Når man misliker folk som alle andre liker

[AnonymBruker]

5 hours ago, O.G. said:

 

Alle gjennomskuer dem, men man må være forsiktige med dem. De kan finne på litt av hvert.

Takk. Er oppvokst med ei mor som ikke forstod slike enkle sosiale koder. Fikk hun ferten av at noen hadde feil eller karakterbrister, skulle hun rett i konfrontasjon og konflikt. Slitsomt. Vi er mange som bare jatter og spiller med, for fredens skyld. Så klart folk flest gjennomskuer "keiserens nye klær". Vi bare gidder ikke rope det ut.

Anonymkode: f2883...a42

[CabinCruiser]

Jeg er sånn.

Jeg tror faktisk jeg også er litt av begge sidene. Jeg klarer dessverre ikke å beundre folk som ikke er genuine, eller som har en spesiell skills eller er veldig dyktig til noe. Jeg misliker også generelt sett at en bedrift f.eks skal stå og henge på en person. Jeg misliker såkalte karisimatiske personer med "tekke". Jeg syns de aller fleste er noen sleipe jævler - og jeg leser 9,8 av 10 mennesker som en åpen bok, så det er så åpenbart for meg hvem som er falsk og ikke falsk.

Dessverre er det slik at selskapet jeg jobber i ofte henger på min prestasjon. Jeg vet ikke hvor mange tilbakemeldinger jeg har fått på at utviklingen i selskapet går etter meg. Er jeg på topp, er alle de andre på topp, hvis jeg går i dass så går resten i dass. Det betyr at påvirkningskraften min er for stor, og jeg vet er derfor helt sikker på at noen av de x antall ansatte i ulike avdelinger rett og slett misliker meg. Både fordi jeg får det som jeg vil og jeg ofte får det nevnte skrytet for å løfte en penn. "Gullhøna" har jeg noen ganger hørt i korridorene. "Hun der kan gjøre hva hun vil" har jeg også hørt. Men greia med meg mener jeg er litt unikt, fordi; det du ser er hva du får. Jeg pakker ikke inn noe i sukker. Syns jeg at du gjør en helt ræva jobb så sier jeg det, men jeg sier det til deg også er jeg ferdig med det. Syns jeg at du gjør en strålende jobb, så sier jeg det til deg, der og da, og er ferdig med det. Det er ikke noe spill for galleriet. Jeg har heller ikke noe behov for at noen skal like meg.

[AnonymBruker]

Interessant å lese at så mange kjenner seg igjen, det gjør at jeg blir litt tryggere på at det jeg har opplevd ikke har vært bare innbilning. Man skulle jo tro at mye av det som skrives om her er oppførsel folk la fra seg på barne- eller ungdomsskolen, men jeg blir stadig forundret over hvor likt voksenlivet ofte er slik det var på ungdomsskolen, der livet handler om å holde seg inne hos de populære. Jeg føler ofte at forskjellen på voksenlivet og ungdomstiden bare er at voksne folk er flinkere til å fremstå hyggelige og inkluderende, mens de fryser ut og mobber andre på subtile måter som bare er synlige for de som blir rammet.

Ser at mange skriver at disse menneskene blir gjennomskuet av de fleste, men at de bare ikke tør å vise det. Tror nok det gjelder for noen (for ja, mange folk er feige og redd for å gjøre seg upopulær blant de populære), men det er slett ikke inntrykket mitt at dette gjelder for alle. Tvert imot er jo disse menneskene ofte i langvarige stabile forhold, har en hau med venner de har hatt i mange år, og folk snakker om de med beundring i blikket også når de ikke er til stede. Teorien min er at disse menneskene vil behandle deg bra så lenge du er på deres side og representerer en nytteverdi for dem, mens det kan være svært ubehagelig å havne "på kant" med de. Jeg tror ikke de har møtt som er slik er psykopater eller narsissister, men de har helt klart manipulative trekk og er dyktige sosialt, noe de vet å utnytte. 

Ts

Anonymkode: 788ed...2d6

[AnonymBruker]

7 timer siden, O.G. skrev:

 

Alle gjennomskuer dem, men man må være forsiktige med dem. De kan finne på litt av hvert.

Men hvordan klarer de?? Er det ikke egentlig disse som bør være redde? 
Det er folk jeg vet er psykopater, som kan finne på å sende torpedoer på en liksom, men disse er vel helst ute etter andre kriminelle. 
Disse holder jeg meg bare unna og er normal mot, da fatter de ingen interesse av meg...

Anonymkode: d5ef2...58f

[*melis*]

 

*

Endret 9. november 2019 av *melis*

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har jobbet med ei slik. Er selv mann, og hun var en vakker og attraktiv kvinne, forsåvidt over gjennomsnittet smart. Men ofte bisk og kvass, og kronisk seriøs. Alle på jobb elsket henne. Hun fikk skryt bare hun løftet et penn. Som om at hun var mer verdt enn arbeidsplassen, og at ingen av oss egentlig fortjente å ha henne hos oss. Hun irriterte meg til vannvidd. Uansett hva jeg eller andre gjorde, omså vi gjorde ting 100 ganger mer eller bedre enn henne, ble ikke lagt merke til. Bare hun møtte opp så var hun arbeidsplassens mest verdifulle arbeidstaker. Hun fikk selvfølgelig opprykk før alle oss andre, og gikk tilogmed forbi flere av de erfarne. Dette tok dem greit siden det var henne. Alle forstod jo det liksom. Bortsett fra meg. 

Slik jeg så det, var hun den mest ubrukelig arbeidstakeren ever. Jeg hatet å jobbe med henne, fordi hun var så direkte og uggen i oppførselen mot oss andre. Primadonnenykker lang vei, og spilte på utseende sitt og kroppen sin. Hun sjarmerte både kvinner og menn der inne. Folk la seg langflat til henne uansett hva, og lo til alt hun sa. Var akkurat som om at folk rettet seg opp i ryggen og ble mer passiv når hun kom inn. Skiftet atferd fullstendig. Og når hun gikk så bare: "Åh hun er så pen". "Hun er så flink". 

Jeg byttet jobb tilslutt. Klarte ikke være vitne til det mer. Og hun blomster stadig videre der, uten å løfte en finger annet enn å være tilstede. Hun er det jeg på godt nordnorsk kaller "et rævhåll". 

Anonymkode: 0b13b...2a0

Kjente meg veldig igjen i dette, da en av disse menneskene jeg skriver om i hovedinnlegget er en kollega som blir behandlet på akkurat samme måte som kollegaen du beskriver her. Denne kollegaen gjør egentlig en under middels innsats på jobb, og mye av det hun sier i møter fremstår for meg som tomme ord uten noe som helst innhold (ofte helt banale selvfølgeligheter). Likevel får hun full oppmerksomhet hver gang hun tar ordet, og alle lytter med beundring i blikket. Dette fremstår helt ubegripelig for meg, og jeg fatter ikke hvordan disse menneskene kan fortsette å bli beundret og løftet frem på arbeidsplassen år etter år uten at de blir avslørt.

Ts

Anonymkode: 788ed...2d6

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjente meg veldig igjen i dette, da en av disse menneskene jeg skriver om i hovedinnlegget er en kollega som blir behandlet på akkurat samme måte som kollegaen du beskriver her. Denne kollegaen gjør egentlig en under middels innsats på jobb, og mye av det hun sier i møter fremstår for meg som tomme ord uten noe som helst innhold (ofte helt banale selvfølgeligheter). Likevel får hun full oppmerksomhet hver gang hun tar ordet, og alle lytter med beundring i blikket. Dette fremstår helt ubegripelig for meg, og jeg fatter ikke hvordan disse menneskene kan fortsette å bli beundret og løftet frem på arbeidsplassen år etter år uten at de blir avslørt.

Ts

Anonymkode: 788ed...2d6

Ja det er pussig. Men det er jo ikke usannsynlig at man selv har blitt utsatt for dette, der man ikke ser hvordan vedkommende nærmest manipulerer omverden og kjøper alt som god fisk. Å bli "lurt" på denne måten er ganske vanlig. 
Det verste av alt med henne som jeg skriver om er at hun åpenlyst var bevisst på sitt omdømme. Hvis hun "mistet" rommet eller ikke fikk oppmerksomhet, så tok hun likegodt av seg genseren eller toppen, og gikk nærmest i en tynn og gjennomsiktig singlett. Da fanget hun med engang oppmerksomheten igjen. 

Jeg prøvde flere ganger å si imot henne både mot henne selv og til andre når hun ikke var der. Det ble visst jeg som ble den store stygge ulven i rommet da. Hun ble forsvart fra alle kanter, så måtte bare gi meg. Jeg mistet ansikt ved å si noe negativt om henne. 

Anonymkode: 0b13b...2a0

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har jobbet med ei slik. Er selv mann, og hun var en vakker og attraktiv kvinne, forsåvidt over gjennomsnittet smart. Men ofte bisk og kvass, og kronisk seriøs. Alle på jobb elsket henne. Hun fikk skryt bare hun løftet et penn. Som om at hun var mer verdt enn arbeidsplassen, og at ingen av oss egentlig fortjente å ha henne hos oss. Hun irriterte meg til vannvidd. Uansett hva jeg eller andre gjorde, omså vi gjorde ting 100 ganger mer eller bedre enn henne, ble ikke lagt merke til. Bare hun møtte opp så var hun arbeidsplassens mest verdifulle arbeidstaker. Hun fikk selvfølgelig opprykk før alle oss andre, og gikk tilogmed forbi flere av de erfarne. Dette tok dem greit siden det var henne. Alle forstod jo det liksom. Bortsett fra meg. 

Slik jeg så det, var hun den mest ubrukelig arbeidstakeren ever. Jeg hatet å jobbe med henne, fordi hun var så direkte og uggen i oppførselen mot oss andre. Primadonnenykker lang vei, og spilte på utseende sitt og kroppen sin. Hun sjarmerte både kvinner og menn der inne. Folk la seg langflat til henne uansett hva, og lo til alt hun sa. Var akkurat som om at folk rettet seg opp i ryggen og ble mer passiv når hun kom inn. Skiftet atferd fullstendig. Og når hun gikk så bare: "Åh hun er så pen". "Hun er så flink". 

Jeg byttet jobb tilslutt. Klarte ikke være vitne til det mer. Og hun blomster stadig videre der, uten å løfte en finger annet enn å være tilstede. Hun er det jeg på godt nordnorsk kaller "et rævhåll". 

Anonymkode: 0b13b...2a0

Jeg er kvinne og har opplevd det samme som deg. Har ei som er skikkelig primadonna på jobb og tror selv hun glupere enn alle andre. Snakker ofte nedsettende om andre og ler hånete.  Hun var og tidligere leder, men heldigvis har hun sagt opp. Jeg har gjennomskuet henne, hun er skikkelig ekkel mot folk hun ikke liker. Men dessverre er det ikke noe alle andre ser. Jeg har sett disse sidene hennes. 
 

Anonymkode: d466e...0e1

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror mange er redde for disse menneskene. De har makt og de er følelsesløse og direkte. Derfor vil mange holde seg innenfor hos de, og gjerne smisker og let av alt de sier. 

Skjønner godt at du tenker som du gjør ts. Jeg er akkurat som deg. 

Det handler om at folk er feige, redde og holder seg inne med flertallet. 

 

Anonymkode: c29f2...f2d

Og det er nok derfor vi blir "straffet" av disse, vi få som ikke klarer å skjule at vi misliker dem. Jeg sa jo aldri noe stygt, men jeg klarte ikke å vise at jeg likte henne. Jeg var så irritert på den oppmerksomhetstrangen at jeg ikke klarte å le og være lett med henne. 

Det var også ei jeg fikk hardt å gjøre med på videreågende. Grunnen til at jeg ikke nevnte henne er fordi hun var ikke likt av alle.
Vi startet som venner, og første ukene var hun ekstremt hyggelig og alle likte henne. 
Men så begynte hun å komme med stikk mot meg, sånne skjulte. Det var som om jeg ikke visste hva jeg hadde gjort, men jeg hadde visst satt meg et sted  som viste seg å være hennes plass i klasserommet. (Vi hadde ikke navnelapper på vdg selvfølgelig). En annen gang hadde jeg snakket med eksen henne, som hadde ny dame. Men jeg hadde vist prøvd meg på han. Nei , jeg var innom han som kunde! 
Hun ble verre og verre og baksnakket folk så fort de var ute av hennes syne. Til og med hun som var hennes bestevenninne i klassen. 
Jeg ble drit irrtiert på henne til slutt, for hun sa ting om folk, gjorde ting vanskelig for folk. Var bokstavelig talt feig. Hun angrep de som var svakere enn henne selv. Og intensjonen var å være slem, for hun så at andre hadde det vondt.
Jeg klarte ikke å holde kjeft ved et par anledninger, som for eksempel , jeg ville ikke låne henne pennen min på skolen. Hun hadde glemt sin og spurte meg, jeg sa at jeg ikke gidder å hjelpe ei med slik oppførsel. hun hadde jo allerede begynt å gjøre mine dager sure og, og så er hun plutselig hyggelig når hun skal låne en penn?! Etter dette ble det selvfølgelig enda verre. De andre sa til meg at jeg var tøff som snakket til henne og at de selv ikke turte, for man fikk henne liksom aldri av seg igjen. Det endte med fysisk slossing for våres del.... 


Jeg oppsøker ikke stedet hun bor eller der jeg vet hun jobber for å si det slik. selv om dette er mange år siden

Anonymkode: d5ef2...58f

[AnonymBruker]

Kanskje du legger merke til noen som har narcissistiske/sosiopatiske trekk. Alt er på en skala, å noen er mer på grensen enn andre.. Falskheten er nok tydeligere for deg enn mange andre? 

Anonymkode: 0759f...d5f

[Gjest tranedatter]

Som noen andre skriver; tror flere har samme tanker, men er selv så redd for å bli utstøtt at de holder kjeft og ler med. Både i arbeidslivet og privat har jeg sett dette. og ja, jeg er en av de "ubekvemme", som våger si fra. Dessverre blir det ofte på bekostning av meg selv, fordi de støtter meg på bakrommet, holder kjeft offentlig.

Folk flest er sauer og dilter etter. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, tranedatter skrev:

Som noen andre skriver; tror flere har samme tanker, men er selv så redd for å bli utstøtt at de holder kjeft og ler med. Både i arbeidslivet og privat har jeg sett dette. og ja, jeg er en av de "ubekvemme", som våger si fra. Dessverre blir det ofte på bekostning av meg selv, fordi de støtter meg på bakrommet, holder kjeft offentlig.

Folk flest er sauer og dilter etter. 

Yes. Jeg våget også si ifra. Men da mistet jeg ansikt og måtte bare gi meg for mitt eget beste. Det er ikke så rart ettersom du angriper og truer kulturens overhode, med sine fans i ryggen. Man må faktisk bare dilte etter, ingenting annet nytter. Og avvente til flere for opp øynene slik at man kan danne seg et nettverk om disse tankene. Veien dit er laaaang og lenge. 

Anonymkode: 0b13b...2a0

[AnonymBruker]

På 9.11.2019 den 3.50, AnonymBruker skrev:

jeg som svarte først. Må tilføye, at jeg synes det er kjipt å være den ene som "gjennomskuer" de godt likte. Det er jo aldri vi som får medhold likevel. 
Det er sikkert fordi vi er mer "ekte og kjedelige" 😕 og jeg hater å være sånn.

Anonymkode: d5ef2...58f

Jeg gjennomskuer også raskt de godt likte og blir mislikt for det. Før hatet jeg meg selv for den jeg var men så gikk det en del år og først nå som godt voksen lier jeg meg  selv fordi jeg endelig tør å være den jeg egentlig er. Jeg tillater meg selv å elske meg selv som ekte og kjedelig-da trenger jeg heller ikke de kunstiges bekreftelse for å vite at jeg er verdifull nok og at de baktaler meg for det vet jeg at de gjør -tar jeg med stor ro-. I lengden vinner de ikke noe på sin adferd tenker jeg - og er takknemlig for at jeg ikke lenger bryr meg om hva andre tenker om meg. Så stressende å strebe etter å være en alfahunn/hann og fallet ovenfra og ned vil bli stygt

Anonymkode: 0976c...c11

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen! Og jeg tror at flere merker det, men at de spiller med fordi de frykter konsekvensene ved å si fra og er konfliktskye. På min tidligere arb.plass, endte jeg opp med å slutte pga en slik person. Hadde en kvinnelig kollega som tilsynelatende var veldig godt likt. Hun var hyggelig og blid, spesielt blant flere. Jeg tenkte nok at hun var litt sånn "flink pike", men hadde ingen problemer med henne de første årene og vi kom godt overens. Hun var av typen som tok på seg alt mulig, tillitsvalgt, planlegging av julebord, sommerfest osv. Og hun fikk jo selvsagt mye heder og ære for det.

Jeg liker i utgangspunktet ikke å være midtpunkt og at andre skryter av meg. Men mine forslag/bidrag på arbeidsplassen ble satt pris på og lagt merke til både av kunder, andre kollegaer og ledelse. Selv om hun spilte med, virket hyggelig og åpen mot meg, merket jeg fort at det var ganske overfladisk. Det siste året jeg jobba der, ble jeg plassert på samme avdeling som henne. Vi var 4 som arbeidet tett sammen. Måten hun oppførte seg på var veldig subtil og det gjorde det vanskelig å konfrontere henne. Jeg tror kanskje hun følte seg utfordret og truet av meg, fordi jeg ikke alltid var enig med henne og fikk skryt. Jeg sliter med å smiske og dille og dulle med folk, når det ikke er genuint og bare fordi alle andre gjør det. Jeg ønsker heller ikke gjøre en dårlige jobb fordi andre kan bli misunnelige.

Det var feks sånn at hun kun henvendte seg til en av kollegaene på avdelingen hvis hun hadde forslag/informasjon som angikk oss alle (de hadde jobbet der i årevis før vi to andre begynte der). Det var som om jeg og den andre kollegaen var luft. Jeg kunne komme på jobb og oppleve at jeg ble totalt oversett, små spydige kommentarer om jobben jeg gjorde, at hun observerte meg mens jeg gjorde ting, hun ydmyket meg foran kunder osv. Det var veldig vanskelig å ta henne på det, fordi hun alltid inntok en offerrolle. Hun var mye syk, noe som betydde ekstra arbeidsmengde på oss andre og når hun kom på jobb forventet hun full tilrettelegging. Hun kunne ikke gjøre ditt og datt. Hvis hun en sjelden gang måtte ta hensyn til at noen andre trengte å gjøre lettere arbeidsoppgaver en dag, klaget hun og laget dårlig stemning, eller i værste fall ble sykmeldt. Jeg prøvde å ta det opp med sjefen, men lite skjedde og jeg ble helt utbrent til slutt, både av arbeidsmengden og å være rundt henne. 

Jeg sa aldri noe til andre kollegaer, tok ikke initiativ til å baksnakke henne. Men det kom etter hvert frem at jeg ikke var den eneste som hadde problemer med henne. Mange kollegaer kom til meg og fortalte meg under fire øyne at de hadde sympati med meg som måtte jobbe med henne. De hadde selv opplevd det som svært vanskelig. Det var på en måte godt å få bekreftelse på at jeg ikke var gæren og ikke prøvde hardt nok å få en god relasjon til henne. Jeg kunne lette hjertet mitt litt, det var tross alt de som tok det opp. Men det var jo ingen som sa noe til henne! En dag ut av det blå konfronterte hun meg. Hun sa at hun hadde fått høre fra flere kollegaer at jeg baksnakket henne. Hun gråt og var helt knuuuust. Jeg følte meg ekstremt ført bak lyset. Her hadde kollegaer komt til meg og jeg trodde det som ble sagt var mellom oss. Jeg prøvde å si til henne at det var urettferdig å legge hele skylden på meg og at hun ikke hadde fått hele historien. Her var det tross alt flere som var enig. Men da gråt hun bare enda mer og lurte på om det virkelig var sånn at alle på arbeidsplassen mislikte henne. Jeg forsto at ingen andre kom til å stå for det de hadde sagt og endte opp med å bare ta på meg skylda for det hele og unnskylde meg. Vi endte som "venner" og ble enig om en ny start. Jeg ble svarteper,hun fikk forsette å leke offer, jeg var alltid hyggelig når andre var tilstede og slutta kort tid etter.

Det jeg har lært av dette er:

- Stol på magefølelsen. Det er ikke du som er gæren, personen er sannsynligvis en two-faced dritt.

- Spill skuespill når du må og ellers unngå personen så mye som mulig.

 

 

Anonymkode: 87003...c81

[AnonymBruker]

Kjenner meg så godt igjen i HI. Jeg har opplevd dette flere ganger oppigjennom, og nå sist på jobben. Har en kollega som er godt likt av alle, både på jobb og privat. Alle ser opp til henne, lytter til henne, kommer med komplimenter for absolutt alt, gir henne masse oppmerksomhet og beundrer henne. På privaten er hun nesten ikke hjemme en kveld, da hun har "ørten" forskjellige hun er med; syklubb, vinklubb, venninner som ber henne hjem på vin, venninner som ber henne med ut på kafe, venninner som ber henne med på hyttetur osv. Som sagt, hun er ute på noe så å si hver kveld. Og bytter hun profilbilde på fb har hun etter 5 minutter fått 849 likes og 89 kommentarer med "søte, snille Anette", "skjønne Anette, like vakker utenpå som inni", "du er bare helt nydelig, både av utseende og sjel" osv osv. (hun heter selvfølgelig ikke Anette, da...) (ikke er hun blendende vakker heller)

Men, jeg kjenner henne både privat og på jobb. Og folk skulle bare visst hva hun snakker om når hun kommer inn på kontoret mitt og lukker døra, eller når vi en sjelden gang går tur sammen...! Hun baksnakker alt og alle, har ganske krasse upolitisk korrekte meninger (om både religion og rase) og er slettes ikke noe "finere" inni enn alle vi andre slarvekjerringene. Men hun vet akkurat hvordan hun skal legge fram ting, oppføre seg for å få viljen sin, "gre folk med hårene" osv. Ganske kvalmt å være vitne til, egentlig... Men det nytter jo ikke å ta den kampen, for det første hvordan skal man gå fram? (Skrive på fb; "dere vet at hun baksnakker dere ved enhver anledning" eller si i lunsjen "nå syns jeg vi har gitt Anette nok oppmerksomhet, nå lar vi noen andre slippe til" 😂) Og for det andre, vi vinner aldri den kampen. Enkelt og greit.

Anonymkode: 47891...7a6

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en slik venninne, som jeg gjennomskuet for mange mange år siden. Problemet var bare at ingen andre i vennegjengen så det samme som meg og hun ble med jevne mellomrom invitert til diverse sosiale sammenkomster. Jeg unngikk henne så mye som mulig, da jeg opplevde henne som både sjalu, gjerrig og egenrådig. Hun skulle alltid fortelle/vise/gjøre noe bedre enn de andre i gjengen, hun forsøkte stadig å manipulere situasjoner til sitt eget beste (økonomisk vinning for hennes del, sørge for at hun fikk de beste fordelene, at ting gagnet henne mest mulig) og var jevnt over mest opptatt av å være midtpunkt til enhver tid.

Etter mange år hadde jeg egentlig gitt opp at noen skulle se det samme som meg. Helt til en dag der vi hadde en større sosial sammenkomst, og oppførselen hennes tok helt nye høyder. Hennes krav og formaninger om hvordan ting skulle gjøres til hennes beste hele tiden (når vi var en større gruppe mennesker) tok fullstendig av, og folk ble bare utrolig satt ut av ego-fokuset hennes. Etter den dagen ble det endelig mulig å snakke åpent om oppførselen hennes blant vennegjengen, og det var omtrent som om det plutselig gikk opp et lys for mange. For når jeg kunne trekke frem historier fra fortiden om hennes oppførsel, som de ikke hadde reagert på da, så var de plutselig i stand til å se hvor fjern hun hadde vært. Og de forstod plutselig hvordan hun hadde manipulert og holdt på å alle år. 

Etter denne dagen har jeg knapt sett noe til henne. Hun blir sjelden invitert i sosiale sammenkomster lenger, og når hun gjør det, så er det tydelig at alle reagerer på oppførselen hennes.

Viktig å nevne her at hun aldri var en sentral del av vennegjengen, men en som ble invitert med av og til, under større samlinger. Så det er ikke slik at hun ble «sparket ut» av en gjeng, men «faset ut» over litt tid.

Anonymkode: fcac1...46d

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen! Og jeg tror at flere merker det, men at de spiller med fordi de frykter konsekvensene ved å si fra og er konfliktskye. På min tidligere arb.plass, endte jeg opp med å slutte pga en slik person. Hadde en kvinnelig kollega som tilsynelatende var veldig godt likt. Hun var hyggelig og blid, spesielt blant flere. Jeg tenkte nok at hun var litt sånn "flink pike", men hadde ingen problemer med henne de første årene og vi kom godt overens. Hun var av typen som tok på seg alt mulig, tillitsvalgt, planlegging av julebord, sommerfest osv. Og hun fikk jo selvsagt mye heder og ære for det.

Jeg liker i utgangspunktet ikke å være midtpunkt og at andre skryter av meg. Men mine forslag/bidrag på arbeidsplassen ble satt pris på og lagt merke til både av kunder, andre kollegaer og ledelse. Selv om hun spilte med, virket hyggelig og åpen mot meg, merket jeg fort at det var ganske overfladisk. Det siste året jeg jobba der, ble jeg plassert på samme avdeling som henne. Vi var 4 som arbeidet tett sammen. Måten hun oppførte seg på var veldig subtil og det gjorde det vanskelig å konfrontere henne. Jeg tror kanskje hun følte seg utfordret og truet av meg, fordi jeg ikke alltid var enig med henne og fikk skryt. Jeg sliter med å smiske og dille og dulle med folk, når det ikke er genuint og bare fordi alle andre gjør det. Jeg ønsker heller ikke gjøre en dårlige jobb fordi andre kan bli misunnelige.

Det var feks sånn at hun kun henvendte seg til en av kollegaene på avdelingen hvis hun hadde forslag/informasjon som angikk oss alle (de hadde jobbet der i årevis før vi to andre begynte der). Det var som om jeg og den andre kollegaen var luft. Jeg kunne komme på jobb og oppleve at jeg ble totalt oversett, små spydige kommentarer om jobben jeg gjorde, at hun observerte meg mens jeg gjorde ting, hun ydmyket meg foran kunder osv. Det var veldig vanskelig å ta henne på det, fordi hun alltid inntok en offerrolle. Hun var mye syk, noe som betydde ekstra arbeidsmengde på oss andre og når hun kom på jobb forventet hun full tilrettelegging. Hun kunne ikke gjøre ditt og datt. Hvis hun en sjelden gang måtte ta hensyn til at noen andre trengte å gjøre lettere arbeidsoppgaver en dag, klaget hun og laget dårlig stemning, eller i værste fall ble sykmeldt. Jeg prøvde å ta det opp med sjefen, men lite skjedde og jeg ble helt utbrent til slutt, både av arbeidsmengden og å være rundt henne. 

Jeg sa aldri noe til andre kollegaer, tok ikke initiativ til å baksnakke henne. Men det kom etter hvert frem at jeg ikke var den eneste som hadde problemer med henne. Mange kollegaer kom til meg og fortalte meg under fire øyne at de hadde sympati med meg som måtte jobbe med henne. De hadde selv opplevd det som svært vanskelig. Det var på en måte godt å få bekreftelse på at jeg ikke var gæren og ikke prøvde hardt nok å få en god relasjon til henne. Jeg kunne lette hjertet mitt litt, det var tross alt de som tok det opp. Men det var jo ingen som sa noe til henne! En dag ut av det blå konfronterte hun meg. Hun sa at hun hadde fått høre fra flere kollegaer at jeg baksnakket henne. Hun gråt og var helt knuuuust. Jeg følte meg ekstremt ført bak lyset. Her hadde kollegaer komt til meg og jeg trodde det som ble sagt var mellom oss. Jeg prøvde å si til henne at det var urettferdig å legge hele skylden på meg og at hun ikke hadde fått hele historien. Her var det tross alt flere som var enig. Men da gråt hun bare enda mer og lurte på om det virkelig var sånn at alle på arbeidsplassen mislikte henne. Jeg forsto at ingen andre kom til å stå for det de hadde sagt og endte opp med å bare ta på meg skylda for det hele og unnskylde meg. Vi endte som "venner" og ble enig om en ny start. Jeg ble svarteper,hun fikk forsette å leke offer, jeg var alltid hyggelig når andre var tilstede og slutta kort tid etter.

Det jeg har lært av dette er:

- Stol på magefølelsen. Det er ikke du som er gæren, personen er sannsynligvis en two-faced dritt.

- Spill skuespill når du må og ellers unngå personen så mye som mulig.

 

 

Anonymkode: 87003...c81

 

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg så godt igjen i HI. Jeg har opplevd dette flere ganger oppigjennom, og nå sist på jobben. Har en kollega som er godt likt av alle, både på jobb og privat. Alle ser opp til henne, lytter til henne, kommer med komplimenter for absolutt alt, gir henne masse oppmerksomhet og beundrer henne. På privaten er hun nesten ikke hjemme en kveld, da hun har "ørten" forskjellige hun er med; syklubb, vinklubb, venninner som ber henne hjem på vin, venninner som ber henne med ut på kafe, venninner som ber henne med på hyttetur osv. Som sagt, hun er ute på noe så å si hver kveld. Og bytter hun profilbilde på fb har hun etter 5 minutter fått 849 likes og 89 kommentarer med "søte, snille Anette", "skjønne Anette, like vakker utenpå som inni", "du er bare helt nydelig, både av utseende og sjel" osv osv. (hun heter selvfølgelig ikke Anette, da...) (ikke er hun blendende vakker heller)

Men, jeg kjenner henne både privat og på jobb. Og folk skulle bare visst hva hun snakker om når hun kommer inn på kontoret mitt og lukker døra, eller når vi en sjelden gang går tur sammen...! Hun baksnakker alt og alle, har ganske krasse upolitisk korrekte meninger (om både religion og rase) og er slettes ikke noe "finere" inni enn alle vi andre slarvekjerringene. Men hun vet akkurat hvordan hun skal legge fram ting, oppføre seg for å få viljen sin, "gre folk med hårene" osv. Ganske kvalmt å være vitne til, egentlig... Men det nytter jo ikke å ta den kampen, for det første hvordan skal man gå fram? (Skrive på fb; "dere vet at hun baksnakker dere ved enhver anledning" eller si i lunsjen "nå syns jeg vi har gitt Anette nok oppmerksomhet, nå lar vi noen andre slippe til" 😂) Og for det andre, vi vinner aldri den kampen. Enkelt og greit.

Anonymkode: 47891...7a6

Kjenner meg veldig godt igjen i begge disse innleggene, og har nesten nøyaktig samme erfaringene som er beskrevet i det øverste svaret (trodde et øyeblikk nesten at jeg hadde skrevet det selv). I mitt tilfelle hadde jeg en dårlig magefølgelse på denne personen fra omtrent første gang vi møttes, men det var ikke før hun ble min nærmeste kollega at jeg virkelig så hvordan hun var, og dermed fikk henne langt opp i halsen. Hun var også (tilsynelatende) veldig godt likt, hadde et stort nettverk, og spilte mye på sympati. Hun jobber fortsatt på min gamle arbeidsplass og stiger stadig i gradene, mens jeg sluttet fordi jeg ikke taklet å jobbe med henne mer. I dette tilfellet fikk jeg, i likhet med AnonymBruker, etter hvert bekreftet inntrykket mitt fra flere andre kolleger som hadde sett det samme som meg, men ingen turte noen gang å konfrontere henne.

En ting mange av disse menneskene ser ut til å ha til felles er et ekstremt (skjult) konkurranseinstinkt, og jeg tror ofte den type oppførsel som blir beskrevet overfor kan trigges av at de føler seg utfordret. Jeg har også en teori om at mange ikke takler å ikke bli likt, eller de er redde for å bli mindre likt av andre (miste sin status), og dermed gjør alt de kan for å forsøke å kvitte seg med potensielle trusler.

I likhet med flere her har jeg også konkludert at det for min egen del er best å bare spille skuespill og ellers holde så mye avstand som mulig. Andre tips til hvordan man takler sånne mennesker mottas med takk

Ts

 

Anonymkode: 788ed...2d6

[AnonymBruker]

På 9.11.2019 den 7.33, AnonymBruker skrev:

Men det er så kjedelig!! Å være den særinger som er upopulær

Anonymkode: d5ef2...58f

Det er kjipt når man er ung. Men det viser seg at når man blir voksen er det de som har egne meninger og ikke følger flokken som blir mest respektert og likt. Så fortsett å være den du er. Ikke følg strømmen om det går imot det du mener. 

Anonymkode: 5ba35...d36

[AnonymBruker]

På 9.11.2019 den 21.56, AnonymBruker skrev:

Yes. Jeg våget også si ifra. Men da mistet jeg ansikt og måtte bare gi meg for mitt eget beste. Det er ikke så rart ettersom du angriper og truer kulturens overhode, med sine fans i ryggen. Man må faktisk bare dilte etter, ingenting annet nytter. Og avvente til flere for opp øynene slik at man kan danne seg et nettverk om disse tankene. Veien dit er laaaang og lenge. 

Anonymkode: 0b13b...2a0

Vel, i mitt tilfelle gikk det. Derfor klikket vedkommende skikkelig. Vi ble kastet ut fra en nattklubb da hun gikk løs på meg. Da gikk jeg på en annen pub og hun og hennes nærmeste venner kom etter. Hun kom med tårer i øynene mot meg og spurte hvorfor jeg mobbet henne. Dette var jo den klassiske manipulasjonen slik at alle skal tro at mobbeofferet er mobberen. Da  sa jeg at hun hadde gjort skoledagene mine til et helvete og konfronterte henne også med hva hun hadde gjort mot andre. Som for eksempel å få folk til å filme at hun mobbet dem. Overraskende nok fikk jeg medhold fra noen som hørte på. HAn sa at hun var ei helvetes drittkjærring som ødela livskvaliteten til mange. Og at det er flere som har lagt merke til oppførselen. Og jeg sa at keg hadde godt inntrykk av henne i starten, men at hun etter hvert bare var en person folk mislikte. Da tok hun kvelertak på meg og vi ble kastet ut fra denne puben også. 

Anonymkode: d5ef2...58f

[AnonymBruker]

Oooog, slike gir seg jo ikke. Var masse uthenging av meg på nett. Hun skrev indirekte trusler til meg, sånn «er ikke ferdig med deg! Dere vet hvem jeg mener alle sammen» på statusen sin. 
Skjedde ikke noe etter det. Og jeg flyttet til videregående så langt unna dette stedet som mulig. Andre siden av fylket. 

Anonymkode: d5ef2...58f