Stemor som føler seg så uendelig ensom

[AnonymBruker]

12 minutter siden, silkestrå skrev:

Tror du virkelig på dette? Jeg spør fordi jeg oppriktig lurer! Jeg klarer ikke å tro på at jeg ville synes det var greit å være en bifigur i deres helger selv om jeg hadde aldri så mye morskjærlighet, men det er her det er umulig å vite når jeg ikke har noen andre erfaringer å sammenlikne med.

Er du barnløs så er det vanskelig å forstå den sterke morskjærligheten.

Anonymkode: 267c2...05b

[AnonymBruker]

5 minutter siden, silkestrå skrev:

Tror du virkelig på dette? Jeg spør fordi jeg oppriktig lurer! Jeg klarer ikke å tro på at jeg ville synes det var greit å være en bifigur i deres helger selv om jeg hadde aldri så mye morskjærlighet, men det er her det er umulig å vite når jeg ikke har noen andre erfaringer å sammenlikne med.

Du har helt rett. Det naturlige ville være at hele familien - eller far og barn - gjør en aktivitet sammen på dagtid. På kvelden er det felles middag, eventuelt en barnemiddag først hvis dere voksne skal ha noe ekstra avansert. Så ser barna på film eller spiller data mens dere voksne drikker vin og prater. Dessverre er det slik at noen skilte fedre skal overkompensere for at de ikke er der hele tiden og ender derfor opp med en svært merkelig familiedynamikk. Jeg ville nok forlatt dette forholdet hvis jeg var deg, TS.

Anonymkode: 4849b...0c7

[Nymerïa]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du føler det slik fordi de ikke er dine biologiske barn...en mor som elsker sine barn ville reagere annerledes fordi hun har morskjærlighet og ville aldri kuttet ut barna fordi hun kjeder seg.

Anonymkode: 267c2...05b

Nei, jeg har kun biologiske barn og jeg hadde syntes at det TS beskriver var ugreit.

TS, jeg tror du skal være bevisst på hvordan du tar opp dette, slik at det ikke blir tolket som at du ønsker stesønnene bort men i stedet deg selv inn. La mannen din ta ansvar for å finne på noen aktiviteter i løpet av helga som alle har glede av.

Dessuten; kan det være at du kan få et eget forhold til guttene? Er det noe som helst dere har felles interesse av? Kanskje du kunne ha tatt med den ene på noe og far og den andre hadde tatt seg av lørdags eller søndagsmiddagen?

Hvis det ikke virker som om dette går inn i skallen på mannen din, appeller til oppdrageransvaret hans. Sønnene hans skal snart ha forhold selv, hva tror han egentlig at han lærer dem med å ignorere kjæresten eller sette henne sist?

[silkestrå]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har helt rett. Det naturlige ville være at hele familien - eller far og barn - gjør en aktivitet sammen på dagtid. På kvelden er det felles middag, eventuelt en barnemiddag først hvis dere voksne skal ha noe ekstra avansert. Så ser barna på film eller spiller data mens dere voksne drikker vin og prater. Dessverre er det slik at noen skilte fedre skal overkompensere for at de ikke er der hele tiden og ender derfor opp med en svært merkelig familiedynamikk. Jeg ville nok forlatt dette forholdet hvis jeg var deg, TS.

Anonymkode: 4849b...0c7

Takk for støtte! Du beskriver så fint hvordan jeg skulle ønske at helgene våre var, men jeg har så ofte tenkt at jeg kanskje overromantiserer basert på egne barndomsminner og at familieliv slett ikke er som dette i dag.

[AnonymBruker]

1 time siden, silkestrå skrev:

Lykke til til deg også! Det høres ut som vi behøver det begge to.

Jeg har også forsøkt å snakke med ham, men har dessverre ikke opplevd noen endring etter det, så det går nok ikke helt inn her heller. Hvordan tilbringer du helgene?

Jeg står opp med fellesbarna og er med dem. Samboer sovet til lunsj og da er de yngste klar for lunsj og stebarn har såvidt stått opp og klar for frokost. Etter det har alltid far og stebarna planer, som jeg ikke vet om eller har hørt noe om. Som oftest er det ikke rom for at jeg og de minste kan bli med. Vi spiser felles middag og jeg ser på tegnefilm med de minste barna og spiser lørdagsgodt. Far og stebarn gjør sine ting, spiller ofte, og gjerne noe sonde yngste ikke kan se på. Legger barna og etterhvert kommer samboer og stebarn og tar over stuen. Da har de gjerne avtalt hvilken film de skal se og har handlet inn snacks til deg selv. De kan sitte der og snakke uten at noen sier ett eneste ord til meg. Føler jeg maser når jeg blander meg, fordi jeg skjønner jo som regel ikke hva de snakker om.. Går å legger meg tidlig, både fredag og lørdag, fordi jeg må jo opp med de minste både om natt og morgen.. Søndag er lik. Har prøvd å ta det opp mange ganger.. Når ikke inn.. Koser meg veldig mye med barna altså, men skulle ønske vi kunne vært sammen, som en familie. 

Anonymkode: 9b7a3...7e9

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har helt rett. Det naturlige ville være at hele familien - eller far og barn - gjør en aktivitet sammen på dagtid. På kvelden er det felles middag, eventuelt en barnemiddag først hvis dere voksne skal ha noe ekstra avansert. Så ser barna på film eller spiller data mens dere voksne drikker vin og prater. Dessverre er det slik at noen skilte fedre skal overkompensere for at de ikke er der hele tiden og ender derfor opp med en svært merkelig familiedynamikk. Jeg ville nok forlatt dette forholdet hvis jeg var deg, TS.

Anonymkode: 4849b...0c7

"Dessverre er det slik at noen skilte fedre skal overkompensere for at de ikke er der hele tiden og ender derfor opp med en svært merkelig familiedynamikk. "

Slik føler jeg det er blandt veldig mange jeg kjenner. Barna blir helt satt ut om far /mor skal gjøre noe for sin egen del. Foreldrene gjør alt de må og skal og vil når barna ikke er der, slik at barna ser ikke at foreldrene er med venner feks, har besøk om kvelden av venner og de må finne på noe selv feks. Barna har sjelden besøk, fordi de er sammen med foreldrene heller. Har ikke hatt en slik oppvekst selv og syns kanskje det er litt merkelig.. 

Anonymkode: 9b7a3...7e9

[silkestrå]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg står opp med fellesbarna og er med dem. Samboer sovet til lunsj og da er de yngste klar for lunsj og stebarn har såvidt stått opp og klar for frokost. Etter det har alltid far og stebarna planer, som jeg ikke vet om eller har hørt noe om. Som oftest er det ikke rom for at jeg og de minste kan bli med. Vi spiser felles middag og jeg ser på tegnefilm med de minste barna og spiser lørdagsgodt. Far og stebarn gjør sine ting, spiller ofte, og gjerne noe sonde yngste ikke kan se på. Legger barna og etterhvert kommer samboer og stebarn og tar over stuen. Da har de gjerne avtalt hvilken film de skal se og har handlet inn snacks til deg selv. De kan sitte der og snakke uten at noen sier ett eneste ord til meg. Føler jeg maser når jeg blander meg, fordi jeg skjønner jo som regel ikke hva de snakker om.. Går å legger meg tidlig, både fredag og lørdag, fordi jeg må jo opp med de minste både om natt og morgen.. Søndag er lik. Har prøvd å ta det opp mange ganger.. Når ikke inn.. Koser meg veldig mye med barna altså, men skulle ønske vi kunne vært sammen, som en familie. 

Anonymkode: 9b7a3...7e9

Huff, det høres ut som du like gjerne kunne vært alene med de små. Selv om du koser deg med dem og dere har det fint sammen forstår jeg godt at dette ikke er noe gøy for deg. Hvor gamle er barna (både fellesbarn og stebarn) deres?

Tar din samboer mer ansvar for fellesbarna når ikke stebarna er hos dere, eller er det slik de ukene og helgene dere er alene også?

[AnonymBruker]

var ikke ts barnløs tidligere i tråden🤨eller jeg som misforstår. eller noen andre enn ts som har svart

Anonymkode: 8ea30...512

[silkestrå]

Joda, det stemmer! Jeg er TS og har ikke egne barn, mens andre med tilsvarende erfaringer som har svart i tråden har barn.

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen?

Anonymkode: 96b48...e83

[silkestrå]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvor lenge har dere vært sammen?

Anonymkode: 96b48...e83

I ca seks år 🙂

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, men har barn selv fra før. Samboer har to barn og jeg et barn fra tidligere forhold. Føler at datteren min og jeg aldri blir på en måte sammensveiset med han og hans barn. 
 

Han har barna annenhver uke, mens mitt barn er her hele tiden utenom annenhver helg. Helgene har vi samkjørt at barna er her likt. Han jobber turnus, så jeg er endel sammen med barna hans. 
 

De ukene som barna hans er her, så er han veldig på med sine barn. Mens jeg skulle ønske at han var litt mer engasjert i mitt barn også. Jeg har pratet med han om det før, men går rett i forsvar og nekter for at det er slik😔

Anonymkode: 43e02...923

[xinnia]

8 timer siden, silkestrå skrev:

Jeg synes absolutt dette kan sammenliknes selv om dine barn er dine egne og ikke stebarn. Men den største forskjellen er heller det jeg har uthevet i teksten din; at mannen ikke er med, og at barna ikke alltid vil være med på det dere foreslår. Det er nemlig her utfordringen ligger hos oss, - at mannen alltid er med på alle barnas aktiviteter og at det derfor blir lite tid og rom for andre ting, enten det bare er å se et tv-program i sofaen bare vi to eller å gjøre noe som en familie som ikke er bestemt av minstemann.

Men barna slik jeg forstår TS er der bare halve tiden.. 

Synes du skal være glad for at mannen din er så engasjert i barna sine, de kan fort nå få andre interesser, som f.eks fest etc.  Lover deg- ikke lenge før de er opptatt på egen hånd, og den tiden går fort. 

[Jr.Garcon]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lest mange stemorstråder her inne, og jeg poster derfor dette innlegget med blandede følelser. Jeg forventer at mange av dere vil fortelle meg at jeg må skjerpe meg, men jeg håper likevel dere også vil ta dere tid til å dele deres erfaringer og gi meg noen råd jeg kan ta med på veien.

Jeg er samboer med en mann som har to fine sønner som bor med oss halvparten av tiden. Vi har bodd sammen i noen år nå, og jeg for meg som ikke har barn selv kan jeg trygt si at det har vært en bratt læringskurve, men jeg har hele tiden tenkt at ting ville gå seg til etterhvert som jeg ble tryggere på min rolle.

Den siste tiden har jeg dessverre opplevd at ting bare har blitt vanskeligere og vanskeligere. I hverdagen går ting ganske greit, men når helgen kommer føler meg så utenfor og alene, og jeg merker at jeg er ensom til tross for at jeg har en familie. For etterhvert som guttene er blitt eldre er aktivitetene blitt mer og mer «guttete», og jeg som dame finner ikke min plass i alt. Dagene går med til trening eller cuper, og når kvelden kommer vil de spille krigsspill på Xbox, spille ball inne eller se idrett på TV. Og ettersom far har like mye glede av disse aktivitetene som barna har han ingen grenser for når slike aktiviteter skal avsluttes, noe som medfører at tilbringer jeg stort sett hele dagen og hele kvelden for meg selv.

Jeg synes det er herlig å se hvordan de koser seg sammen og kan glemme tid og sted. Og så lenge de tre har det godt sammen er det ikke noe jeg vil forsøke å endre på. Men likevel føles det så sårt fordi det kjennes ut som det ikke er plass til meg og er så uendelig ensom. De har hverandre, mens jeg ikke har noen å snakke med, se TV med eller prate med i løpet av kvelden. 

Den siste tiden har jeg grublet en del på forholdets fremtid, og jeg må nok innrømme at ensomheten jeg kjenner på er en medvirkende årsak til dette. For mens jeg tidligere trøstet meg med at ting ville bli enklere etterhvert som barna ble større innser jeg nå at vi nå har startet på en ny fase som kanskje vil vare så lenge som gittene bor hjemme, og kanskje enda lenger enn det også.

På bakgrunn av dette lurer jeg fælt på hvordan dere andre med halvstore barn har det, spesielt spesielt i helgene. Hvordan ser en vanlig helg ut for dere? Er det mine opplevelser og erfaringer fra egen barndom som gjør at jeg har urealistiske forventninger til hvordan familielivet skal være? Jeg vil så gjerne få det til, og det siste jeg vil er å såre mine kjære som jeg er så glad i, men jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre for å finne glede i situasjonen.

Anonymkode: bd33d...60d

Du har ikke urealistiske forventninger.

Rart din kjære ikke er interessert i å inkluderer deg 😕

Høres ut som et klassisk tilfelle av stemor/stefar, hvor personen tas for gitt og kastes bort når han/hun ikke trengs mer.

Det å tro at ting skal bli bedre - når barna blir så og så store osv. -  er jo det som har ført til dagens situasjon. Du er og blir siste prioritet. Men for all del, du kan jo gjerne håpe i  10 år til -  så har du kastet bort "hele" livet på å vente på at ting skal bli bra i den relasjonen du er i.

Tragisk at du behandles sånn når du stiller opp som stemor, men det er et kjent fenomen - en del folk med barn fra tidligere er de største egoistene du kan få tak i. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde forstått deg veldig godt om dette skjedde hele tiden, men du og mannen din har vel 50% av tiden sammen uten barn? Du kan da vel ikke være SÅ ensom, dersom du får ha kjæresten for deg selv annenhver uke. Det er langt mer kjærestetid enn de fleste andre par har. Mannen min og jeg har unger rundt oss hele tiden, siden de er våre felles barn.

Jeg tenker uansett at en grei regel i helgene er: Fra klokka 19 om kvelden er det familietid for alle i stua. Da samles dere i sofaen, spiser pizza/taco, og ser en film eller et tv-program, spiller brettspill eller noe annet hyggelig. Insisterer barna på å game, får de gjøre det på rommet, men pappaen blir i stua. Og gjerne en lett søndagstur i skogen på søndager. Igjen, om barna vil gjøre andre ting så er det greit, men pappaen blir uansett med deg på søndagstur. 

Anonymkode: a4217...621

[AnonymBruker]

Helt håpløs. Du har jo han til deg selv 50% av tiden. Du høres jo skikkelig kravstor ut. Så, 2 helger i måneden kan du enten blir med på cuper osv som de fleste av oss guttemødre ellers kan du finne på noe med venner/finne en hobby.  Bra han er veldig glad og engasjert i guttene sine. 

Anonymkode: 85509...160

[AnonymBruker]

Hva med å inkludere deg i spilling da? Jeg gamer selv, er dame. Men forstår jo om du ikke har interessen. Hva med å dra ut å gjøre noe med veninner den dagen? Eller gjøre noe du synesr er gøy. Og så får gutta styre. 

Anonymkode: 3f7d5...d70

[silkestrå]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Helt håpløs. Du har jo han til deg selv 50% av tiden. Du høres jo skikkelig kravstor ut. Så, 2 helger i måneden kan du enten blir med på cuper osv som de fleste av oss guttemødre ellers kan du finne på noe med venner/finne en hobby.  Bra han er veldig glad og engasjert i guttene sine. 

Anonymkode: 85509...160

Grunnen til at jeg laget denne tråden var at jeg ønsket å få høres litt om hvordan dere andre har det i helgene, for å finne ut om jeg har urealistiske forventninger til hvordan et familieliv er. Jeg setter stor pris på alle som har gitt meg både støtte og motstand, og alle innspillene jeg har fått er svært nyttige for meg.

Jeg er som oftest med på cuper og andre ting som skjer på dagtid, det er først og fremst kveldene jeg synes er vanskelige. Jeg kan selvsagt finne på ting alene i helgene. Det gjør jeg også, men jeg synes likevel det er litt sårt at vi ikke gjør ting sammen. Det hadde jeg hatt glede av, og det skulle jeg ønske at også mine kjære hadde hatt. Slik det er nå har jeg den siste tiden valgt å reise vekk for å besøke familie de helgene vi har barna og slik synes jeg ikke det skal være.

Jeg tror virkelig ikke at jeg er "skikkelig kravstor", - dette er iallefall ikke en karakteristikk familie og venner ville satt på meg. Jeg ønsker bare å oppleve tilhørighet i den familien jeg lever i, og det opplever jeg ikke slik det er nå. Men jeg har så ofte tenkte at jeg blir et dårligere menneske av å gå rundt og være ensom og lei meg, så om dette har gjort meg til en kravstor person er det enda større grunn til å ta affære og gjøre noe med situasjonen jeg lever i.

 

Endret 4. desember 2019 av silkestrå

[AnonymBruker]

hvordan går det ts? synes dette er trist å lese. at du føler deg så utenfor og ensom; og nærmest»rømmer» de helgene barna er der. merker de ingenting? høres ut som om det kanskje bare er kjæresten din som er fornøyd. ta vare på deg selv. jeg skal adri mer involvere meg med noen som har barn(har ingen selv).

Anonymkode: 8ea30...512

[Eamane]

Det trenger jo ikke å skje noe hele tiden. Barna må også klare å gjøre litt på egenhånd. Voksentid på kveldene er viktig for at forholdet skal fungere. Det er nesten alltid fokus på han og barna, stemødre blir ofte glemt. De skal bare tilpasse seg helt naturlig. Men av erfaring er ikke dette lett, og da er det fint om far kan engasjere deg også. Fort gjord å bli stemplet som den fæle stemor, men veldig ofte er det far som ikke engasjerer stemor nok!!!