Mentalt sliten av å snakke med mamma

[AnonymBruker]

Jeg og mamma har hatt et vanskelig forhold. Hun har slitt en del psykisk hele barndommen min. Nå har vi nylig tatt opp kontakten igjen etter to år uten kontakt. Det var jeg som tok initiativ til det, fordi jeg følte livet ble mer og mer meningsløst av å ikke kunne snakke med sin egen mor. 

Jeg har utviklet meg mye på disse to årene. Jeg ser at det har gjort godt med en pause. Det er også fint å ha kontakt igjen, men jo mer vi snakker sammen jo mer merker jeg at mamma er en person som sliter meg ut mentalt. Hun gjør meg engstelig og usikker på livet. Hun overfører angst, frykt og skepsis til meg. Det er noe jeg misliker sterkt, og ikke slik en mor skal gjøre med sitt barn. Jeg skulle så ønske at jeg kunne ringe henne og bli fylt opp av motivasjon, pågangsmot og livsgnist. Heller ender det med at det er jeg som må være den sterke. Det gidder jeg ikke, og jeg kjenner at jeg virkelig kunne trengt noen nå. 

Er det noen som har lignende erfaringer? Har jeg et litt vel naivt syn på mor-datter-forholdet? Vil det være mulig for meg på finne trygghet i meg selv uten at mamma gir meg det? 

Anonymkode: a5a75...420

[NewInTown]

Nå har hun tatt vare på deg hele barndommen din, og selv om den ikke har vært perfekt, har hun jo prøvd å gjøre sitt beste for å være der for deg. Med hennes begrensninger i sykdommen hun har slitt med. Nå er det kanskje hun som trenger hjelp av deg, og at du kan ta deg litt av henne. Og i det vil det jo ligge det å kunne innse at ikke hver telefonsamtale med henne nødvendigvis vil være et motiverende, oppløftende øyeblikk, men at det kanskje er godt for henne å føle at du er der likevel.

[AnonymBruker]

14 minutter siden, NewInTown skrev:

Nå har hun tatt vare på deg hele barndommen din, og selv om den ikke har vært perfekt, har hun jo prøvd å gjøre sitt beste for å være der for deg. Med hennes begrensninger i sykdommen hun har slitt med. Nå er det kanskje hun som trenger hjelp av deg, og at du kan ta deg litt av henne. Og i det vil det jo ligge det å kunne innse at ikke hver telefonsamtale med henne nødvendigvis vil være et motiverende, oppløftende øyeblikk, men at det kanskje er godt for henne å føle at du er der likevel.

Nei, det er jeg som har tatt vare på henne og resten av familien. Hvem skal ta vare på meg? 

Anonymkode: a5a75...420

[AnonymBruker]

Du bør lære om narsissisme, antagelig det de kaller skjult narsissisme (covert, på engelsk) 

Frilanserkanalen av forfatter Anita Sweeny er et bra startsted på norsk språk

Anonymkode: 1b1da...c63

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du bør lære om narsissisme, antagelig det de kaller skjult narsissisme (covert, på engelsk) 

Frilanserkanalen av forfatter Anita Sweeny er et bra startsted på norsk språk

Anonymkode: 1b1d...c63

Dette. Min mor og søster er sånn. jeg har tatt avstand men de prøver å hanke meg inn igjen ved bl.a å smiske.Synes som deg at det er meningsløst å ikke ha kontakt med egen mor så har perioder med ingen kontakt og operioder med litt kontakt osv... Viktig å ta vare på seg selv ellers blir man utvisket som person. De er bulldosere som overkjører meg.Min søster og hennes mann hånlig og nedlatende-de har jeg omtrent ingen kontakt med. Da spiser de meg opp. Så nei takk til det tenker jeg.

Anonymkode: 688e9...f2e

[AnonymBruker]

Må dere slutte på rope ut N-ordet så fort dere føler for det. 

Mor har i all sin tid slitt psykisk, ikke dermed sagt at hun er N, men at hun reagerer og oppfører seg som hun har gjort og gjør pga psykdommen sin. 

Blir så jævlig oppgitt og lei disse ignorante KG brukerne som slenger ut av seg diagnoser. 

Hvor gamle er dere egentlig? 

Anonymkode: 478cd...316

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og mamma har hatt et vanskelig forhold. Hun har slitt en del psykisk hele barndommen min. Nå har vi nylig tatt opp kontakten igjen etter to år uten kontakt. Det var jeg som tok initiativ til det, fordi jeg følte livet ble mer og mer meningsløst av å ikke kunne snakke med sin egen mor. 

Jeg har utviklet meg mye på disse to årene. Jeg ser at det har gjort godt med en pause. Det er også fint å ha kontakt igjen, men jo mer vi snakker sammen jo mer merker jeg at mamma er en person som sliter meg ut mentalt. Hun gjør meg engstelig og usikker på livet. Hun overfører angst, frykt og skepsis til meg. Det er noe jeg misliker sterkt, og ikke slik en mor skal gjøre med sitt barn. Jeg skulle så ønske at jeg kunne ringe henne og bli fylt opp av motivasjon, pågangsmot og livsgnist. Heller ender det med at det er jeg som må være den sterke. Det gidder jeg ikke, og jeg kjenner at jeg virkelig kunne trengt noen nå. 

Er det noen som har lignende erfaringer? Har jeg et litt vel naivt syn på mor-datter-forholdet? Vil det være mulig for meg på finne trygghet i meg selv uten at mamma gir meg det? 

Anonymkode: a5a75...420

Jeg har ingen gode råd til deg Ts, vil bare gi deg en klem😊 jeg har det akkurat likt og vet akkurat hvordan du har det. Bortsett fra at her er det begge foreldre, svigermor og søsken og svigersøsken som ikke bryr seg en døyt om familien. Det hele er meget trist 💔💔💔 

Jeg er spesielt enig i: 

jeg følte livet ble mer og mer meningsløst av å ikke kunne snakke med sin egen mor. 

jo mer vi snakker sammen jo mer merker jeg at mamma er en person som sliter meg ut mentalt. Hun gjør meg engstelig og usikker på livet. Hun overfører angst, frykt og skepsis til meg. Det er noe jeg misliker sterkt, og ikke slik en mor skal gjøre med sitt barn.

Jeg skulle så ønske at jeg kunne ringe henne og bli fylt opp av motivasjon, pågangsmot og livsgnist. Heller ender det med at det er jeg som må være den sterke. Det gidder jeg ikke, og jeg kjenner at jeg virkelig kunne trengt noen nå. 

Har jeg et litt vel naivt syn på mor-datter-forholdet? Vil det være mulig for meg på finne trygghet i meg selv uten at mamma gir meg det? 

Alt det du sa der kjenner jeg meg 100% igjen i og kjenner på sorgen din (og min) 💔

Anonymkode: 95661...030

[Kaisada]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og mamma har hatt et vanskelig forhold. Hun har slitt en del psykisk hele barndommen min. Nå har vi nylig tatt opp kontakten igjen etter to år uten kontakt. Det var jeg som tok initiativ til det, fordi jeg følte livet ble mer og mer meningsløst av å ikke kunne snakke med sin egen mor. 

Jeg har utviklet meg mye på disse to årene. Jeg ser at det har gjort godt med en pause. Det er også fint å ha kontakt igjen, men jo mer vi snakker sammen jo mer merker jeg at mamma er en person som sliter meg ut mentalt. Hun gjør meg engstelig og usikker på livet. Hun overfører angst, frykt og skepsis til meg. Det er noe jeg misliker sterkt, og ikke slik en mor skal gjøre med sitt barn. Jeg skulle så ønske at jeg kunne ringe henne og bli fylt opp av motivasjon, pågangsmot og livsgnist. Heller ender det med at det er jeg som må være den sterke. Det gidder jeg ikke, og jeg kjenner at jeg virkelig kunne trengt noen nå. 

Er det noen som har lignende erfaringer? Har jeg et litt vel naivt syn på mor-datter-forholdet? Vil det være mulig for meg på finne trygghet i meg selv uten at mamma gir meg det? 

Anonymkode: a5a75...420

Kjære deg❤️ Så ille at du opplever dette. Det er ikke naivt å håpe på å få kjærlighet fra sin egen mor, det vil du nok aldri slutte og håpe på heller. Men du vil kunne finne en trygghet i deg selv, uavhengig av din mor. Kanskje er det best med et meget distansert forhold og heller bruke andre personer som den omsorgskilden en mor skal være.

send meg gjerne en p.m. 
jeg skjønner mye av det du opplever.

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må dere slutte på rope ut N-ordet så fort dere føler for det. 

Mor har i all sin tid slitt psykisk, ikke dermed sagt at hun er N, men at hun reagerer og oppfører seg som hun har gjort og gjør pga psykdommen sin. 

Blir så jævlig oppgitt og lei disse ignorante KG brukerne som slenger ut av seg diagnoser. 

Hvor gamle er dere egentlig? 

Anonymkode: 478cd...316

Om hun ikke er N så er det fortsatt like skadelig. Anbefaler Ts å holde avstand og selv legge premissene for samvær. Og finne en annen person hun kan se opp til og som kan fylle den rollen. 

Anonymkode: 36a79...4de

[AnonymBruker]

På 13.10.2019 den 22.10, AnonymBruker skrev:

Det er også fint å ha kontakt igjen, men jo mer vi snakker sammen jo mer merker jeg at mamma er en person som sliter meg ut mentalt. Hun gjør meg engstelig og usikker på livet. Hun overfører angst, frykt og skepsis til meg. Det er noe jeg misliker sterkt, og ikke slik en mor skal gjøre med sitt barn. Jeg skulle så ønske at jeg kunne ringe henne og bli fylt opp av motivasjon, pågangsmot og livsgnist. Heller ender det med at det er jeg som må være den sterke. Det gidder jeg ikke, og jeg kjenner at jeg virkelig kunne trengt noen nå. 

Er det noen som har lignende erfaringer? Har jeg et litt vel naivt syn på mor-datter-forholdet? Vil det være mulig for meg på finne trygghet i meg selv uten at mamma gir meg det? 

Anonymkode: a5a75...420

Jeg gjorde det samme, noen år med omtrent ingen kontakt. Måtte det for å ta vare på egen psyke og få en pause. Moren din sliter med angst? Er det angst eller at hun generelt er veldig negativ, gi klar beskjed om at dette orker jeg ikke snakke mer om og bytt samtaleemne.  Av og til fortsatte moren min i de negative tankebanene og gjentok jeg bare meg selv og ga hun ingen tilbakemelding på katastrofetankene hennes eller gikk inn i diskusjon på det. Hun hadde behov for å tømme seg men jeg sa dette må du ta med psykologen din. Jeg hadde vært hobbypsykolog lenge nok, man er ikke terapeuten for sin egen mor. Jeg måtte si det så klart. Det som skjer i sånn relasjoner er at man blir en som bare gir. Det gikk ikke opp for moren min hvor mye dette krevde for hun så bare seg selv. En dag fikk et sammenbrudd i tlf og gråt. Og jeg sa at fortsetter dette må vi bryte kontakten igjen. Jeg hadde alltid dårlig samvittighet når jeg måtte sette grenser men det var jo bedre for begge, samtalene ble sporet inn på mer hyggelige ting. 

Ja du må finne trygghet,  moren din har ikke den tryggheten å gi deg. Sliter du med angst selv som jeg har en følelse, og kanskje litt depersjon av så ta kontakt med psykolog. Godt å få snakke ut og få fortalt til en fremmed for det tærer på å ha det sånn. 

Anonymkode: 9e803...dd9

[AnonymBruker]

På 13.10.2019 den 22.10, AnonymBruker skrev:

Jeg og mamma har hatt et vanskelig forhold. Hun har slitt en del psykisk hele barndommen min. Nå har vi nylig tatt opp kontakten igjen etter to år uten kontakt. Det var jeg som tok initiativ til det, fordi jeg følte livet ble mer og mer meningsløst av å ikke kunne snakke med sin egen mor. 

Jeg har utviklet meg mye på disse to årene. Jeg ser at det har gjort godt med en pause. Det er også fint å ha kontakt igjen, men jo mer vi snakker sammen jo mer merker jeg at mamma er en person som sliter meg ut mentalt. Hun gjør meg engstelig og usikker på livet. Hun overfører angst, frykt og skepsis til meg. Det er noe jeg misliker sterkt, og ikke slik en mor skal gjøre med sitt barn. Jeg skulle så ønske at jeg kunne ringe henne og bli fylt opp av motivasjon, pågangsmot og livsgnist. Heller ender det med at det er jeg som må være den sterke. Det gidder jeg ikke, og jeg kjenner at jeg virkelig kunne trengt noen nå. 

Er det noen som har lignende erfaringer? Har jeg et litt vel naivt syn på mor-datter-forholdet? Vil det være mulig for meg på finne trygghet i meg selv uten at mamma gir meg det? 

Anonymkode: a5a75...420

Samme her. Jeg skjønner veldig godt hva du tenker og syns ikke du har et naivt syn på det. Jeg har egentlig akseptert at hvis jeg noen gang skal finne trygghet i meg selv, så kan jeg ikke ha moren min i livet mitt. Du må nesten finne ut hva du selv mener og føler om situasjonen. Etter det er du nødt til å ta et valg.  Tåler du dette? Føler du at det er greit for deg? 

Anonymkode: 92d63...42f