Missed abortion

[AnonymBruker]

Hei ❤️ For noen dager siden reiste jeg på tidlig ultralyd, endelig skulle jeg få se lille spiren vår, tenkte jeg. Det var et stort sjokk når gynekologen fortalte oss at det ikke var noe foster i magen (bare morkake). Jeg var da ca 11+6 og hadde gledet meg til å gå inn i uke 12, «den magiske grensen».

De neste dagene måtte jeg gjennom mange ubehagelige og traumatiske opplevelser som innebar undersøkelser og utskrapning. Jeg føler meg helt tom og jævlig, og jeg klarer ikke helt å beskrive den store sorgen jeg sitter igjen med. Jeg føler at ingen jeg snakker med kan forstå noe som helst av det jeg går igjennom akkurat nå... jeg ønsker meg barn mer enn noe annet i hele verden, og nå skulle det være min tur...

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men håper andre vil dele erfaringer rundt MA så jeg kanskje ikke føler meg så alene ❤️

Anonymkode: 54b45...516

[J1994]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei ❤️ For noen dager siden reiste jeg på tidlig ultralyd, endelig skulle jeg få se lille spiren vår, tenkte jeg. Det var et stort sjokk når gynekologen fortalte oss at det ikke var noe foster i magen (bare morkake). Jeg var da ca 11+6 og hadde gledet meg til å gå inn i uke 12, «den magiske grensen».

De neste dagene måtte jeg gjennom mange ubehagelige og traumatiske opplevelser som innebar undersøkelser og utskrapning. Jeg føler meg helt tom og jævlig, og jeg klarer ikke helt å beskrive den store sorgen jeg sitter igjen med. Jeg føler at ingen jeg snakker med kan forstå noe som helst av det jeg går igjennom akkurat nå... jeg ønsker meg barn mer enn noe annet i hele verden, og nå skulle det være min tur...

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men håper andre vil dele erfaringer rundt MA så jeg kanskje ikke føler meg så alene ❤️

Anonymkode: 54b45...516

Så vondt å høre om MA! 💔

Gjennomgikk selv en MA i sommer. Vi skulle til syden, og hadde bestilt oss tidlig ultralyd for å sjekke at alt stod bra til før vi reiste. Dessverre ble det ikke funnet noe bankende hjerte, men embryoet var der fortsatt. Hjertet hadde trolig sluttet å slå for bare noen dager siden. Gjennomgikk en cytotec kur, men prosessen tok for lang tid, så endte opp med operasjon og utskraping.

Den beste hjelpen jeg fikk i etterkant var å snakke med mine nærmeste. Jeg trengte å snakke med flere enn bare samboeren. Vi inkluderte derfor foreldre og søsken, og fikk enormt mye støtte fra dem! ❤ De trengte ikke si så mye eller ha så mange svar. Bare det at de viste at de var der for oss, og ville hjelpe oss gjennom sorgen var nok.

Mensen kom tilbake etter 4 uker og 3 dager, og den har aldri før vært så stabil (stabil nok som min kan bli) og regelmessig som nå etter aborten.

Nå i dag (3 mnd) etter MAen tenker jeg selvsagt fortsatt på det, men har også klart å slå meg litt til ro med det at embryoet nok ikke var levedyktig 💔

Pass på å ha noen nær deg, snakk med folk om det, og vær åpne hvis det er lettere for dere ❤

 

[Nysgjerrig1]

Huff, får skikkelig vondt av deg når jeg leser dette. Det er nok alles store frykt å oppleve det du forteller, etter å ha avlagt en positiv test. Det er så mye fremtidstanker og håp knyttet til den lille spiren, så jeg forstår utrolig godt at du føler deg på bunnen. Ta deg tid til å fordøye det, og sørge over det som ikke ble. Snakk med venner og familie, hvis du kan. Den eneste trøsten man har er at dette lille fosteret trolig ikke hadde alle forutsetningene som skal til for å leve, og det var kanskje ment slik 💔 En dag blir du gravid igjen, og når dette barnet blir født, vil du forhåpentligvis få følelsen av at ingen andre skulle komme til dere❤️

[Guest90]

Et hjerteskjærende å lese

Har selv opplevd en MA for 2 år siden, har enda ikke blitt gravid🙁 Håper spiren sitter fortere hos deg igjen enn det den «har» gjort hos meg!

Tiden leger alle sår❤️

 

[AnonymBruker]

Vi hadde prøvd en stund da jeg ble gravid, og alt så bra ut. Men etter ca 12 uker så jeg litt rosa på papiret, og siden jeg var smått hysterisk bestilte jeg en tidlig UL. Da jeg kom dit i uke 13 var gynekologens første reaksjon at "Nei, det kan ikke være riktig, embryet er altfor lite..." Hjertet hadde antagelig sluttet å slå flere uker tidligere.

Dette var en fredag, så vi ble enige om å gi det over helgen før hun skulle ta kontakt med sykehuset for utskrapning. Søndag kveld aborterte jeg av meg selv, det ble ganske dramatisk med store mengder blod og ambulanse.

Selve embryoet (eller det jeg tror er embryoet, det kan jo like gjerne være en slimhinnerest eller whatnot) ligger begravet i hagen. Det ble adopsjon på oss, noe vi aldri har angret på. Men jeg har ikke snakket så mye om MA'en til noen, for meg er det veldig privat.

Anonymkode: c4346...589

[AnonymBruker]

14 timer siden, J1994 skrev:

Så vondt å høre om MA! 💔

Gjennomgikk selv en MA i sommer. Vi skulle til syden, og hadde bestilt oss tidlig ultralyd for å sjekke at alt stod bra til før vi reiste. Dessverre ble det ikke funnet noe bankende hjerte, men embryoet var der fortsatt. Hjertet hadde trolig sluttet å slå for bare noen dager siden. Gjennomgikk en cytotec kur, men prosessen tok for lang tid, så endte opp med operasjon og utskraping.

Den beste hjelpen jeg fikk i etterkant var å snakke med mine nærmeste. Jeg trengte å snakke med flere enn bare samboeren. Vi inkluderte derfor foreldre og søsken, og fikk enormt mye støtte fra dem! ❤ De trengte ikke si så mye eller ha så mange svar. Bare det at de viste at de var der for oss, og ville hjelpe oss gjennom sorgen var nok.

Mensen kom tilbake etter 4 uker og 3 dager, og den har aldri før vært så stabil (stabil nok som min kan bli) og regelmessig som nå etter aborten.

Nå i dag (3 mnd) etter MAen tenker jeg selvsagt fortsatt på det, men har også klart å slå meg litt til ro med det at embryoet nok ikke var levedyktig 💔

Pass på å ha noen nær deg, snakk med folk om det, og vær åpne hvis det er lettere for dere ❤

 

 

14 timer siden, Nysgjerrig1 skrev:

Huff, får skikkelig vondt av deg når jeg leser dette. Det er nok alles store frykt å oppleve det du forteller, etter å ha avlagt en positiv test. Det er så mye fremtidstanker og håp knyttet til den lille spiren, så jeg forstår utrolig godt at du føler deg på bunnen. Ta deg tid til å fordøye det, og sørge over det som ikke ble. Snakk med venner og familie, hvis du kan. Den eneste trøsten man har er at dette lille fosteret trolig ikke hadde alle forutsetningene som skal til for å leve, og det var kanskje ment slik 💔 En dag blir du gravid igjen, og når dette barnet blir født, vil du forhåpentligvis få følelsen av at ingen andre skulle komme til dere❤️

 

12 timer siden, Guest90 skrev:

Et hjerteskjærende å lese

Har selv opplevd en MA for 2 år siden, har enda ikke blitt gravid🙁 Håper spiren sitter fortere hos deg igjen enn det den «har» gjort hos meg!

Tiden leger alle sår❤️

 

 

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi hadde prøvd en stund da jeg ble gravid, og alt så bra ut. Men etter ca 12 uker så jeg litt rosa på papiret, og siden jeg var smått hysterisk bestilte jeg en tidlig UL. Da jeg kom dit i uke 13 var gynekologens første reaksjon at "Nei, det kan ikke være riktig, embryet er altfor lite..." Hjertet hadde antagelig sluttet å slå flere uker tidligere.

Dette var en fredag, så vi ble enige om å gi det over helgen før hun skulle ta kontakt med sykehuset for utskrapning. Søndag kveld aborterte jeg av meg selv, det ble ganske dramatisk med store mengder blod og ambulanse.

Selve embryoet (eller det jeg tror er embryoet, det kan jo like gjerne være en slimhinnerest eller whatnot) ligger begravet i hagen. Det ble adopsjon på oss, noe vi aldri har angret på. Men jeg har ikke snakket så mye om MA'en til noen, for meg er det veldig privat.

Anonymkode: c4346...589

Ts her. Tusen takk for støttende ord alle sammen og at dere deler deres historier ❤️ Det hjelper faktisk å vite at man ikke er alene. Jeg håper på å bli gravid så fort som mulig og at jeg skal få et fint svangerskap med en frisk unge denne gangen ❤️

Anonymkode: 54b45...516

[AnonymBruker]

Så leit 😥 Jeg hadde en MA tidligere i år. Trodde jeg var i uke 13, men fosteret hadde sluttet å utvikle seg i uke 9.

Så føler med deg ❤ Håper du blir fort gravid igjen!

Anonymkode: 6a264...3cd

[AnonymBruker]

På 17.11.2019 den 0.23, AnonymBruker skrev:

Så leit 😥 Jeg hadde en MA tidligere i år. Trodde jeg var i uke 13, men fosteret hadde sluttet å utvikle seg i uke 9.

Så føler med deg ❤ Håper du blir fort gravid igjen!

Anonymkode: 6a264...3cd

Så vondt å høre, håper det går bedre med deg nå ❤️ - Ts

Anonymkode: 54b45...516

[AnonymBruker]

Så leit å høre, det et vondt når alle forventninger går i knas❤️Jeg opplevde det samme første gang jeg var gravid. Var 15 uker på vei, og skulle på tidlig ultralyd. Ingen grunn til å bekymre meg, alle snakket om at jeg var ung og frisk så dette skulle gå fint. Hadde heller ikke hørt noe særlig om ma før, så tenkte at så lenge jeg ikke hadde blødd, var alt bra. Ikke minst hadde jeg passert magiske uke 12... Men på ultralyd fant de altså ikke hjerteslag, og fosteret ble estimert til ca 12 uker. Endte med utskrapning, og vanskelig å gå videre. Veldig bekymret i neste svangerskap, men fikk god oppfølging og flere ultralyder. Har to friske fine barn nå. Men selv så lenge etter opplever jeg stikk av sorg over det som skulle bli i enkelte situasjoner. 
 

jeg synes det var veldig vondt at folk visste om det, og ventet lenge i de neste svangerskapene med å dele nyheten. Jeg er veldig privat, og likte dårlig folk som prøvde å muntre meg opp, ville snakke om det, eller kom med kommentarer som gjorde det verre, selv om det var godt ment, typ «du er jo ung, du kan bli gravid igjen snart», «det var nok for det beste, det var nok veldig sykt», osv. 
 

sender deg en god klem, vet det er vondt og det skal ikke bagatelliseres. Ønsker deg alt godt videre, og at du blir gravid igjen snart om du er klar for det❤️

Anonymkode: 03066...46d

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så leit å høre, det et vondt når alle forventninger går i knas❤️Jeg opplevde det samme første gang jeg var gravid. Var 15 uker på vei, og skulle på tidlig ultralyd. Ingen grunn til å bekymre meg, alle snakket om at jeg var ung og frisk så dette skulle gå fint. Hadde heller ikke hørt noe særlig om ma før, så tenkte at så lenge jeg ikke hadde blødd, var alt bra. Ikke minst hadde jeg passert magiske uke 12... Men på ultralyd fant de altså ikke hjerteslag, og fosteret ble estimert til ca 12 uker. Endte med utskrapning, og vanskelig å gå videre. Veldig bekymret i neste svangerskap, men fikk god oppfølging og flere ultralyder. Har to friske fine barn nå. Men selv så lenge etter opplever jeg stikk av sorg over det som skulle bli i enkelte situasjoner. 
 

jeg synes det var veldig vondt at folk visste om det, og ventet lenge i de neste svangerskapene med å dele nyheten. Jeg er veldig privat, og likte dårlig folk som prøvde å muntre meg opp, ville snakke om det, eller kom med kommentarer som gjorde det verre, selv om det var godt ment, typ «du er jo ung, du kan bli gravid igjen snart», «det var nok for det beste, det var nok veldig sykt», osv. 
 

sender deg en god klem, vet det er vondt og det skal ikke bagatelliseres. Ønsker deg alt godt videre, og at du blir gravid igjen snart om du er klar for det❤️

Anonymkode: 03066...46d

Tusen takk for at du deler din historie, helt forferdelig at det er flere som opplever dette 😓❤️ Kjenner meg veldig igjen med det du skriver om at folk prøver å muntre opp med sånne kommentarer, for selv om det er ment godt så gjør det liksom ikke noe bedre. Så jeg kommer nok ikke til å dele det med flere enn de jeg har sagt det til nå.

Så glad for å høre at du har to friske barn nå ❤️ Gleder meg til det blir min tur også.

- Ts

Anonymkode: 54b45...516

[AnonymBruker]

Først: så trist å høre at du mistet! Jeg fikk selv konstatert SA da jeg var 11+5 i oktober i fjor. Hadde da vært på TUL i uke 8 der alt så bra ut og hjertet slo. Det at man nærmer seg 12 uker og tror man er over kneika gjør at det blir et ekstra slag i trynet. Føler med deg ❤

Noen ting som hjalp meg å komme videre: 

- Gi deg tid og lov til å sørge. Det kan føles veldig usynlig, man har jo ikke akkurat enn grav å gå til. Jeg har en liten trestjerne med initialen til h*n vi mistet, og en liten eske med ultralydbildene og brev som vi begge skrev til den lille. (Om du søker etter pregnancy loss / miscarriage keepsake på f.eks etsy finner du mye fint.) Altså, anerkjenne sorgen på en måte som føles riktig for deg, og sette ord på det.

- Ikke tie det ihjel, finn noen å snakke med. Flere venninner jeg ikke hadde fortalt om graviditeten til som jeg endte opp med å fortelle jeg hadde mistet. Det er vanligere enn en får inntrykk av, fordi så få snakker om det. 

- Vi tok en måneds prøvepause. Jeg var litt redd for å havne i et spor der det eneste som kunne gjøre ting bra igjen var å bli gravid igjen asap. Det var godt å være sammen som par uten å tenke på prosjekt baby, og la både kroppen og hodet komme seg litt igjen. 

Fikk tilbake mensen ca seks uker senere, og var heldig nok til å bli gravid igjen neste syklus. Og nå sitter jeg her med en tre måneders gammel skatt. Så det fins solskinnshistorier! Klem til deg 💕

Anonymkode: d7998...70b

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd MA to ganger, og vært gravid fire ganger. Første graviditet var MA, oppdaget på tidlig UL i uke 10. Ville ikke ta cytotec, og det tok hele fire uker til før kroppen ordnet opp selv. Andre graviditet kom tre måneder etter aborten, og endte i et friskt barn. Tredje graviditet var en MA, oppdaget på tidlig UL i uke 8, med kontroll i uke 9, i tilfelle jeg bare var kortere på vei enn jeg trodde. Jeg tok cytotec denne gangen for å bli ferdig med det. Fjerde graviditet kom igjen bare tre måneder etter aborten, og endte i et friskt barn. Ønsker deg lykke til, og både håper og tror at du vil ha et barn i armene rundt ett år etter at du mistet❤️

Anonymkode: e6014...f0f

[AnonymBruker]

Dette var trist å høre, TS. ❤️ Spontanabort er fryktelig trist, og missed abortion er kanskje ekstra grusomt fordi det kan gå lang tid før det oppdages. 

Jeg hadde en missed abortion i april. Den ble oppdaget i uke 11, men fosteret var på 5-6 ukers stadie. Det var veldig tungt. Mitt råd til deg er at det er lov å kjenne på sorgen. Sørg på en måte som passer deg, og ikke vær redd for å fortelle det til familie og venner. Folk forstår opplevelsen din ulikt, men jeg opplevde fin støtte fra flere i min omgangskrets.

Og så kanskje en liten motivasjon: Jeg ble gravid igjen i slutten av juli. Jeg valgte å ta en ultralyd i uke 8 og en ny i uke 11, bare for å trygge meg. Denne gangen ser alt ut til å gå bra. Det kan gå like bra deg også. Stor klem!! 

Anonymkode: d8ad6...c96

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Først: så trist å høre at du mistet! Jeg fikk selv konstatert SA da jeg var 11+5 i oktober i fjor. Hadde da vært på TUL i uke 8 der alt så bra ut og hjertet slo. Det at man nærmer seg 12 uker og tror man er over kneika gjør at det blir et ekstra slag i trynet. Føler med deg ❤

Noen ting som hjalp meg å komme videre: 

- Gi deg tid og lov til å sørge. Det kan føles veldig usynlig, man har jo ikke akkurat enn grav å gå til. Jeg har en liten trestjerne med initialen til h*n vi mistet, og en liten eske med ultralydbildene og brev som vi begge skrev til den lille. (Om du søker etter pregnancy loss / miscarriage keepsake på f.eks etsy finner du mye fint.) Altså, anerkjenne sorgen på en måte som føles riktig for deg, og sette ord på det.

- Ikke tie det ihjel, finn noen å snakke med. Flere venninner jeg ikke hadde fortalt om graviditeten til som jeg endte opp med å fortelle jeg hadde mistet. Det er vanligere enn en får inntrykk av, fordi så få snakker om det. 

- Vi tok en måneds prøvepause. Jeg var litt redd for å havne i et spor der det eneste som kunne gjøre ting bra igjen var å bli gravid igjen asap. Det var godt å være sammen som par uten å tenke på prosjekt baby, og la både kroppen og hodet komme seg litt igjen. 

Fikk tilbake mensen ca seks uker senere, og var heldig nok til å bli gravid igjen neste syklus. Og nå sitter jeg her med en tre måneders gammel skatt. Så det fins solskinnshistorier! Klem til deg 💕

Anonymkode: d7998...70b

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har opplevd MA to ganger, og vært gravid fire ganger. Første graviditet var MA, oppdaget på tidlig UL i uke 10. Ville ikke ta cytotec, og det tok hele fire uker til før kroppen ordnet opp selv. Andre graviditet kom tre måneder etter aborten, og endte i et friskt barn. Tredje graviditet var en MA, oppdaget på tidlig UL i uke 8, med kontroll i uke 9, i tilfelle jeg bare var kortere på vei enn jeg trodde. Jeg tok cytotec denne gangen for å bli ferdig med det. Fjerde graviditet kom igjen bare tre måneder etter aborten, og endte i et friskt barn. Ønsker deg lykke til, og både håper og tror at du vil ha et barn i armene rundt ett år etter at du mistet❤️

Anonymkode: e6014...f0f

 

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette var trist å høre, TS. ❤️ Spontanabort er fryktelig trist, og missed abortion er kanskje ekstra grusomt fordi det kan gå lang tid før det oppdages. 

Jeg hadde en missed abortion i april. Den ble oppdaget i uke 11, men fosteret var på 5-6 ukers stadie. Det var veldig tungt. Mitt råd til deg er at det er lov å kjenne på sorgen. Sørg på en måte som passer deg, og ikke vær redd for å fortelle det til familie og venner. Folk forstår opplevelsen din ulikt, men jeg opplevde fin støtte fra flere i min omgangskrets.

Og så kanskje en liten motivasjon: Jeg ble gravid igjen i slutten av juli. Jeg valgte å ta en ultralyd i uke 8 og en ny i uke 11, bare for å trygge meg. Denne gangen ser alt ut til å gå bra. Det kan gå like bra deg også. Stor klem!! 

Anonymkode: d8ad6...c96

Tusen takk for at dere deler og takk for gode råd, dere er gode! ❤️ Veldig glad for å lese at dere har fått fine svangerskap i ettertid, det gir meg håp ❤️
 

Det hele føles så uvirkelig, den siste uka har vært et mareritt som aldri tar slutt. Jeg hadde gledet meg så mye til å dele nyheten med familien min og til å endelig få en liten mage å vise frem i jula. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle oppleve en missed abortion, alt så ut til å gå fint. Jeg skal ihvertfall fortsette å kjempe, for en dag skal jeg holde barnet mitt i armene mine og være verdens stolteste mamma ❤️
 

- Ts

Anonymkode: 54b45...516

[AnonymBruker]

Jeg begynte å blø lørdag for litt over en uke siden, og natt til onsdag kom det MYE blod ++. Trodde en stund jeg skulle svime av. Noe blødning hver dag etter det, og midt på dagen, en stor blødning. 

Sist lørdag hadde jeg ul, og fostersekken var tom. Lør+søn var det vondt, og igjen en del blødning. Så søndag ettermiddag blir det mindre og mindre blod, og i dag har blødningene stoppet helt opp. Kan det være at fostersekken har kommet ut av seg selv siden blødningene har stanset? Noen som kjenner seg igjen? 

Anonymkode: 16220...deb

[Vestalinn]

Min første spire endte i MA.

TUL 6+4, embryo målte 5+5, ingen hjerteslag (var for tidlig)

TUL 9+3, embryo målte 6+3, fikk se hjerteslag

TUL 11+3, embryo målte 5 - 6 uker, ingen hjerteslag..

Det var et ekstremt stort sjokk for oss.. Var ikke forberedt på det i hele tatt. Trodde sjansen for MA var mikroskopisk. Var nok i sjokktilstand den uken det ble oppdaget og utskrapning skjedde. Klarte ikke helt finne rom til min egen sorg. Skulle bare være optimistisk og se fremover, forsøke igjen med godt mot. Trodde alt var overstått da jeg begynte på jobb igjen noen dager etter utskrapning. Fikk en psykisk knekk to uker etter utskrapning og gikk helt i kjelleren. Det var ikke før en mnd etter utskrapning at jeg begynte å føle meg noenlunde normal.

Skulle ønske jeg hadde tatt flere dager sykmelding etter utskrapningen, og at jeg ikke hadde brukt så mye energi på å fortelle nærmeste at "Joda, det var trist, men vi ser fremover og ting går ganske bra faktisk".

Jeg er derimot glad jeg var åpen overfor arbeidsgiver. Ble møtt med den aller største forståelse. Jeg er glad jeg til slutt orket å dra meg på trening igjen, selv de dagene jeg ikke orket å dra på jobb eller dro tidlig jobb etter noen timer. Selv om jeg bare gikk motløs på en mølle i 40 min. Jeg er glad jeg tok tak og til slutt fikk snakket meg helt tom overfor venner og familie. Jeg er glad jeg har vært åpen om det generelt og fått høre andre sine historier og følt meg mindre alene. Tilslutt er jeg glad jeg fikk laget en profil her på KG og får høre om andre sine erfaringer og får støtte når jeg nå er inne i prøvingen igjen.

Håper noe av dette kanskje kan være til hjelp.

Sender deg en god klem TS ❤️ 

 

[AnonymBruker]

11 timer siden, Vestalinn skrev:

Min første spire endte i MA.

TUL 6+4, embryo målte 5+5, ingen hjerteslag (var for tidlig)

TUL 9+3, embryo målte 6+3, fikk se hjerteslag

TUL 11+3, embryo målte 5 - 6 uker, ingen hjerteslag..

Det var et ekstremt stort sjokk for oss.. Var ikke forberedt på det i hele tatt. Trodde sjansen for MA var mikroskopisk. Var nok i sjokktilstand den uken det ble oppdaget og utskrapning skjedde. Klarte ikke helt finne rom til min egen sorg. Skulle bare være optimistisk og se fremover, forsøke igjen med godt mot. Trodde alt var overstått da jeg begynte på jobb igjen noen dager etter utskrapning. Fikk en psykisk knekk to uker etter utskrapning og gikk helt i kjelleren. Det var ikke før en mnd etter utskrapning at jeg begynte å føle meg noenlunde normal.

Skulle ønske jeg hadde tatt flere dager sykmelding etter utskrapningen, og at jeg ikke hadde brukt så mye energi på å fortelle nærmeste at "Joda, det var trist, men vi ser fremover og ting går ganske bra faktisk".

Jeg er derimot glad jeg var åpen overfor arbeidsgiver. Ble møtt med den aller største forståelse. Jeg er glad jeg til slutt orket å dra meg på trening igjen, selv de dagene jeg ikke orket å dra på jobb eller dro tidlig jobb etter noen timer. Selv om jeg bare gikk motløs på en mølle i 40 min. Jeg er glad jeg tok tak og til slutt fikk snakket meg helt tom overfor venner og familie. Jeg er glad jeg har vært åpen om det generelt og fått høre andre sine historier og følt meg mindre alene. Tilslutt er jeg glad jeg fikk laget en profil her på KG og får høre om andre sine erfaringer og får støtte når jeg nå er inne i prøvingen igjen.

Håper noe av dette kanskje kan være til hjelp.

Sender deg en god klem TS ❤️ 

 

Tusen takk for at du deler din historie ❤️ Skjønner at det måtte ha vært et stort sjokk, det var det for meg også, trodde at missed abortion aldri kom til å skje meg. Jeg hadde alle symptomene, så jeg mente at jeg hadde ingen grunn til bekymring..

Glad for at jeg laget profil her på KG jeg også, det hjelper med litt støtte fra folk som har vært i samme situasjon. Håper du får en liten spire igjen snart du også, klem ❤️

Anonymkode: 54b45...516

[Havfrue8]

Jeg selv har vel ikke helt skjønt om jeg hadde en MA eller en SA.. Jeg trodde jeg hadde mensen som normalt, men en uke etterpå spottet jeg så vidt en dag, og bestemte meg for å ta en test for å utelukke graviditet. Testen viste gravid 2-3! Testene ble sterkere, jeg fikk bekreftet det hos legen også. De sa at spottingen ikke var farlig og at jeg ikke trengte å bekymre meg. Jeg fortsatte å spotte ca hver tredje dag og magefølelsen min var alltid like fæl. Plutselig en dag på jobb kom det en del rødt friskt blod da jeg var på do, Jeg ble helt panisk og fikk time til UL hos privat gyn som bekreftet at dette ikke hadde gått veien.. 

Etter en lang helg og to kurer med cytotec som ikke fungerte, ble jeg endelig henvist til sykehus for utskrapning. Synes dette var helt forferdelig å være med på, selv om prosedyren gikk så smertefritt som det kunne. Det var en psykisk belastende uke som jeg ikke kommer til å glemme. 

Heldigvis føler jeg selv at jeg er over sjokket og at jeg er klar for å prøve igjen. Mannen er selvfølgelig helt fantastisk. Både rolig og støttende. Ordentlig støtte kan man komme veldig langt med! Det er to uker siden nå, og graviditetstesten i går viste en tydelig nedgang sammenliknet med forrige uke, så jeg har troa på at den er negativ i neste uke! ❤️

Så jeg skjønner veldig godt det du går gjennom, og at det er er helt forferdelig slitsomt. Man tror liksom ikke at det skal skje med deg!

Håper det klaffer for oss begge snart! 💖

[AnonymBruker]

4 timer siden, Havfrue8 skrev:

Jeg selv har vel ikke helt skjønt om jeg hadde en MA eller en SA.. Jeg trodde jeg hadde mensen som normalt, men en uke etterpå spottet jeg så vidt en dag, og bestemte meg for å ta en test for å utelukke graviditet. Testen viste gravid 2-3! Testene ble sterkere, jeg fikk bekreftet det hos legen også. De sa at spottingen ikke var farlig og at jeg ikke trengte å bekymre meg. Jeg fortsatte å spotte ca hver tredje dag og magefølelsen min var alltid like fæl. Plutselig en dag på jobb kom det en del rødt friskt blod da jeg var på do, Jeg ble helt panisk og fikk time til UL hos privat gyn som bekreftet at dette ikke hadde gått veien.. 

Etter en lang helg og to kurer med cytotec som ikke fungerte, ble jeg endelig henvist til sykehus for utskrapning. Synes dette var helt forferdelig å være med på, selv om prosedyren gikk så smertefritt som det kunne. Det var en psykisk belastende uke som jeg ikke kommer til å glemme. 

Heldigvis føler jeg selv at jeg er over sjokket og at jeg er klar for å prøve igjen. Mannen er selvfølgelig helt fantastisk. Både rolig og støttende. Ordentlig støtte kan man komme veldig langt med! Det er to uker siden nå, og graviditetstesten i går viste en tydelig nedgang sammenliknet med forrige uke, så jeg har troa på at den er negativ i neste uke! ❤️

Så jeg skjønner veldig godt det du går gjennom, og at det er er helt forferdelig slitsomt. Man tror liksom ikke at det skal skje med deg!

Håper det klaffer for oss begge snart! 💖

Så vondt å høre at du har opplevd det samme, og når testene gir indikasjon på at alt er som det skal - blir jo sjokket enda større når man finner ut at det ikke har gått som det skulle. Det er viktig med god støtte rundt seg, mannen min er heldigvis verdens beste støttespiller - så kan snakke med han om alt ❤️ Tusen takk for at du delte din historie.
 

Det håper virkelig jeg også, det fortjener vi! ❤️
 

- Ts

Anonymkode: 54b45...516