Er det uvanlig å ikke like småbarnsperioden? Venter barn nr 2..

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

God morgen

Jeg har en sønn på 16 måneder og venter nå barn nummer to. Sistnevnte var ikke planlagt overhodet. Vi hadde egentlig sett for oss å vente lengre mellom hvert barn. 

I min barseltid med førstemann så hadde jeg et rent he*vette mange dager. Han sov dårlig, måtte bysses konstant og jeg var så sliten og lei hele tilværelsen. Hver gang han sov (som var høydepunktet) brukte jeg tiden for meg selv (les; se serier på dagtid, slappe av med kaffe ol.)
Jeg fant ikke særlig glede av å gå turer med han i vogn, da jeg syntes det ga meg så lite. Han var for liten til å følge med og når man har gått rundt i nabolaget ti ganger så blir det lett kjedelig. 

Akkurat nå har vi (jeg og samboer) høstferie mens han er i barnehagen og vi har derfor barnefri hele dagen. Jeg kjenner jeg ELSKER de dagene han er i barnehagen, men får selvsagt dårlig samvittighet når jeg tenker slik også. Jeg ser mange andre mødre elske småbarnstilværelsen og mange henter barnet tidlig fra barnehagen eller holder de hjemme. Det kunne faktisk ikke falt meg inn... Jeg tror rett og slett vi bare er så glad i den rolige tilværelsen uten barn hvor vi kan legge opp dagene akkurat slik vi vil, uten å ta måtte ta hensyn til å aktivisere et barn, skifte bleie, lage mat ol.  

Kjenner jeg får helt angst av tanken på at vi snart skal få et barn til når vi liker så godt å ha barnefri. For vår del har vi vel egentlig fått barn for å investere i fremtiden med en større familie, så jeg ser rett og slett frem til barna vokser til. Når barna er små kan man jo nesten ikke gjøre noen ting, for alt blir ti ganger mer stress. 

Hvordan er det egentlig for dere andre mødre? Er det noen som føler det slikt som meg eller elsker alle å bruke dagene sine på småbarn 24/7? 

Takk for svar

 

 

Anonymkode: f7978...28d

Hehe, huff, lei for å si det men om du savner tid for deg selv med ett barn så blir det ikke bedre med et til... for å si det mildt. Greit å forberede seg på det tror jeg. Er du heldig med mannen kan han kanskje ta endel ekstra så du får litt space... men uansett. HELT normalt å ikke digge småbarnsårene! MEN skal også sies at jeg syns alt ble annerledes når største tippet 3 år. Nå er hun 3,5 og begynner å bli en skikkelig fin liten person å henge med. Lillesøster på 18 mnd er jo så søt og herlig, men allikevel mest slitsom fortsatt. Fælt å si men. Jeg er møkklei av å aldri få sette meg ned i fred uten at en eller annen maser om et eller annet, og med rette, de trenger jo hjelp til mye når de er så små. Og møkklei av å aldri kunne snu meg vekk før hun minste klatrere på et eller annet eller finner på hva som helst annet som antagelig er livsfarlig! Grrrr.... en som skal tisse og en på vei oppover i gardinene. Ja dette går unna. Jeg er helt ærlig på at dette er ekstremsport og det mest slitsomme jeg noen gang har gjort. Og nei, jeg liker ikke småbarnsfasen så godt. Men fra 3 og oppover skjer det noe. Så bare 1,5 år igjen før begge er over tre og fungerer som folk begge to. 
 

heldigvis er de dødssøte og vi har masse kos og gøy også! Er vel derfor man orker å stå opp hver dag allikevel  

jeg koste me veldig i første permisjon mens andre permisjon var kjipere. Første hadde jeg masse tid til meg selv. Mens med nr to bruker man jo halve dagen bare på å levere og hente en i bhg (gir de korte dager også selvsagt) og hvert øyeblikk babyen sover blir brukt til husarbeid og å holde hodet over vannet ang mat, klær, bhg osv. For da han man iaf endelig litt tid til å ta seg av slikt, hehe. Begynte ganske kjapt å gå i åpen bhg med lillesøster bare for å ha en unnskyldning til å ikke bare holde på med fornuftige ting hjemme. Nei, det var ikke så moro, var et langt år egentlig. 
 

men men, man gjør bare det beste ut av det og huske å sette pris på de små tingene og den fantastiske utviklingen de får gjennom. 

Anonymkode: d8eee...002

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hehe, huff, lei for å si det men om du savner tid for deg selv med ett barn så blir det ikke bedre med et til... for å si det mildt. Greit å forberede seg på det tror jeg. Er du heldig med mannen kan han kanskje ta endel ekstra så du får litt space... men uansett. HELT normalt å ikke digge småbarnsårene! MEN skal også sies at jeg syns alt ble annerledes når største tippet 3 år. Nå er hun 3,5 og begynner å bli en skikkelig fin liten person å henge med. Lillesøster på 18 mnd er jo så søt og herlig, men allikevel mest slitsom fortsatt. Fælt å si men. Jeg er møkklei av å aldri få sette meg ned i fred uten at en eller annen maser om et eller annet, og med rette, de trenger jo hjelp til mye når de er så små. Og møkklei av å aldri kunne snu meg vekk før hun minste klatrere på et eller annet eller finner på hva som helst annet som antagelig er livsfarlig! Grrrr.... en som skal tisse og en på vei oppover i gardinene. Ja dette går unna. Jeg er helt ærlig på at dette er ekstremsport og det mest slitsomme jeg noen gang har gjort. Og nei, jeg liker ikke småbarnsfasen så godt. Men fra 3 og oppover skjer det noe. Så bare 1,5 år igjen før begge er over tre og fungerer som folk begge to. 
 

heldigvis er de dødssøte og vi har masse kos og gøy også! Er vel derfor man orker å stå opp hver dag allikevel  

jeg koste me veldig i første permisjon mens andre permisjon var kjipere. Første hadde jeg masse tid til meg selv. Mens med nr to bruker man jo halve dagen bare på å levere og hente en i bhg (gir de korte dager også selvsagt) og hvert øyeblikk babyen sover blir brukt til husarbeid og å holde hodet over vannet ang mat, klær, bhg osv. For da han man iaf endelig litt tid til å ta seg av slikt, hehe. Begynte ganske kjapt å gå i åpen bhg med lillesøster bare for å ha en unnskyldning til å ikke bare holde på med fornuftige ting hjemme. Nei, det var ikke så moro, var et langt år egentlig. 
 

men men, man gjør bare det beste ut av det og huske å sette pris på de små tingene og den fantastiske utviklingen de får gjennom. 

Anonymkode: d8eee...002

 

Godt å høre at det løsner litt når de bikker 3 år 😄 Jeg satser på at det går bra. Nå kan det også være at jeg er litt skremt da førstemann var kolikkbaby som sov særdeles lite i forhold til andre på hans alder. Jeg minnes endeløse dager hvor jeg stod å trillet og trillet han ute i vognen i minusgrader, og når han endelig sovnet sov han kanskje bare 30-40 min. Og så var det opp å bysse en gang i timen om nettene på det verste.. egentlig ikke rart jeg ville slappe av med en kopp kaffe og serie på dagtid 😴

Det er kanskje en fordel å tenke at det blir super travelt igjen, for da blir jeg kanskje positivt overrasket. Heldigvis går den største i barnehagen og skal etter planen fortsette med det når nestemann kommer   

I vært fall er det godt å lufte bekymringer og tanker med andre i samme situasjon

TS

Anonymkode: f7978...28d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Alle vet at når man har samleie så innebærer det en viss risiko .

synes du bare kommer med ulike unnskyldninger her. 

Anonymkode: 7a8d0...7b3

Hehe off her har vi ei som krangler bare for å krangle 😂 Si det du til alle de ti-tusenvis som blir uplanlagt gravid hvert år i Norge, det er statistisk sett 1 av 4 graviditeter.

Anonymkode: 9f443...26a

[AnonymBruker]

Jeg synes permisjonstiden var både kjedelig og stressende, og tror absolutt det har sammenheng med at min var en krevende baby. Han sov dårlig både natt og dag og var skikkelig klistremerke. Alle turer ut av huset måtte planlegges nøye mtp soving, da han var veldig vanskelig å få til å sovne samtidig som det ble fullstendig kaos en stund etter hver lur. 

Nå er han 2 år og jeg venter nestemann. Heldigvis synes jeg tilværelsen med første ble lettere og lettere fra 1 år og frem til nå. Det er fremdeles slitsomt og jeg kjenner meg igjen i flere av tankene du beskriver, men ser også lyst på å få en til. 

Jeg har heldigvis inntrykk av at det er HELT normalt å synes det er slitsomt med småbarn, og min erfaring er at det bare er på KG sånt er tabu. På jobb, og blant familie, venner og bekjente møter jeg full forståelse for å sende ungen i barnehagen selv om det ikke er strengt nødvendig og for at jeg synes det er litt deilig å være på jobb hvor jeg i det minste kan gå på do i fred. 

Anonymkode: 8be77...c1b

[AnonymBruker]

Stygt gjort å ha barnet i barnehage når du bare skal være hjemme.

Barnet trenger å slappe av med foreldrene sine! Ta dere sammen og finn på noe med barnet, selv om dere synes det er kjedelig. Dårligste unnskyldningen jeg har hørt! Stakkars barn! Det mener jeg oppriktig!

Småbarnsperioden går over, hvis du synes den er så kjedelig at du ikke fører noen kjedelige timer med barnet ditt burde du heller adoptert et eldre barn!

Skam deg!!

Anonymkode: e75aa...369

[AnonymBruker]

Jeg elsker ikke å holde på med barna 24/7, men har en fin balanse. Det høres for meg ut som du er nedfor og at tanken på en til blir for mye. Jeg synes nok du selv lager dagene dine lite innholdsrike, du virker ikke spesielt løsningsorientert. Det er masse som kan gjøres med barna som er gøy for både barn og voksne, eller jeg synes det er gøy når jeg ser barna kose seg.

For meg hadde det blitt feil å ha en ukes høstferie uten å ta ungene noen dager ut av barnehagen eller i det minste levere sent/hente tidlig. De har jo også godt av litt avslapning fra stresset i barnehagen. Det er ikke dermed sagt at jeg er med de 24/7. 

Folk er forskjellige! Noen liker trilleturer, andre ikke. Vi går mye fra før av så det å ha med en vogn er bare koselig! Prøver å passe på å gå mest mulig egentlig så lenge de ligger i dypvogn eller vil sitte i sportsvogn.

Anonymkode: a21f2...642

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes permisjonstiden var både kjedelig og stressende, og tror absolutt det har sammenheng med at min var en krevende baby. Han sov dårlig både natt og dag og var skikkelig klistremerke. Alle turer ut av huset måtte planlegges nøye mtp soving, da han var veldig vanskelig å få til å sovne samtidig som det ble fullstendig kaos en stund etter hver lur. 

Nå er han 2 år og jeg venter nestemann. Heldigvis synes jeg tilværelsen med første ble lettere og lettere fra 1 år og frem til nå. Det er fremdeles slitsomt og jeg kjenner meg igjen i flere av tankene du beskriver, men ser også lyst på å få en til. 

Jeg har heldigvis inntrykk av at det er HELT normalt å synes det er slitsomt med småbarn, og min erfaring er at det bare er på KG sånt er tabu. På jobb, og blant familie, venner og bekjente møter jeg full forståelse for å sende ungen i barnehagen selv om det ikke er strengt nødvendig og for at jeg synes det er litt deilig å være på jobb hvor jeg i det minste kan gå på do i fred. 

Anonymkode: 8be77...c1b

Nytt for meg at det er tabu her å synes barn er slitsomt. Synes det knapt skrives om noe annet. 

Anonymkode: 14b69...2fa

[Million]

Selv om jeg hadde en baby som overhodet ikke sov ordentlig om nettene, så koste jeg meg likevel med småbarnsperioden. Det var så utrolig interessant, rett og slett, å se det vesle hodet hans lære nye ting hver eneste dag. Se han lyste opp i fjeset når han forsto det jeg viste og forklarte ham, og latteren hans når vi tøyset og tullet litt. Jeg brukte mye tid på å prate med barnet fra han var nesten nyfødt, brydde meg ikke om at han i starten ikke forsto hva jeg sa. Jeg pekte og forklarte likevel, leste mye for han og brukte pekebøker der jeg pratet om hva de ulike tingene var osv, og han ble et barn som var svært tidlig utviklet språkmessig.

Ja, jeg var gørrsliten veldig ofte, etter nok en søvnløs natt, men jeg trivdes likevel hjemme med småen og få den unike sjansen å lære han så mye og SE han lære 🙂. Jeg hadde noen måneders ekstra ulønnet permisjon også, så jeg begynte ikke å jobbe igjen før han var rundt 16 måneder.

Endret 13. oktober 2019 av Million

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg ts. Har selv 2 barn og det er slitsomt.  Jeg kan så vidt spise en brødskive i ro.  Kan jo aldri slappe av. Har dem i barnehagen og kunne aldri ha falt meg inn å være hjemme med dem når jeg har fri. Jeg er ikke  så kreativ at jeg kan aktivisere dem en hel dag.  Merker at den eldste er mer selvgående og det hjelper veldig. 

Anonymkode: f8e30...983

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nytt for meg at det er tabu her å synes barn er slitsomt. Synes det knapt skrives om noe annet. 

Anonymkode: 14b69...2fa

Det skrives mye om slitne foreldre ja, men det er også mange av de som synes det er helt hårreisende å bli sliten av sine egne barn og mener at folk ikke burde få barn med mindre de elsker å være sammen med dem, aktivisere dem og være kreativ med dem HELE TIDEN. Sistnevnte har jeg heldigvis ikke møtt på IRL, og det får meg til å stusse over hvem disse personene egentlig er. 

Anonymkode: 8be77...c1b

[AnonymBruker]

Fullt forståelig at du er sliten, TS! Det er normalt  Her tror jeg heller du får noe kritikk for barnesynet ditt, og at de fleste som støtter deg har et inntrykk av at barn ikke blir barn før de er 2 + år gamle (satt på spissen). Det er i utgangspunktet ikke særlig heldig å se på barn på den måten, fordi det er så utrolig mye som skjer de første leveårene. Det er da de knytter seg til omsorgspersoner, de utvikler språk, de opplever verden rundt seg med hele kroppen sin. Små barn sanser veldig med hele kroppen sin fordi det er sånn de lærer, gjennom førstehåndserfaringer. Barn er utrolig vare for både sinnsstemning og kroppsspråket til foreldrene. 

Du, og alle andre mødre der ute, har 100 % rett til å kjenne på følelser som kanskje ikke er helt "riktige", samtidig bør man også tenke over holdningene og synet man har må (spesielt) små barn og babyer. Skjønner godt at kolikkbarn ikke er spesielt gøy, og den tusende bæsjebleia er utrolig kjip å ta, og at man kan sette pris på en god serie og en kopp kaffe alene. Alt det der er lov å tenke og gjøre! Men hvis dere virkelig sliter finnes det utrolig mange foreldrekurs som er bare positivt, som er der for å hjelpe og gi veiledning på ting man syns er vanskelig. Det er garantert mange mange mange flere som mener som du gjør, men det ER forskjell på barna som blir møtt som individer i småbarnstida og de som blir møtt som en pest og plage. 

Ikke meninga at dette skal oppfattes som "oppgulp" fra ei kjerring, men jeg tenker at du må se litt innover deg selv også, TS, sammen med mange andre her. 

Anonymkode: eb16f...a24

[AnonymBruker]

På 10.10.2019 den 21.33, AnonymBruker skrev:

Hehe off her har vi ei som krangler bare for å krangle 😂 Si det du til alle de ti-tusenvis som blir uplanlagt gravid hvert år i Norge, det er statistisk sett 1 av 4 graviditeter.

Anonymkode: 9f443...26a

Det er stor forskjell på Stine på 16 år som blir uplanlagt gravid enn en som nettopp har født (får å sette det på spissen).

Du ante nok hva som kunne skje , hvis ikke hadde du 1. Holdt deg unna sex 2. Brukt kondom, tatt angrepille etc. Alt for å ikke havne i samme situasjon igjen når du i utgangspunktet ikke liker det. Håper du kan prøve å endre tankegangen din før nr to kommer, både for nr en og nr to sin skyld. 

Anonymkode: 7a8d0...7b3

[AnonymBruker]

Hei Ts, jeg er så glad for at de fleste her har svart deg forståelsesfullt og med respekt. For dette er det mange som føler på, men som vist her, i noen veldig få svar... det er ikke helt sosialt akseptert å snakke om.

Da jeg fikk mitt første barn fikk jeg er kort av en venninne av meg, det stod «I used to have a brain, now I have small children” 🙈😂 og det kortet er så sant til tider. Jeg har tre barn, fra små til snart myndige... uansett alder... så er det hele dagen mamma? Maaaaaamaaaa? MAMMA! Hehe jeg kan sitte å tenke på noe, noe jeg må gruble litt på, sitter med kaffen min... så «MAMMA» og poff hodet mitt er tomt haha... jeg føler jeg noen dager ikke får tenkt en eneste tanke... går på autopilot... opp, mat, kle på, BHG, jobb, handle, lage mat, vaske opp, stelle, legge, vaske, sove, repeat... Dette i seg selv er jo ganske så utmattende... og så kan man putte inn lite søvn, sykt barn, uforutsigbare dager, diskusjoner... det ER slitsomt, og et er HELT ok å si det, også høyt. 

Jeg er oppegående nok til å forstå at du elsker barnet ditt selv om du sier du ikke er så glad i babytiden, jeg er oppegående nok til å skjønne at du elsker barnet ditt selv om det er i barnehagen og du bare er hjemme. Jeg vil nesten strekke det helt andre veien... jeg vil si at en mamma som skjønner at det er på tide å lade batteriene sine, sender barnet i BHG så hun kan ligge på en sofa å se tomt i veggen om det er det hun vil, er nesten en bedre mamma enn de som har barna hjemme fordi det er det ikke er sosialt aksepterte i denne delen av verden å ha barna der om er har fri. For nå har vi fri... se på oss på Facebook og insta... se vi baker, se hvor flinke vi er... joa, nå diskriminerer jeg andre veien, og det er feil, jeg ser den... men poenget mitt er at jeg synes ikke alltid de som lever etter det som er riktig for «alle» alltid er bedre mammaer enn er som velger sin egen vei. 

Et barn har godt av å være hjemme i høstferien om foreldrene er opplagt og orker å finne på ting. Et barn har godt av å leke litt med andre barn i BHG om foreldrene er dønn utslitt. Den ser vi alle. En pedagog, som har jobbet i mange år som pedagog, som ikke ser dette... det forundrer meg. Jeg har også en «tittel» som jeg kunne brukt i denne saken, men trenger ikke flagre noe som helst for å vise at jeg har forståelse (eller ikke forståelse) for denne mammaen. 

Da jeg fikk mitt første barn, hadde jeg så dårlige rutiner at dere vil ikke tro det, det tok meg lang tid å lage gode (vel, om de er så god vet jeg ikke) rutiner, som virker ok for oss... med rutiner ble livet litt lettere... men jeg får fortsatt ikke tenkt en hel tanke hehe... 

Vi er alle i forskjellige situasjoner... folk mener du kanskje ikke burde få barn om du ikke liker babytiden... tull! Skal man si det om tenåringer også? Nei vet du hva, synes du årene med sinna og sur tenåring er vanskelig så burde du ikke få barn... vi sier jo ikke det... da er det full forståelse fra alle kanter. 

Dette fikser du Ts, en eller to, eller tre... det tar tid å finne ut av alt når man får barn, hvem er vi nå, hvilken familie er vi, hva liker vi sammen, hva liker jeg, hva liker barna, hvordan samle alt dette å få det til å fungere... det tar tid... ta tiden din Ts. ❤️

 

Anonymkode: 8c52b...2b8

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det skrives mye om slitne foreldre ja, men det er også mange av de som synes det er helt hårreisende å bli sliten av sine egne barn og mener at folk ikke burde få barn med mindre de elsker å være sammen med dem, aktivisere dem og være kreativ med dem HELE TIDEN. Sistnevnte har jeg heldigvis ikke møtt på IRL, og det får meg til å stusse over hvem disse personene egentlig er. 

Anonymkode: 8be77...c1b

Det er her du bommer fullstendig. Vi som LIKER å være med barna våre, har lært oss balansen i dette. Vi aktiviserer ikke hele tiden, vi er ikke kreative hele tiden. Vi lar barn være barn, og er selv voksne. Jeg har hellig tid med kaffe to-tre ganger om dagen, da skal ikke mamma forstyrres. Barna mine har lært fra de er små at å leke alene må man gjøre innimellom. Jeg sitter ikke på pinne for dem hele dagen, men gir av meg selv som mor når det trengs. Jeg er den trygge voksenpersonen, som ER voksen. Ikke den som sitter i timesvis og leker på gulvet. Jeg har mine oppgaver, husarbeid og vasking, og barnet har sine leker. Og så koser vi oss sammen mellom slagene med bøker, tulling og turer. 

De som blir utslitte er de som TROR at man hele tiden må aktivisere, være med dem, finne på ting. Som tror at man kun kan slappe av når barna sover eller er et annet sted, feks. i barnehagen eller hos barnevakt. Da har man misforstått. Barna skal ikke være en jobb, barna er en del av familien. Og der skal alles behov ses, også de voksne. Å putte en sutrete unge i lekegrinda så man får ha ti minutter i dusjen alene er en selvfølge i min verden. Den dusjen trenger jeg for å ha det bra, ergo kommer det barnet til gode resten av dagen, selv om de ti minuttene var veldig kjedelige. 

Man MÅ finne balansen. Jeg husker da min mor hadde hviletid på sofaen da mine søsken var babyer, selv om jeg bare var 4-5 år, så var det strengt forbudt å forstyrre mamma da, for hun ammet og hadde baby. I dag er folk redde for å be en niåring om å være stille på morgenen. Ikke rart folk blir utslitte! 

Anonymkode: 090d9...522

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er her du bommer fullstendig. Vi som LIKER å være med barna våre, har lært oss balansen i dette. Vi aktiviserer ikke hele tiden, vi er ikke kreative hele tiden. Vi lar barn være barn, og er selv voksne. Jeg har hellig tid med kaffe to-tre ganger om dagen, da skal ikke mamma forstyrres. Barna mine har lært fra de er små at å leke alene må man gjøre innimellom. Jeg sitter ikke på pinne for dem hele dagen, men gir av meg selv som mor når det trengs. Jeg er den trygge voksenpersonen, som ER voksen. Ikke den som sitter i timesvis og leker på gulvet. Jeg har mine oppgaver, husarbeid og vasking, og barnet har sine leker. Og så koser vi oss sammen mellom slagene med bøker, tulling og turer. 

De som blir utslitte er de som TROR at man hele tiden må aktivisere, være med dem, finne på ting. Som tror at man kun kan slappe av når barna sover eller er et annet sted, feks. i barnehagen eller hos barnevakt. Da har man misforstått. Barna skal ikke være en jobb, barna er en del av familien. Og der skal alles behov ses, også de voksne. Å putte en sutrete unge i lekegrinda så man får ha ti minutter i dusjen alene er en selvfølge i min verden. Den dusjen trenger jeg for å ha det bra, ergo kommer det barnet til gode resten av dagen, selv om de ti minuttene var veldig kjedelige. 

Man MÅ finne balansen. Jeg husker da min mor hadde hviletid på sofaen da mine søsken var babyer, selv om jeg bare var 4-5 år, så var det strengt forbudt å forstyrre mamma da, for hun ammet og hadde baby. I dag er folk redde for å be en niåring om å være stille på morgenen. Ikke rart folk blir utslitte! 

Anonymkode: 090d9...522

Jeg er helt med på tankegangen din, men det er ikke alle som har unger hvor dette lar seg gjøre. Min 3-åring sitter stille og slapper av hvis han får se på tv. Utover det evner han omtrent ikke å leke selv, ihvertfall ikke mer enn et par minutter. Dette til tross for at vi har oppmuntret til det hele veien, og har ALDRI vært de foreldre som sitter og leker med han hele dagen. Får han ikke oppmerksomhet/blir lekt med er det sutring, tull og fantestreker. Så da har vi to valg, aktivisere eller sette foran skjermen. 

Anonymkode: a809f...9d4

[Anonymus Notarius]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er her du bommer fullstendig. Vi som LIKER å være med barna våre, har lært oss balansen i dette. Vi aktiviserer ikke hele tiden, vi er ikke kreative hele tiden. Vi lar barn være barn, og er selv voksne. Jeg har hellig tid med kaffe to-tre ganger om dagen, da skal ikke mamma forstyrres. Barna mine har lært fra de er små at å leke alene må man gjøre innimellom. Jeg sitter ikke på pinne for dem hele dagen, men gir av meg selv som mor når det trengs. Jeg er den trygge voksenpersonen, som ER voksen. Ikke den som sitter i timesvis og leker på gulvet. Jeg har mine oppgaver, husarbeid og vasking, og barnet har sine leker. Og så koser vi oss sammen mellom slagene med bøker, tulling og turer. 

De som blir utslitte er de som TROR at man hele tiden må aktivisere, være med dem, finne på ting. Som tror at man kun kan slappe av når barna sover eller er et annet sted, feks. i barnehagen eller hos barnevakt. Da har man misforstått. Barna skal ikke være en jobb, barna er en del av familien. Og der skal alles behov ses, også de voksne. Å putte en sutrete unge i lekegrinda så man får ha ti minutter i dusjen alene er en selvfølge i min verden. Den dusjen trenger jeg for å ha det bra, ergo kommer det barnet til gode resten av dagen, selv om de ti minuttene var veldig kjedelige. 

Man MÅ finne balansen. Jeg husker da min mor hadde hviletid på sofaen da mine søsken var babyer, selv om jeg bare var 4-5 år, så var det strengt forbudt å forstyrre mamma da, for hun ammet og hadde baby. I dag er folk redde for å be en niåring om å være stille på morgenen. Ikke rart folk blir utslitte! 

Anonymkode: 090d9...522

Her var det mange gode poenger. Jeg tror dette er mye av grunnen til at folk i dag angivelig er så mye mer slitne enn for en generasjon eller to siden. Før var det en selvfølge at de voksne også skulle tas hensyn til, og barna måtte tidlig lære seg å vente og ta hensyn til mor og far. I dag er det nærmest tabu å prioritere seg selv (da snakker jeg om å prioritere sine egen primærbehov altså, ikke "selvrealisering") over barna, og mange tror man må aktivisere ungene non stop når man er sammen med dem. Ikke rart man blir sliten da.

[Arkana]

Jeg kjenner meg ikke igjen i dette i det hele tatt. Ingen jeg kjenner har drevet med aktivisering av barna dagen lang eller ofret egentid, egne aktiviteter eller noe så enkelt som dusjing for å på død og liv sitte med barna. I de tilfellene hvor noen klager over at de er slitne er det utelukkende fordi barna er mer krevende enn det som er vanlig, f.eks. sliter med søvn. Det er lett å tro at man vet hvorfor andre har det slik de har det, men tross alt vet man lite om andres liv og barn er heller ikke like. 

Vi må heller ikke glemme at i motsetning til våre foreldre og spesielt besteforeldre er mødre nå i langt større grad i full jobb. Det er jo ikke det minste rart at man er mer sliten nå enn før da. Det handler altså ikke om at vår generasjon ofrer alt for å sitte på gulvet og bygge Lego dagen lang, men om at begge foreldre er i jobb og derfor har mindre tid til rådighet både til samvær med barna og egentid. 

[Sophie-Ann]

Skjønner deg godt, hadde jeg kunnet velge, ville jeg fått utlevert en 6-åring. Er bare å bitt tennene sammen, går heldigvis over 😊

[AnonymBruker]

På 10.10.2019 den 7.53, AnonymBruker skrev:

God morgen

Jeg har en sønn på 16 måneder og venter nå barn nummer to. Sistnevnte var ikke planlagt overhodet. Vi hadde egentlig sett for oss å vente lengre mellom hvert barn. 

I min barseltid med førstemann så hadde jeg et rent he*vette mange dager. Han sov dårlig, måtte bysses konstant og jeg var så sliten og lei hele tilværelsen. Hver gang han sov (som var høydepunktet) brukte jeg tiden for meg selv (les; se serier på dagtid, slappe av med kaffe ol.)
Jeg fant ikke særlig glede av å gå turer med han i vogn, da jeg syntes det ga meg så lite. Han var for liten til å følge med og når man har gått rundt i nabolaget ti ganger så blir det lett kjedelig. 

Akkurat nå har vi (jeg og samboer) høstferie mens han er i barnehagen og vi har derfor barnefri hele dagen. Jeg kjenner jeg ELSKER de dagene han er i barnehagen, men får selvsagt dårlig samvittighet når jeg tenker slik også. Jeg ser mange andre mødre elske småbarnstilværelsen og mange henter barnet tidlig fra barnehagen eller holder de hjemme. Det kunne faktisk ikke falt meg inn... Jeg tror rett og slett vi bare er så glad i den rolige tilværelsen uten barn hvor vi kan legge opp dagene akkurat slik vi vil, uten å ta måtte ta hensyn til å aktivisere et barn, skifte bleie, lage mat ol.  

Kjenner jeg får helt angst av tanken på at vi snart skal få et barn til når vi liker så godt å ha barnefri. For vår del har vi vel egentlig fått barn for å investere i fremtiden med en større familie, så jeg ser rett og slett frem til barna vokser til. Når barna er små kan man jo nesten ikke gjøre noen ting, for alt blir ti ganger mer stress. 

Hvordan er det egentlig for dere andre mødre? Er det noen som føler det slikt som meg eller elsker alle å bruke dagene sine på småbarn 24/7? 

Takk for svar

 

 

Anonymkode: f7978...28d

HVORFOR i alle dager velger du å få flere barn når du tenker sånn 😅 de krever ikke MINDRE av tiden din når de blir eldre... da blir det fritidsaktiviter hele uka (gjerne også i helgene), leksemas, foreldremøter, dugnadsjobbing, kjøring og henting. Rosinen i pølsa er ungdomstid der de finner på mye rart, og helst på nattetid, så man må følge med til alle døgnets tider.

lykke til.

Anonymkode: 5ba29...50d

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt. Ble gravid med nr 3 når nr 2 var 16 mnd så akkurat 2 år mellom de. Det er et evig slit. Jeg gleder meg til de blir større.  Nå er de 2,5 år og 7 mnd. Har aldri fri 🤣 mammadalt begge to så de begge over meg på natta. Eneste måten å få noe søvn på. Har et eldre barn også og husker at når bhg årene var over så kom overskuddet. 

Anonymkode: 63fe3...944