Åtteåring som bryter sammen når hun har gjort noe galt

[AnonymBruker]

Sliter hun litt med impulskontrollen? Ref. det å tegne på veggen, hun vet at det er feil å gjøre det men klarer ikke la være og blir både skamfull og sint på seg selv når hun blir oppdaget og hun skjønner hva hun har gjort? 

Anonymkode: 5f791...8a2

[AnonymBruker]

Det er tydelig at denne reaksjonen kommer når hun har gjort noe hun vet veldig godt at er galt, ikke noe hun kunne ha trodd var greit og fikk beskjed om at ikke var greit allikevel. Vi er alltid veldig tydelige på at "dette er ikke greit, det visste ikke du, men nå vet du det til neste gang". 

Hun har aldri fått skikkelig straff, det verste hun har fått er å måtte sitte i trappa, skrev dette i hovedinnlegget. 

Hun får ikke mye kjeft, vi hever stemmen de gangene hun overhodet ikke hører etter og det hun får kjeft for er som oftest når hun surmuler og slike ting, altså dårlig adferd fremfor ting hun faktisk gjør. 

Jeg har tenkt litt på at hun reagerer slik for å slippe å ta tak i problemet, jeg har alltid prøvd å få henne til å sette ord på ting, forklare hva som henne til å gjøre det når hun visste det var galt osv, noe hun syns er veldig ubehagelig. Hyler hun slipper hun jo å snakke, men jeg er ikke den som gir meg så lett der da, så hun må som oftest snakke om det når hun har roet seg. 

Selve tegningen på veggen var ikke så alvorlig, det var med "usynlig" tusj (ble merke, men lite synlig) og det var bare er lite merke, hun ville faktisk ikke fått kjeft, bare beskjed om at selv om tusen var "usynlig" er det aldri greit å tegne på veggen. Når jeg spurte hva hun gjorde på var det også like hverdagslig som om hun satt og bygde med Lego og jeg spurte hva hun bygget. Det er det som forundrer meg nemlig: hun har ikke opplevd den straffen og kjeften som hun evt kunne vært redd for og dermed reagert slik. 

Ts

Anonymkode: 583de...8e4

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er tydelig at denne reaksjonen kommer når hun har gjort noe hun vet veldig godt at er galt, ikke noe hun kunne ha trodd var greit og fikk beskjed om at ikke var greit allikevel. Vi er alltid veldig tydelige på at "dette er ikke greit, det visste ikke du, men nå vet du det til neste gang". 

Hun har aldri fått skikkelig straff, det verste hun har fått er å måtte sitte i trappa, skrev dette i hovedinnlegget. 

Hun får ikke mye kjeft, vi hever stemmen de gangene hun overhodet ikke hører etter og det hun får kjeft for er som oftest når hun surmuler og slike ting, altså dårlig adferd fremfor ting hun faktisk gjør. 

Jeg har tenkt litt på at hun reagerer slik for å slippe å ta tak i problemet, jeg har alltid prøvd å få henne til å sette ord på ting, forklare hva som henne til å gjøre det når hun visste det var galt osv, noe hun syns er veldig ubehagelig. Hyler hun slipper hun jo å snakke, men jeg er ikke den som gir meg så lett der da, så hun må som oftest snakke om det når hun har roet seg. 

Selve tegningen på veggen var ikke så alvorlig, det var med "usynlig" tusj (ble merke, men lite synlig) og det var bare er lite merke, hun ville faktisk ikke fått kjeft, bare beskjed om at selv om tusen var "usynlig" er det aldri greit å tegne på veggen. Når jeg spurte hva hun gjorde på var det også like hverdagslig som om hun satt og bygde med Lego og jeg spurte hva hun bygget. Det er det som forundrer meg nemlig: hun har ikke opplevd den straffen og kjeften som hun evt kunne vært redd for og dermed reagert slik. 

Ts

Anonymkode: 583de...8e4

Har du prøvd å overse handlingen og fokusere på reaksjonen hennes? Spurt henne hvorfor hun blir så lei seg? 

Anonymkode: 03fd4...217

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er tydelig at denne reaksjonen kommer når hun har gjort noe hun vet veldig godt at er galt, ikke noe hun kunne ha trodd var greit og fikk beskjed om at ikke var greit allikevel. Vi er alltid veldig tydelige på at "dette er ikke greit, det visste ikke du, men nå vet du det til neste gang". 

Hun har aldri fått skikkelig straff, det verste hun har fått er å måtte sitte i trappa, skrev dette i hovedinnlegget. 

Hun får ikke mye kjeft, vi hever stemmen de gangene hun overhodet ikke hører etter og det hun får kjeft for er som oftest når hun surmuler og slike ting, altså dårlig adferd fremfor ting hun faktisk gjør. 

Jeg har tenkt litt på at hun reagerer slik for å slippe å ta tak i problemet, jeg har alltid prøvd å få henne til å sette ord på ting, forklare hva som henne til å gjøre det når hun visste det var galt osv, noe hun syns er veldig ubehagelig. Hyler hun slipper hun jo å snakke, men jeg er ikke den som gir meg så lett der da, så hun må som oftest snakke om det når hun har roet seg. 

Selve tegningen på veggen var ikke så alvorlig, det var med "usynlig" tusj (ble merke, men lite synlig) og det var bare er lite merke, hun ville faktisk ikke fått kjeft, bare beskjed om at selv om tusen var "usynlig" er det aldri greit å tegne på veggen. Når jeg spurte hva hun gjorde på var det også like hverdagslig som om hun satt og bygde med Lego og jeg spurte hva hun bygget. Det er det som forundrer meg nemlig: hun har ikke opplevd den straffen og kjeften som hun evt kunne vært redd for og dermed reagert slik. 

Ts

Anonymkode: 583de...8e4

Så leit at hun skal ha det sånn! Det er jo utrolig slitsomt for henne at hele alarmen går for hver minste lille ting. Er du sikker på at du får forklart henne godt nok at du ikke skal straffe eller kjefte? Kanskje hun opplever situasjonene helt annerledes enn deg og dermed tar reaksjonen på forskudd som flere andre har foreslått? 

Sitte i trappa kan jo oppleves som en skikkelig ille straff det, selv om du mener det motsatte. Det er en slags skammekrok og en måte å avbryte situasjonen på, men det virker som om hun trenger hjelp til å få snakket seg ut av den, og hjelp til å forstå følelsene sine selv. 

Å få kjeft «for å surmule» kan også oppleves ganske urettferdig, all den tid surmuling er et uttrykk for en følelse. Det kan virke som om det er litt få nyanser i følelsesregisteret hennes, når det går fra null til katastrofe så fort som du beskriver. Det hjelper jo ikke at hun da får kjeft for å være sur, som er en vanlig og normal følelse et sted på spekteret mellom fornøyd og forbannet. Kan dere kanskje klare å utvide rommet for flere følelser og måter å snakke om dem på, i situasjoner der hun ikke sllerede har gått i oppløsning? 

Håper dere finner en løsning på dette! Lykke til.

Anonymkode: 377be...b94

[AnonymBruker]

Det er ikke mange ganger hun har måttet sitte i trappa altså. Det er for surmuling av helt urimelig type som går utover hele familien f.eks at det er tomatsuppe istedenfor pannekaker til middag, og selv om hun elsker tomatsuppe hadde pannekaker passet bedre akkurat i dag og derfor er hun sur og sint på alt og alle. 

Hun er et føkelsesmenneske med store reaksjoner og har alltid vært det. F.eks skulle hun sykle til en veninne en dag, men så kom hun plutselig på at veninna var jo på turn den dagen så derfor brast hun i gråt. Hun kan også gråte over veldig små ting og si selv at "jeg vet ikke hvorfor jeg gråter, men klarer ikke å stoppe". 

Nå høres det jo ut som om hun ikke gjør annet enn å hyle og gråte, det et overhodet ikke tilfellet. Hun er en veldig blid og grei jente, men med store reaksjoner, noe som kan bli litt slitsomt både for henne og oss, spesielt når jeg ikke klarer å hente henne ut av det og hun ikke klarer å sette ord på hvorfor hun reagerer selv. Ordene "du skal ikke få kjeft, jeg vil bare snakke med deg" blir ofte brukt, men det hjelper ikke. 

Ts

Anonymkode: 583de...8e4

[AnonymBruker]

Utifra det siste innlegget ditt tenker jeg at dere foreldre må hjelpe henne med å jobbe med forventningene hennes, samt lære henne hvordan hun kan trøste seg selv. Lær henne å glede seg til ting, f.eks. selv om det ikke ble pannekaker til middag i dag blir det pannekaker på torsdag så da kan hun glede seg til torsdag. Kanskje bør dere foreldre søke hjelp fra profesjonelle slik at dere lærer hvordan dere skal hjelpe datteren deres. 

Anonymkode: 5f791...8a2