Jump to content
AnonymBruker

En psyk generasjon?

Recommended Posts

AnonymBruker

De er flinke på skolen, ruser seg mindre, kommer godt overens med foreldrene. Nesten alle piler peker oppover sammenlignet med generasjonene før dem. Bortsett fra den psykiske helsen, synes det som.

Den store Ungdata-undersøkelsen tidligere i år, viste at flere enn før rapporterer om psykiske plager. De sa at «alt er et slit». At de «bekymrer seg mye». Tre av ti hadde symptomer på angst og depresjoner.

De siste ti årene har antall konsultasjoner hos psykolog blant unge under 18 år tredoblet seg, viser tall A-magasinet har hentet inn, og hold deg fast – vi oppsøkte psykolog 2,8 millioner ganger i 2013. Det reelle tallet er langt høyere. Statistikken inkluderer nemlig ikke de psykologtimene vi betalte for selv.

På toppen av dette brukte 6500 personer under 19 år anti-depressiva i 2013 – en økning på 30 prosent siden 2008.

Det er noe som ikke er sunt. Men ingen kan peke på den konkrete årsaken.

 

Hva skyldes dette? Har unge i dag for mange krav og forventninger?

Anonymkode: 54f10...8cf

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker

Jeg tror nok at det stilles svært høye krav til unge i dag ja, og jeg tror det er et større gap og skille i dag som gjør det vanskeligere for en større andel og oppnå det som fra samfunnet sin side er "normen" og "det ideelle livet". Pga at vi har større tilgang på hverandres liv rett og slett. Vi kan se hva alle andre driver på med hele tiden, og vi kan sammenligne oss med andre på vår alder både nært og fjernt fra oss. Så det er umulig for oss å ikke danne oss et bilde av hvor vi bør være, hva vi burde ha oppnådd, osv. Nå om dagen holder det liksom ikke å ha en jobb, få en familie, få et hjem. Vi skal helst være sunne, friske, atletiske og fjellvante, vi skal ha en mastergrad eller doktorgrad, ha stor suksess i arbeidslivet etterpå, vi skal ha hus og hjem i et pressa boligmarked, vi skal få barn som oppnår like stor grad av suksess som oss selv og da må de følges opp, vi skal dele alle de fantastiske feriene våre og reisene og vi skal utvikle oss som mennesker, vi skal være spontane og utadvendte og sosiale og spennende, vi skal spare og bruke penger på samme tid.

Er du 25 - hva er målene dine for fremtiden? Hvor er du om 5 år? Vil du ha barn? Hvilken jobb vil du ha? Hvor langt er du kommet i utdanningen din? Alle disse spørsmålene som bare utvikler seg år etter år, når du er 28 år - skal du ikke være ferdig med utdanningen din snart? Trives du i jobben din? Har du spart opp nok egenkapital til boligen? Har du ikke fått barn enda, når skal du ha barn? Hvor mange verdensdeler og land har du vært i? Skal du ikke backpacke før du slår deg til ro? Hvor mange dager i uken trener du?

Et lite snev av positivitet i det hele; studier viser at man blir tryggere i sin kropp og mer komfortabel med å "bare være seg selv" ettersom man blir eldre. Man blir tryggere på den man er, og man blir roligere. Man trenger ikke løpe etter andres idealer og krav hele tiden. Og man roer seg mer ned med at man er skaper i sitt eget liv. Men den tryggheten kommer ikke før langt uti 30-årene, kanskje så sent som i 40-årene. Mens på videregående, i studietiden, når man er i 20-årene sine, og på sitt mest sårbare når det gjelder å skulle velge en "vei" i livet, da får man alle disse kravene og spørsmålene slengt mot seg. Det er det som er så ironisk.... Det holder liksom ikke bare å "la veien bli til der du går", tydeligvis.

Det fantes nok psykiske lidelser før i tiden også, det var bare mer tabu og enda mer skjult enn det er i dag. Ofte stua de jo vekk mennesker med alvorlige psykiske lidelser på hjem langt unna folk, og så var det "håndtert". I dag er det mer trygt å åpent snakke om lidelser, og særlig de mindre tunge lidelsene som angst og depresjon er blitt svært mye fokus på. Derfor er det vanskelig å si om det har ekspandert og utviklet seg til et større problem, eller om det alltid har vært sånn i "det skjulte". Uansett så er det urovekkende. Norge er et land med svært stort antall selvmord per år, sett i sammenheng med andre europeiske land med langt dårligere levestandard enn oss selv. Vi har flere ganger blitt kåret til "verdens lykkeligste land", men likevel så velger så mange å ta sitt eget liv i Norge hver eneste dag. Jeg tror mange plages daglig med å ikke kjenne på at de tilhører en lykkelig gruppe, men at de rett og slett kanskje sliter med å håndtere sitt eget liv. For noen gjelder det kun i perioder, for andre så er det en følelse som er gjeldende hele livet.

Personlig forstår jeg ikke at det skal være så lite penger som delegeres til å håndtere og behandle psykiske plager. Vi får liksom medisiner og røntgen og fysioterapi og hele pakka om man har vondt i et kne, men har man vondt i viljen da skal det liksom bare "gå over" av seg selv. Har man vondt i sjela og i hjertet, eller man plages med psykologiske plager fra det innerste inne, da er det liksom 6 måneders ventetid på å få noen å snakke med. Hvorfor er ikke den psykiske helsa en like viktig del av oss som den fysiske? Om du brekker av foten din kan kirurger og leger lappe den sammen igjen, sy på plass og fikse og ordne så du kan gå igjen. På lik måte kan en psykolog hjelpe deg å samle livet ditt sammen, eksponere deg for angsten din slik at den holdes i sjakk, eller hjelpe deg med verktøy til å håndtere depresjonen i de mørkeste tidene dine slik at den ikke dreper deg. Men disse midlene er umulige å få tak i.... enten du er ung eller gammel, ventetiden er nesten et halvt år, og på den tiden kan du ha skadet deg så mye at det ikke går an å "sy deg i sammen igjen".

Anonymkode: f85ef...899

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Les generasjon prestasjon av Ole Jacob Madsen

Anonymkode: 6f836...b72

Share this post


Link to post
Share on other sites
jabx
3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Les generasjon prestasjon av Ole Jacob Madsen

Anonymkode: 6f836...b72

Og der står det..?

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Vårt samfunn er ikke menneskevennlig. Det dyrkes frem en vinnerkultur hvor kun de sterkeste overlever. Resten sliter i forskjellig grad. Vi har alle muligheter til å senke kravene og ha det bra, men slik blir det ikke. Mange mennesker har det vondt i sine liv. Det skapes tapere når så mange skal være vinnere og kravene er skyhøye. Det kommer dessverre til å fortsette. 

Anonymkode: 4cfa2...d07

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
30 minutter siden, jabx skrev:

Og der står det..?

At det står bedre til med dem enn vi får inntrykk av. Og at ungdataundersøkelsen er selvrapportering. Og at samfunnet er så individualisert i dag, at unge tar personlig på seg skylden hvis noe går galt i livet deres. Og mye annet interssant. 

Anonymkode: 6f836...b72

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker
43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror nok at det stilles svært høye krav til unge i dag ja, og jeg tror det er et større gap og skille i dag som gjør det vanskeligere for en større andel og oppnå det som fra samfunnet sin side er "normen" og "det ideelle livet". Pga at vi har større tilgang på hverandres liv rett og slett. Vi kan se hva alle andre driver på med hele tiden, og vi kan sammenligne oss med andre på vår alder både nært og fjernt fra oss. Så det er umulig for oss å ikke danne oss et bilde av hvor vi bør være, hva vi burde ha oppnådd, osv. Nå om dagen holder det liksom ikke å ha en jobb, få en familie, få et hjem. Vi skal helst være sunne, friske, atletiske og fjellvante, vi skal ha en mastergrad eller doktorgrad, ha stor suksess i arbeidslivet etterpå, vi skal ha hus og hjem i et pressa boligmarked, vi skal få barn som oppnår like stor grad av suksess som oss selv og da må de følges opp, vi skal dele alle de fantastiske feriene våre og reisene og vi skal utvikle oss som mennesker, vi skal være spontane og utadvendte og sosiale og spennende, vi skal spare og bruke penger på samme tid.

Er du 25 - hva er målene dine for fremtiden? Hvor er du om 5 år? Vil du ha barn? Hvilken jobb vil du ha? Hvor langt er du kommet i utdanningen din? Alle disse spørsmålene som bare utvikler seg år etter år, når du er 28 år - skal du ikke være ferdig med utdanningen din snart? Trives du i jobben din? Har du spart opp nok egenkapital til boligen? Har du ikke fått barn enda, når skal du ha barn? Hvor mange verdensdeler og land har du vært i? Skal du ikke backpacke før du slår deg til ro? Hvor mange dager i uken trener du?

Et lite snev av positivitet i det hele; studier viser at man blir tryggere i sin kropp og mer komfortabel med å "bare være seg selv" ettersom man blir eldre. Man blir tryggere på den man er, og man blir roligere. Man trenger ikke løpe etter andres idealer og krav hele tiden. Og man roer seg mer ned med at man er skaper i sitt eget liv. Men den tryggheten kommer ikke før langt uti 30-årene, kanskje så sent som i 40-årene. Mens på videregående, i studietiden, når man er i 20-årene sine, og på sitt mest sårbare når det gjelder å skulle velge en "vei" i livet, da får man alle disse kravene og spørsmålene slengt mot seg. Det er det som er så ironisk.... Det holder liksom ikke bare å "la veien bli til der du går", tydeligvis.

Det fantes nok psykiske lidelser før i tiden også, det var bare mer tabu og enda mer skjult enn det er i dag. Ofte stua de jo vekk mennesker med alvorlige psykiske lidelser på hjem langt unna folk, og så var det "håndtert". I dag er det mer trygt å åpent snakke om lidelser, og særlig de mindre tunge lidelsene som angst og depresjon er blitt svært mye fokus på. Derfor er det vanskelig å si om det har ekspandert og utviklet seg til et større problem, eller om det alltid har vært sånn i "det skjulte". Uansett så er det urovekkende. Norge er et land med svært stort antall selvmord per år, sett i sammenheng med andre europeiske land med langt dårligere levestandard enn oss selv. Vi har flere ganger blitt kåret til "verdens lykkeligste land", men likevel så velger så mange å ta sitt eget liv i Norge hver eneste dag. Jeg tror mange plages daglig med å ikke kjenne på at de tilhører en lykkelig gruppe, men at de rett og slett kanskje sliter med å håndtere sitt eget liv. For noen gjelder det kun i perioder, for andre så er det en følelse som er gjeldende hele livet.

Personlig forstår jeg ikke at det skal være så lite penger som delegeres til å håndtere og behandle psykiske plager. Vi får liksom medisiner og røntgen og fysioterapi og hele pakka om man har vondt i et kne, men har man vondt i viljen da skal det liksom bare "gå over" av seg selv. Har man vondt i sjela og i hjertet, eller man plages med psykologiske plager fra det innerste inne, da er det liksom 6 måneders ventetid på å få noen å snakke med. Hvorfor er ikke den psykiske helsa en like viktig del av oss som den fysiske? Om du brekker av foten din kan kirurger og leger lappe den sammen igjen, sy på plass og fikse og ordne så du kan gå igjen. På lik måte kan en psykolog hjelpe deg å samle livet ditt sammen, eksponere deg for angsten din slik at den holdes i sjakk, eller hjelpe deg med verktøy til å håndtere depresjonen i de mørkeste tidene dine slik at den ikke dreper deg. Men disse midlene er umulige å få tak i.... enten du er ung eller gammel, ventetiden er nesten et halvt år, og på den tiden kan du ha skadet deg så mye at det ikke går an å "sy deg i sammen igjen".

Anonymkode: f85ef...899

Skulle ønske jeg kunne gitt deg tusen plusser. Dette var utrolig godt skrevet og noe både jeg og flere av mine venner kjenner oss igjen i.

Anonymkode: 76216...550

Share this post


Link to post
Share on other sites
absinthia

Da jeg var ungdom, kjente jeg flere som åpenbart slet. Forskjellen var at de fleste av oss hadde mindre kunnskap og at folk ikke søkte hjelp selv, før det var skikkelig ille. . 

Å slite psykisk var ikke noe man snakket om, fordi « å slite psykisk» på 80 tallet og tidlig 90-tall, betød at du slet med store, alvorlige problemer og snart var klar for tvangsinnleggelse.  

I dag ville en del av de som jeg kjenner som faktisk endte opp med å bli tvangsinnlagt, blitt fanget opp tidligere eller skjønt selv at de måtte søke hjelp.

Share this post


Link to post
Share on other sites
absinthia
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror nok at det stilles svært høye krav til unge i dag ja, og jeg tror det er et større gap og skille i dag som gjør det vanskeligere for en større andel og oppnå det som fra samfunnet sin side er "normen" og "det ideelle livet". Pga at vi har større tilgang på hverandres liv rett og slett. Vi kan se hva alle andre driver på med hele tiden, og vi kan sammenligne oss med andre på vår alder både nært og fjernt fra oss. Så det er umulig for oss å ikke danne oss et bilde av hvor vi bør være, hva vi burde ha oppnådd, osv. Nå om dagen holder det liksom ikke å ha en jobb, få en familie, få et hjem. Vi skal helst være sunne, friske, atletiske og fjellvante, vi skal ha en mastergrad eller doktorgrad, ha stor suksess i arbeidslivet etterpå, vi skal ha hus og hjem i et pressa boligmarked, vi skal få barn som oppnår like stor grad av suksess som oss selv og da må de følges opp, vi skal dele alle de fantastiske feriene våre og reisene og vi skal utvikle oss som mennesker, vi skal være spontane og utadvendte og sosiale og spennende, vi skal spare og bruke penger på samme tid.

Er du 25 - hva er målene dine for fremtiden? Hvor er du om 5 år? Vil du ha barn? Hvilken jobb vil du ha? Hvor langt er du kommet i utdanningen din? Alle disse spørsmålene som bare utvikler seg år etter år, når du er 28 år - skal du ikke være ferdig med utdanningen din snart? Trives du i jobben din? Har du spart opp nok egenkapital til boligen? Har du ikke fått barn enda, når skal du ha barn? Hvor mange verdensdeler og land har du vært i? Skal du ikke backpacke før du slår deg til ro? Hvor mange dager i uken trener du?

Et lite snev av positivitet i det hele; studier viser at man blir tryggere i sin kropp og mer komfortabel med å "bare være seg selv" ettersom man blir eldre. Man blir tryggere på den man er, og man blir roligere. Man trenger ikke løpe etter andres idealer og krav hele tiden. Og man roer seg mer ned med at man er skaper i sitt eget liv. Men den tryggheten kommer ikke før langt uti 30-årene, kanskje så sent som i 40-årene. Mens på videregående, i studietiden, når man er i 20-årene sine, og på sitt mest sårbare når det gjelder å skulle velge en "vei" i livet, da får man alle disse kravene og spørsmålene slengt mot seg. Det er det som er så ironisk.... Det holder liksom ikke bare å "la veien bli til der du går", tydeligvis.

Det fantes nok psykiske lidelser før i tiden også, det var bare mer tabu og enda mer skjult enn det er i dag. Ofte stua de jo vekk mennesker med alvorlige psykiske lidelser på hjem langt unna folk, og så var det "håndtert". I dag er det mer trygt å åpent snakke om lidelser, og særlig de mindre tunge lidelsene som angst og depresjon er blitt svært mye fokus på. Derfor er det vanskelig å si om det har ekspandert og utviklet seg til et større problem, eller om det alltid har vært sånn i "det skjulte". Uansett så er det urovekkende. Norge er et land med svært stort antall selvmord per år, sett i sammenheng med andre europeiske land med langt dårligere levestandard enn oss selv. Vi har flere ganger blitt kåret til "verdens lykkeligste land", men likevel så velger så mange å ta sitt eget liv i Norge hver eneste dag. Jeg tror mange plages daglig med å ikke kjenne på at de tilhører en lykkelig gruppe, men at de rett og slett kanskje sliter med å håndtere sitt eget liv. For noen gjelder det kun i perioder, for andre så er det en følelse som er gjeldende hele livet.

Personlig forstår jeg ikke at det skal være så lite penger som delegeres til å håndtere og behandle psykiske plager. Vi får liksom medisiner og røntgen og fysioterapi og hele pakka om man har vondt i et kne, men har man vondt i viljen da skal det liksom bare "gå over" av seg selv. Har man vondt i sjela og i hjertet, eller man plages med psykologiske plager fra det innerste inne, da er det liksom 6 måneders ventetid på å få noen å snakke med. Hvorfor er ikke den psykiske helsa en like viktig del av oss som den fysiske? Om du brekker av foten din kan kirurger og leger lappe den sammen igjen, sy på plass og fikse og ordne så du kan gå igjen. På lik måte kan en psykolog hjelpe deg å samle livet ditt sammen, eksponere deg for angsten din slik at den holdes i sjakk, eller hjelpe deg med verktøy til å håndtere depresjonen i de mørkeste tidene dine slik at den ikke dreper deg. Men disse midlene er umulige å få tak i.... enten du er ung eller gammel, ventetiden er nesten et halvt år, og på den tiden kan du ha skadet deg så mye at det ikke går an å "sy deg i sammen igjen".

Anonymkode: f85ef...899

Vi er ikke høyt oppe på selvmordsstatistikken, det er hele 27 europeiske land over oss der https://www.fn.no/Statistikk/Selvmord

Share this post


Link to post
Share on other sites
MortenMinstelønn

Kan det være så enkelt at den digitale utviklingen og forståelsen for de unges problemer til sammen betyr en rakett av en bjørnetjeneste? Personlig tror jeg få i dag lider nevneverdig nød. Alt tatt til betraktning. Og spesielt sammenlignet med tidligere generasjoner. Ja, noen familier er faktisk fattige. Og ja, noen er faktisk reelt deprimert. Men sistnevnte trenger ikke å få mer vind i seilene i form av samfunnet skal bekrefte hvor "vanskelig" det er å leve i 2019. I et land som ikke har hatt krig på snart 80 år. Og med en billion kroner eller to på bok(!)

Det jeg er overrasket over er hvor mange som dropper ut av VGS. Og jeg lar meg forundre over hvordan mediene hele tiden vinkler ting slik at ungdom har det så vanskelig nå. Så mye verre. NEI! Dette er jo fake news, for pokker. Ingen har hatt det bedre enn den generasjonen som vokser opp nå. Media prøver å sykeliggjøre en frisk generasjon, litt som klikkbate og litt for å være på den politiske riktige siden. 

Uff. Det er så mange feil her. At  jeg orker ikke å gå dypere.     

Edited by MortenMinstelønn

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
2 timer siden, MortenMinstelønn skrev:

Personlig tror jeg ingen i dag lider nevneverdig nød. Alt tatt til betraktning.

Ingen har hatt det bedre enn den generasjonen som vokser opp nå.

Jeg tror at du tar veldig feil. At man har mange ytre goder tilgjengelig, betyr ikke automatisk at man har det bra inni seg. 

Anonymkode: 4cfa2...d07

Share this post


Link to post
Share on other sites
MortenMinstelønn
5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror at du tar veldig feil. At man har mange ytre goder tilgjengelig, betyr ikke automatisk at man har det bra inni seg. 

Nei, men har noen det perfekt inni seg? Er det ikke litt vel mye fokus på "hvor vanskelig det er å vokse opp i 2019?"

Ja, noen vil alltid slite enormt. Og DET er alvorlig. Men resten som henger seg på gjør det verre for de som faktisk trenger oppmerksomhet og pleie/veiledning.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

I dag kan man jo ha angst for å få angst. 

Alt er mulig. 

Anonymkode: b22f7...d88

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Tror dere at det å være litt selvopptatt, ha litt for mye tid rett og slett, for å tenke på seg selv og sitt, er det kan være en av faktorer? Det at foreldrene til disse barna har selv fått få barn, to maks tre, også gjerne tett. Så disse barna er oppvokste med fult fokus bare på seg selv, de måtte ikke hjelpe med pass og oppdragelse av søsknene - noe som var vanlig før. De måtte ikke hjelpe med husarbeid og gårdsdrift i noe nevneverdig volum heller - igjen, til forskjell som det var før. De har rett og slett god tid til å tenke om seg selv, sitt liv, og sine problemer, store eller små uansett, men de er bare ikke opptatt av å sette andre sine behov foran sine egne, og da blir sine behov så alt oppslukende. 

Anonymkode: 88cd6...c49

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Mine betraktninger (skoleverket) tilsier også at en stor andel ungdommer i dag har en vanvittig liten tålegrense for alt. Har de mensen skal de ikke ha gym, har de litt vondt et sted får lærerne meldinger med formaninger om at ungdommen ikke kan gjøre det ene og det andre denne dagen.. Er det rart de blir en generasjon psykisk skjøre og lettkrenkelige mennesker? Dette har de lært hjemmefra. Mange er ikke vant til å bli stilt krav til, og jeg har hatt med meg 16-åringer på kjøkkenet som ikke kan å skjære opp ei brødskive selv. Hvordan er det mulig?

Krenkelses-epidemien har også tatt fullstendig av. Det samme gjelder forekomsten av vold. Og verre blir det. Lærerne i grunnskolen står per dags dato helt uten rettsvern hvis et barn/en ungdom drar krenke-kortet, og når vi har såpass mange unge som ikke tåler å bli irettesett på noen som helst måte samtidig som de vet at de kan dra krenke-kortet/mobbe-kortet for å slippe unna med hva som helst - hva skal lærerne få gjort med dette? Jeg er ikke interessert i å risikere jobb og rykte, samtidig som det skal brenne i helvete før jeg lar noen slippe unna med f.eks. plagiat, manglende innleveringer og motbydelig oppførsel i mitt klasserom. Jeg har eksempler på elever som har hatt "temper tantrums" som man ellers bare ser hos barnehagebarn fordi vedkommende ikke fikk viljen sin, elever som drapstruer lærere og medelever (skjer oftere enn skolene rapporterer, for å si det pent), elever som kaster ting rundt seg i sinne, og det får absolutt null konsekvenser for elevene. Skolen står helt uten konsekvensmidler. Og hvilke signaler sender dette til de som oppfører seg sånn? Og til de stakkarene som er "stuck" med disse her i klasserommene sine år etter år?

Da er det kanskje ikke så rart at andre ungdommer som i utgangspunktet var velfungerende etter hvert utvikler symptomer på angst og depresjoner -> forestill deg å sitte i et klasserom 6 timer hver dag i 10 år med opptil flere medelever med alvorlige atferdsproblemer, og du vet aldri når det smeller. Du vet aldri når du kan få kastet pulter og stoler etter deg, når noen brøler, drapstruer vennene dine eller læreren din. Du vet aldri om det smeller i friminuttet, eller hvordan det går hvis dere ender opp på gruppe sammen når dere skal jobbe med oppgaver. Det er realiteten for MANGE elever i dag, og disse som har alvorlige atferdsproblemer får jo heller ikke den hjelpa de trenger. De blir uglesett i ordinære klasserom fordi de har en atferd som avviker så til de grader fra normalen at andre ikke vil, tør eller orker å ha relasjoner med dem. Det blir en ond sirkel for både elever med utfordringer og andre elever. En av mine mest politisk ukorrekte meninger er at denne elevgruppen burde vært på spesialskole med kvalifisert personale, 1 til 1 bemanning. Målet må jo være å utvikle fungerende individer som kan bidra i samfunnet og som har en viss selvtillit og evne til å skape og opprettholde relasjoner med andre, og i skolen får vi ikke gjort dette slik ressursene og mulighetene er i dag. Det blir evig brannslokking.

Jeg ser også at ungdommene er mer utspekulerte når det gjelder bruk og misbruk av helsesøster, sosiallærere og andre samtalepartnere i skolen. De får med den største selvfølge forlate undervisning fordi de "bare må" snakke med den ene eller andre. Dette er vel det som i psykologien kalles noe sånt som Marshmallow-tesen (?). Barn som ikke utvikler evnen til å tenke langsiktig og til å legge bort en liten premie i nuet for en større premie i fremtiden tenderer mot å fungere dårligere som voksne.

Foresatte er et kapittel for seg selv. Det er helt vanvittig hvordan det går an å være så engasjert og så uengasjert i eget barn samtidig. Ikke leser de ukeplanene eller skaffer seg tilgang til periodeplaner, innleveringsfrister osv., men når barnet ikke leverer kommer det en novelle av en mail med 1000 grunner for hvorfor dette er lærerens feil. Hva med å ta ansiktet sitt opp fra skjermen med Instagram og siste episode av Kardashians og Bloggerne på, og heller FØLGE OPP BARNET SITT. Hver dag! Jeg har spurt elevene mine i ulike klasser om foresatte spør dem hvordan de har hatt det på skolen hver dag, om de etterspør ukeplaner, hva de har gjort i timene osv., og nesten ingen svarer bekreftende. Dette ser jeg hvert år. På meg virker det som foresatte ikke involverer seg i prosessen "oppdra og utvikle et individ", for de er for opptatte med sin egen selvrealisering, og av å pusse opp hjemmene sine i høstens farger (satt på spissen). Jeg hører jo fra ungdommene om alt foreldrene deres har tid til, og det er bemerkelsesverdig hvor mye som IKKE involverer ungdommene..

Det er rett og slett sammensatte grunner til at samfunnet utvikler seg som det gjør, men jeg tror at vi må begynne å se på helheten av hva vi tilbyr og hva vi forventer i dette landet (og i den vestlige verden). Slik det er nå er det gjennomgående i samfunnet at det er individet som gjelder, individets rettigheter og muligheter er det eneste saliggjørende, alt skal være komfortabelt og enkelet, og ingen skal presses til noe som helst, samtidig som "arbeidslinja" er på full fart ut og det å fungere i en gruppe, skaffe seg venner og greie å ta vare på disse (og at det krever innsats) er liksom ikke så viktig (før ungen står helt uten venner, da er det selvfølgelig skolen sin skyld). Da er det ikke rart at vi får en "psyk" generasjon som ikke klarer, orker, eller evner å fungere som normale dødelige - vi har ikke latt dem oppleve og ta konsekvensene av nederlag, og den dagen foresatte ikke kan redde ræva deres får de en kjempesmell som kunne vært unngått hvis de hadde fått lov å lære av sine feil tidligere i livet.

Anonymkode: ba07f...326

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

mente selvfølgelig FRYSE i helvete 😂

Anonymkode: ba07f...326

Share this post


Link to post
Share on other sites
jabx
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror dere at det å være litt selvopptatt, ha litt for mye tid rett og slett, for å tenke på seg selv og sitt, er det kan være en av faktorer?

Når skal de ha tid til dette, når de ikke bare gjør lekser, men også har opptil flere fritidsaktiviteter i uka samt at de er mye sammen med venner?

Share this post


Link to post
Share on other sites
jabx
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mine betraktninger (skoleverket) tilsier også at en stor andel ungdommer i dag har en vanvittig liten tålegrense for alt. Har de mensen skal de ikke ha gym, har de litt vondt et sted får lærerne meldinger med formaninger om at ungdommen ikke kan gjøre det ene og det andre denne dagen.. Er det rart de blir en generasjon psykisk skjøre og lettkrenkelige mennesker? Dette har de lært hjemmefra. Mange er ikke vant til å bli stilt krav til, og jeg har hatt med meg 16-åringer på kjøkkenet som ikke kan å skjære opp ei brødskive selv. Hvordan er det mulig?

Krenkelses-epidemien har også tatt fullstendig av. Det samme gjelder forekomsten av vold. Og verre blir det. Lærerne i grunnskolen står per dags dato helt uten rettsvern hvis et barn/en ungdom drar krenke-kortet, og når vi har såpass mange unge som ikke tåler å bli irettesett på noen som helst måte samtidig som de vet at de kan dra krenke-kortet/mobbe-kortet for å slippe unna med hva som helst - hva skal lærerne få gjort med dette? Jeg er ikke interessert i å risikere jobb og rykte, samtidig som det skal brenne i helvete før jeg lar noen slippe unna med f.eks. plagiat, manglende innleveringer og motbydelig oppførsel i mitt klasserom. Jeg har eksempler på elever som har hatt "temper tantrums" som man ellers bare ser hos barnehagebarn fordi vedkommende ikke fikk viljen sin, elever som drapstruer lærere og medelever (skjer oftere enn skolene rapporterer, for å si det pent), elever som kaster ting rundt seg i sinne, og det får absolutt null konsekvenser for elevene. Skolen står helt uten konsekvensmidler. Og hvilke signaler sender dette til de som oppfører seg sånn? Og til de stakkarene som er "stuck" med disse her i klasserommene sine år etter år?

Merkelig at en påstått lærer eller ansatt i skoleverket som burde ha en viss innsikt i dette kan være så selvmotsigende og kunnskapsløs. Jeg har uthevet selvmotsigelsene dine.

Et barn som er voldelig, utagerende, osv. er et barn som nettopp ikke har hatt støtte, kjærlighet og omsorg hjemme. Det du beskriver i andre avsnitt er typisk atferd fra barn/unge som er utsatt for mishandling, overgrep og/eller omsorgssvikt i hjemmet.

At du ikke har slik grunnleggende kunnskap gjør at jeg spør meg selv om du faktisk er det du utgir deg for å være.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg tror at en av årsakene er curlingforeldrene. Gullungene lærer seg ikke hva det vil si å møte motstand og krav før det er for sent. Når absolutt alt går på barnas premisser er det ikke rart at de ikke kan håndtere den virkelige verden.

Anonymkode: e2b61...c4f

Share this post


Link to post
Share on other sites
MortenMinstelønn

Skal gi meg snart. Og jeg skal slutte å fremstå som en sosiopat uten empati. Jeg mener det er ett viktig budskap som forsvinner i støyen. Og det er å nå igjennom til de som sliter, med følgende ord: "Du, jeg vet du tror alle andre er perfekte. Alle bildene de legger ut. Latteren blant vennene sine. Og du tror du er en av få som føler deg redd og isolert. Du er ikke det. Det du ser på nett og i skolegården er en fasade. Alle er redde og usikre. Og ingen lever et perfekt liv. Du er bare helt normal. Ungdomstiden er tøff. For a l l e. Ikke bare deg. Det vil gå bra:)" 

Edited by MortenMinstelønn

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå brukerangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...