Hva skal man gjøre istedenfor «kjepp» eller gulerot?

[Pentagon]

Jeg er medlem av Circle of security gruppen på Facebook og så en fin illustrasjon om hvordan endre adferden til barn. Mye av det er jeg enig i og forstår, men så er det bilde av at det ikke er bra med «kjeppen» eller «guleroten» fordi barn sitter igjen med frustrasjon og skam. At man heller bør prøve å «finne og fjerne barrierer» for barnet. 

Alt det høres jo veldig fint ut, men jeg forstår ikke hvordan jeg skal bruke det i praksis når mitt barn ikke hører etter. Hvis det er noe barnet mitt ikke mestrer eller forstår så kan jeg jo selvfølgelig hjelpe barnet mitt. Når barnet mitt får store vonde følelser vet jeg hva jeg skal gjøre, men hva når hen maser om Barne-TV når jeg har sagt nei flere ganger.  Hva når hen ikke sitter ordentlig ved bordet. Når hen er vanskelig å få med på badet, stikker av fra meg når det er tid for tannpuss eller å kle på seg? Jeg snakker om de fleste vanlige situasjoner hvor barn ikke hører etter, hva skal jeg gjøre?

Jeg snakker selvfølgelig med barnet mitt, forklarer hvorfor hen må gjøre det jeg sier, (eks; man får hull i tennene når man ikke pusser de) og det fungerer endel, men så er det ganger hvor det bare ikke funker. Hvis barnet ikke vil ut fordi det vi skal gjøre ikke er så gøy, men jeg må ut for eksempel. 

Da må jeg jo være streng. Men jeg vil jo helst ikke bli veldig streng for ofte, og jeg vil ihvertfall ikke bli en sånn «fordi jeg sier det» mamma som min var. 

Hva gjør dere? Hva sier egentlig CoS om disse konkrete situasjonene? 

[AnonymBruker]

Man kan vel si at mamma er voksen og vet hva som er riktig for deg. Vær trygg og tydelig i kroppsspråket, så er mye gjort. Barn kan lukte usikkerheten din lang vei. 

Anonymkode: f4a5d...672

[AnonymBruker]

Å hjelp. Det er mye som høres fint ut i teorien, men praksis kan være noe annet. Ikke snakk deg bort med barnet. Det er du som mamma som bestemmer, barnet har ikke vondt av at du er streng når situasjonen krever det. At du er tydelig og konsekvent, er en trygghet for barnet. Noen ting må man bare gjøre, som feks pusse tenner eller kle på seg når man skal ut. Hvis barnet ikke vil, så forklarer du hvorfor man må, hvis det fortsatt ikke vil, så gjennomfører du bare på en grei måte. Hvis barnet hører etter og kler seg/pusser, så gi ros. Jeg opplever ofte dette i garderoben når jeg skal hente sønnen min. Han vil ikke alltid være med hjem, slik mange barn er. Jeg lar han avslutte det han holder på med, forbereder på at vi skal gå snart, og så gir jeg beskjed om at vi skal gå. Noen ganger blir det protester, men da tar jeg han bare vennlig men bestemt med meg i garderoben. Forklarer at vi skal ta på klær fordi vi skal gå hjem. Vil han ikke, vel, så må mamma kle han. Han vet hele veien at sånn og sånn blir det. Ser andre foreldre prøver å snakke barnet med seg, i stedet for å bare gjennomføre. Da blir det bare en maktkamp med uendelige forhandlinger. Jo tydeligere og mer konsekvent jeg klarer å være med sønnen min, dess enklere har alle små "hverdagskamper" blitt og vi har det så mye bedre sånn alle sammen. Han blir hørt, sett og forstått, men han vet også at mamma ikke går inn i en 2 timers dialog om at han må pusse tennene. 

Anonymkode: 73b48...73c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å hjelp. Det er mye som høres fint ut i teorien, men praksis kan være noe annet. Ikke snakk deg bort med barnet. Det er du som mamma som bestemmer, barnet har ikke vondt av at du er streng når situasjonen krever det. At du er tydelig og konsekvent, er en trygghet for barnet. Noen ting må man bare gjøre, som feks pusse tenner eller kle på seg når man skal ut. Hvis barnet ikke vil, så forklarer du hvorfor man må, hvis det fortsatt ikke vil, så gjennomfører du bare på en grei måte. Hvis barnet hører etter og kler seg/pusser, så gi ros. Jeg opplever ofte dette i garderoben når jeg skal hente sønnen min. Han vil ikke alltid være med hjem, slik mange barn er. Jeg lar han avslutte det han holder på med, forbereder på at vi skal gå snart, og så gir jeg beskjed om at vi skal gå. Noen ganger blir det protester, men da tar jeg han bare vennlig men bestemt med meg i garderoben. Forklarer at vi skal ta på klær fordi vi skal gå hjem. Vil han ikke, vel, så må mamma kle han. Han vet hele veien at sånn og sånn blir det. Ser andre foreldre prøver å snakke barnet med seg, i stedet for å bare gjennomføre. Da blir det bare en maktkamp med uendelige forhandlinger. Jo tydeligere og mer konsekvent jeg klarer å være med sønnen min, dess enklere har alle små "hverdagskamper" blitt og vi har det så mye bedre sånn alle sammen. Han blir hørt, sett og forstått, men han vet også at mamma ikke går inn i en 2 timers dialog om at han må pusse tennene. 

Anonymkode: 73b48...73c

Viktige poeng her.

Anonymkode: f4a5d...672

[Pentagon]

Det dere sier er jo greit nok. Jeg er jo streng og tar hen med meg uten masse diskusjoner når det gjelder for eksempel at han ikke vil bli med hjem i bhg. Men, det hender at hen stikker av og det liker jeg ikke. Hvordan skal jeg få hen til å respektere det jeg sier uten å true med å ta bort ting han liker å ha i livet sitt..? «Mamma vet best» funker jo bare ikke. 

Hva når barnet maser og maser og jeg sier tydelig ifra nei. Eller barnet  ikke hører etter. Men barnet slutter ikke/gjør ikke som vi sier. Hva skal jeg/pappaen si istedenfor; «hvis du ikke slutter å mase nå så(...)»?  

Det funker jo bra å ta bort ting jeg mener uansett er «belønninger» som barne TV eller lignende, når hen absolutt ikke vil høre, men det skal man jo tydeligvis ikke gjøre..? 

[GjestSiden2006]

Jeg så en fin dokumentarene på NRK om dette. Selv om dette omhandler pappa, tenker jeg alle kan lære litt💖

 

 

Endret 29. oktober 2019 av GjestSiden2006

[Pentagon]

15 minutter siden, GjestSiden2006 skrev:

Jeg så en fin dokumentarene på NRK om dette. Selv om dette omhandler pappa, tenker jeg alle kan lære litt💖

 

 

Den skal jeg definitivt se! Takk!

[GjestSiden2006]

12 minutter siden, Pentagon skrev:

Den skal jeg definitivt se! Takk!

Bare hyggelig. Eller må jeg tipse om podcasten foreldrerådet. Der snakker spesialister på diverse tema. Har hjulpet masse med disse fine samtalene i podcastene. 

[AnonymBruker]

Jeg er Cos-veileder og også PMTO-veileder.

Trygghet handler om å være tydelig og god, balansere selvstendighet og avhengighet. Innenfor dette må man ikke glemme at barn hører etter omlag 70%. Det er normalen for gjennomsnitlige barn. For å lettere få barn til å samarbeide er det viktig med fokus, øyekontakt og gjerne fysisk kontakt (feks. hånd på skulder) og så forteller man barnet hva man vil at barnet skal gjøre. For eksempel:

'Jakken må du henge på knaggen' - ikke: 'Du må ikke slenge jakken på gulvet'

Når man har en god og trygg relasjon i bunn kan man oppnå samarbeid gjennom å endre sin egen omsorgsadferd, måten man kommuniserer på og at man er realistisk med tanke på barnets alder og modenhet. 

Å være en trygg voksen handler også om å organisere, planlegge og gjennomføre. Som ved kveldsstell. Gå igjennom rutinene med barnet, en beskjed om gangen, vis at du har kontroll og at du er trygg på at dette får vi til. 

Har du identifisert din 'haimusikk' og hva er din strategi når den kommer? 

Vil forresten anbefale deg siden folkom.no

 

Anonymkode: afa2f...542

[Pentagon]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er Cos-veileder og også PMTO-veileder.

Trygghet handler om å være tydelig og god, balansere selvstendighet og avhengighet. Innenfor dette må man ikke glemme at barn hører etter omlag 70%. Det er normalen for gjennomsnitlige barn. For å lettere få barn til å samarbeide er det viktig med fokus, øyekontakt og gjerne fysisk kontakt (feks. hånd på skulder) og så forteller man barnet hva man vil at barnet skal gjøre. For eksempel:

'Jakken må du henge på knaggen' - ikke: 'Du må ikke slenge jakken på gulvet'

Når man har en god og trygg relasjon i bunn kan man oppnå samarbeid gjennom å endre sin egen omsorgsadferd, måten man kommuniserer på og at man er realistisk med tanke på barnets alder og modenhet. 

Å være en trygg voksen handler også om å organisere, planlegge og gjennomføre. Som ved kveldsstell. Gå igjennom rutinene med barnet, en beskjed om gangen, vis at du har kontroll og at du er trygg på at dette får vi til. 

Har du identifisert din 'haimusikk' og hva er din strategi når den kommer? 

Vil forresten anbefale deg siden folkom.no

 

Anonymkode: afa2f...542

Tusen takk for godt svar! Føler jo at jeg gjør endel av dette, og vi har absolutt en trygg og god relasjon, men det er alltid godt p bli mere bevisst på hvordan man opptrer som forelder og jeg følte jeg har falt litt ned i den  «gulerot eller kjepp» fellen og det skal jeg komme meg ut av! Takk😊

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Pentagon skrev:

Tusen takk for godt svar! Føler jo at jeg gjør endel av dette, og vi har absolutt en trygg og god relasjon, men det er alltid godt p bli mere bevisst på hvordan man opptrer som forelder og jeg følte jeg har falt litt ned i den  «gulerot eller kjepp» fellen og det skal jeg komme meg ut av! Takk😊

👍😊 Supert! 

Og så går dere på kino kun fordi dere vil sitte sammen i mørket med film og gotteri😊 

Anonymkode: afa2f...542

[AnonymBruker]

1 time siden, Pentagon skrev:

Jeg er medlem av Circle of security gruppen på Facebook og så en fin illustrasjon om hvordan endre adferden til barn. Mye av det er jeg enig i og forstår, men så er det bilde av at det ikke er bra med «kjeppen» eller «guleroten» fordi barn sitter igjen med frustrasjon og skam. At man heller bør prøve å «finne og fjerne barrierer» for barnet. 

Alt det høres jo veldig fint ut, men jeg forstår ikke hvordan jeg skal bruke det i praksis når mitt barn ikke hører etter. Hvis det er noe barnet mitt ikke mestrer eller forstår så kan jeg jo selvfølgelig hjelpe barnet mitt. Når barnet mitt får store vonde følelser vet jeg hva jeg skal gjøre, men hva når hen maser om Barne-TV når jeg har sagt nei flere ganger.  Hva når hen ikke sitter ordentlig ved bordet. Når hen er vanskelig å få med på badet, stikker av fra meg når det er tid for tannpuss eller å kle på seg? Jeg snakker om de fleste vanlige situasjoner hvor barn ikke hører etter, hva skal jeg gjøre?

Jeg snakker selvfølgelig med barnet mitt, forklarer hvorfor hen må gjøre det jeg sier, (eks; man får hull i tennene når man ikke pusser de) og det fungerer endel, men så er det ganger hvor det bare ikke funker. Hvis barnet ikke vil ut fordi det vi skal gjøre ikke er så gøy, men jeg må ut for eksempel. 

Da må jeg jo være streng. Men jeg vil jo helst ikke bli veldig streng for ofte, og jeg vil ihvertfall ikke bli en sånn «fordi jeg sier det» mamma som min var. 

Hva gjør dere? Hva sier egentlig CoS om disse konkrete situasjonene? 

Hedwig Montgomery, sjekk ut henne. 

Anonymkode: 9295b...396

[Hactar]

9 timer siden, Pentagon skrev:

Hva skal jeg/pappaen si istedenfor; «hvis du ikke slutter å mase nå så(...)»?  

Akkurat det der med mas, har vi løst ved å ikke svare så mange ganger. Gi ett svar, gjerne begrunnet, si gjerne også at du skjønner det hadde vært gøy/skulle ønske dere kunne hva det nå er, men så er diskusjonen slutt. Blir det mer mas, kan du si at «det har du fått svar på», og så overser du.
 

Her har kombinasjonen av å «gi barnet ønsket i fantasien» sammen med overse vedvarende mas, virket veldig godt. Jeg opplever at de takler et nei til et ønske bedre når det gis med et smil og «ja, tenk om vi kunne spise godteri hele dagen, det hadde vært gøy», for eksempel. 

[AnonymBruker]

Det er lov å både være streng og sint. 

Anonymkode: b7b6c...b53

[AnonymBruker]

 Om han ikke vil pusse tennene så MÅ du jo gjøre det likevel, selv om det blir «tvang». Det er verre om du ikke gjør det, da blir det jo hull. Så langt fremover klarer ikke barnet å tenke selv. Du kan jo gi han et valg: enten så kommer du ordentlig inn og pusser tennene, eller så må jeg holde deg, for du MÅ pusse tennene. 

Tenk naturlige konsekvenser. Stikker han av i enkelte situasjoner, da må dere holde hender e.l. 

Spiser han ikke middag, da får han la være da, og får ikke mat før kvelds. (Så får du evt gi han noe ekstra næringsrikt da) Hvis han klager på at han er sulten en time etter middag, så sier du at du ville jo ikke ha middag. Nå må du vente til kvelds. De tåler en dag hvor de går sultne. Så kan du minne han på det evt neste gang: Husker du sist da du ikke ville spise? Da var du sulten etterpå. 

Ellers det med å sitte ordentlig ved bordet.. Hvordan da mener du? Kryper han under bordet? Kaster mat? Tenk naturlige konsekvenser der også. Han bruker tida si på å krype under bordet e.l, da får han ikke spise, og må vente til kvelds. Kaster han mat rundt omkring, så flytter du tallerkenen og gir han en bit av gangen eller noe. Fortsetter han, så må han gå fra bordet og maten blir ryddet vekk. Det kan virke som straff, noe du sier du vil unngå, men jeg vil mene det er effektivt. Hvis et barn ødelegger en leke, klatrer på peisen eller noe annet som absolutt ikke er greit, så nøler jo ingen med å fjerne leken, eller fjerne barnet fra stedet. Fordi man ikke skal ødelegge ting, og å klatre på peisen kan være farlig. Tar man ikke tak i det, kan barnet få en vane for å ødelegge flere leker eller begynne å klatre på andre farlige ting i huset. Det var jo ikke farlig da barnet klatret på peisen da den var kald. Men det er jo de langsiktige konsekvensene man tenker på. Samme tankegang burde du ha ved matbordet også. Om barnet stadig får lov til å kaste mat eller krype under bordet, så får det ikke spist, og det er jo ganske sosialt uakseptabelt å klatre og krype rundt bordet. Det er ikke livsfarlig, og han ødelegger ikke ting, men han ødelegger for seg selv ved å ikke spise og å ikke respektere og lære sosiale normer. Tenk om han begynner sånn på skolen? Derfor syns jeg det burde være greit å gi han konsekvenser for dårlig oppførsel ved matbordet. Det vil hjelpe på lang sikt, selv om det er kjipt der og da.

Er også enig ang mas, som noen skriver over her. Si: nei, fordi...... Og om barnet fortsetter å mase, bare gjenta det samme som du sa. Evt si at jeg har allerede svart deg. IKKE gå inn i noen diskusjon hvor du skal svare på all slags spørsmål om hvorfor og hvordan og hva og jammen og annet mas. Kjør «hakk i plata» som jeg kaller det. Bare gjenta beskjeden du har gitt. Det kjennes idiotisk ut å si det samme fire ganger på rad, men det funker. 

 

 

Anonymkode: c5fe4...a7e

[Gjest Albbas]

10 hours ago, Pentagon said:

Det dere sier er jo greit nok. Jeg er jo streng og tar hen med meg uten masse diskusjoner når det gjelder for eksempel at han ikke vil bli med hjem i bhg. Men, det hender at hen stikker av og det liker jeg ikke. Hvordan skal jeg få hen til å respektere det jeg sier uten å true med å ta bort ting han liker å ha i livet sitt..? «Mamma vet best» funker jo bare ikke. 

Hva når barnet maser og maser og jeg sier tydelig ifra nei. Eller barnet  ikke hører etter. Men barnet slutter ikke/gjør ikke som vi sier. Hva skal jeg/pappaen si istedenfor; «hvis du ikke slutter å mase nå så(...)»?  

Det funker jo bra å ta bort ting jeg mener uansett er «belønninger» som barne TV eller lignende, når hen absolutt ikke vil høre, men det skal man jo tydeligvis ikke gjøre..? 

Syns du virkelig straff og belønning fungerer i hverdagen? Jeg syns ikke det har fungert uansett, bare bidratt til å skape mer vanskelige situasjoner. 

Hvis barnet maser og maser sier jeg for eksempel "jeg hører du har lyst på sjokolade og ser du blir sint. Vi skal ikke ha sjokolade før på lørdag". Så ignorerer jeg gjerne hvis maset ikke gir seg, men min erfaring er at maset gir seg fort hvis jeg bare anerkjenner litt. "sjokolade er så godt ja, tenk hvis vi kunne spist sjokolade heeele dagen! Det hadde vært kult! Men det kan vi ikke". 

Hvis han får totalt melt down er min erfaring at det ikke skyldes vrang vilje eller at han ikke får det han har lyst på, men at han er fullstendig utslitt. Da trenger han et trygt fang. 

Hvis han har en atferd som ødelegger for andre og han ikke greier å lytte til oss kan vi si "jeg ser du er sint og ikke greier å slutte å hive ting. Det er lov å være sint, men ikke med hendene. Jeg tar deg vekk herfra så du ikke skader noe". Da blir det altså ikke lagt frem som straff. Eller "du har så lyst til å springe her, og greier ikke gå rolig. Her er det farlig å springe, så jeg må holde deg fast". 

Jeg har selv ikke blitt oppdratt med straff og belønning, så for meg har det ikke vært noe savn. 

Men, når jeg selv er sliten skal jeg innrømme at jeg ofte ikke greier å følge egne eksempler. "nå må du slutte å mase, jeg gidder ikke mer!" har vel blitt sagt mer enn en gang. Jeg er ikke perfekt. Men jeg erfarer at effekten er mye bedre når jeg reagerer "riktig". Det er en øvingssak! 

Boka "how to talk so (little) kids will listen" er full av praktiske råd! 

[AnonymBruker]

Det heter vel gulrot? 😊

Anonymkode: 6b948...322

[Gjest Albbas]

10 hours ago, GjestSiden2006 said:

Bare hyggelig. Eller må jeg tipse om podcasten foreldrerådet. Der snakker spesialister på diverse tema. Har hjulpet masse med disse fine samtalene i podcastene. 

Foreldrekoden med Hedvig Montgomery også! 

1 hour ago, Hactar said:

 

Her har kombinasjonen av å «gi barnet ønsket i fantasien» sammen med overse vedvarende mas, virket veldig godt. Jeg opplever at de takler et nei til et ønske bedre når det gis med et smil og «ja, tenk om vi kunne spise godteri hele dagen, det hadde vært gøy», for eksempel. 

Det med fantasi har vi også opplevd at fungerer veldig bra! Og det er jo ikke rart. Av og til må man tenke på hvordan man ville respondert til en voksen. Hvis mannen din sier "åååh, skulle så gjerne hatt hytte ved sjøen", hva er beste respons for god kommunikasjon? "Nei vi skal IKKE ha hytte ved sjøen, slutt å mase" eller "ååh ja, tenk det da! Da kunne vi vært der hele sommeren, fisket krabber og badet. Når vi vinner i lotto blir det hytte!". 

[Pentagon]

14 timer siden, Albbas skrev:

Syns du virkelig straff og belønning fungerer i hverdagen? Jeg syns ikke det har fungert uansett, bare bidratt til å skape mer vanskelige situasjoner. 

Hvis barnet maser og maser sier jeg for eksempel "jeg hører du har lyst på sjokolade og ser du blir sint. Vi skal ikke ha sjokolade før på lørdag". Så ignorerer jeg gjerne hvis maset ikke gir seg, men min erfaring er at maset gir seg fort hvis jeg bare anerkjenner litt. "sjokolade er så godt ja, tenk hvis vi kunne spist sjokolade heeele dagen! Det hadde vært kult! Men det kan vi ikke". 

Hvis han får totalt melt down er min erfaring at det ikke skyldes vrang vilje eller at han ikke får det han har lyst på, men at han er fullstendig utslitt. Da trenger han et trygt fang. 

Hvis han har en atferd som ødelegger for andre og han ikke greier å lytte til oss kan vi si "jeg ser du er sint og ikke greier å slutte å hive ting. Det er lov å være sint, men ikke med hendene. Jeg tar deg vekk herfra så du ikke skader noe". Da blir det altså ikke lagt frem som straff. Eller "du har så lyst til å springe her, og greier ikke gå rolig. Her er det farlig å springe, så jeg må holde deg fast". 

Jeg har selv ikke blitt oppdratt med straff og belønning, så for meg har det ikke vært noe savn. 

Men, når jeg selv er sliten skal jeg innrømme at jeg ofte ikke greier å følge egne eksempler. "nå må du slutte å mase, jeg gidder ikke mer!" har vel blitt sagt mer enn en gang. Jeg er ikke perfekt. Men jeg erfarer at effekten er mye bedre når jeg reagerer "riktig". Det er en øvingssak! 

Boka "how to talk so (little) kids will listen" er full av praktiske råd! 

Jeg har ikke problemer med å anerkjenne følelsene til barnet mitt på måten du beskriver, altså, om han maser om å FÅ noe, har jeg ikke problemer med å snakke med han slik du beskriver. Om han har store vonde følelser og er sint for eksempel har jeg heller ikke problemer med å møte han på det, som beskrevet i tidligere innlegg. 

Men når det handler om at han bare ikke vil kle på seg, bli med ut når vi er i tidsnød og han ikke hører på fornuft men «skal bare», eller han ikke sitter ordentlig ved middagsbordet synes jeg innimellom det er vanskelig å ikke si «hvis du ikke hører etter nå så blir det ikke barne TV i kveld.» for eksempel. Sier ikke at jeg strør rundt meg med gulrot og kjepper, bare ønsket råd for hvordan unngå å ty til det i situasjoner hvor barnet mitt ikke vil høre. 

Jeg er helt enig i at det beste er å møte barnet og være litt kreativ, bruke lek og fantasi for å komme oss ut døren for eksempel, men jeg har iblandt ikke det i meg akkurat der og da og da... 

Synes eksemplene dine er gode og jeg bør sikkert øve meg på å snakke mere sånn. Hva foreslår du å si til en gutt på 4,5 som ikke sitter ordentlig ved bordet? Ute gjør han det, men hjemme synes jeg han kan være flinkere. Jeg var nok flinkere på den måten å snakke på før, må gå litt tilbake til den metoden tror jeg. 

Skal definitivt se på den boka du nevner! 

[Gjest Albbas]

1 minutt siden, Pentagon said:

Jeg har ikke problemer med å anerkjenne følelsene til barnet mitt på måten du beskriver, altså, om han maser om å FÅ noe, har jeg ikke problemer med å snakke med han slik du beskriver. Om han har store vonde følelser og er sint for eksempel har jeg heller ikke problemer med å møte han på det, som beskrevet i tidligere innlegg. 

Men når det handler om at han bare ikke vil kle på seg, bli med ut når vi er i tidsnød og han ikke hører på fornuft men «skal bare», eller han ikke sitter ordentlig ved middagsbordet synes jeg innimellom det er vanskelig å ikke si «hvis du ikke hører etter nå så blir det ikke barne TV i kveld.» for eksempel. Sier ikke at jeg strør rundt meg med gulrot og kjepper, bare ønsket råd for hvordan unngå å ty til det i situasjoner hvor barnet mitt ikke vil høre. 

Jeg er helt enig i at det beste er å møte barnet og være litt kreativ, bruke lek og fantasi for å komme oss ut døren for eksempel, men jeg har iblandt ikke det i meg akkurat der og da og da... 

Synes eksemplene dine er gode og jeg bør sikkert øve meg på å snakke mere sånn. Hva foreslår du å si til en gutt på 4,5 som ikke sitter ordentlig ved bordet? Ute gjør han det, men hjemme synes jeg han kan være flinkere. Jeg var nok flinkere på den måten å snakke på før, må gå litt tilbake til den metoden tror jeg. 

Skal definitivt se på den boka du nevner! 

Det er ofte jeg ikke har det i meg jeg heller altså! Man blir lei og sliten og for min del responderer jeg ofte feil. Så jeg er ikke perfekt jeg! Men jeg er ikke vant til å bruke straff, så akkurat det med å true med barnetv har bare ikke falt meg inn, det føles så unaturlig. Men jeg sier gjerne andre dumme ting i stedet da.

Jeg prøver å være personlig i språket, oppnå øyekontakt og være tydelig. "jeg vil at du sitter med rumpa på stolen nå, og bruker gaffelen når du spiser". Noen ganger ignorerer jeg atferden hvis det ikke er veldig forstyrrende for oss andre. Er det forstyrrende fjerner jeg fra situasjonen hvis det ikke fungerer å snakke med barnet (oi, jeg ser det var vanskelig for deg å sitte rolig. Vi trenger spisero, du kan sitte her blablabla). Andre ganger må vi vurdere hvorfor barnet er urolig. Er det egentlig ikke sulten? Er han sliten? Trenger han litt voksentid uten mas og fjas? 

Men ja, det kan være vanskelig! Å endre egen atferd er heller ikke gjort i en fei.