer henne.

Hun sier hun opplever forholdet som ufrihet og angst, du sier dere har det kjempefint. Hun sier du virker veldig truende, du sier du ikke er det. Hun sier hun føler seg presset til sex, du sier du ikke gjør det. Hun sier du hakker på henne, du sier du kommer med ønsker og oppfordringer. Hun sier hun vil skilles, du sier det ikke er en smart løsning.  Hun sier du er vanskelig å leve med, du sier du ikke er det. Hun sier du ligner faren hennes, du sier du ikke gjør det.

I alle de syv ovenstående eksemplene bestemmer du at det hun føler er feil. Det er respektløst. Bare hun kan bestemme hva hun føler. Og bare du kan avgjøre hva du føler. Hvordan ville du ha reagert hvis du sa til henne at du blir lei deg hvis dere skilles, og hun sa nei det blir du ikke? Sånn snakker altså du til din kone.

Hvis du ønsker en bedre kommunikasjon, tror jeg personlig det er lurt å starte her. Ikke motsi henne på hva hun føler. Si hva du selv føler og aksepter at hun opplever ting annerledes. Kom heller med konstruktive forslag: Hva kan jeg gjøre for at du skal få det bedre? Oppleve meg annerledes? Bli lykkeligere? Ikke skilles? Ønske sex? Hvis hun sier at det ikke er mer du kan gjøre, respektér det, for da er faktisk forholdet over. Hvis hun derimot kommer med forslag, kan du på din side komme med dine ønsker om hva hun kan bidra med slik at du får det bedre.

Er du sikker på at du ikke vil bli lykkeligere av å skilles? Du kan treffe en ny kvinne som ønsker å ha masse sex med deg, en du ikke har en dårlig historie og masse krangler med, og ikke minst én du respekterer. Det vil bli vanskelig først, men med tiden vil du garantert få det bedre ❤️  

 

 

Anonymkode: 43cc3...01d

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er rart det der med Kvinneguiden. Når en mann legger ut sjela si i forhold til problemer i samlivet og at kona hans vil skilles men at han vil kjempe for at det ikke skal skje, så kommer de nesten utelukkende tilbakemeldinger som f.eks "det er bare å la henne gå", "du høres ikke bra ut for henne, godt hun kommer seg vekk", "har hun bestemt seg så skal ikke du stå i veien" osv osv.

Men når en kvinne kommer med samme utfordringer så er svarene ofte noe sånt som dette: "for en dust som ikke vil kjempe for dere", "han har sikkert funnet en annen", "typisk menn, de tror alltid gresset er grønnere på andre siden" osv osv. 

Det er bare å glemme at man som mann skal få noen realistiske råd fra kvinner når det gjelder slike problemstillinger på dette forumet. Det er jo alltid mannen sin feil, er nesten aldri noe mellomting. 

Anonymkode: 191bf...a97

Er ikke mye å gi råd om når en er på vei ut av forholdet. Da gjenstår det bare å gi råd rundt samarbeidet om barna. Uansett kjønn. 

Anonymkode: 3a71b...17c

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
På 3.12.2019 den 13.42, exictence skrev:

Jeg har valgt å bli, men kjenner igjen akkurat det der. Min mann er så fantastisk hensynsfull, blid og grei......på hans premisser. Koselig når han er det. Men siden jeg vet av erfaring at neste gang kommer der han griner på nesa av småbagateller, så har den romantiske gnisten forsvunnet for mitt vedkommende. 

Jeg synes alltid at man skal snakke hyggelig og med respekt for hverandre. Si ifra, ja, men på en grei måte.

Elsker du din kone og virkelig vil henne det beste, så slipp henne fri. Si at du ønsker at hun skal ha det best mulig, og hvis det er uten deg, så ønsker du det.

Så tar du initiativ til å skaffe leilighet til deg selv. Vis at du ønsker å gjøre alt for at hun skal ha det bra. 

Klarer du å vise at du virkelig ønsker bare hennes beste, så vil hun over tid, mens dere er fra hverandre merke det. Hvis du klarer å vise henne det over tid, det er den eneste måten hun kan få øynene opp for deg igjen.

Noen ganger opplever jeg at gnisten hos meg er kommet tilbake, at jeg har varme følelser for min mann. Men så kommer hans sure oppgulp og irritasjoner for små bagateller. Noe så unødvendig. 

Har fremdeles et håp om at han vil "vokse" det av seg. Ser på det mer som hans problem enn mitt. Kan ikke være særlig kjekt for ham å gå rundt og være sur/sint. For meg er det kjedelig, for å si det sånn. 

Det man oppnår ved å være sur på partneren, er at partneren mister følelser. Klart man må ha rom for frustrasjoner, men da skjerper man seg og sier at man skulle reagert på en annen måte. Prøver å vise hele tiden sin beste side og hva man kan gjøre for at partneren sin dag blir god. 

Du beskriver på en prikk slik jeg hadde det de siste årene av mitt ekteskap. Vi ble skilt til slutt.

Anonymkode: e6c34...d55

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Du gjør alle de riktige tingene, du er både "perfekt" og perfeksjonist. Det er bare slik at alle ikke vil leve med sånt. Jeg har vært sammen med en lignende fyr. Han var flink i hjemmet, han var flink til å jobbe, han var absolutt en A4 mann. Han bare klarte ikke å møte meg på mine følelser, han klarte ikke å vise ekte følelser og jeg føler fremdeles at jeg aldri kjente han. Han krangla aldri, han var aldri sint. Det ble fort robotlignende sex som det var greit å bli fort ferdig med  som regel 1 gang i måneden og noen ganger to. Han gjorde det han trodde krevdes av han i et forhold, men han var ingen ekte person. 

Nå er jeg sammen med en som viser sine sanne følelser hele veien. Ja, så krangler vi i blant, men det er i hvert fall ekte. Jeg tør å stole på han, for jeg vet alltid hvor jeg har han. 

Anonymkode: 370ab...667

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Eneste negative ved min mann er at han påpeker bagateller, og liksom vet bedre enn meg. Jeg lukker visst ikke døra riktig, og heller ikke drar jeg opp persiennene på rett måte. Hvis jeg glemmer noe (som å sette sko på plass), må det visst påpekes. Hvis hans sko står et sted der de er i veien for meg, flytter jeg dem jo bare. Jeg vet da altfor godt hvor lite konstruktivt det er å klage på slikt. Hva får du ut av de kranglene egentlig? Hadde mannen min klagd på at jeg tok ut sv oppvaskmaskinen hadde jeg jammen vurdert skilsmisse jeg også. Det er da for pokker like mye du dom står i veien for henne, det er jo du dom må flytte deg så hun får satt ting på plass! Skal hun måtte unnskylde seg for slikt?! Du er ikke riktig navla. 

Anonymkode: d9993...6ad

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Rumos

Skjønner at du er i en vanskelig situasjon. Ut ifra hvordan du beskriver forholdet så er dere ikke spesielt kompatible og det virker heller ikke som dere har lykkes med å nærme dere hverandre. Hun er ikke som du ønsker og du er ikke som hun ønsker og ingen av dere vinner frem. I et parforhold er ikke vinneroppskriften å stadig ha en kjærlighetskamp gående, man må klare å legge ned våpnene og det innebærer blant annet å se sin egen rolle i det som skjer og å være villig til å se og prøve å forstå partnerens perspektiv.  

For meg virker det som din kone har gitt opp for en tid tilbake når du sier at det har vært mindre krangling i den siste tiden. Når man har gitt opp kan det være lettere å godta det man selv opplever som partnerens feil og mangler (fordi man innerst inne vet at man «slipper» dette i fremtiden). 

Du virker heller ikke lykkelig i dette parforholdet så forhåpentligvis vil du finne en partner som passer deg bedre etter dette er over. 

 

Edited by Rumos

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Det spiller jo igrunn ingen rolle hva du mener. Det holder jo at en i et par vil skille seg, den andre trenger ikke være enig. 

Det er jo vanskelig å slå fast hvem av dere som har «rett» og hvem som har «feil», og det er kanskje ikke så viktig heller. Det som er viktig er at dere to har to vist forskjellige virkelighetsoppfatninger av forholdet deres. Og det går jo ikke i lengden. Du ser for øvrig ut til å avfeie alle hennes følelser og oppfatninger med «du tar feil». Det er respektløst og lite konstruktivt.

Dere har jo allerede gått i terapi uten at din kone synes det har hjulpet. Da tror jeg toget er gått. Hun er ferdig med å kjempe for forholdet nå, og hun vil ut. Hvorfor du stritter sånn i mot er heller ikke helt enkelt å forstå, siden det virker som du synes alt er galt med henne... Er du bare i mot fordi det er hennes ide og du ikke har kontroll på situasjonen, kanskje? 

Anonymkode: b018b...f0c

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Eneste negative ved min mann er at han påpeker bagateller, og liksom vet bedre enn meg. Jeg lukker visst ikke døra riktig, og heller ikke drar jeg opp persiennene på rett måte. Hvis jeg glemmer noe (som å sette sko på plass), må det visst påpekes. Hvis hans sko står et sted der de er i veien for meg, flytter jeg dem jo bare. Jeg vet da altfor godt hvor lite konstruktivt det er å klage på slikt. Hva får du ut av de kranglene egentlig? Hadde mannen min klagd på at jeg tok ut sv oppvaskmaskinen hadde jeg jammen vurdert skilsmisse jeg også. Det er da for pokker like mye du dom står i veien for henne, det er jo du dom må flytte deg så hun får satt ting på plass! Skal hun måtte unnskylde seg for slikt?! Du er ikke riktig navla. 

Anonymkode: d9993...6ad

Kan vel ta ut av oppvaskmaskinen på et annet tidspunkt enn da han står midt i matlagingen. Hun burde tåle såpass å høre at hun må flytte seg. 

Anonymkode: 3755b...0a0

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
På 3.12.2019 den 17.46, AnonymBruker skrev:

Du skriver at du ikke er truende fordi du ikke er rasende sint, aggressiv, slår osv, men at hun tolker deg som kjempesint og veldig truende bare du viser det minste tegn på irritasjon eller oppgitthet. Her ringer varselbjellene for min del. Selv om du ikke føler deg aggressiv og truende inni deg, endrer det ikke på hvordan din kone opplever deg sett utenfra. Hun sier at hun opplever deg som veldig truende, og da gjør hun sannsynligvis det, så hvorfor avfeier du bare hennes opplevelse av deg med at det bare er hennes tolkning? Her underminerer du hennes følelser og fratar henne definisjonsmakten på egne opplevelser. Det er ikke du som bestemmer hva hun føler og hvordan hun opplever deg. Du kan derimot si hvordan du føler deg (dvs bare litt irritert, ikke sint) og dermed dempe hennes opplevelse av deg som truende.

Greit nok at du ikke føler deg truende, men hvis hun opplever deg sånn, så gjør hun faktisk det. Uavhengig av hvordan du har det inni deg. Og dette virker det ikke som at du har respektert og tatt på alvor. Din kones issues med sin far er egentlig irrelevant. Hun opplever DEG som truende, og da burde du anerkjent det. Istedenfor bagatelliserer du og gir henne skylden (hun tolker deg feilaktig sånn pga sin barndom). Personlig hadde jeg også gått hvis min mann snakket sånn.

 

Anonymkode: 43cc3...01d

Jeg fikk nærmest vondt i magen da jeg leste, og er så enig så enig med deg jeg siterer. 

Saken er jo at ovenfor andre er det ikke hvordan man selv mener at man er som teller, men hvordan andre tolker deg. Det hjelper overhodet ingenting at man selv mener at man oppfører seg greit nok, og ikke på noen måter truende, om noen oppfatter deg som truende. Da MÅ man ta til seg hvordan de opplever det, og forsøke å endre seg slik at man blir tydeligere ikke - truende. 

Det hender at jeg har hodet fullt av annet og får tilbakemelding fra barna/mannen min "Det er da ikke nødvendig å svare surt!", om jeg litt tankeløst har svart i en tone som ble oppfattet surt. Da hjelper det ingen, ikke meg heller, å respondere "Jeg svarte ikke surt!", eller å argumentere mot. Vedkommende oppfattet det som surt, altså hadde jeg en tone som ikke var vennlig, selv om jeg egentlig ikke var sur. 

Det jeg da sier må si, og som er det eneste rette å si er "Beklager vennen min. Det var ikke meningen å ha sur tone, jeg var bare litt bortevekk."

Ser man ut som en lort, og lukter man som en lort, så oppfattes man som en lort, uansett om man selv mener at man er en gullklump. 

Med det mener jeg at man kan ikke selvvurdere hvordan man oppfattes, og argumentere for hvordan man burde oppfattes, det er ANDRE som sitter på fasiten der, og man bør lytte og ta til seg det de oppfatter. 

En kone som har en mann hun opplever truende har antagelig en mann som har truende måte å være på. Uansett hva han selv mener. 

Og jo, det er mulig å gå i seg selv og snakke ok med sin partner, selv når man har dårlige dager. I det minste si beklager straks man skjønner at man har kommunisert på en negativ måte, og være ærlig. "Beklager, jeg er litt sliten i dag, det var ikke meningen å la det gå utover deg!" 

Det er greit! Alle kan ha dårlige dager, og tar man ansvar for at man trådte litt tungt blir det som regel tilgitt og aksepteret. 

Noen har stadig dårlige dager, lar dritt litt ukritisk (ovenfor seg selv) renne over på partner og tar ikke ansvar for det. Det bør liksom bare aksepteres. Partner skal bare forstå at det ikke er ment SÅ ille, og vedkommende skjønner ikke hvordan slik stadig dårlig tone, irriterte blikk, avvisende/latterliggjørende fnys, kalde bevegelser, negative kommentarer og summen av at dette drypp drypp drypp er syre som edser bort alt av gode, fine og trygge følelser. 

Jeg oppfatter TS som en slik. 

Han mener at han oppfører seg slik og slik, at det burde være ok og at hun burde forstå...

Drit i det da TS, det er hvordan hun OPPFATTER deg som teller. Jeg anbefaler deg virkelig å lytte til det. Den du ER er ikke den DU mener du er, det er hvordan du fremstår FOR ANDRE som er den du VIRKELIG ER, for andre. 

Om hun synes at du oppfører deg på en måte som gjør henne utrygg er det akkurat slik du ER, for henne. Det hjelper absolutt ingenting at du mener at du ikke oppfører deg på måter som burde gjøre henne utrygg. Du gjør jo det. 

Lytt, ikke argumenter mot. Det er hun som eier fasiten på hvordan hun oppfatter deg, og hvordan det påvirker henne. På hvordan HUN oppfatter at du ER. Det er slik du er, for henne. 

Du kan skrive innlegg lange som bøker, men ingen argumenter du kan komme med endrer det at hun eier fasiten på det, ikke du. 

Håp om å få henne til å ombestemme seg... jeg tror det har gått for langt, men du kan jo forsøke å lytte og ta til deg det hun sier, istedenfor å argumentere mot. 

Anonymkode: 1a62b...825

Share this post


Link to post
Share on other sites
Yoshi

Kanskje hun ikke hadde sammenlignet deg med sin far om du ikke prøvde å oppdra henne? 🤷‍♀️

Share this post


Link to post
Share on other sites
Serafin
På 3.12.2019 den 12.58, Sønderknust skrev:

For en uke siden fortalte konen min meg at hun vil skille seg fra meg. Det er det verste som kan skje, og jeg vil gjøre alt jeg kan for å unngå det.

Vi er begge i 40-årene, har vært sammen i 15 år, og har to gutter på 8 og 10 år sammen. Tanken på å bare skulle være sammen med barna mine halvparten av tiden er helt forferdelig uutholdelig, rett og slett. Jeg trodde at jeg hadde gjort alt i min makt for å unngå å havne i den samme situasjonen som mine foreldre var i da de skilte lag, men der tok jeg åpenbart grundig feil...

Da konen min tok opp at hun ville skilles, listet hun opp en lang regle av ting som er galt med meg. Men kjernen i problemene våre er at hun opplever meg som en veldig vanskelig person å være sammen med. Hun mener at jeg er veldig bestemt på hvordan jeg vil ha det, og at jeg alltid går og hakker på henne for ting hun gjør feil. Det dreier seg om alle mulige småting i hverdagen, som at jeg ber henne lukke igjen skapdører, eller å ikke gå i veien for meg når jeg lager middag, at jeg ber henne om å rydde bort haugen sin av skittentøy på soveromsgulvet, eller at jeg blir irritert og skuffet når hun ikke holder de avtalene som hun selv har satt. Det som starter som bagateller har fort utviklet seg til store krangler, som har vært veldig opprivende. Nå sier konen min sier at hun alltid går og gruer seg til den neste krangelen, og at hun ikke klarer å slappe av og finne ro sammen med meg lenger når vi er sammen.

Jeg fra min side opplever jeg IKKE at jeg er spesielt vanskelig av meg. Tvert imot, vil jeg påstå at jeg er mye mindre krevende, høylytt, selvhevdende og bestemt enn mange andre menn. Det hun kaller hakking vil jeg kalle oppfordringer eller ønsker i forhold til praktiske ting som det er greit å finne ut av i et samliv. Når jeg er irritert fordi noen har rotet bort de eneste ullsokkene mine, så handler det bare om akkurat det for meg: Jeg er bare *LITT* irritert fordi de siste sokkene mine plutselig har forsvunnet. Jeg er ikke fly forbannet på konen min, og jeg kritiserer ikke alt som hun står for, hele hennes “vesen”, slik hun hevder. Jeg er ikke TRUENDE! Når jeg “hakker”, er det ikke slik at jeg er rasende sint, at jeg snakker stygt til konen min, eller at jeg mister besinnelsen. Jeg har aldri skreket til henne, oppført meg aggressivt eller slått henne. Jeg er ikke en farlig person, som konen min trenger å være redd for. Tvert imot oppfatter jeg meg selv som rolig og behersket. Det er godt mulig at jeg er litt mer ryddig og pertentlig av meg enn andre, og at hun kanskje er litt mer rotete og uorganisert, men alle disse tingene som har skapt krangler og konflikter er når det kommer til stykket småting. Hun tar det som en selvfølge at jeg må takle alt av hennes sinne, irritasjon og skuffelse, men jeg kan ikke forvente det samme tilbake. Jeg trodde det var takhøyde mellom oss, men det er det altså ikke...

Problemet, slik jeg ser det, er at hun ikke takler noen form for motstand fra meg. Så fort jeg viser det minste tegn på irritasjon, oppgitthet eller sinne, som jo er helt normale følelser i et parforhold fra tid til annen, så tolker hun det som at jeg er kjempesint og nettopp veldig truende. Konsekvensen har vært at jeg opplever at jeg hele tiden må legge bånd på meg selv, og at det ikke er rom for at jeg viser følelser og reaksjoner som er helt innenfor normalen. Alt av kritikk, irritasjon, skuffelse, oppgitthet, og så videre har vært tabu å nevne, fordi konen min oppfatter det som angrep på hennes person.  

Konen min forklarer alt dette med at hun vokste opp med en autoritær, selvopptatt, fraværende og sint far, som hun aldri har vært trygg på. Denne vanskelige delen av oppveksten har gjort at hun har blitt mer “sensitiv” for kritikk og krangling enn andre, sier hun. Når vi har kranglet, har jeg veldig ofte og veldig fort blitt sammenlignet med faren hennes, noe jeg opplever som svært urettferdig. 

Og samtidig som jeg opplever å bli oppfattet helt feil av konen min, så ser jeg også hennes poeng: Det er unødvendig at små hverdagsproblemer så lett skal utvikle seg til krangler. Et hjem skal være et sted som det er trygt å komme tilbake til. I en familie der mennesker er glad i hverandre, er det unødvendig å fokusere på problemer og lage dårlig stemning. I en familie skal en ha det fint sammen og vise at en er glad i hverandre, og jeg vil gjøre det jeg kan for at det skal bli slik.

For rundt tre år siden gikk konen min og jeg til samtaleterapi hos Familiekontoret. Etter det har jeg klart, vil jeg si, å moderere den “gale” oppførselen min noe: Jeg banner ekstremt sjeldent, jeg har klart å la være å ta opp mange av de tingene som blir oppfattet som hakking, og jeg føler generelt at jeg er åpen for å erkjenne egne feil, og at jeg har prøvd å utvikle meg til å bli lettere å leve sammen med.

Konen min er derimot fullstendig lukket i forhold til å ta kritikk eller å innrømme at hun kunne ha reagert eller handlet annerledes. Hun sier alltid enten bare “nå setter vi en strek”, eller “jeg vil bare ha det fint”! Tankegangen hennes er ofte veldig svart/hvitt - enten er alt bra, eller så er alt helt forferdelig. Hun klarer ikke å tenke at hun både har gode og dårlige egenskaper, og vil ikke forholde seg til at hun også kunne ha reagert på andre måter, eller at hun også er med på å skape kranglene og situasjonene. Da vi sluttet å gå til timer hos Familiekontoret, var det fordi hun syntes at hun ikke kom til orde, og at jeg tok for stor plass. Hun opplevde at det eneste som kom ut av terapien - at hele poenget med terapien - var at hun skulle få kritikk. 

Litt mer om bakgrunnen vår: Når sant skal sies, så har vi hatt noen ganske vanskelige år, de siste 4-5 årene. Konen min var deprimert i en lang periode på grunn av ting knyttet til faren hennes og den delen av familien. Omtrent samtidig som konen min og jeg kjøpte hus sammen, mistet jeg den jobben jeg hadde på grunn av en konflikt med sjefen min, og det gikk veldig innpå både meg og konen min. Det førte med seg mye økonomisk bekymring og usikkerhet over lang tid. For å komme inn på arbeidsmarkedet igjen bestemte meg for å begynne på et stuide, og dette var svært krevende. Det kulminerte i fjor på denne tiden, med at jeg fikk det som legen kalte en “depressiv stressreaksjon”, med mye migrene og dystre tanker. Nå hadde jeg akkurat fullført utdannelsen, kommet meg ut av depresjonen og fått meg en ny jobb som jeg trives godt i. Både konen min og jeg har begynt å trene regelmessig, og vi har det om ikke annet bedre med oss selv på et fysisk plan, samtidig som vi begge har nye interesser og aktiviteter som vi driver med utenfor hjemmet. For første gang på mange år har jeg denne høsten følt at livet hadde en god retning, og at jeg kunne begynne å legge planer for framtiden igjen. 

Ja, det rare er at jeg har opplevd det som at ting gikk bedre mellom oss de siste månedene! Vi har kranglet sjeldnere enn før, vi har klart å avslutte kranglene før de spant ut av kontroll: Jeg synes at jeg har hakket mindre enn tidligere, og når jeg har “hakket”, så har ikke konen min automatisk gått i forsvarsposisjon, men gitt uttrykk for at hun skjønner at det dreier seg om “sak, ikke person”. Konen min har ikke tatt opp noen av problemene våre med meg den siste tiden, og bare for en måned siden snakket vi om å dra på romantisk helgetur til Paris sammen. Jeg skulle ønske at konen min hadde kommunisert med meg om disse tingene tidligere!

Men på toppen av alt dette som har med krangling og konflikter å gjøre, kommer det at konen min har oppfattet det som at jeg har krevd å ha sex med henne. Det er ikke tilfelle. Tvert imot, så opplever jeg at jeg alltid har vist en stor respekt for hennes kropp og grenser. Jeg har aldri presset meg på, eller krevd at hun skal stille opp, hvis hun ikke selv har hatt lyst. Selv om vi stort sett har fantastisk fin sex når vi har sex, har sex aldri vært noe som konen min har prioritert som viktig. Sex har ikke vært noe som er framme i bevisstheten hennes. Sex har ikke hatt en naturlig plass i livet, i hverdagen, som noe fint vi kunne ha sammen, noe som kunne føre oss nærmere sammen. Sex ble fra ganske tidlig i forholdet vårt en rutine, noe som skjedde til fast tid, én gang i uken på samme klokkeslett som forrige uke. Nesten helt siden vi møttes har hun konsekvent snakket om sex som en plikt eller  en jobb som hun må gjøre for å unngå at det blir “dårlig stemning”. 

Dette er egentlig ganske rart, fordi jeg ikke har opplevd noe lignende med andre jenter jeg har vært sammen med tidligere. Jeg har alltid vært opptatt av å tilfredsstille den jeg er sammen med, og jeg har alltid satt pris på berøring og nærhet, vært glad i å få og gi massasje, og glad i det sanselige. Sammen med tidligere kjærester har begge vært nysgjerrige på å finne ut hva den andre likte, og ganske raskt utviklet et stort “repertoar” for å tenne og glede den andre. Men etter 15 år sammen med konen min vet jeg fortsatt ikke hva som tenner henne, eller hvordan jeg skulle ha fått henne til å ha lyst på meg. I perioder har jeg lurt på om konen min kanskje egentlig ikke liker menn, eller om hun kanskje bare har en mye mindre sexualdrift enn de fleste andre. Etter å blitt avvist utallige ganger (eller ledd av fordi jeg viste at jeg hadde lyst på henne), har jeg gradvis sluttet å komme med tilnærmelser, men latt det være opp til henne. Likevel har hun følt seg presset til å “måtte” ta initiativ til sex. Selv om jeg ikke har presset henne på noen måte, men der det tvert imot var hun som som oftest satte det i gang, har det endt i en situasjon der hun opplever å bli “invadert” av meg. Selv om hun var den som “ville det”, er hun rasende på meg!

Så her er vi i dag, i en absurd, uvirkelig, kafkask Handmaid’s Tale-situasjon, der konen min lengter etter å få meg ut av huset fordi hun opplever meg som en autoritær, truende og farlig mann, som bare fokuserer på problemer, og som krever å ha sex med henne mot hennes vilje. 

Det absurde er at jeg, på tross av alt, er glad for at konen min har sagt ifra, og begynt å snakke med meg om problemene våre. Selv om jeg synes at hun behandler meg dårlig, og at jeg ikke fortjener de karakteristikkene hun gir meg, og selv om vi burde ha tatt tak i alt sammen tidligere, så vil jeg for alt i verden ikke miste henne! Merkelig nok, eller kanskje bare fordi jeg er naiv, er jeg optimist, og jeg tenkte først at vi kunne finne ut av ting sammen, og få det fint sammen igjen. Jeg tror at alle i familien - jeg, hun, og guttene våre - vil ha det bedre om vi holder sammen. Det er unødvendig og feil at vi skal bruke så mye tid og ressurser på å gå fra hverandre, når vi kan få det så bra sammen! Alt som er vanskelig nå, blir bare vanskeligere å greie helt alene. Nå har vi økonomisk overskudd - men om vi skilles, vi alt gå til å finansiere bruddet. Hva er det de sier igjen? “Penger er ikke løsningen på alt, men det virker faen så bra mot depresjoner!”

Konen min derimot, ser ikke på noen måte for seg at vi skal kunne gå videre sammen. Om det var opp til henne, så flyttet jeg ut allerede til nyttår! Da hun la fram sin plan forrige uke, var hun klar for å kjøre gjennom hele prosessen med mekling, separasjon, takst på huset, leiting etter ny leilighet og utflytting så fort som mulig. Men inntil videre - litt av hensyn til guttene, og litt fordi det er lang ventetid for å komme til for mekling på Familiekontoret, så har vi blitt enige om å ikke rushe fram før etter nyttår. Nå har hun flyttet opp på gjesterommet, og tilbringer mesteparten av tiden etter at barna er lagt der. Hun vil helst ikke se ansiktet mitt, og jeg respekterer grensene hennes og lar henne få fred så langt det lar seg gjøre.

De siste dagene har vi hatt flere samtaler, der vi har klart å snakke sammen på en rolig og respektfull måte. Jeg har sagt at jeg er villig til å gjøre hva som helst for at vi skal prøve på nytt sammen, for at vi kan få det bedre sammen. Jeg har innrømmet mange ting jeg har gjort feil, og jeg har sagt at jeg ser mange av hennes poenger. Jeg har vært så hyggelig og grei som jeg bare klarer, og faktisk satt veldig pris på å være sammen med henne.

Men selv om hun sier at jeg er en god og snill far, selv om hun sier at hun ikke hater meg, og selv om det ikke er noen andre inne i bildet (en elsker), så er hun er ikke villig til å gjøre noe som helst mer for forholdet vårt. Hun har gitt opp. Hun har ingen tillit til at ting skal bli bedre, og at det skal vare. Terapi og samtaler er uaktuelt. Hun har bestemt seg, og vil at jeg skal flytte ut. Det er ingenting hun kunne ha gjort annerledes, hevder hun, ingenting hun har gjort er feil, og hun har ingen egne problemer som hun kunne ha funnet ut av, som ville ha gjort at hun opplevde meg på en annen måte. Dess mer jeg argumenterer, dess sikrere blir hun.

Hun vil at dette skal bli en “fredelig skilsmisse”, men jeg tror ikke på det. Hvordan skal vi klare å samarbeide i framover, når vi åpenbart samarbeider så dårlig i dag? Hvordan skal vi sammen kunne fortelle guttene at VI har blitt enige om å skilles, når dette er det siste JEG ønsker? Hvordan skal vi bli enige om barnefordeling og alt det praktiske i mekling, når jeg i utgangspunktet ikke ønsker noen avtale? Jeg har fått en time hos Familiekontoret over nyttår bare til meg selv, som jeg tenker at kan være nyttig for å få sortert tankene litt, men jeg kan ikke se for meg at jeg endrer syn på saken. 

Er det noe jeg kan gjøre nå, for at utkommet av denne situasjonen ikke skal bli en skilsmisse?

Finnes det veier som kan føre oss sammen igjen?

Jeg er svært takknemlig for alle innspill, kommentarer og synspunkter!

"Nå skal vi skilles Johanne, skilles Johanne, jeg orker ikke å leve mer med deeeg!" 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Sånn går det når man er desperat og velger seg en partner man ikke passer sammen med. Er greit å roe ned og bli kjent før man gifter seg? 

Anonymkode: ecb8f...e39

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...