Er det uvanlig å ikke like småbarnsperioden? Venter barn nr 2..

[AnonymBruker]

God morgen :)

Jeg har en sønn på 16 måneder og venter nå barn nummer to. Sistnevnte var ikke planlagt overhodet. Vi hadde egentlig sett for oss å vente lengre mellom hvert barn. 

I min barseltid med førstemann så hadde jeg et rent he*vette mange dager. Han sov dårlig, måtte bysses konstant og jeg var så sliten og lei hele tilværelsen. Hver gang han sov (som var høydepunktet) brukte jeg tiden for meg selv (les; se serier på dagtid, slappe av med kaffe ol.)
Jeg fant ikke særlig glede av å gå turer med han i vogn, da jeg syntes det ga meg så lite. Han var for liten til å følge med og når man har gått rundt i nabolaget ti ganger så blir det lett kjedelig. 

Akkurat nå har vi (jeg og samboer) høstferie mens han er i barnehagen og vi har derfor barnefri hele dagen. Jeg kjenner jeg ELSKER de dagene han er i barnehagen, men får selvsagt dårlig samvittighet når jeg tenker slik også. Jeg ser mange andre mødre elske småbarnstilværelsen og mange henter barnet tidlig fra barnehagen eller holder de hjemme. Det kunne faktisk ikke falt meg inn... Jeg tror rett og slett vi bare er så glad i den rolige tilværelsen uten barn hvor vi kan legge opp dagene akkurat slik vi vil, uten å ta måtte ta hensyn til å aktivisere et barn, skifte bleie, lage mat ol.  

Kjenner jeg får helt angst av tanken på at vi snart skal få et barn til når vi liker så godt å ha barnefri. For vår del har vi vel egentlig fått barn for å investere i fremtiden med en større familie, så jeg ser rett og slett frem til barna vokser til. Når barna er små kan man jo nesten ikke gjøre noen ting, for alt blir ti ganger mer stress. 

Hvordan er det egentlig for dere andre mødre? Er det noen som føler det slikt som meg eller elsker alle å bruke dagene sine på småbarn 24/7? 

Takk for svar :) 

 

 

Anonymkode: f7978...28d

[AnonymBruker]

Jeg koste meg skikkelig i barseltiden, men så har jeg hatt barn som sov både om natten og på dagtid. Husk at babyer er forskjellige, og du har mer erfaring nå. Det kan bli helt annerledes denne gangen.

Anonymkode: 14b69...2fa

[AnonymBruker]

Du kommer til å få pepper her, men jeg forstår godt hvordan du har det. Dette er en av de større tabuene man har i Norge i dag. Slik jeg tolker innlegget ditt bør dere sterkt vurdere sterilisering når dette barnet er født. Husk at amming ikke er en form for prevensjon. Husk også at barn kan være veldig 'vare' for stress. De kjenner lett på stemningen hjemme. 

Anonymkode: 5bdca...f37

[Arkana]

Jeg synes tiden fram til ca 2 år har vært den klart minst interessante så langt. For min del blir barn definitivt mer interessante og morsomme å være sammen med jo eldre de blir. Jeg setter jo pris på tiden som har vært, men jeg synes fine diskusjoner med tiåringen eller å spille skikkelige spill (er så glad jeg er ferdig med dyrelotto) med åtteåringen er langt morsommere enn å sitte på gulvet og bygge Duplo eller kjøre småbiler, og trilleturer har jeg gjort så lite som overhodet mulig (dvs kun med barselgruppene). Heldigvis har livet med barn mange faser og det er ikke slik at man ikke nyter foreldrelivet selv om enkelte perioder er av mindre interesse.  

[AnonymBruker]

Småbarnstiden er intens, på godt og vondt. Intens koselig, men også intenst krevende. Særlig med barn som har dårlig sovehjerte. Ingenting tabu med det.

Anonymkode: db237...ff9

[AnonymBruker]

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg (gutt på 17 mnd, gravid med nr 2, elsker barnefri), bortsett fra at nr 2 var planlagt for å få småbarnsperioden overstått så kjapt som mulig. Elsker sønnen min, men ser alltid etter muligheter for barnefri.

Har ingen råd, dessverre. Bare sympati.

Anonymkode: d5950...b46

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt jeg. Vi har en liten en på 14 mnd, og venter en til. Tiden frem til nå har vært tøff, vårt barn sov lite, og sover fremdeles lite, nettene er ennå lange, for å si det sånn. Det er ganske utrolig at vi venter en til, ettersom jeg og samboer ikke har delt soverom på snart 1 år..

Jeg var så glad da jeg var ferdig med min permisjon, og pappaen skulle ha sin - det føltes som om jeg endelig fikk være meg selv igjen.

Det tok tid for meg etter fødselen, jeg hadde ikke den rosa boblen av morslykke som jeg hører andre opplever - for min del ble jeg mer og mer glad i barnet mitt etterhvert. Kjærligheten ble enda størra da jeg fikk begynne på jobb, og komme hjem til mann og barn. 

Det å aktivisere, bytte bleier, mate, bysse osv er tøft. Spesielt når man ikke får sove i det hele tatt selv.

Jeg tenker at det er galskap at vi velger å gjøre det en gang til. Samtidig ser jeg at det blir bedre jo mer barnet vokser til, og jeg tenker at det vil være verdt det, til slutt.

Anonymkode: 6b4a9...83e

[AnonymBruker]

Når man har én så kan alltids en av dere få litt fri og det er lett å bytte på. Når man får en til så blir det lite fri på en lang periode og alt blir MER enn dobbelt så stress. Det er bare én ting som kan redde situasjonen til en hvis grad, og det er nærtboende, hjelpevillige besteforeldre. Uten dette er man virkelig rumpekjørt om man skal ha mer enn ett barn!

Det ER faktisk barnas feil at forhold ryker i denne perioden, for dem kan være vanvittig slitsomme og ingen kan foreberedes nok på hvordan det vil bli. Selv ble jeg sur, sint og deprimert av å aldri få fred fra mas, skrik og behov og ingen tid til meg selv og partner. Kanskje er problemet at jeg ikke kjenner sympati når det grines for ingenting, men heller en belastning som må roes ned hele tiden. Hele tiden er nok stikkordet i den settingen. Tipper de som synes det er så koselig med denne perioden rett og slett føler mer på sympatien og dermed automatisk synes det er mindre stress med en kronisk skrikende unge.

Jeg synes ikke småbarnsperioden med 2 barn gikk i positiv pluss totalt sett for meg, jeg ble mer kortlunta og bitter og antagelig vanskelig å være med en periode der. Men heldigvis kan jeg berolige om at det blir bedre. Man må bare prøve å tenke at det er en kort periode av livet relativt sett. Fra rundt 3-4 års alder blir livet en del bedre med disse barna, altså når man faktisk kan begynne å kommunisere ordentlig.

Anonymkode: 0adbc...463

[AnonymBruker]

Jeg har en baby på litt over 7 måneder, og jeg har aldri vært så miserabel i hele mitt liv. Han sover verken på dag eller natt, hater vogn, bæresele og bil, jeg har ikke nettverk her som kan avlaste, og mannen jobber langt unna. Jeg har sovet maks en time sammenhengende siden han ble født. Min blir enebarn, jeg overlever ikke dette igjen. Jeg elsker jo den lille fyren, men jeg synes det er utrolig krevende å være mamma. Satser på at det blir lettere med årene.

Anonymkode: 189f5...983

[addict]

Jeg synes ikke det høres ut som du egentlig prøver å ha en innholdsrik hverdag akkurat. Selvfølgelig er de dagene hvor man lever for duppene fordi man kan se serie og man tråkker rundt i nabolaget dritkjedelig.

 

Jeg har virkelig ELSKET permisjonstiden denne gangen. Vi har storkost oss. Men klart, det har jo krevd planlegging og en innsats fra min side. Både å bli kjent med andre som har babyer på samme alder, finne åpne barnehager som vi er på 2 ganger i uka, vi har vært i svømmehallen, vi går veldig mye tur i marka både i bæretøy og i vogn for variasjon skyld. Vi kjører til sentrum for å gå i litt nye omgivelser. Drar på cafe, kjøpesenter ect. 

 

Du er selv ansvarlig for det livet du ønsker å leve, enn så klisjé det høres ut. Det finnes utrolig mye å gjøre med baby 😊

[AnonymBruker]

Jeg hadde det som deg og stoppet på ett barn. Fra 3-4 års alder og oppover har det blitt lettere og morsommere for hvert år. Nå er barnet mitt 8 og jeg gleder meg til alle skoleferier. Det hadde jeg aldri trodd for 7 år siden.

Anonymkode: 2c332...745

[AnonymBruker]

Jeg koste meg masse, men nå har jeg et barn som alltid har vært en fryd. Jeg har likevel vært mye alene, siden pappaen jobber lange dager og jeg er hjemmeværende. Har tatt meg av mat og stell og legging, samt ammet opp til to år. Kanskje ute med venninne to ganger i året.. Noen ganger hvis jeg har følt meg sliten, så har det hjulpet med en liten tur til butikken alene eller noe annet. 

Kanskje du bare er litt sliten? Jeg tror du burde ha noe for deg selv, fast en gang i uken. Da er det ofte lettere å komme tilbake. 

Anonymkode: 159ec...cf3

[Mt3]

Småbarnstiden er krevende for de av oss som ikke er "babygal" , men du må prøve å finne lyspunkter.

Desto mer du klarer å slappe av, desto bedre blir ditt forhold til barnet. Det skjønte jeg desverre ikke selv før ved siste. Nå som du venter nr.2 så er det lurt å prøve å få til ett godt forhold mellom de.

At du og eldste leser og synger for babyen.

At dere sammen lister dere bort og er stille sammen så baby får sove.

At du sier hvor glad du er eldste er så flink og hjelpsom... 

Har heldigvis lyktes med det selv, og har nå 3 barn som stort sett er hjelpsom og grei mot hverandre,  ja barnas personlighet spiller så klart inn. Men det gjør hverdagen så mye lettere enn om de krangler og er uenige hele tiden.

Barn er så mye mer stas når de er litt større, snakker og klarer mer på egenhånd.

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det ER faktisk barnas feil at forhold ryker i denne perioden, for dem kan være vanvittig slitsomme og ingen kan foreberedes nok på hvordan det vil bli. Selv ble jeg sur, sint og deprimert av å aldri få fred fra mas, skrik og behov og ingen tid til meg selv og partner. Kanskje er problemet at jeg ikke kjenner sympati når det grines for ingenting, men heller en belastning som må roes ned hele tiden. Hele tiden er nok stikkordet i den settingen. Tipper de som synes det er så koselig med denne perioden rett og slett føler mer på sympatien og dermed automatisk synes det er mindre stress med en kronisk skrikende unge.

😳

Nei, det er ikke barnas feil at dere ikke takler å være foreldre. 
 

Det er selvsagt lov å være sliten, og kjenne på negative følelser knyttet til foreldrerollen, men det er ganske langt fra det og det å gi barna skylden for samlivsbrudd.

Anonymkode: 14b69...2fa

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt jeg ts. Jeg hater permisjonstida, og syns der er kjedelig med baby. Har to med to års mellomrom. Elsker barn, men kunne godt ha hoppet over det hele første året. 

Anonymkode: 5d605...355

[AnonymBruker]

Først av alt: tusen takk for mange gode tilbakemeldinger  Det lettet veldig å høre at jeg ikke er alene om å føle det slik 🧡

36 minutter siden, addict skrev:

Jeg synes ikke det høres ut som du egentlig prøver å ha en innholdsrik hverdag akkurat. Selvfølgelig er de dagene hvor man lever for duppene fordi man kan se serie og man tråkker rundt i nabolaget dritkjedelig.

 

Jeg har virkelig ELSKET permisjonstiden denne gangen. Vi har storkost oss. Men klart, det har jo krevd planlegging og en innsats fra min side. Både å bli kjent med andre som har babyer på samme alder, finne åpne barnehager som vi er på 2 ganger i uka, vi har vært i svømmehallen, vi går veldig mye tur i marka både i bæretøy og i vogn for variasjon skyld. Vi kjører til sentrum for å gå i litt nye omgivelser. Drar på cafe, kjøpesenter ect. 

 

Du er selv ansvarlig for det livet du ønsker å leve, enn så klisjé det høres ut. Det finnes utrolig mye å gjøre med baby 😊

Ellers vil jeg bare legge til at jeg er enig at i at mye er hvordan man gjør det til selv, men jeg husker godt at diverse gjøremål som å f.eks ta barnet med i åpen barnehage var mer stress enn det var gøy. Jeg måtte passe på at han var uthvilt i forkant, hadde spist og fått ny bleie, og så måtte jeg selv se presentabel ut før jeg gikk ut døren samtidig som jeg måtte passe på å ha med nytt skift, mat ol. Det ble nesten et dagsprosjekt å komme oss ut og hjem igjen. Problemet er kanskje at jeg ikke følte at babytiden var mer stressende enn givende, selv om jeg selvsagt koste meg litt inn i mellom også. 

Godt å lese at det blir kjekkere når barnet blir litt mer selvstendig og kanskje kan prate litt også. Ser frem til det 😀 

Hilsen TS

Anonymkode: f7978...28d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Først av alt: tusen takk for mange gode tilbakemeldinger  Det lettet veldig å høre at jeg ikke er alene om å føle det slik 🧡

Ellers vil jeg bare legge til at jeg er enig at i at mye er hvordan man gjør det til selv, men jeg husker godt at diverse gjøremål som å f.eks ta barnet med i åpen barnehage var mer stress enn det var gøy. Jeg måtte passe på at han var uthvilt i forkant, hadde spist og fått ny bleie, og så måtte jeg selv se presentabel ut før jeg gikk ut døren samtidig som jeg måtte passe på å ha med nytt skift, mat ol. Det ble nesten et dagsprosjekt å komme oss ut og hjem igjen. Problemet er kanskje at jeg ikke følte at babytiden var mer stressende enn givende, selv om jeg selvsagt koste meg litt inn i mellom også. 

Godt å lese at det blir kjekkere når barnet blir litt mer selvstendig og kanskje kan prate litt også. Ser frem til det 😀 

Hilsen TS

Anonymkode: f7978...28d

Akkurat det du skriver her føler jeg også på. Det blir aldri kos å gjøre noe fordi ting ikke går på skinner. Det er kjedelig, men mindre stress å bare være hjemme for at rutinene skal gå. Jeg har i tillegg en baby som ikke sover i vogn (må bysses og sove på meg), og som nekter å ta brystet med mindre vi er alene på et mørkt rom. 4 mnd nå og vi fullammer da flaske er et hellNo for baby.. Syns nesten alt med babytida er pyton. Noe kos, men det meste er bare tussig. Jeg har ALDRI savna babytida med førstemann på 2,5 år,  og jeg kommer aldri til å gjøre det. 

Er såååå mye greiere med førstemann nå. Han begynner å leke mer for seg selv, legger seg enklere, elsker heldigvis bhg, og kan også slappe av med en film inn i mellom. 

Det eneste som hjelper her er å forsøke godta at baby og permisjonstid er dritt. Jeg kjenner mange som syns det, og man må bare si til seg selv at sånn er det i en periode av livet. Det går over mer og mer etter 1 år, og plutselig er det enklere igjen når du ikke lengre har en baby   

Jeg har lenge igjen av min permisjon, men gledee meg til baby blir større og begynner i bhg 😅

Anonymkode: 5d605...355

[addict]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Først av alt: tusen takk for mange gode tilbakemeldinger  Det lettet veldig å høre at jeg ikke er alene om å føle det slik 🧡

Ellers vil jeg bare legge til at jeg er enig at i at mye er hvordan man gjør det til selv, men jeg husker godt at diverse gjøremål som å f.eks ta barnet med i åpen barnehage var mer stress enn det var gøy. Jeg måtte passe på at han var uthvilt i forkant, hadde spist og fått ny bleie, og så måtte jeg selv se presentabel ut før jeg gikk ut døren samtidig som jeg måtte passe på å ha med nytt skift, mat ol. Det ble nesten et dagsprosjekt å komme oss ut og hjem igjen. Problemet er kanskje at jeg ikke følte at babytiden var mer stressende enn givende, selv om jeg selvsagt koste meg litt inn i mellom også. 

Godt å lese at det blir kjekkere når barnet blir litt mer selvstendig og kanskje kan prate litt også. Ser frem til det 😀 

Hilsen TS

Anonymkode: f7978...28d

Men sånn er det jo for alle, det handler jo bare om å få inn gode rutiner egentlig. Når vi skal i åpen barnehage så passer jeg på å ha på meg klær jeg kan gå ut i på morgenen og å gjøre ferdig stellet av meg selv med en gang jeg står opp, så er den kneika unnagjort. Babyen sitter i vippestol eller i badekaret i mellomtida, eller ligger i babygymmen (før hun krabbet). Så spiser vi frokost og da pakker jeg med mat mens jeg holder på med frokosten, gjør det litt om hverandre. Mens vi venter på første dupp så pakker jeg sekken, hun kan enten være på gulvet eller i bæretøy eller i vippestol. Når duppen kommer da så kan jeg sitte og se serier og drikke kaffe og evt sminke meg hvis jeg gidder. 

 

Når hun våkner da så er vi faktisk klare for å dra, helt uten stress. Uansett hvor vi skal. 

 

Kanskje du kan bruke tiden med nr 2 på å få bedre rutiner og også å nyte tiden. Vennskap jeg har fått har også vært veldig gode, og det viktigste jeg lærte av en av dem er å aldri sitte inne på ræva og vente. Kom deg ut minst en gang ila dagen. Synes du nabolaget er kjedelig så ta buss eller bil til en annen plass. Møt folk. Dra på babysang. Få nye venner. 

 

Det krever såklart litt, men fy søren så givende og herlig det kan være også 😊 Jeg tror du kan få en mye bedre barseltid hvis du velger å gå inn for det! 

[AnonymBruker]

Syns ikke babytiden var så veldig givende jeg heller. Hadde «enkle» barn så var ikke det at det var så slitsomt, men dørgende kjedelig. Med nummer 2 delte vi permisjonen likt. Syns det blir bedre når de kan gå og snakke.

Anonymkode: 5df17...13d

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært så opptatt av barn noen gang, men jeg kjente en enorm lykkefølelse og beskyttelsesinstinkt allerede da mine var i magen. Har elsket å være hjemme med barna til tross for store søvnproblemer, de ville ikke spise noenting osv, men ammingen har gått bra. Har gruet meg til å begynne på jobb og sende dem i barnehage og har generelt følt at livet virkelig har fått en mening som jobben aldri kunne gitt meg. Men jeg føler i grunnen at jeg er i mindretall ved å mene dette, de fleste jeg kjenner er a la deg..

Anonymkode: 0ba48...cdb