En mann hoppet foran toget jeg satt på, hvorfor sliter jeg

[AnonymBruker]

Dette skjedde for snart 8 mnd siden og jeg tenker fremdeles like mye på det. Føler det på en måte er min feil, siden jeg satt på det toget som drepte han. Jeg tenker på han å lurer på om jeg kunne hjulpet han hvis jeg hadde truffet på han rett før. Hva var det vonde han gikk å bar på, kanskje jeg kunne hjulpet han. Gråt han, var han redd, eller var han letta over at livet snart blir over. Er dette normal tankegang?? Jente 15..

Anonymkode: db4c1...211

[AnonymBruker]

Så utrolig reflektert du er! Ja, slike tanker er  vanlige i en slik situasjon. Det virker som at du er i en form for sorg, og trenger å få utløp for disse tankene og følelsene. Har du noen å snakke med om dette? Foreldre? Helsesykepleier? Fastlege?

Anonymkode: 120de...489

[AnonymBruker]

Jeg har selv opplevd noen som prøvde å ta livet sitt, tilfeldigvis der jeg var. Hun var en bekjent av meg, men ingen når relasjon. Jeg ble veldig påvirket av det, og heldigvis snappet kriseteamet som kom, det opp. 

For meg hadde det nok en sammenheng med at jeg tidligere i ungdommen hadde hatt ganske mørke tanker selv. Jeg hadde også kanskje kunne stoppet det om jeg var der 10 minutter før osv..

Anonymkode: 1c472...d06

[AnonymBruker]

Det er tøft når man ser livet fra den siden. Det bryter med vår ''Livet er  alltid verdt å leve''

Forstår at har påvirket deg. 

 

Var dette i Bergen forresten?

Anonymkode: c937d...afa

[AnonymBruker]

Bestevenninnen min var 17 år da en jente i paralellklassen vår tok selvmord. Vi kjente ikke jenta, men hun gikk helt i kjelleren, og det har preget henne siden. Nå er det 15 år siden, og hun har endelig begynt i terapi. Jeg tror det på en måte utløste en krise i henne som var et uttrykk for mye annet hun slet med bl.a hjemme. 

Hun har også sagt etter at hun startet i terapi at hun skulle ønske hun fikk hjelp tidligere. ❤️

Jeg tror følelsene dine er helt logiske TS, og jeg tror du bør snakke med noen. Har du noen trygge voksenpersoner i livet ditt? ❤️

Anonymkode: e32a0...a53

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Det er tøft når man ser livet fra den siden. Det bryter med vår ''Livet er  alltid verdt å leve''

Forstår at har påvirket deg. 

 

Var dette i Bergen forresten?

Anonymkode: c937d...afa

Jeg har pratet litt med mamma om det men jeg går fortsatt å tenker på det å tenker på den stakkas mannen. Ja, det var i Bergen 

Anonymkode: db4c1...211

[AnonymBruker]

Du hadde ikke klart å redde ham, hans nærmeste familie gjorde det heller ikke. 

Prøv å legge det fra deg og tenk at han nå har fått fred ifra alt som plaget ham.💛

Anonymkode: c1428...da3

[Perelandra]

Tråden er ryddet for brudd på retningslinjene for Vi som sørger

Perelandra, mod. 

[Miss-Grey]

Vet du T.S. - jeg opplevde noe lignende for kort tid siden. En person tok livet sitt foran øynene på meg (og mange andre), og ingen klarte å stoppe det.

Jeg lurte på om jeg skulle starte en tråd om det å være vitne til selvmord, fordi jeg synes at det er vanskelig å vite hvordan jeg skal håndtere det. Tenkte at det kanskje var noen andre her inne som hadde opplevd det samme. Da fant jeg tråden din.

Jeg er nesten dobbelt så gammel som deg, og jeg kan love deg at slike hendelser er vanskelige å håndtere, også for oss som har levd en stund. Jeg har vonde drømmer og grubler mye.

Tror at den måten du reagerer på er veldig normal, jeg kjenner igjen mange av tankene dine. Noen reagerer på helt andre måter, for eksempel med sinne. Det er også helt normalt - det er vanskelig å bli involvert i andres død på denne måten. 

Du er reflektert og omtenksom, det ser jeg tydelig av innlegget ditt. Det er ikke rart at du er  påvirket av dette, men du må skille mellom hva du kunne ha gjort noe med, og hva du ikke kunne gjøre noe med. Du var passasjer på toget som denne personen brukte som et redskap for å ta livet sitt. Du ble satt i denne situasjonen - det er ingenting du kunne ha gjort annerledes! 

Det jeg var vitne til var litt på samme måte, ingen av oss som var til stede hadde noen reell sjanse til å hindre det som skjedde. Da jeg pratet med kriseteamet til kommunen, var de veldig opptatt av å snu denne typen tanker hos meg: man kan ikke ta ansvar for at et annet menneske tar et slikt valg. 

Det tror jeg er helt riktig. De fleste av oss er opptatt av at samfunnet vårt skal ha plass til alle, og ivareta de som har det vanskelig. Det kan du bidra til - ved å ta vare på de du er glad i, og være oppmerksom på om noen du kjenner har det vanskelig. Den dagen du kommer i jobb, kan du også betale skatt (og dermed være med å betale for psykisk helsehjelp til de som trenger det). Men du kan ikke ta ansvar for at et fremmed, voksent menneske tar et slikt valg - eller at vedkommende kanskje ikke har fått den hjelpen han trengte. Det er forferdelig trist å bli konfrontert med, men det er ikke ditt ansvar. 

Det er fint at du kan prate med moren din, hun vil sikkert gjerne at du skal få satt ord på det du tenker på. Det er sunt å få pratet ut om slike tanker, og du er heldig som har noen du kan prate med.

Jeg har pratet med mine foreldre og venner om det jeg opplevde, men det som var mest hjelpsomt var å prate med kriseteamet i kommunen på telefon. De har vært borti lignende saker før, og var veldig hjelpsomme. 

Dersom du har behov for å prate med noen som har opplevd det samme, kan du gjerne sende meg en melding her inne. 

[AnonymBruker]

 Hei. 

Jeg har jobbet i tog hvor en har valgt å ta livet sitt. Det er en stor påkjenning men jeg kan love deg at folk som har tatt det valget de vil ikke vike vekk selv om du ville prøvd å hjelpe. De er i en transe eller hva man kan kalle det. For de er det ENESTE utvei. De ønsker dø. Å når de gjør noe så drastisk gjør de det de mener er rett for seg selv.

Jeg har sett de stå fjellstøtt å se på toget komme i 130 km mot de å de har ikke tvilt et sekund om at det er rett å stå der. De står der, et hver menneske ville jo flyttet seg men når de har bestemt seg så er det ingenting andre kan gjøre. 

Dette er ofte folk som har slitt, folk som har venner og oppfølging og disse folkene har ofte også gått å fått støtte samtaler av lege/phsykolog men ikke engang de fagelige personene klar og se tegnene, hvordan kan da andre se de? 

Jeg var med på en sånn ulykke med mitt tog i 2013.. det har tatt meg flere år å komme over det. På jobben var det tett oppfølging,jeg og han som kjørte toget fikk beskjed om at vi skulle til samtaler med psykolog, det ble mange  samtaler. Jeg fikk også en reaksjon og sleit med å komme meg på jobbbigjen, jeg ble *redd* for å være i toget. Jeg følte ubehag i å være ved å være i toget... det sier litt hvor viktig det er å bearbeide ting man opplever som vansklig. Fortsatt en dag i dag kan jeg huske han, klærme og måten han gikk og var på.. og hver sommer den dagen har jeg sendt han og familien hans en tanke. Tent et lys for han. Jeg kjente han jo ikke..... men han har satt sine spor. Å hvis du nå kjenner at dette er vansklig for deg med denne opplevelsen så ville jeg tatt kontakt med helsesøster hvis dere har det på skolen, eller en lærer du har tilitt til. Si hva du tenker, si mamma ikke helt forstår deg. Si du ønsker en samtale med noen ..

Gå til denne personen et halvt år eller et år om du føler det er rett. Det blir mange ubesvarte spørsmål og det er så viktig å fortelle om de. Fortell om opplevelsene rundt det, å sitte med vonde tanker alene er ikke veien å løse vanskligheter på.. lov meg at du tar kontakt med noen du stoler på å får hjelp til å sortere tankene❤ 

 

Anonymkode: f4b16...877

[AnonymBruker]

Det er ikke rart du tenke på dette siden det var en veldig dramatisk ting som du opplevde. Likevel har du jo ingen slags skyld i det eller forbindelse til han mannen. Det kunne skjedd hvilket som helst tog, men det var bare tilfeldigheter at du var akkurat der. Livet er sårbart, noen takler det ikke, og man kan ikke alltid gjøre så mye med det fordi ofte kan man ikke se det komme. 

 

Anonymkode: e40cc...36b

[Miss-Grey]

Opplevelsen jeg hadde ligger fortsatt nært i tid, men jeg synes det hjelper å lese svarene TS har fått her inne. 

Vi er nok mange som har opplevd tilsvarende, og det er vanskelig å vite hvordan man skal håndtere det.

Når noen velger å ta livet sitt er det helt rimelig at fokus er på de pårørende, og på den personen som er borte. Jeg slet med å rettferdiggjøre at jeg «tok plass» i hjelpeapparatet, og følte først at det var egoistisk å ta opp tiden til kommunens kriseteam. 

Samtidig er det helt naturlig å ha en reaksjon som vitne i en slik sak, kanskje til og med en sorgreaksjon. En slik hendelse kan utløse både sjokk, traumer og eksistensielle tanker. Det er en vond opplevelse, som ikke blir snakket så mye om i det offentlige rom, kanskje nettopp fordi man ikke vil «konkurrere» om med de pårørende om andres empati. Ikke misforstå meg, jeg tenker på de pårørende hver eneste dag. Jeg kunne ønske at jeg kunne gjøre noe for å hindre at dette skjedde, og for at de måtte miste en person de var glade i. Men det blir likevel vanskelig dersom man ikke kan anerkjenne at det er vondt å være vitne til at noen avslutter livet sitt, og at man kan oppleve vanskelige tanker i etterkant. 

Jeg synes både TS og andre her inne har satt ord på opplevelsene sine på en veldig fin måte. 🌼

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke rart du tenke på dette siden det var en veldig dramatisk ting som du opplevde. Likevel har du jo ingen slags skyld i det eller forbindelse til han mannen. Det kunne skjedd hvilket som helst tog, men det var bare tilfeldigheter at du var akkurat der. Livet er sårbart, noen takler det ikke, og man kan ikke alltid gjøre så mye med det fordi ofte kan man ikke se det komme. 

 

Anonymkode: e40cc...36b

Er nok ikke det at hun føler skyld, men at å vite at det er folk som sliter så mye at det blir løsningen.

Anonymkode: c937d...afa