Jump to content
Sign in to follow this  
AnonymBruker

Hva slags hjelp får barn som har mistet en av foreldrene i selvmord i vår tid?

Recommended Posts

AnonymBruker

Jeg mistet selv min far i selvmord tidlig på 90-tallet da jeg gikk i barnehage. Det som overrasker meg som voksen når jeg tenker tilbake, er at jeg og mor som satt igjen ikke fikk noen form for hjelp. Ingen psykolog, ikke barnevern eller andre hjelpeinstanser. Håper virkelig at det er hjelp å få til barn som opplever det samme som jeg gjorde, nå i 2019. Selv fikk jeg ikke tilbud om hjelp før jeg selv oppsøkte psykolog som 15-åring. 

Anonymkode: 89ef2...538

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Kaisada
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mistet selv min far i selvmord tidlig på 90-tallet da jeg gikk i barnehage. Det som overrasker meg som voksen når jeg tenker tilbake, er at jeg og mor som satt igjen ikke fikk noen form for hjelp. Ingen psykolog, ikke barnevern eller andre hjelpeinstanser. Håper virkelig at det er hjelp å få til barn som opplever det samme som jeg gjorde, nå i 2019. Selv fikk jeg ikke tilbud om hjelp før jeg selv oppsøkte psykolog som 15-åring. 

Anonymkode: 89ef2...538

Så trist❤️Håper det går bra med deg. Søk hjelp om du tenker på det samme som din far. 

Idag vil det ofte kobles på kriseteam i kommunen sammen med prest. Ellers er det desverre mye opp til hver enkelt etterlatt å ytre sine behov for hjelp, da i første omgang fastlege. Og Evt DPS eller sorggrupper i nøytral eller religiøs regi. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Fjugur

Flere kommuner har sorggrupper for etterlatte, enten det er barn, partner osv. Også forskjellige grupper etter hva slags dødsfall det dreier seg om. Fastlegen bør kjenne til dette

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Ingenting, om en ikke oppsøker det selv. Jeg var i kontakt med kommunens kriseteam, jeg som ringte, men de kom aldri på besøk el.l. Fikk anbefalt at barnet skulle rett tilbake til hverdag, noe jeg ikke maktet (vi var skilt). 

Mitt inntrykk er at barnet ikke ønsker hjelp/noen å snakke med, og ingen har ment at det MÅ snakke med noen. 

Så altså, ingen verdens ting - om en ikke ber spesifikt om det selv. Dessverre. 

Anonymkode: bca09...d40

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Som den over, ingen automatisk hjelp. Du må oppsøke og be om det selv

 

Anonymkode: 51047...274

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Var ikke selvmord i mitt tilfelle, men plutselig død (hjerteinfarkt). Jeg fikk ingen form for hjelp, rett tilbake på skolen etter at begravelsen var overstått (både moren min og eldre søster var sykemeldt i overkant av ett år).

 

Jeg sliter veldig i dag pga. dette (ikke spesifikt selve dødsfallet, men har ballet på seg til depresjon og angst med påfølgende selvmedisinering (rus) ila. årene. Jeg ble veldig innesluttet og mistet alle vennene mine etter dødsfallet, og sliter fortsatt sosialt sammen med andre. Før dette skjedde var jeg helt normal.)

Anonymkode: d59d5...537

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Vet om en gutt som mistet faren sin i selvmord for noen år siden. Han fikk den hjelp han ville via helsesøster, psyk sykepleier osv i kommunen. Det er bra tilbud, men jeg synes også han sa det klokt, at aller mest ville han ha en så normal hverdag som mulig og være sammen med familie og venner. Det er mye helse og sorgbearbeidelse i nettopp det. 

Selv mistet jeg faren min på åttitallet da jeg var barn. Ikke mye hjelp å få, men helsesøster snakket med meg og lurte på hvordan jeg hadde det. Men for å være ærlig så var jeg ikke klar for å kunne snakke om det som 11-åring. Så det skjedde ikke noe før jeg oppsøkte hjelp som 15-åring. Og selvmordet var jo bare toppen av isberget, for å si det sånn. 

Anonymkode: c75da...075

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Må legge til at jeg var bare borte to dager selv. Dagen etter det skjedde og selve begravelsesdagen. Syntes det var best sånn. 

Anonymkode: c75da...075

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Ja, barnet mitt ønsket også bare hverdag og normale aktiviteter. "Alle" mente at barnet måtte være hjemme til etter begravelsen, det var ikke det beste her. Veldig glad for råd fra helsepersonell som støttet meg i at hverdag var best - særskilt for barn. Dagen etter dødsfallet var vi på kino, planlagt i forveien, og dagen deretter skole. Barnet lurte på om alle måtte få vite, ville helst bare late som ingenting (de hadde lite kontakt da dette skjedde). 

Jeg antar at barnet vil få behov for å bearbeide dette, og annet, når det er eldre. Det beste jeg kan gjøre er at jeg er der for barnet mitt og jeg vet lærer og helsesøster m.fl. fortsatt følger med litt ekstra. Det er jeg glad for ❤ 

Anonymkode: bca09...d40

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå brukerangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.

Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...